En kopp kruttkaffe var alt som skulle til. For å gjøre meg selv ekstra glad flere timer etter. Både jeg, meg og meg selv visste det. Det var rusk på gulvene, og ikke til å holde ut. Stiklinger jeg hadde fått av min mor stod i ei bøtte ute på trappa, klar til å plantes i bed og krukker. Klær ropte etter å bli vasket, og det måtte lukes ut forbipasserte størrelser hos skolegutten og minsten. Trapper og gulv burde dessuten vaskes, for det var ikke bare snakk om rusk, liksom. Ikke bare på liksom heller forresten, at jeg burdeburde bake meg et brett med lowcarb boller. Det skulle dessuten ryddes. We all knew that in my head like O’connor.
Jeg laget meg verdens sterkeste kaffe, prøvde å overse rot og fotrusk, og satte på filmen Casanova. Oppe i hodet ble det diskutert mellom engel og djevel. “Ahhh så bra jeg greier å slappe av mens det flyter.” “Flyter du liksom, dette er nothing. At all.” “Neeeeii jeg greier ikke se på, jeg må vaskee!” “Men jeg giiiidder ikkeee!” “Se film nå, relax og lat som om du er normal. Vent på arbeidsanfallet!”
Koffein er er en av mine beste venner. Det tar ikke lange tida, så snur alt omvendt. Fra å ikke gidde, greier jeg ikke å la være. Klokken 14.00 satte jeg Casanova på pause, før jeg spratt opp og satte i gang. Jeg ryddet, vasket, snekret, sådde planter, hengte opp klær, og løp opp og ned trappene mens pusten peste. Klokka 22.30 var jeg ferdig både ute, inne og dusjamegsann. Jeg hadde kun tatt en kort pause mens jeg så et kvarter av filmen og spiste noe mat.
Sånn er det å ha 3 etasjer, bipolar og barnefri: en kopp kruttkaffe, så er der gjort.
Jeg aner ikke hvorfor, men det bare er sånn, at jeg får helt maniac lykkefølelse når omgivelsene runt meg er rene, ryddige og koselige. Det gir meg velvære på nivå med å sjekke inn på et deilig hotell. She’s a maniac, maniac on the floor. Der har du meg i dag.
Søndag kommer gogutta mine hjem, og jeg bobler over av forventninge. Kan nesten ikke vente med å gi dem mammakos.
Jeg tror det er på tide denne snuppa her faller til ro. I morgen får jeg besøk av en annen blogger, og vi skal ut på livet. Her hjemme er det ingenting mer å gjøre av husarbeid iallefall, så nå kan jeg slappe av og nyte dagene i fred, ro, jogging, spising og avslapning.
Jeg vet at du leser bloggen min. Men du har ikke lest den grundig nok. Jeg postet et innlegg omhandlende det å velge lykken ved å ta ibruk takknemlighet klokken 18.20 den 11.07 2017. Innlegget het “Dette vil gjøre deg lykkelig”. Samme kveld klokken 19.53 postet du et lignende innlegg der du regelrett skriver om det samme. Ditt innlegg heter “Jeg er takknemlig for…” Du viser leserene dine hvordan de kan skrive affirmasjoner i takknemlighet, slik jeg viste leserene mine en drøy time i forveien. Men du har altså ikke lest innlegget mitt grundig nok. Det mangler noe.
Det er fint at du blir inspirert av oss andre bloggere. Hvem blir ikke det. Men sånn ærlig talt. Vel. Siden du misser noe så vesentlig, må jeg nesten rette på noe viktig.
Og før jeg gjør det, skal du vite at jeg ikke betviler at helt andre folk enn meg har lært deg om mindfullnes, takknemlighet og affirmasjoner. Men jeg skjønner altså at du gjerne lar deg brainstorme av andre bloggere. Og det er jo ikke noe galt i det.
I din anbefaling til leserene dine hva angår affirmasjoner, “for å kicke den i gang” der jeg kalte det “for å dytte dem i gang”, glemte du nemlig noe viktig. Jeg skrev om det i innlegget, og det kan utgjøre hele effekten av slike takknemlighets-affirmasjoner.
Du oppfordrer leserene til å gjøre som deg, da du skriver f eks: “Jeg er takknemlig for sofaen i leiligheten min”
Denne setningen stod ikke koblet sammen, hvilket den burde. Men den ufullstendige måten å affirmere på, som jeg kommer til straks, vil uansett skyve takknemligheten forover i tid slik hjernen selv finner på det utfra hvilket humør vedkommende faktisk er i, i utgangspunktet. Hjernen trenger ordet NÅ:
“Jeg er NÅ takknemlig for sofaen i leiligheten min.” er den korrekte måten å affirmere på. I nåtid.
Du forklarer ikke i innlegger ditt HVORFOR det fønker så bra med takknemlighets-affirmasjoner. Det har jeg forklart nærmere i mitt innlegg, omhandlende magnetismen mellom likheter. En skrevet, og helst uttalt i speilet; takknemlighetssetning, KAN utløse de rette følelsene som skal til for å både tiltrekke og motta mer av det man er takknemlig for. Derfor er det så verdifullt å utøve praksisen takknemlighet til det skaper FØLELSEN av å være takknemlig. Men altså helst uttalt i NÅTID, så det ikke tar evigheter til you get there 😉 Det kan bli litt sånn Bruce Almighty uten Gudetittelen og det enorme egoet, hvis man blir god til å legge merke til hva mam tiltrekker seg.
Du ser ut til å skrive bra, Sophie, men når du lar deg inspirere av noe, kunne du kanskje opplyse hvilken forfatter som er kilden. Vi får aldri nok av tips vet du. Jeg sendte jo deg ei melding om dette med å lære å elske seg selv og utøve takknemlighet, i år 2009, for jeg følte sånn med jenta jeg så på bloggvideoene. Hun som satt og gråt der hadde null innsikt i slik uvikling av det gode selv og sinn. Jeg fikk aldri noe svar, men jeg regner med du så den. Jeg har heller ikke tid til å svare alle alltid.
Nå er svaret ditt på mitt innlegg ganske åpenlyst, og du skal vite at jeg er glad du har grepet tak i nøkkelen og vridd om. Du ser ut til å kjøre din egen bil nå, i stedet for å passivt se på at andre kjører deg i grøfta. I love it. Men neste gang du blir inspirert, les litt grundigere. Slike detaljer som nåtid i forhold til takknemlighetsaffirmasjoner kan gjøre selve utfallet.
Fashion bad ass ruler bloggtoppen. “Dagens rumpe”. What happened to “dagens outfit?” Det er rumper overalt, så jeg må vel bidra litt jeg også. Ass is visst the new face, kan det virke som. Kjør på: show em the ass, de har sikkert aldri sett en før. Min er snart førti, og bør gjemmes bak ei bukse. Sophie får ta seg av nudeass badass; jeg skal skåne dere.
Overskriften? Jeg kommer til den.
Først litt filosofi Hva om virkeligheten snart kopierer internettverden. Enn om det skjer. Se for deg at du sitter på en restaurant, der alle sitter på knær oppå stolene, med rumpa mot hverandre og riktig fiser ut hva de synser og mener. Yeah, ass: the new face. No more need for make up. Ass does it all.
Ingen sanger handlet om rumpa på 90tallet. Nå ser alle artister ut til å ville synge om den. Selv om det stinker, og vi har hørt bedre tekster enn om bakenden, gjelder det å henge med. Og dessuten behandle den som gull der den før i tiden var random gråstein.
Jeg er intet unntak, med min eldgamle stump. Tenker; why not? Slippe å sminke seg, og bare sette ræva til, med alt den har å bidra med. Jeg kan nemlig bare bidra med den naturlige delen av det hele.
For.
Ansiktskirurgi er visst også ut, siden det er rumpeløft som gjelder nå. Akkurat der melder jeg meg ut. Det får være grenser. Det er jo ikke jeg selv som kommer til å plages av synet av min aldrende rumpe med årene. Altså, jeg er omtenksom, men så omtenksom er jeg ikke, at jeg opererer stumpen for at alle dere andre skal få et bolly kunstverk å titte på. Hva med meg selv og alt det mine øyne vil se? I work it, but I wount surg’ it! Jeg ser den ikke uansett, så meg plager det ikke hvordan den ser ut. It’s your f problem.
It’s a assy world fra før, om ikke jeg skal bruke mer tid og energi enn nødvendig på den rumpa mi. Den er digg å sitte på, og funker ellers til alt jeg ber den om. Ja, jeg tilogmed har lest halve boka sjarmen med tarmen for å bli bedre kjent med den og hva den går gjennom. Det får holde.
Som blogger er jeg kvinne. Som kvinne er jeg ikke her for å være et slags objekt for menn.
Som blogger er jeg menneske. Hvilket innebærer så mye mye mer enn ei rumpe.
Og så til overskriften:
Visste du at leppene dine er den andre enden av endetarmen? Selveste tarmen! That’s your lips bitch 😂 Det står i den boka, Sjarmen med tarmen that is. Fact.
Vi kan like gjerne gå tilbake til duck lips, de er en del av rumpa, de også.
Anyway. How to say it with theese assy lips:
Som kvinnelig blogger er det viktig for meg å vise ungdommen som vokser til, at ei dame er så forbanna mye mer enn ei rumpe.
Rumper er fint altså, dere. Men hele tiden? It’s too much. Har dere ikke mer serious shit å komme med enn den opererte rumpa foran ungdommene her, til en hjernevaskende hver tid?
Det gjør at jeg nesten må trå til med ei helt vanlig ræv, og vise at det er ok å beholde den uopertert.
Røkelsen siver mot meg, og lysene blafrer, mens jeg befinner meg på en 7 dager lang date med meg selv. Jeg har landet på i sofaen og bare digger tilværelsen. Hva jeg har gjort i dag? Well. Etter å ha klippet jungelplena i går, var det på tide å fjerne drabantjunglene opp gjennom den gjengrodde trappa mellom rekkehusene her, og alt annet som har trengt seg gjennom grusen utenfor, mens jeg har knepet igjen øynene eller sett opp mot himmelen. Med ræva til værs bannet jeg meg gjennom det hele, raket grus, og plukket rask. Jeg er sånn som kan mote meg opp leeeenge før anfallet setter inn og jeg faktisk gjør det. Da er det nesten for sent, og vi er i ferd med å gro inne. I siste dramatiske liten er det nesten så det er en ljå som må til. Ikke en stakkars liten plenklipper.
Men jeg knurrer meg gjennom det hele, roter meg fresende gjennom “blomsterbed” og sneglegørr; før jeg neste dag husker at det er noe som heter hansker. Yeah. På’n igjen, ja nå er det mammafri og ferie! Men det er sant: jeg blir så glad av det blir vakkert rundt meg, så jeg kjører mer enn gjerne på og jobber litt med husarbeid og hagework når jeg har fri. Aner ikke hva jeg finner på i morgen. No idea. Tar det som det kommer. Nå er det tid for telefonskravvel, før jeg setter på en film. Aah, barna har det bra fikk jeg høre, og livet er digg! I morgen våkner jeg av fuglekvitring! Ingen alarm, og ingen som vekker meg; mmmmh!
Ofte opplever jeg at venner og fremmede tar kontakt for å lette hjertet. Fordi de vet jeg forstår. Men jeg kan like ofte ikke hjelpe dem. Jeg får ikke til å forklare, fordi I suck at muntlig. I rock skriftlig. Derfor skriver jeg heller dette innlegget for å forklare hvorfor jeg er lykkelig og opplever livet mer som et eventyr enn en utfordring.
Lykken kommer ikke. Lykken er her. Men den er usynlig for de som ikke har skaffet seg evnen til å se den. Versegod, slik skaffer du deg evnen til å finne lykken i deg selv, men det kan hende du må la et par overbevisninger dø ut til fordel for en helt ny tankegang:
Uansett bakgrunn. Wherever you have been, whatever you have seen: nå er du HER, i fortidas framtid. Past is gone.
Mange undrer på hvordan jeg kunne reise meg fra mørket’s undergrunn, og stå oppreist her i flere år. Ja, jeg kan forstå hvorfor de spør. Det kan nesten se ut som et under, og flere av mine venner har i ettertid fortalt meg at de var sikker på at jeg bukket under for godt flere ganger i fortiden min.
Jeg var langt nede, og jeg bare fortsatte å falle. For hver eneste ting jeg fant å skylde på, foran å ta ansvar, falt jeg et hakk lenger ned. Det var psykiatrien sin skyld. Det var han som banket opp meg for flere år siden, sin skyld. Det var ungdomsskolelæreren min sin skyld. Kosmos sin skyld. Skyene på himmelen sin skyld. Jeg lot det regne over stakkars lille mislykkede meg, før jeg gjemte meg under dyna og gråt puta våt, mens jeg slo av lyden på telefonen. Skammen over å ha mislyktes med absolutt alt, var uutholdelig. Mitt fokus var på katastrofenivå.
Jeg ser meg rundt etter å ha reist meg, børstet av meg støvet i ruinene, bygd opp nye og mer stødige mesterverk, og stått her lenge. Jeg ser mennesker som lider under tunge dyner, med avslåtte telefoner og ren angst. Jeg får møte dem mellom slagene, når de tør. Og jeg lytter. Prøver å være en venn og en blogger som bryr seg. Men jeg vet det så godt: jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at jeg trenger litt gjennom med en piff magi. Dessuten er jeg altså flinkere til å skrive enn til å forklare ting muntlig. Det vet alle som har snakket med meg.
Uansett skal de få i gave et innlegg om det heller. Som de kan lese og prøve å forstå trygt under dyna.
Kanskje har de en umedisinert diagnose. Inte vet jag. Det er ikke mitt bord. Jeg vet bare at det viktigste valget jeg som har bipolar tok var å begynne med medisinmetallet lithium. Men uten den riktige tankemåten kunne heller ikke rett medisin gjort meg så lykkelig som jeg er nå. Jeg har jo fortsatt tanker jeg kan velge i retning negativ pol, eller positiv pol.
Det er ikke min hemmelighet. At likt tiltrekker likt. Vi er mange som vet, at når Märtha Louise og hennes elever finner noe overnaturlig som et “tegn” i at et vindkast strør fjær over dem der de sitter i en åker og mediterer, ja så er det bare loven om tiltrekning som har slått inn. Det er kun tegn på at Märtha har tenkt og snakket så mye om engler, at det ikke er rart hun tiltrekker seg fjær og skyer som ser ut som fjær.
Det er jo bare å lese både Wayne Dyer sine bøker og The secret, then give it a try, så er man klar for å utvikle en tilværelse der det hele faller naturlig inn. Både fjær og det at du møter samme person to ganger på en dag i sentrum av stedet der du bor, eller det forunderlige i at noen ringer rett etter du tenkte på dem.
Det er magnetisme. Det er tiltrekning. Og du kan styre det. Det er ikke noe du behøver å tro på. For det er bare sånn.
Når jeg lytter på en sjel som har rota seg bort i universets jungel av uvitenhet, sorg, selvmedlidenhet, smerte og trangen til å skylde på alt fra fortid til andre mennesker i retning bitterhetens giftige hage, blir jeg fortvilt på deres vegne. For det er jo så enkelt: De behøver bare å begynne å snakke, tenke og gi oppmerksomhet til det de vil ha mer av. Vil de ha bedre økonomi, bør de snakke om det som at de allerede har det. Vil de ha bedre helse, bør de snakke om det også som at de allerede har det. Vil de ha bedre behandling av en eller annen instans eller etat, bør de for all del ikke snakke om de delene av helsevesenet eller andre instanser som ikke har funka for dem.
Selv prøver jeg etter beste evne å huske dette. Jeg vil tiltrekke meg det som gagner barna mine og meg selv best. Da er det viktig at jeg minnes alle de gangene jeg har fått det bevist de siste årene; at det er makt over det talte ord. Er jeg villig til å betale hva det koster å snakke nedlatende om meg selv, eller klage over helse og økonomi?
Nei.
Jeg er kun villig til å ta i bruk et nyttig verktøy ved navn “takknemlighet”. Jeg får mer av det jeg er takknemlig for, og det handler om det stikk motsatte av overtro.
La oss si du er dypt deprimert. Prøv noe nytt: du skal styre tankene dine over på nyttig tankegang. Gi et par tanker til senga du ligger og gråter i. Er den myk? Har du dyne og pute? Det er luksus. Kan du virkelig DRIKKE vann av springen? Rent vann? Hittil har du fokusert på oppvasken du ikke gidder å ta, nå skal du tenke på det rene vannet du er så heldig å få oppleve. Dusje. Du kan dusje deg ren også?
Jeg vil ikke bagatellisere det faktum at du er trist. Deprimert.
Jeg vil bare dytte deg i gang.
For straks du begynner å tenke noe positivt, kan du skape følelsen takknemlighet. Og det er følelsene våre som deltar i universets magnetisme. Ikke tankene. Tankene skaper det hele. Følelsene er innsydd i hele systemet. Universet tror du vil ha mer av alt du føler, og gir deg det. Så må du være i stand til å motta det.
Det kan føles trygt å ligge under den dyna for mange. Det kan hende de ubevisst velger angsten foran velværet. Hvorfor? Jo, for da slipper de. Det kan virke skummelt å skulle være sosial og delta i hverdagen ute blant folk. Selvtilliten er mørbanket av negative tanker. Det å delta i samfunnet slipper de hvis de velger å ligge nede for telling og vri seg i gjørma. Derfor når man ikke gjennom til mange av de som prater i vei om sine egne ulykker, og sådan tiltrekker seg flere ulykker.
Ja, en fortid kan ha vært utfordrende, men hele vår eksistens tilsier at vi skal utvikle og forandre oss. Det kan være tidenes oppgave å slukøret innse at vi rett og slett ikke kan skylde på fortiden vår eller menneskene i den for hvordan vi velger å gå gjennom livets dager i nåtid. Alt vi har er nåtid. Og med den kan vi skape en framtid.
Power. Vi har makten til å avgjøre at i dag, i dag skal vi selv bestemme hvordan livet skal være. Vi skal ikke gi ikke power fra oss til et monster fra fortiden. Ingen kommer til å lide med oss uansett, men gå rett forbi oss. Kun vi selv kjenner en smerte som vi selv skaper av gammel vane. Som igjen tiltrekker enda mer smerte
Ditt liv er en bil. Du kan velge å sitte passivt i den, eller du kan velge å kjøre den dit DU vil. Hvis du ikke tar over rattet ditt, kan hvem som helst andre kjøre ditt liv. I grøfta om de vil. Det er ditt valg.
Power til å snu det hele, og ta ansvar: hvordan kan du påstå at du ikke har vilje, når du har det, du som alle andre?
Må du tisse? Ok, da kan du velge. Du har mange valg: Gå på do, hold deg en stund før du går på do, tiss i buksa, tiss i skauen, i kjolen, i åkeren, på gulvet. Anywhere, it’s YOUR CHOICE.
Du kan også velge å droppe å kle på deg i dag. Gå ut naken blant folk. Da må du også ettehvert velge hvordan du skal forholde deg til andre’s reaksjoner.
Hva med DINE reaksjoner. Tror du en slags utenomjordisk kraft velger for deg hvordan du skal reagere? Er det ikke mer naturlig å forstå at alle tankene du har tenkt opp gjennom ditt liv, har skapt er mønster, og at det tankemønsteret har laget en automatisert reaksjonsform?
Selv har jeg befridd meg fra mine tidligere reaksjonsmønstre. Jeg sliter ikke med angst, og har ikke hatt det på mange år. Før det så jeg verden med andre øyne. Jeg prøver å holde oppe en viktig kommunikasjon med meg selv i speilet, hvilket er en enveis, der jeg forteller min egen hjerne nøyaktig hvilket tankemønster jeg ønsker å ha. Nemlig det som gagner meg selv best.
Jeg har valget. Ingen andre. Vil jeg lide? Eller vil jeg oppleve livet som et fantastisk eventyr? Ok, det krever av meg at jeg må stå opp av senga, ta meg av barna mine, tørre å møte folk, velge å snakke positivt, være takknemlig og hele tiden stå på for en viss balanse i livet. Men når jeg først har valgt at jeg ikke skal la fortiden påvirke nåtiden, er alt dette bare morsomt å gjøre.
Skriv det. Si det til deg selv i speilet. Hver dag, affirmer:
*Jeg velger nå å være lykkelig
*Jeg føler meg nå takknemlig
*Jeg elsker nå meg selv
Prøv alt dette, gi det tre uker og se hva som skjer. Husk: Det talte ordet’s makt. Ditt liv, din power. Dine valg. Affirmer, og gjør det i nåtid. Hvorfor? Fordi hjernen din både er enkel og komplisert i samarbeid med ditt ego. Ditt ego er kanskje ikke helt der enda, men lider av dårlig selvtillit og tristhet. Da kan hjernen tenke: Jeg er takknemlig …senere, når jeg bare har det bedre, når jeg har noe bedre, og når jeg ser noe bedre. Den trenger klar beskjed: NÅ er jeg takknemlig!
Mistenker du at du har noe diagnotisk psykisk? Oppsøk lege og fortell, be om hjelp.
Tittei i sprekken. Tenkte bare jeg skulle vise dere hvordan det gikk da Laila og jeg skulle ta en ny photoshoot-vri ved at jeg skulle fange Laila i sprekken. Det var innviklet. Jeg måtte ha på selfieveien, holde telefonen bak rumpa, og bøye meg for å se etter Laila i telefonen. Langtfra enkelt. Her trodde jeg dette var Laila:
Heihå Laila? Men neida. Det var veska til Laila. Trallala.
Deeer var Laila:
What more to say? …ialledager, tenker du. Whaa er det dem driver med oppe i Trøndelags Stiordala egentlig? I know there’s something going on, hey yeah yee (spotify, Boomfunk) (Det het Stiordal i gamle dager. Riktig gamle dager.) Vel. Saken er at sånne som oss aldri kjeder seg. Never. Hvillet er en løgn. Men det er nesten sant. Vi kjeder oss nesten aldri.
Dealer med andre gale damer såklart. I skauen. Med sånn photo shoot som alle andre bloggere gjør. Kremt. Fotoskyting viste seg å være gøysann det.
Hils på verdens beste Laila, min venninne og mine barns reservebestemor. Hun er den som får gi kidsa mine søtsaker når jeg ikke gir dem annet enn sunn mat. Sånn skal det være med sånne skjønne bestiser, ikke sant.
Hva jeg gjorde etterpå? Klippet plenjungelen utenfor her på Lykketoppen, rotet i “blomsterbedet”, prøvde å unngå å ta på snegler, viste frem kattunger til nabobarn, pirket bort brunsneglegørr fra fingrene, vasket hendene fem ganger (har fortsatt spor etter snegler i håndflata) snakket med en bloggleser som tok kontakt, og nå sitter jeg her med alle de brukte dvdfilmene jeg kjøpte på posesalg på gjenbrukstorget i dag .. og tenker: visst søren kan jeg sette på en film nå klokka halv tolv på kvelden; jeg har fri fra ALT, og kan sove til jeg våkner i morgen. Hell yeah!
You’re the chic, Laila, takk for en nydelig dag, vi er like rare begge to: but you ROCK!
Denne rufsete og langtfra rosa bloggeren skal visst være med i “Bloggerne” på TV2 neste sesong. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle fortelle det til slektningen min. Han er en morsom fyr som er like crazy som meg, og mer til.
Jepp. Det som var hard to tell, var at jeg bare ullatulla. For jeg mistenker at han begynte å glede seg vanvittig. Hva tror dere? Ville dere sett sånne gærne trøndere som oss på skjermen sammen med velkledde, rosa berter?
Uansett, slektning, er du kanskje “gira på en fest” neste helg, eller hur?
La oss si jeg møtte deg på en fest for aller første gang. Du vet det så godt, at jeg ville lurt på om du var riktig navla dersom din åpningsreplikk var: “Hei hå, liker du sex? La oss gå direkte på dass så jeg får vist deg denne kølla med en gang! Nei, vi rekker det ikke! La meg vise deg den her og nå! Se her, ingen andre ser, tittei her er tissen min! Fin ja?”
Men det er ikke på fest du tar kontakt første gang. Det er på facebook. Og selv om kommunikasjon er kommunikasjon, velger du å drite deg ut som amøbe rightaway. Hvorfor? Why? Du hadde meg neeeesten der, og så mista du all min respekt og lyst til å møte deg, ved å krympe hele deg selv ned til ei lita pingle som piper om sex, sex, og atter sex …og det FØR DU HAR MØTT MEG!
Jeg er så lei av bilder av tisseluren din. You give dicks a bad name, for å si det sånn. Tror du virkelig jeg tenner på et bilde av tissen din? Du tror ikke jeg kunne tenke meg og møtt deg først, før du tar snarveien gjennom krattet som en annen desperat blotter, og trenger deg på gjennom skjermen her i privatlivet mitt? Og det med noe så vanlig som en tissefant? Alle menn har en, og så bare dør du etter å vise meg din? Tro meg, jeg har stemmerett nå, og SIER FRA hvis jeg vil se på den.
Og så har vi du som ligger og runker. Som bare måå fortelle at du; tattaaa: LIGGER I SENGA OG ER KÅT! Fordi du av gode grunner har vært singel altfor lenge, og aldri får deg noe. MEN HVORFOR FÅR DU IKKE ANNET NAPP enn din egen napping? Har du tenkt på det?
Det ER FORDI FEST OG FACEBOOK er akkurat det samme når det kommer til det faktum at kommunikasjon er kommunikasjon, samme hvor du møter dama! Jeg aner ikke hva du driver med, mann av 2017, men min første kjærlighet oppførte seg IKKE sånn første gang jeg møtte ham. Ingen av dem behaved like that, for å være ærlig. Da hadde jeg ikke kunnet kalle dem x’er. De hadde søren ikke hatt en sjans dersom de hadde åpnet med: “Helleu, sex sexety sex, bla bla, desperat sex!” Og hoppet rundt foran meg med blottet penis. Jeg ville lurt på et par sekunder om jeg fortsatt var tvangsinnlagt, ristet på hodet og kommet meg til hel…e bort fra vedkommende.
Så. Kan du lese dette med litt vett, og slutte med det tullet som gjør at du aldri får hoppet i høyet, slik at du bare blir eeenda mer plagsom for oss damer? Vi vil jo lese på sånne meldinger at du har vett i hue. At du har en pikk, det VET vi. At du kan høyhoppe, som andre mennesker og dyr, VET vi. Men om du har vett i hue og respekt for kvinner, det vet vi ikke. Dvs vi VET du ikke har respekt for damer straks du forvandler deg til en primitiv hare og hopper rett på temaet sex. Humre. Jeg må le litt av det. For, er det ikke åpenlyst?
Hva er en god far? Er det en som er topputdannet, plettfri, godt likt av alle og komplett A4?
Barna våre har to hjem, og den eldste sønnen vår på 8 år, Mathias, bor fast hos pappan sin, med samvær her hos meg annenhver helg og ferier. Vår yngste sønn Even på 2 år bor fast her hos meg, med samvær hos pappan til gutta. Ungene våre er altså sammen annenhver helg og i ferier. Vi trives alle med det, og det fungerer overraskende bra. Nå har Mathias hatt ei uke alene med pappa, og Even har hatt mammauke, før han i dag ble hentet av pappa og Mathias.
Jeg har gruet meg i dagesvis. Å ta farvel med gutta er aldri noe gøy, selv om jeg vet at jeg behøver barnefri. Men jeg har ikke vært ei uke uten barn på hele 3 år.
Vet du hva som gjør det så mye lettere?
Det er han derre superpappan.
Vi er for lengst helt ferdige med hverandre følelsesmessig, og klarer fint å samarbeide over en kopp kaffe, og være vennlige mot hverandre. Derfor prater jeg en god del med pappan til barna mine, og begynner å kjenne ham godt nå. Det jeg vet, er at når han henter barna hjem til seg, behøver jeg ikke å bekymre meg for noe. Gogutta får omsorg, kjærlighet, god mat, rene klær, naturopplevelser, hvert sitt soverom med rene sengetøy på gode senger, kvalitetstid med slekta og mang en god latter.
My kids are safe, Og sånn really: Det er det aller viktigste for meg i hele livet mitt, at ungene mine har det godt.
Tenk så viktig det er for meg som mor, at jeg vet jeg sender barna mine til noe så innmari velfungerende som et slikt pappahjem?
Han gjør alt for barna våre, Bygger hus og handler barneklær, gir dem pappaklemmene de så inderlig behøver, holder seg edru så de alltid har ham til stede på alle måter, og prøver så godt han kan å gi blaffen i bygdadyr og sladder.
Han har en fortid som lærte ham mye, og det var mange tøffe tak. For å være helt ærlig, ville jeg ikke hatt en annen far til mine barn. Ingen perfekt kontorrotte med dress og slips, som ikke ville evnet å se barna mine på den måten han gjør. Jeg er mer enn fornøyd med å sende barna mine til en pappa som elsker dem skyhøyt akkurat som de er, og som faktisk en gang i tiden sto klar til å ta vare på en liten baby som jeg var for syk til å få med meg hjem fra sykehuset.
Alt dette gjør at jeg lettere kan vinke hade til mine kjære to små skatter. Helt trygg i mammahjertet kan jeg ta barnefri mens jeg vet at de er så godt ivaretatt som overhodet mulig.
Kjære bygdadyr. Er ikke pappan til barna mine bra nok for deg, så vil jeg ikke kjenne deg. Må man være tabbefri roboter for å passe inn i din perfekte A4tilværelse, er det virkelig ikke noe interessant over deg som person. Jeg er stolt over at ungene mine for alltid vil ha en far med varme følelser for dem, og som alltid vil være der for dem. Ingen doktorgrad kan gi barn slik ekte kjærlighet. Ingen topputdanning vil bygge et hus for to små gutter på denne omsorgsfulle måten. Ingen perfekt fasade er sprekkfri uansett, og en slik flott fasade ville ikke vært bra nok for mine barn på innsiden av det hele.
Superpappan, derimot. Han er mer enn bra nok for mine barn, som skal på fisketurer og Leo`s lekeland og kose seg sammen med en far som kommer til å være til stede.
Hvilke kvaliteter mener DU er viktigst for at en far skal kunne kalles SUPERPAPPA?
