😷Som mamma har jeg tråkket rett ut i en del. Blant annet salater. Velkommen til den salaten som var grønneste, og som jeg har tenkt i 3 år på å reparere🙄
Jeg, som trodde jeg visste alt om hvordan jeg aldri skulle si “vær forsiktig” og det negativt ladede ordet “nei” til den lille erta i magen min i 2008. Ja, som førstegangs gonnabe (wannabe) mom, “visste jeg dette.” I 2009 skulle jo erta poppes ut som en vannmelon, og “alt skulle gå som planlagt.” I got this😬
Det suste 14 år forbi ørene mine, og salat etter salat kom med mammapoliti etter svangerskap etter flere salater å tryne uti🥬🥬🥬
En sånn grønn en som jeg oppdaget at jeg hadde trampet uti senest i sommer, var da jeg i siste liten oppdaget at JEG hadde bestemt at megabamsen jeg hadde vunnet til gutten min på 7 år, skulle være den svære søte beverjentebamsen. Heldigvis våknet jeg og snudde i tide.
Vi var på Bø Sommarland, ja; BØ her kommer mamma, rett ut i nok en fiasko å fikse!
And it went like this:”…oiiii Even… du ville ha den andre bamsegreia du?” (En svær og i mine øyne grusomt stygg, rød knyttneve-“bamse”)
Han så opp på meg med de fine øynene sine og turde nesten ikke skuffe den glade, barnslige mamman sin, som “nettopp hadde fått seg ei stor bamsepie, og hoppet rundt av vinnerglede!🤸♀️🤸♀️🤸♀️
Jeg ordna opp i det, og bytta bamse mens jeg svelget en superstor kamel. Barnslig? Ja🙆♀️
Så barnslig at jeg for 3 år siden, da de to rommene i vår nye leilighet var ferdig snekret og skulle males, bestemte at jeg selv skulle ha lilla rom.
Hvorfor det var barnslig?
Fordi “Jeg igjen visste like best som da jeg var gravid første gang for 14 år siden, og nei du får IKKE rødt soverom, gutten min. For da får du ikke sove! Rødt er ikke bra nei”
Noen måneder senere satt jeg igjen med det usynlige skjegget i postkassa, vel vitende om at gogutten min hadde fått kjedelig rom med babyblå farge på, mens jeg kavet rundt i et coolt lilla rom med personlig preg.
Cruella De Vil eller stemora til alle askepottene og snehvitene i hele verden, sånn har jeg følt meg i noen år, sånn omtrent hver gang jeg gikk inn på mitt eget rom, og hver gang jeg forsøkte å gå inn på minsten sitt rom, med en slags samvittighet💩
Kalde, isblå vegger. Ingen flere babyblå vegger, huff de var mer kalde enn babyvarme, og greier.
Mamma hvordan kunne du? Jo, fordi jeg glemte helt den teite forskjellen mellom lilla og babyblått, i forhold til rødt på ditt og lilla på datt😣🤷♀️🧏♀️🙆♀️🤦♀️
Fordi mamma er mer 5 år i hue ganske ofte, enn du er snart 8 år, vennen 🙈
Så jeg satte meg ned og snakket med han. Hva hvis HAN fikk bestemme, og JEG gjorde alt godt igjen ved å la ham bestemme over veggene jeg skyldte ham, for i det hele tatt å kunne si ordet “lilla” igjen?
Han hadde det helt klart 😁🥰😍
En rød vegg. En orange vegg. En murvegg og en trevegg. Gamingrom, med personlig stil. Du vet, disse liksom-mur-eller-tre-tapet-firkantene du bestiller på wish eller i den gata der. De funket på hybelen her, så hvorfor ikke? Uansett var det tid for å høre på ham, og ikke tråkke i en grønn salat når han ville ha rødt, orange, tre og mur.
Så vi satte i gang 😉
Det males inne på rommet hans, det sprayes ute i carporten, det skrapes i sprayen for å lage effekter, og det ventes. Ventes på tapetfirkantene og ventes på sengebunn.
Den røde bruktkommoden fra finn.no er på plass, og vi venter altså på den brukte sengebunnen, også fra finn.no. Minsten min har hatt splitter nye madrasser og overmadrasser i et halvt år, men hvorfor skulle han bruke dem i ei seng han ikke likte, omfavnet av isblå vegger han ikke kunne forakte?
I natt sover Even på sitt halvferdige gamingrom, som han allerede elsker.
Hvis HAN kunne bestemme, kan jeg allerede se at det er KJEMPECOOLT!
Helt RÅTT!
HAN, han har stil han. Han VET hva som funker.
Det er så mange ganger jeg skulle hørt på barna mine først, før jeg prøvde å bruke det slitte hue mitt sjøl. Og det skriver jeg ikke fordi jeg prøver å være ydmyk. Det er sannhet.
Det er ungen din som vinner over deg tre ganger på rad i monopol. Det er kiden din som tålmodig lar deg gjøre det på den vanskeligste og nesten umulige måten, før han enkelt og lett klipser det på plass som det skal. Noe du burde skjønt om du bare pustet dypere og var mer til stede.
Det er fargene du roper “vik fra meg” til, som kanskje nettopp handler om det: Vik fra meg, la meg værra i fred i min egen stil, kjære forelder. Ikke kom så ofte inn her på dette crazy rommet mitt, la meg være i fred.
Her i gården er det motsatt. 7åringen er snart 8 år og elsker at jeg digger stilen hans. Fargene hans. Han vil at vi skal samles der inne i en crazy verden, game, lese bøker, style, og bare være sammen.
Og ellers?
Bare få være i fred med sin herlige stil😤
Jeg DIGGER stilen din, snart8åringen min, du er et geni. Det er så mye du kan bestemme over selv, i ditt hjem, og jeg lover at ALT du kan, får du bestemme selv.
For når jeg bestemmer meg for det, så får du bestemme 😉🥳🤠
Hilsen salatmamman din, med bønn om tilgivelse for alle framtidige grønne greier, give me some green brain space, my dear 🥬🥬🥬🐒😉❤🥬🥬🥬
You rock, boy ❤👀🧡
