Forbipolene Bipolar mamma med et sådan vakkert sinn

Det er strålende vær, og jeg går fra den mest populære stranda i byen opp til parkeringsplassen, der en trivelig kafeteria selger is og kaffe. 

Boom! I say boom, who left the room? Bare at det ikke er noe rom. Det er i full offentlighet. Friskluft. Og jeg tenker ved første øyekast: jøss. Har en dame endelig tatt til vett og demonstrerer litt her? I fritt puppefall, hvis en kan si det sånn?

Men det er ingen dame. Det er en ganske stor mann med pupper. Store menn med svære, hårete mager og like hairy boobs, you know. En rød hummer. Med masse svette på. Jepp. Det er lov. Relax, o’arme varme dame, det er lov. For en mann så.

Hadde jeg ikke hatt med barna, skulle jeg gjerne vrengt av meg trøya og satt meg der sammen med ham, bare sånn for å markere at jeg bor i denne byen jeg også, og selv om du har større pupper enn meg; kan jeg godt blotte meg for deg, jeg fucking også!

Why? Why må vi kvinner dekke oss til for å skåne mannen fra hans lyster, når mannen ikke skåner kvinnen fra hennes kvalme? Manneoverkroppen totally naked; en avnappet hønesekk med pupper og svette på, god damned, er det really nødvendig eller? Ved kaféen, i butikken, på torget, you’re everywhere, man! 

Over alt. Med blottede, uidentifiserbare brystvorter som ingen vil ha. Likevel må du for svarte vise fram dem. Mens kvinner blir forvist til dassen for å amme de stakkars babyene sine, sprader du rundt og viser no mercy. Nei, du er ikke sexy. Og er du litt sexy, er jeg fortsatt irritert over urettferdigheten over at slike snåle brystvorter som ikke gir noen mening, lovlig kan vises frem, mens naturlige melketanker for søte små barn, må dekkes til i 2017!

Jeg ligger i parken og kjenner en trykket stemning over at jeg velger å gå i bikinioverdel og shorts. Rundt meg valser store menn med blottede hengepupper, hår og svetteperler. Like it’s all natural. Det er noe annet med mine naturelle melketanker. De bør aller helst dekkes til i vinterjakke før alle kan puste lettet ut. Jeg undrer på hva som skjedde hvis jeg også vrengte av meg på overkroppen, og trippet rundt i parken her med bar hud oventil. Hvor ble det av likestillingen sa du?

Man snakker om at kvinner i Norge er så frigjorte. Men damer kan ikke gjøre det samme som menn i dette landet. Da ville man fått bot for blotting. Fordi en eller annen dumb brain har kommet fram til at kvinnebryster først og fremst har noe med sex å gjøre, mens sannheten jo sevfølgelig er at pupper er matboden til nyfødte babyer. Time to wake up, Norway? På tide å skjønne at en BH er to hijaber i ett, og at det ikke er noe annet enn ryggstøtte som tilsier at ikke vi også skal kunne sprade rundt med bare overkropper i sommerheten? 

Det er ikke to av meg i dette huset. I’m the one and only grown up. Det vil si at det er meg og notat-listene: “Bukser og shorts str 128, bukse str 98, kjøkkenpapir, dopapir, pålegg, P-piller til kattepusen, flåttfjernedings. Husk ringe ditt, husk sende brev til datt. Mail ditt, sms datt, husk klorin, melk og yoghurt.” 

I dag var der på tide: shopping med toåringen, åtteåringen, listene og trillebagen. Vi kom oss gjennom det hele, satt på hjem med en snill slektning og ramlet oss inn gjennom døra ganske så leggetid. 

Jeg stod i kaoset på kjøkkenet etter å ha gitt katta P-pillen sin. Nok kattunger nå, that’s for sure. Kjøkkenbenken bugnet over av alle mine fornuftige billigprodukter, kjøtt, pålegg og hygieneprodukter. Det skulle sorteres, ryddes, ordnes og fikses, samtidig som barna ønsket svar på diverse undringer. Kveldsmat straks, vent litt i sofaen. 

Da fikk jeg øye på rotet på stua, og jeg stusset: Hvem i alle dager skal rydde opp etter dem, hadde de tenkt? Jeg kjente det kokte der jeg stod og prøvde å holde hue over kjøkkenflommen. For etter jeg var ferdig med å putte matvarer på plass, lage kveldsmat, rydde fryseren og vaske kjøkkenbenken, tenkte jeg liksom å gjøre noe med alle ruskene på gulvene, for ikke å snakke om flekkene på sofaen. Jeg begynte å rive meg i håret.

Hvor mange ganger har jeg ikke sagt til dem, at hvis de skal ha lekerom i den lille stua i tillegg til lekerommet til Mathias i kjelleren, og Even’s lekerom oppe på loftet, må de holde lekene sine innom dette lekerommet på stua, ikke dra dem utover hele stua mi.

Vips ble jeg forvandlet til potte sure tante Sofie i Kardemommeby. Jeg trykket av barneTV, hevet røsten, og sa med sånn teit hvinestemme som jeg vet ikke er særlig pen: “RYDDINGS! NUH!” Det pep litt nei i minsten, men jeg fikk fort overtalt ham til å plukke opp etter seg under stuebordet. 8åringen satte i gang han også, og jeg fikk det som jeg ville. Når jeg er i det hjørnet er jeg om mulig enda mer bestemt enn hu derre tante Sofie, og det er bare å smi mens jernet er varmt hva angår barna: kveldsmat, tannpuss og vipps i seng.

Huff, tenkte jeg, der vi alle hadde landet i mammasenga. Stakkars små, med sånn ei surpompmamma. 

-“Mathias?”

-“Ja.”

-“Even?”

-“Mm.”

-“Unnskyld at jeg ble så potte sur. Dere var kjempeflinke til å rydde!”

-“Hehe du er morsom når du sier unnskyld mamma. Det er bra du er litt sur innimellom.” Sa Mathias. Og da sov allerede Even.

Kanskje sier jeg unnskyld for lett. Kanskje skal man ikke si unnskyld bare for å ha kjefta litt. Men et klokt menneske lærte meg å aldri la solen gå ned over en uenighet. Ikke at jeg var uenig med barna mine, de hørte jo etter meg. Men hvem vet hva om morgendagen? Ungene mine skal vite at alt er godt mellom oss, til enhver tid. At jeg er så glad i dem at jeg beklager hver minste lille dårlige stemning. At det er viktig for meg at de ikke er lei seg.

 For vi har ingen garanti. Vi vet aldri når sola ikke står opp igjen. Ungene mine betyr alt for meg. Hvis det var siste gang de så mamman sin, skulle de huske et unnskyld og et smil, ikke ei sur stemning og en potte sur mamma. Vi skal kunne beklage og le av det hele sammen. Først da er vi klare for en hvilken som helst soloppgang. Og alt jeg ønsker meg er så mange soloppganger som overhodet mulig med gutta mine.

Jeg ser på søstra mi, og sier: “Jeg er hverken lesbisk eller hetero. Eller bi. Jeg vil bare være singel. One! Bare meg! Enfil. Onefile.

Over telefonen prater jeg med en venninne oppi Nord. Vi er alenemødre begge to. Jeg sier: “Det er så deilig å… bare…”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

-“Gi faen!” fortsetter hun. “Det er så deilig å gi faen!”

Sånne som oss har ingen å stå på pinne for dagen lang, andre enn barna våre. Og de bryr seg ikke om vi ser ut som så ille hybeltroll at vi skremmer bort hybelkaninene. Vi kan gå rundt og fise hull i stygge joggebukser anywhere i huset. Who cares. Vi må virkelig beherske oss for å huske å lære kidsa å ikke dure løs ved matbordet.

Desverre var isbilfyren bittelitt kjekk da jeg kjøpte en pakke digg til barna og nabokiden i dag. Og det var ikke jeg (se bildet over). So what. Skal ikke ha noen mann uansett. I’m the onefile.

Slike som meg er som bier som godt vet at det finnes flere blomster. Inn med skje? Ok: flere fisk i havet. Men det er mye søppel i havet også. Og snart ser vi ikke forskjell på fisk og garbage, det vet vi jo.

Jeg er ei bie, men ingen romantiker lenger. Det er sååå godt å være singel I tell you, at jeg har ikke ord for hvor avslappet jeg føler meg. Bad hair, breath and cloth day? No problem. Ettervekst som fy, og look som Gunilla i Hollywood? Null stress, det eneste man skal våkne til er kofferten anyway. Yeah. It’s the one and only onefile.

Om jeg ikke vil “finne kjærligheten” og elske noen?

Jeg elsker noen dypt og hellig, og de har stjålet mitt hjerte for evig og alltid. De heter Mathias og Even, og er 8 og 2 år gamle. 

I meg selv har jeg funnet kjærligheten. Den får meg til å blomstre hver dag, og jeg stortrives. Hver dag er en lykke i seg selv, særlig fordi jeg ikke har noen mann å imponere for å “beholde”. 

Iblant blir jeg så forelska at det tar meg en time ekstra å sovne fordi sånn kribling i magan stresser meg. Jeg tenker på vedkommende og tillegger ham egenskaper fra eventyrland. Inntil jeg husker at det er trollgull som glitrer foran meg, og det går over. Inntil jeg kommer på all søpla i havet, og alle de forurensede blomstene. Reality. Really.

Nei jeg er ingen iskald person, men jeg mener folk skrumper kjærligheten inn til noe så primitivt som samliv mellom to personer. Kjærlighet er så mye mer. Det er barn, takknemlighet, vennskap, natur, tilstedeværelse i nuet, opplevelser, familie, dyr, iver, glede og så mye mye mer. For meg er det også det å få en klem av barna mine. Lidenskapen over å se en bra film. God mat. En prat med søstra mi eller ei god venninne. Det å dele noe sammen. Følelsen når jeg står i dusjen etter trening.

Hvis jeg skulle delt alt dette med et menneske …ja så er jeg ikke helt klar for det før jeg er runkete …unnskyld så meget: rynkete, og gammel anyeay. Jeg er en onefile. En flørt. Kall det hva du vil, men jeg har det steike bra.

I det siste har jeg sett 8åringen min gråte av glede, og 2åringen min løpe mot meg for å gi mamman sin en klem. Jeg har fått bidratt til å gjøre barna mine skikkelig glade, og hva er vel bedre enn å få oppleve å se sine barn smile og gråte av lykke?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ved skråtakvinduet over senga mi  henger ei lys lilla skjorte på en kleshenger. Den har tørka forlengst, og betyr for meg en spesiell skatt. En type rikdom som ingen penger kan kjøpe. En venninne av meg har plukket den skjorten ut av klesskapet sitt spesielt for meg, blant flere andre coole plagg som henger litt her og der omkring på loftet her. 

Sånnt som er så godt å tenke på. Slikt som varmer et sommerhjerte, mer enn noen sol er i stand til. Glade barn og venner som tenker på en. 

Og alt annet som får en til å smile.

Som en familie som alltid setter tommelen opp for denne bloggen. En mor, søster, bror, svigerinne, kusine, tantebarn og barn som ikke bare støtter bloggingen min, men som tar forbipolene oppriktig på alvor. Tenk det. En blogg. Og de snakker alltid om den som at den er noe viktig som jeg må fortsette med. Jeg hadde aldri i livet forventet for 2 år siden da jeg begynte å blogge, at slekta mi skulle være så positivt innstilt til blogging. Jeg kan alltid stole på at de støtter meg, og de kan alltid stole på at jeg ikke bruker bloggen som en arena der jeg krysser grensene for hva som er akseptabelt. F eks innen objektivisering av kvinner, mødre, døtre, eller søstre. Det er basert på mine egne meninger, og handler ikke om at jeg kjøper deres støtte ved å “oppføre meg”. Det har bare blitt sånn. Slekta mi støtter meg i bloggingen.

Og hva betyr det for ei med min fortid? Uendelig mye. Og er det noen som vet at veien hit ikke var lett, så er det slekta mi. De ser meg gjerne heller lykkelig. Og hvilken familie kan vel forstå sine nære bedre enn det skrevne ord? En eller annen type åpen kommunikasjon må til for å forklare tanker. De er ikke tankelesere.

Så er jeg her da. Med glade barn som sover, lilla skjorter og gule heklekjoler, morgendag som venter, med begge barna her hos meg, og sommerstemning. Folk snakker om det kalde været i Trøndelag, men jeg har ikke fått det med meg. Jeg er altfor glad, og husker turene på stranda bedre enn regnvær og hutretemp.

Mye kjennetegner en ekte bitch, og jeg skal bare inn på en brøkdel av det her. Det handler om styrke, og det handler om svakhet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Oppdragelse innen ærlighet, eller en barndom i skjul for sannheten. Når begynte det? Når fikk de vrangforestilninger og begynte å kalle henne “frekk bitch”?

Hvem lærte dem at det er bak ryggen de skulle fortelle deres innbilninger om andre?

Jeg har venninner som de kaller “bitch”. De har en atferd som de mener er “frekk”. Jeg synes det er dem som er frekke. Frekke bitcher. 

Mine venner sier det rett ut. Jeg kan alltid stole på at det er sannheten som strømmer ut av munnen deres, slik at jeg kan lytte til ekte ærlighet. Men jeg må tåle sannheten. Hvis ikke kunne jeg holdt meg til de falske snuppene som ikke tør annet enn å preike bak ryggen min, mens de glemmer at ræva mi er bak meg den også idet de prøver febrilsk å sleike den. 

Mine venninner tåler min motstand dersom jeg skulle være uenig. Og jeg tåler både deres sannhet, deres ærlighet og deres uenighet.

En real gone one sutret: “Hun er så frekk. Ei jævla bitch!” Jeg spurte: “Hvorfor? Hvordan.” Hun svarte: “Hun bare ER frekk!” 

Var det derfor jeg ble invitert på kaffe? For å høre paranoid sladder om min venninne? Hvem er frekk? Min ærlige venninne som ikke greier annet enn å si meningen sin akkurat som den er, eller hun som snakker om henne from behind?

Man kan rett og slett ikke påstå at noen ER noe, foruten at man har OPPLEVD vedkommende slik. Og under en opplevelse kan man tolke ting svært forskjellig. Derfor kan ikke jeg heller påstå at noen ER ei såkalt “bitch”, men jeg kan synse og mene like mye som bygdadyr og andre troll.

Jeg vil heller høre det, hvis jeg går rundt med en slikkelig bad hair day uten å vite det selv. Jeg vil heller vite det, dersom jeg har skrevet et skikkelig dårlig innlegg, uten variasjon av ord og med alt for mange gjentakelser. Jeg vil helst få konstruktiv kritikk ala feedback dersom min måte å opptre på sosialt, kunne vært litt mer tilstedeværende. Jeg vil ha venner som tør å banke i bordet og si: “Vet du hva, Helene? Du kan bare ikke gå i den jumperen der. Bare… please da, ta den av deg. Eller change jeans eller noe!”

Det er ikke frekt. Det er ærlig. Det er ikke bitchete. Det er amazing velment og ærlig. Så lenge det kommer fra en venn jeg stoler på som kjenner meg godt, er det virkelig helt ok. 

Jeg vet om folk i denne byen som elsker å snakke. Men de greier ikke å være ærlige før de slipper å si det til den det gjelder. Feighet og frekkhet danser fint sammen, men aldri i takt. Det er ikke særlig vakkert, og langt fra elegant. De ekte bitchene er ikke mine ærlige, kvikke og tøffe venninner. De frekk-ekte bitchene er de som feiger ut og preiker svada bak ryggen din, før de pisser ut en eller annen påstand om at mine venninner er frekke og bitchete.

Mine gode, snille, ekte, ærlige venner ville aldri i verden synke så lavt som å prate fjøs bak ryggen min. De sier det heller rett ut til meg, og har guts nok til å være ærlig og rett fram. Ei av dem kommer fra Finnmarks vidder, og det faller henne aldri inn å holde seg til annet enn sannheten. Hun er hensynsfull, men ærlig; og straight away ekte for real.

You want real stuff? Ærlige svar, eller falsk smiger?  Stoler du på dem du omgir deg med, eller kunne det tenke seg at de er for svake? Å snakke bak rygger er svakhet. Det holder ikke i dårlig vær. Man trenger tøffe, hardhudete venner som tåler en storm, ikke sant. Du kjenner igjen dem på svarene du ikke alltid liker så godt. Men du vet iallefall at det er sanne ord, om de så svor. 

La de svake, hudløse bitchene sitte i fred og bable. De ville ikke engang tålt sannheten selv, eye2eye. Det er ikke karma som egentlig er bitcha, for å si det sånn. Hvis drama er smør, handler det om å koke ned i sitt eget butter til slutt uansett. Det avgir fettdamp in the air, but are you here to care?

Ja det er du. Du er her for å bry deg om dem som ikke koker bort. De som holder ut gjennom storm og uvær, og som brøler ut som Finnmark’s vindete vidder: du kan for faen ikke gå i den jumperen der!

I dag er vi litt craxy crazy på Lykketoppen. Vi har spist kakerester på gulvet til kveldsmat. Etter vi spiste pizza oppi sofaen. Fordi vi fikk lyst til det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mathias fortjente seg en skikkelig familiefeiring, så jeg ordnet i stand en i dag. Og familien svikter ikke. Min søster var på jobb, så da kom stedfortreder Roald, far til yngstepia hennes. Mormor, onkel Hans Even og tante Astrid kom med alle barna, og Aron eldstesøskenbarn var på plass. Liv og røre i hele huset i timesvis, det er digg, det. Mathias er skikkelig fornøyd med feiringen, og makan til takknemlig gutt må man nok lete lenge etter.

Jeg vil beskrive bursdagsgutten min som en åtteåring som ikke greier å gjøre andre vondt. Da kommer tårene lett, og han bærer på så mye samvittighet at jeg ofte forteller ham at han må huske å være snill mot seg selv også, han som er så grei med alle andre. Hvis bare alle var som ham, ville verden vært et paradis.

Jeg er så innmari STOLT av deg, Mathias! You rock! 

 

Jeg ser meg tilbake på tidenes mest spennende sommer, og det er på tide å trekke fram en av grunnene til at dette er den sommeren jeg kommer til å se tilbake på med de cooleste minnene.  Jeg har utsatt dette innlegget, for opplevelsen og kvaliteten ble så bra og så stor, at jeg har hatt vansker med å finne gode nok ord. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

 

Det hele handler om et progressivt melodisk metal band som har eksistert siden 1995. De kommer fra Bjugn, og kaller seg Divided multitude, bestående av Sindre Antonsen, Christer Harøy, Anders Vinje, Rayner Harøy og Eskild Kløften. Over Dovre tok de oss med storm på vei til Tons of rock, og du kan lese om opplevelsen her: http://m.forbipolene.blogg.no/1498135394_har_du_hrt_om_rocketoget.html

 

Bildene i dette innlegget er bandet’s egne bilder fra togturen og festivalen.

 

 

Jeg tør påstå at dette bandet gjør deg til en fjortis igjen. En fjortis som får lyst til å gjemme tapeten bak fancy plalater av disse herrene. Kanskje var det stemningen de laget. Kanskje var det følelsen av Dovre på begge kanter med metal i front. Kanskje var det de tøffe brillene til den kjekke vokalisten. Ikke for å gjøre ham til et objekt; han har en stemme få forunt. Kanskje det var følelsen av å få servert kvalitet etter kvalitet etter kvalitet. Men mest av alt: MUSIKKEN. I don’t know, jeg vet bare at jeg ble fan av et progressivt metal band over Dovre. 

 

Vi sa farvel på Oslo S, og min sønn Mathias og jeg ruslet opp og ned Karl Johan, før vi tok toget videre til verdens beste hotell for barn; Quality hotell Sarpsborg.

 

La oss ta opp tråden og bli med bandet inn på festivalområdet, for å oppleve Tons of rock med deres øyne. 

 

Jeg vet de møtte den Canadiske musikeren og plateprodusenten Devin Garrett Townsend (midten, bildet over) rett etter showet hans på backstage, så jeg spurte Rayner hvordan det var å møte Devind. Og fikk til svar:

-“Han var meget jordnær og en fantastisk trivelig fyr. Snakket om hvor mye han likte Norge og likheten med Canada. Han ble veldig gira når han hørte vi var fra Trondheim (omtrent da 😉) Sa at han syntes byen var fantastisk og at nordmenn var meget trivelige og imøtekommende. En helt super fyr.”

 

-Hvordan var det å spille på rocketoget?

-“En veldig annerledes spillejobb, som vi syntes var helt kanon. Veldig intimt og følte vi fikk meget godt kontakt og respons fra publikum. Veldig kult å møte fans og så dedikerte  metalheads. Ellers vil vi rette en stor takk til Tons of rock og NSB for en fabelaktig opplevelse og vi gjør det gjerne igjen 😀”

 

-Sindre, beskriv hvordan du opplevde det å spille på Tons of rock.

 

-“Tons var en skikkelig bra festival. Vi spilte vel som band nr 2, fredag. Det var ikke stinn brakke, men det ble ålreit med publikum etter hvert. Dedikerte sådanne. Spilte ca 40 min og det var rimelig full trøkk fra start til ende. Alt var på stell, fra logistikk til og fra med utstyr, til lyd på scenen. Proffe folk på alle ledd. Fasilitetene så du selv, og vet ikke om jeg har vært på en mer egnet plass for et slikt arrangement😊. Enset knapt at det regnet. Det var kun Eskild som var litt bekymret for “brettet” sitt😄. Håper å få komme tilbake til Tons of Rock, asap 🤘”

 

…det håper jeg også. Really. Cuz Bjugn’s got some good metal!

 

 

 

 

 

Divided Multitude, altså. Finn dem og hear ’em out!

 

Studioalbum (kilde: wiki)

• Inner self  1999
• Falling to pieces  2002
• Guardian angel  2010
• Feed on your misory  2013

Andre utgivelser

• Stranded   1996  (demo)
• Tale of tomorrow 1997  (demo)

Jeg takker Divided multitide, NSB og Tons of rock for tidenes sommeropplevelse: you rock! Min sønn vil ha mer rocketog. Me too 😉😉😉

Sjenanse. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det hele handler om at sjenanse bak et tastatur er noe helt annet enn sjenanse ansikt til ansikt. Denne bloggen skulle bare være et slags arkiv. Og jeg regnet med at jeg kunne gjemme sjenerte meg her. At ingen kom til å lese den. Jeg hadde alfor mange historier å bære på, og null interesse av å ta mine historier med meg i graven en vakker dag. Bankboks, safe eller blogg. Blogg.

Men greia er at jeg er flink til å gjemme min sjenanse. Flink til å gi f i hva andre synser og mener.

Jeg skulle måtte skrive et innlegg i måneden for å bevare mitt arkiv forbipolene. Uten den aktivitet ville alle mine historier bli slettet av plattformen. Et innlegg i måneden er alt som skal til. 

Jeg har aldri greid å se på denne bloggen slik alle dere som gir meg komplimenter for den, ser den. Jeg er i utgangspunktet kun en skribent. Ja, jeg har lært meg å blogge de siste to årene, men jeg skjønner aldri hva dere snakker om når dere sier at dere venter på innleggene mine. 

Jeg dealer med sjenanse hele tiden. Bruker teknikker som affirmasjoner foran speilet for å overbevise meg selv om at jeg gir blanke i sjenanse. Men man er menneske, og blir en klums uten like i møte med lesere. Jeg har sceneskrekk gange en million, og jeg takket først nei til at TV2 skulle fly meg ned til Oslo slik at de kunne intervjue meg på God morgen Norge. Skyldte på at jeg hadde minstemann hos meg. Trygt la jeg meg og sov den torsdags kvelden, med 2åringen i mammasenga, og takknemlighet i hjertet mitt for at ingen skulle se dette vesenet på direktesendt TV neste morgen. Puh. Men så reagerte de rundt meg. Mine venner og min familie har hele tiden støttet bloggingen min. Min mor er en fantastisk blogglesere som hele tiden peker på det positive ved bloggen, og den søndagen suste hun ned til Oslo i et fly som landet rette etter det TV2 hadde fikset til 2åringen min og meg. 

Jeg skalv i hele meg, jeg som nesten besvimer av å holde taler. Jeg som presser meg selv til det ytterste for å lese mine egne dikt i begravelser. Jeg som har aaaaltfor mange følelser å takle når jeg blir rørt. Men jeg gjorde det, fordi jeg syntes det var viktig å fortelle om den flotte gjengen som hjalp meg med å utvikle meg til den mamman jeg er i dag. Barnevernet har nok mange sider å forbedre seg på i mange andre saker. Men jeg måtte være ærlig: uten dem hadde ikke jeg hatt den selvtilliten jeg har som mor i dag. Jeg fikk så god støtte av barnevernet. Hvorfor skulle jeg ikke være åpen om det?

Jeg fighter sjenanse, med en holdning av at jeg mener vi skal være åpne, slik min far lærte meg var det riktige. Åpenhet for the people!

Det er mange tema jeg har valgt å være åpen og ærlig om. Men det er så mye dere ikke vet om barna mine, meg, hverdagen vår og alle menneskene vi omgir oss med. Dere har ikke engang fått møte en brøkdel av dem. Eller en brøkdel av meg. 

Så har jeg altså begynt å tenke på å bare la bloggen ligge som den er, og oppdatere den kun en gang i måneden, slik at jeg har det arkivet jeg en gang ønsket meg, liggende. Først skulle jeg måtte gjøre meg ferdig med prosjektene jeg har gående, og så rett og slett slutte med hyppige oppdateringer.

Men jeg er så glad i å skrive. Skriving er min baby nr 3. Kanskje kunne jeg skrevet bare når det falt meg inn, og så funnet på de minst klikkvennlige overskriftene, og i tillegg ikke delt de på sosiale medier. 

Det popper opp bloggere rundt meg. Venner av meg inspireres, og begynner å blogge. Men jeg vet ikke om jeg vil være med lenger. Jeg får høydeskrekk ved høye lesertall, og sjenansen kribler i magen. Folk ser på meg og smiler, og folk jeg ikke kjenner, hilser plutselig. Dette går parallelt med at jeg i bunn og grunn alltid har hatt komplekser og prøvd å gjemme meg så godt jeg kunne. Med utviklingen i denne bloggen kjørte jeg i motsatt retning. Og jeg var ikke forberedt. Jeg tenker noen ganger på å stoppe ved en rasteplass og bare dra og bade eller noe. Som normale mennesker. Ikke bare tenke på komma, punktum, bokstaver og ord driving highway.

I går fylte min førstefødte solstråle 8 år. En stor dag for oss som har den historikken jeg har skrevet om inne i kategoriene i denne bloggen: “mine egne historier”. Tenk at alt gikk så bra til slutt! Det er det viktigste av ALT. Det gikk bra! Og det overskygger all sjenanse, at vi faktisk landet dette flyet full av vanskelige hendelser trygt på bakken. 

Jeg vil alltid la det stå åpent en mulighet for å la bloggen ligge. Vil alltid ha dager der jeg ser ned slik at jeg ikke så at du hilste på meg. Med ørene fulle av musikk. Så jeg deg ikke. Hørte jeg deg ikke.

Kjære leser. Jeg kommer til å la deg vite det. Kommer til å lage et avskjedsinnlegg kun til ære for deg og det faktum at du har gidda å lest så mange ord jeg har skrevet. Den dagen jeg får lyst til å farge håret mitt, slutte å blogge og gjemme meg i folkemengden igjen, da kommer jeg til å føle at jeg har gjort mitt. Bidratt nok. Men jeg kommer aldri aldri til å slutte å skrive. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vakter på utesteder som sjekker vannglasset mitt for å se hva jeg drikker, mens jeg leker dancing queen ute på dansegulvet, sklir på noe skvis i hjørnet og faller på rumpa. 

Folk jeg nesten ikke kjenner, som spør:”Jeg vil også ha av det du har putta i deg, har du noe til overs?”

Jeg svarer: “Ok, hvilken av delene? Vannet? Kaffen? Energidrikken? Ikke glem fløten hvis du går for kaffekoppen!”

Det hender seg de jeg drar ut på byen med, som kjenner meg, bryter inn og sier: “Tror du virkelig Helene med bipolar og en dært adhd behøver å pakke i seg noe for å være sånn?”

Lokalbefolkningen i byen der jeg bor inneholder et par bygdadyr, som alle andre små Jantebyer. Mens de sløver over i alkoholisert tilstand etter midnatt, er jeg forlengst naturlig høy etter joggeturen min, kaffekoppene mine, og den ene energidrikken jeg har turd å drikke. Megahappy for å møte så mange trivelige kjentfolk på en gang, danser jeg duracell og drikker vann, mens jeg dropper kaffen. For jeg håper å få sovne innen noen timer, og jeg er en av de som er ømfindtlig for koffein. 

Ja. Jeg er avholds. Og nei. Det betyr aldeles ikke at jeg stapper i meg noe som kan erstatte alkohol. Jeg er vel den som er mest clean av alle voksne her i byen: null nikotin, null alkohol, null drugs. Bare koffein. Og jeg NEKTER å sitte stille på den hyperaktive ræva mi, for å ikke påberope meg bygdadyrets mistenksomme vrede. I refuse. De får tro hva de vil, min kropp er clean og mitt sinn er rent til enhver tid.
 

Jeg har det så gøy jeg bare vil, og kommer aldri til å behøve noe som helst annet enn et par kaffekopper for å lage liv og stemning. 

And some friday night I say! Nars på lykketoppen, og sjekk hvor kjekk en slektning jeg har da. Den dama som får Daniel, she’s a lucku bastard (Interessert? Ta kontakt og jeg fikser date 😂):
 

Jeg lover at vi kava i den sofaen kun til ære for selfie. Alotie. (⬅A lot➡) (⬅Self) 

Yeah horray for er nyktert avholdsliv; det er fantastisk moro, og jeg er alltid garantert en livat kveld. De rundt meg er bare søte når de er brisne og glade. For meg funker ting litt omvendt: jeg vil ikke ødelegge den naturlige rusen min highonlife, med falsk stimuli. 
 

Så kjære bygdadyr: pakk i deg all den dritten du bare vil. Det betyr ikke at jeg er som deg. Eat your shit and drop your karma, mens jeg går mine helt egne, morsomme veier. Bare ikke glem at jeg var edru og nykter hele kvelden, og fikk med meg alt. Er det det du sliter med? At jeg alltid husker alt? Og tror du virkelig at jeg som lever med diagnose bipolar og har ansvar for barn, tør å føkke med hue mitt slik du selv gjør? Jeg ruser meg på livet. Du ruser deg på alkohol, drugs og falske rykter. Det er to vidt forskjellige ting. Men jeg skal vedde på at jeg har det gøyere enn deg 😛😜

Walking blogging on the road. Når ei bipolar skrulle har jogga og dusja, da er hun klar for alt. Særlig det digge faktum at lille Even og store Mathias kommer hjem søndag! Mathias fyller 8 år i morgen, derfor er jeg på vei til Stjørdal sentrum for å handle gaver. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skal møte Marie Knutsen etterpå. (http://m.marieknutsen.blogg.no/  )  Hun skal sjekke inn på gjesterommet på Lykketoppen, før vi hiver oss med ut på livet. Stjørdal are you ready? Nope. Aldri er vel noen heeelt klare for sånne som oss. Bare Gudene vet hva vi kan finne på. Laila er du og parykkene dine klare? Silje du skaffa deg et par ykker denne uka du også vet jeg. 

Men først: hva ønsker en 8åring seg? I know, hvordan kan mamma glemme sånnt?

Have fun tonight, og bor du i Stjørdal, så ha deg ut på livet i kveld!