Her på Lykketoppen badet vi både på stranda, hjemme på vår egen veranda, og hos nabodama. En hel dag brukte vi på de flotte nye lekeparkene i sentrum av Stjørdal, og bildene under er fra Kimenparken. Barna løp rundt meg i varmen og lekte seg, og jeg slo leir, der jeg leste et blad og koste meg med sukkerfri sjokolade og drikke. Idyll in the hometown😉 Og jeg knipset da noen bilder oppi det hele. For å korrigere overskriften and make it right, er det vel et par bilder under her som er publisert, men i helt nye settinger denne gang.
Tempen var oppe i 27 grader på det meste, og spør du meg var det et friskt pust her oppe i nord.
Jeg liker å dekorere på veranda og ved trappa når det er slikt deilig utevær:
…og tacoen spiste vi selvfølgelig på verandaen.
Jeg er en person som liker å leve i nuet, så det er ikke alltid jeg velger å fotodokumentere det jeg foretar meg. Vi er veldig sosiale, både barna og jeg, og ofte ønsker jeg ikke å forstyrre de fine øyeblikkene med å ta bilder, men her er et par bilder fra da jeg gjorde nettopp det denne uka:
Gåtåbanen, nå ringer jeg både åndenes makt, spøkelsenes hersketeknikk og gjenferdenes velferdsforening. For ikke å snakke om ghost power in the air.
Neida. Jeg bare sitter her på bussen og kan for all del ikke kjede meg. Å ta bilder ut av vinduet gjør ikke livet så mye mer spennende, men det er da noe. Jeg ser ganske creepy ut der ute.
Jeg føler meg som en frammesnart?-unge. En Hvorlengeerdetigjen?-kid. Bortsett fra at jeg er 37 år og godt vet hvor lenge det er igjen. Stønn.
Tenke positivt nå muttra. Come on. Dette går så bra. Sitte stille leeenge er ingen kunst, hva? Får til dette vettu. Skrive litt nå så. Men jeg har mest lyst til å få bussen til å stemme i en rap låt. Som lille Even på 2 bruker å si: “Alle sammen vennene mine!” Vi kunne hatt det så gøy her i denne bussen hvis vi bare loosen up a little bit culture. Men tenk så flaut hvis ingen sang med. Shit. Nei. Jeg fortsetter med å ta bilder ut av vinduet heller.
Good evening fra det bipolare hue inne i bussen mellom Storlien og Stjørdal, right now.
To søstre kan finne hverandre best senere i livet. Silje og jeg hadde år uten så mye kontakt. Vi møttes, men vi kjente liksom ikke hverandre. Så begynte vi å ta opp tråden, og jeg kjente den tråden røsket langt tilbake i røtter jeg mintes fra en fjern fortid. Der var den farskete humoren hennes ja. Den kjente jeg igjen. Tenksomheten hennes som klokelig tenker på alle sider og vinkler; aha, there it is. Og vi har et bånd som bare er der. Det har vært der hele tiden, men nå setter jeg pris på det på en annen måte.
I går kveld kom hun innom oss for å prate litt og låne badekaret. Jeg stortrives når hun ligger der nede i kjelleren og plasker, barna sover oppe, og jeg pusler med et eller annet i midten. Men før hun la seg der, ga hun meg en gave som for deg kan virke som en hverdagslig en, men som for meg er enorm. Huge. Det er den eneste energidrikken jeg virkelig digger. Hun vet at det er den eneste måten jeg skeier ut på, er koffein, og hun respekterer at jeg velger å være avholds. Jeg satte energidrikken på nattbordet, og gledet meg til å drikke den når sola hadde stått opp.
Tenk å få en slik morgen i gave, når tanken teller, og du vet noen som er glad i deg unner deg en ny dag med opptur? Det er søstra mi det. Hun med samme humor som meg, og samme lunte som meg. Hun gjennomskuer ethvert skuespill og ethvert signal om falskhet; men eier du ingen av delene er hun god som gull å tilbringe tid med.
Takk for en glitrende gave, søs, now the day can begin! 🙂
Selv om du ikke kjenner meg så godt, har du alltid en kommentar klar til alt jeg foretar meg. “Skal du ikke skifte den buksa? Den er jo ikke noe fin” “Hei, du la den der, den skal vel ikke ligge der?” “Smørt inn barna med solkrem? Men da blir de jo ikke brune.” Det er ikke vanlig å påpeke folk’s feil, men som en kontrollpost på vakt er du over meg samme hva jeg gjør, og det å ha deg på besøk hjemme hos meg må jeg begrense. For du snakker om hvordan huset jeg bor i umulig kan være ferdig, du stikker hendene ned i jorda for å sjekke om jeg har vannet plantene mine, og du har alltid en ny kommentar klar. Det påpekes, påpekes og atter påpekes. Ja du sitter vel og rettskriver dette også. Har det noen gang falt deg inn at jeg aldri ba om dine bedømmelser?
Det er bare det at det er ikke feil jeg gjør. Det er du som leter, og misforstår i det vide og det brede, fordi du er så besatt av å finne mine feil og påpeke dem. For å minne meg på hva? At jeg ikke duger? At jeg er den fiaskoen du innerst inne har bestemt deg for at jeg er?
Å lytte til folk du respekterer, det er kult. Det er greit. Men å lytte til ei som har diagnose bipolar, det er både utelukket og ukult i din verden. Det er som om du forventer av meg at jeg sier og gjør ting som må rettes på, så du må alltid passe på å gi meg veiledende tilbakemelding. Puh. Du er så slitsom, og jeg gidder ikke. Midt i min setning om noe viktig, peker du på noe, eller du må bare vise meg noe der og da. Eller du svarer ikke. Som for å vise meg at det jeg snakker om faktisk ikke er viktig i din verden.
Når jeg snakker til en vegg som sjeldent svarer, lurer jeg noen ganger på hvorfor i alle dager du i det hele tatt ønsker å være i nærheten av meg. Jeg er jo “ikke bra nok” for deg.
Well I have got some news for you. Jeg er i besittelse av mer enn en diagnose, og jeg er klokere enn du tror. Det kommer ikke til å koste meg så mye som et fnugg å holde deg ute av livet mitt for godt, dersom denne forunderlige atferden din opprettholdes. Denne evige letingen etter feil jeg gjør i dine øyne. Det er jo ikke det at du kjenner meg så godt. Ei heller at du har så mye peiling på diagnosen du undervurderer i meg.
Det å “stille opp” for folk du mer enn gjerne stakkarsliggjør, gir deg ingen rett til å hakke på dem. Du kan ikke kjøpe et menneske.
Alt jeg krever av folk i min omgangskrets er naturlig respekt. Er det så vanskelig for deg det; så er det jo ikke mitt problem i lengden. Jeg kommer til å fortsette å bruke de buksene jeg vil, vanne plantene mine når det passer meg, og legge mine ting akkurat der hvor jeg har bestemt meg for å legge dem. For jeg har et spørsmål til deg om privatlivet mitt: Har du noe med det? Og hvis du tror du har det; hvorfor tror du at du har noe med det?
Hvis du er med på det, og greier å tie når du får sprengende behov for å hakke på meg, er du velkommen til å fortsette å være i livet mitt. Men dersom du har tenkt å fortsette å krenke, kritisere og undervurdere meg, tenker jeg at det vil bli godt å slippe. Jeg kommer til å slippe unna dette tullet ditt uansett vet du. For hvis du fortsetter, er jeg fri til å fly.
Din skam er ikke min skam. Jeg er stolt av meg selv, og jeg sliter ikke med at jeg lever med bipolar 1. At du burde lære å kjenne folk som faktisk har diagnosen, bedre enn bøker, er ikke mitt problem. Du burde blitt kjent med meg før du dømte meg. Jeg er klar til å fly, hvis ikke du er klar til å snu om, og det på flekken.
Lykke til, samme hva du bestemmer deg for. Jeg er glad jeg er fri til bestemme selv hvem jeg gidder å bruke tid på. Hell yeah!
Mellom varmetopper på 26 grader og hot wave, har vi fått litt overskyet nedbør over Trøndelag i dag. Siden vi er hjemme på staycation medfører det for min del kjøkkentjeneste, sofasliting og avslapning. Til sammen 6 barn er fordelt på 3 etasjer. Noen koser med kattene i kjelleren, noen ser på en tegnefilm, og noen leker på loftet. Selv er jeg mer enn fornøyd med dagens innsats, siden jeg har laget is og middag til barna. Og da er det faktisk nok. Jeg er rimelig avslappet av de siste dagenes hetebølge, og synes sofaen og jeg har et nydelig forhold vi to.
Noen deler av sommeren er det allright å gjøre minst mulig, og bare være til stede sammen med ungene. Ingen avtaler. Ingen handlelister å pløye seg gjennom. None of theese. Bare ro og hvile. Er det ikke det som er ferie da? Antistress og sofaspa? Sunn og god mat, minst mulig bevegelse og mest mulig døsige øyenlokk? Jeg har alt det der, og det har ikke kosta meg ei eneste krone. At det bråker i huset gjør ingenting. Jeg er strålende fornøyd med at barna har andre barn å leke med, så slipper jeg å aktivisere de. Mohaha. Da er faktisk lydene verdt det.
Hjemmeferie like stay in town, er en deilig oppladning til vi skal ut å reise om noen uker; 2åringen, 8åringen og jeg. Det skal bli litt av en jobb. Rekke tog, pakke oss inn og ut av hotell, vente på å gå om bord i en av Stena line’s båter, håpe på godt vær over Skagerak, osv. Jeg trenger å hvile før vi reiser på ferie, for å si det sånn. Jeg er vant til å reise litt med 8åringen, men nå skal jeg dra på tur med begge barna. Jeg vet jeg kommer til å trenge all oppladet energi jeg bare kan skaffe meg i forkant. Nok søvn, joggeturer, sunn mat, avslapning og hvile.
Reising er ikke nødvendigvis feire for meg. Det er stress, orientering og en rekke oppgaver for mitt bipolare hode å løse. Spennende ja. Opplevelser er virkelig spennende, men jeg får ikke hvilt av å ta meg av to ivrige barn, passe på at de er trygge, finne spisesteder, huske at de skal ha ekstra væske ved varmt vær, løpe hit, trippe dit og rekke ditt mens man husker datt.
NÅ har jeg ferie. Her i stua mi. Snart titter sola fram igjen, og da har jeg ferie på terrassen min. Ingen planer, bare kanskjekanskje får vi sepådet. Sparing av batterier, sparing av konto og oppladning av hele meg.
Og hvem vet, kanskje er det best hvileutbytte for barna også, dette med staycation. Kanskje får de roet ned og slappet av de også, innenfor et minst mulig område med omgivelser å forholde seg til.
Ja, jeg tror det. Jeg tror at ferie på hjemstedet er skikkelig cool down for de fleste.
Jeg klør meg i hue. Svetten begynner å piple oppi panna, og jeg vet at bussen snart triller innom torget. Og der SKAL JEG PÅ. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe dette an for å stanse klageflommen, og jeg skulle aldri spurt: “Hei, åssen går det?”
Midt i et kjøpesenter får jeg vite om ondtene i foten. Høyre foten. Ikke venstre. Den slappe formen i det siste. Ja hun hadde jo vært til legen, og det kunne jo være noe serious shit. Selv om legen mente hun var helt frisk. Leger altså. Bytte. Helt klart bytte lege. Ja og så alle disse menneskene som utnytter henne for tida da. De folka assa. Åh. Hun blir såååee sliiten.
Jeg tenker: “Skjerp deg b..ch, er det mulig? Skaff deg egne grenser, slutt å skylde på andre, og innse at hver gang du fokuserer høyt og stille på all skiten, så tiltrekker du deg mer dritt.”
Jeg spurte hvordan det gikk i all helhet. Hvis det gikk ille kunne hun bare nevnt det, og så kunne vi avtalt å møtes og prates om det. I stedet forsøker hun å låse meg fast som klagemur og bruke meg som psykolog midt i butikken.
Men sånnt sier man ikke. Så jeg sier bare: “Uffda; men du. Du må for søren ikke snakke sånn. Du må slutte å fokusere på all elendigheten. Ring meg så tar vi en kaffe og prater om noe gøyalt. Må rekke bussen!”
Bussen hjem. Hjem til den skjønne naboen min Dianelys.
Henne har skjønt det, hun. Klokelig fokuserer hun ikke på elendighet. Vi kan snakke om alt, men vi holder det i balanse. I dag har vi pratet om viktigheten i minimalisme hva angår det å eie for mye ting. Det å ta vare på miljøet. Så har vi utvekslet syn på barneoppdragelse, og vi har vært åpne om takknemligheten over at barna våre har fedre som elsker kidsa sine. Så har vi danset, før vi har ruslet over til terrassen hennes og badet med barna, der vi har danset mer til musikk fra Cuba, hennes spennende hjemland.
Her sitter vi og lar barna leke seg trøtte sent i varmen. Dianelys nyter et glass rødvin, mens jeg, som er allergisk mot alkohol, koser meg med ferskensaft funlight.
Dette er min store nytelse i dag. En nabo som ikke sutrer og klager, men som fokuserer på all rikdommen vi har i våre barn, vennskap, naboskap, et basseng på terrassen og sola som skinner på oss.
Vi danser og shaker asen, mens vi minner hverandre på: “Skjerp deg bitch, shake den rompa litt grundigere, smil litt bredere og sett for faen pris på rent vann i springen og myke senger!”
Møtet med familien Hang fra Vietnam, satte spor i minnet til skolegutten Mathias fra Trøndelag. Det var rett før stengetid i tivoliet Tusenfryd, og vi skulle bare løpe bort til badelandet for å ta en dukkert. Der møtte vi familien Hang, og de hadde vunnet mange Minionsbamser. Som mor tenkte jeg kjapt. Både Mathis og lillebroren Even på 2 år (som da var hjemme hos sin far i Trøndelag) elsker minions. Jeg spurte om de hadde lyst til å selge to bamser, og fikk positivt svar. Så var det prisen da. En sånn stor bamse koster opp mot 400 kr, så jeg ble for sjenert til å foreslå en pris. Da sa pappa Hang: “Hundre kroner stykke.” Jeg spurte om han mente de største bamsene, for real? Oog det var nettopp dem han mente. Vi jublet, og jeg kjøpte de to bamsene dønn. Jeg ble like glad som Mathias, og kunne ikke tro kuppet.
Etter opplevelsen på tivoliet har Tonje Gravdehaug Vesnes og Daniel Nilson med barn, følgende å si om Tusenfryd i sin helhet: “Vi kommer til å måtte komme tilbake dersom ungene ønsker det, for dette var en særdeles bra dag!”
Familien storkoste seg på Tusenfryd dagen lang, og vil altså si ja dersom barna vil tilbake for å kose seg med de fantastiske karusellene. Hvordan kan man stå i mot et tivoli som er like morsomt for voksne som for barn?
Man kan lett tenke; “Søren at de måtte lage noe SÅ bra som Tusenfryd, og med så lettvindt ordning der man betaler for hele pakka i inngangen, og koser seg så mye man vil hele dagen. Eller sesongen. Man vil jo tilbake gang på gang. En stakkars voksen blir hekta, og greier ikke stå imot et tivoli som dette!”
Det er en flott lekeplass med både disser, sklie, andre leker og benker. Den har mange fine farger, og er fristende for barn å leke seg på. Den ligger midt mellom to blokker i Stjørdal, ikke langt unna sentrum, og i den ene blokka bor ei dame jeg kjenner.
Hver gang jeg besøker henne og barna hennes med mine barn, må vi gå forbi lekeplassen. Aldri har jeg sett barn som leker der, og jeg har tenkt at det er trist den blir brukt så lite. Jeg husker vi brukte å ta barna med dit og leke, samt spise lunsj der, da jeg jobbet i en barnehage i byen her.
Damen jeg kjenner bruker å ta med barna sine og følge oss til lekeplassen, så barna våre får luftet seg litt der før vi går hjem hvert til vårt. Men i dag opplevde vi noe trist. Ungene gledet seg til å leke, men da vi kom til lekeplassen var det satt opp skilter over alt, med streng beskjed om at lekeplassen tilhører kun den ene blokka, og at den kun er til bruk for de som bor der. Vi måtte altså egentlig nekte 2åringene våre å leke seg der. For å være ærlig gjorde vi ikke det. Vi bestemte oss for å være litt “kriminelle”, og lot dem leke bittelitt før vi sa goodbye i sommerkvelden.
Kjære beboere i prippenveien 1, Stjørdal.
Gratulerer med kostbare, fancy, splitter nye skilt! Jeg må si dere har lagt mer arbeid i disse fiendtlige skiltene deres, enn en eventuell avtale med naboblokka deres.
Jeg håper dere har gode grunner til å nekte andre barn å leke på den fine lekeplassen de i hele lekeplassens levetid har fått lov å leke på.
Jeg håper dessuten at denne nye bestemmelsen ikke handler om intriger mellom voksne, men et reelt problem som f eks mobbing eller herverk. Hverken jeg eller min venninne som bor i naboblokka deres har noensinne sett barn som leker på denne lekeplassen, og jeg nekter å tro at våre snarturer innom lekeplassen går utover vedlikeholdsbudsjettet deres.
Er det forresten slik deres barn får seg venner? Kompiser og venninner fra andre veier i strøket. Kan de ikke ha med seg vennene sine fra hyggeligveien eller koseligveien, til lekeplassen sin i prippenveien lenger nå?
Jeg visste ikke at det var lov å sette opp avanserte lekeplasser, for så å ekskludere barn. BARN. Våre bitte små barn altså. Må de VIRKELIG gråte seg gjennom denne lekeplassen deres hver eneste gang vi går forbi? Og hvis vi lar dem disse litt og skli et par ganger; skal dere jage barna våre og oss derfra i stor stil?
Sorry. På forhånd beklager; hvis jeg i framtida glemmer meg og lar barna mine gå gjennom lekeplassen deres. Beklager bråket hvis de gråter en skvett fordi de er ekskludert fra en tidligere så offentlig lekeplass. Lykke til med naboskapet.
Jeg har ikke vært åpen om dette. Det var for krevende å få vite det, rett og slett. Men nå som jeg har tatt grep over snart 8 måneder, er jeg klar for å dele sannheten med dere. For ja, en del av dette har jeg skrevet om før. Men noe skjedde i januar, som fikk meg til å vende om på dagen.
Kropp, kropp og atter kropp. Samfunnet omkring oss er preget av fokus på kropp og utseende. Jeg forstår det slik at dette visstnok er det viktigste for mange: hvordan kroppen tar seg ut. Slank. Bred. Smal. Formfull. Tynn. Men hva med sunn? S u n n. Hva når vekt og form handler om helse og sunne valg?
Jeg har aldri eid en badevekt, og jeg visste aldri hva jeg veide da legen spurte. Tøff og freidig ga jeg blaffen i dette med kroppen min, hva den veide, og hvordan den så ut. En periode omkring 20årene var jeg visst tynn. Da jeg ble gravid første gang, elsket jeg at magen struttet. Åren gikk. Opptatt av å ikke være et objekt for menn, var jeg inne på tanken om å fjerne litt av puppene så de ble lettere å bære for ryggen med årene. Men det ble med tanken.
Kroppen min er virkelig et tempel som jeg er glad i akkurat som den er, og det kunne aldri falle meg inn å vite hva jeg veide, eller å begynne å slanke den på noe som helst vis. Men dette skulle endre seg.
Jeg skulle måtte lære meg the hard way, at slanking ikke nødvendig dreide seg om utseende, men om ramme alvor og helse.
Under mitt andre svangerskap våknet jeg for første gang, og det til svangerskapsdiabetes, insulinsprøyter og det faktum at jeg ikke kunne røre hverken melk, ris, potet, pasta, frukt, juice eller noen som helst former for sukker. Spiste jeg bare bittelitt av noe slikt, skjøt blodsukkeret mitt til himmels som en rakett, og jeg ble liggende utmattet og ute av stand til å røre en finger.
Dette var nytt for meg. I alle dager. Ikke et forbanna eple engang? Ikke gluten? Ikke noe? Joda; kjøtt, fisk, salat, vann…
Double O yoghurt var godteriet mitt.
Legene snakket til et brødhue i utgangspunktet: “fastende blodsukker på 11? Det høres da ikke så høyt ut..” Jøss. De kunne like gjerne målt sånn blodsukker i tusentall i min verden; jeg hadde virkelig ikke peiling på slikt. Jeg hadde jo aldri brydd meg om den delen av helsen min.
Sakte men sikkert lærte jeg om kosthold. Den deilige dagen da jeg dro hjem med babyen min, hadde jeg friskt i minnet legens beskjed. Jeg måtte regne med å få diabetes for real senere i livet. Så jeg hadde en plan: Først et par års utskeielse. Så skulle jeg leve slik jeg hadde lært om kosthold og helse, resten av livet. For å unngå å bli syk av diabetes.
2 år senere. Desember 2016. Jeg dytter innpå en pose Sørlandschips alene på under et kvarter. Kakao med krem er favoritten min. Alt med gluten er digg. Midt på natta kan jeg rusle opp og spise alt hva jeg ikke bør spise. Jeg ser det ikke selv, at jeg er på vei i feil retning.
På kontoret hos en lege i Trondheim får jeg en ubehagelig opplevelse. Jeg er der for å sjekke ut om jeg bør utredes for søvnapné. Han snakker om at søvnapné handler om overvekt. At der er en sammenheng. Blind som vanlig, svarer jeg at; “Ja jeg leste det. Men det handler jo ikke om meg.”
Legen nøler ikke med å fortelle meg hvor feil jeg tar. Han spør om jeg har peiling på vekten min, for den har han i journalen min. Jeg svarer som sant er, at jeg som regel ikke vil vite det hvis leger veier meg, så det vet jeg ikke.
-“Du er 72 kg og innen det vi kaller “lett overvekt”, sier legen tydelig og klart.
Diabetes-sprøytene danser omkring i hodet mitt, og jeg får skrekken lang opp i halsen. Skikkelig vondt i magen, og fjern. “Da må jeg nok iverksette planen min!” Sier jeg, mens legen bare ser rart på meg.
Se på bildet over her. Se på steinene. Kroppen og hvordan den ser ut, er ikke viktig, så den er bluret. Men se på sinnsroen over det blurete ansiktet. Det er hva som er viktig. Den balanserte og trygge sinnsroen. Jeg hadde ikke den sinnsroen, denne januardagen hos legen i Trondheim for 7 mnd siden. Men jeg bestemte meg for å skaffe meg både trygghet og sinnsro der og da, ved å behandle meg selv frisk. Og da måtte jeg faktisk slanke meg, samme hvor mange fordommer jeg hadde mot slanking.
Jeg visste nøyaktig hvilken mat jeg måtte spise, og hva slags mat jeg måtte vinke adjø til da jeg reiste hjem fra byen den dagen. Jeg måtte prøve å overse ubehaget jeg alltid har følt hvis jeg har blitt litt vel tynn, og satse på helsa.
Jeg eier fortsatt ingen badevekt, men for en stund siden måtte jeg veie meg i forbindelse med at jeg skal ha tannbehandling i narkose. Da hadde jeg gått ned 5 kg. Mer vil jeg ikke vite. Jeg tror ikke det er bra for hue mitt å vite hva jeg veier til enhver tid. Så lenge jeg vet at jeg velger å spise det som er bra for meg, og løpe joggeturene mine så jeg får lufta meg, vet jeg at jeg er på rett spor. Og jeg har vært på det rette sporet i snart 8 måneder. Det føles både viktig og riktig.
Jeg har fortsatt former og sunnhetshake, og det plager meg ikke. Den type slanking jeg har gjennomført, handler utelukkende om helsa mi. Barna mine fortjener en frisk mor, og siden jeg tydeligvis er utsatt for fedmesykdommer hvis jeg lar skuta forfalle, bør jeg ta ansvar. Jeg må nok fortsette å styre denne skuta mi i riktig retning, og rett og slett ikke være redd for å krympe litt. For første gang ser jeg en side ved det å presse vekta litt nedover som kanskje kan redde livet mitt i det store og det hele, og skjønner at det beste for meg er å velge et sunt kosthold.
Men hvordan jeg ser ut? Jeg har tenkt å være singel resten av livet mitt, så det er meg revnende likegyldig om jeg ser slank eller stor ut. Does’nt matter; så lenge jeg holder meg frisk og i live slik at jeg kan leve lenge og se verden. Verden trenger ikke å se på meg, det er ikke så nøye. Bare jeg får sett verden.
