Synet blender meg. Jeg er i øyeblikkets Nirvana. Paradis. Han sitter der som en sort, nydelig silhuett, sett fra siden. Sandbankene rundt ham skinner i gull, sola lager hvitt glitter, og sølvhav. Han sitter midt i alt det hvite gitteret nedi 5 cm med sølvsjø i ferd fra fjære til flo. Han putter våt sand fra havbunnen oppå en dynge som han lager større og større.
Jeg vet at han lager mønster og heller på vann etterpå, for det viste han meg før jeg sa at jeg ruslet litt mot land for meg selv.
For å be en stille bønn, som vanlig. Det er jo så mye å takke for, kjære Gud.
Så mange å be for.
Og da jeg snudde meg, så jeg magi.
Det var fantastisk vakkert den dagen han kom til verden, og de la min lille skatt på brystkassa mi. Jeg møtte blikket til min sønn, og i et sekund visste jeg at jeg kjente denne lille karen godt fra før.
Da han satt i vann og sand foran glittersol og gullsandbanker i dag, ble jeg stående.
Jeg tok bilder med øynene. Blunket og studerte gutten min, glitter, gull, sølvhav og de fjerne fjellene. Jeg var satt ut, og stod slik lenge.
Vi hadde syklet til stranda, kastet våt sand på hverandre, ledd og hylt de rare lyse lydene vi begge får når vi ler latterkramper. Han må ha arvet de lydene av meg. Han blir så glad og full av latter, at latter går over til søte små iiik
Han gjorde lekser, og de handlet om Astrid Lindgren og Emil i Lønneberget. Så syklet vi hjem, for vi skulle rekke å dusje; spise, og så skulle vi male med akvarellblyanter som blir til maling, før leggetid.
-“Mamma, ska vi mal på samme ark du og æ?”
Han er verdens mest inkluderende, kompisvennkamerat med armen rundt skuldra di, og han er min lille megaskatt. Selvfølgelig ville jeg male på samme ark som han.
Det er 13 minutter til vi skal være ferdig med starten på vårt kunstverk. Etter det må han legge seg. Alarmen er satt på. Jeg finner fram ei notisbok og sier; ” Æ så noe av det vakreste æ har sett i hele mitt liv, da vi va på stranda i dag, og æ ønske gjerne male det med dæ. Men æ vil jo itj bestemme ka vi ska male, så æ ska kladde det her i notisboka mi.”
Jeg tegnet kjapt strekene av gullgutten i hvitt sølv blant strandbankene.
-“Men mamma!? Kæm e det der?”
-“Han hete Even..”
-“E det mæ?”
-“Det e dæ ja vennen, æ stod leeeng og så på dæ, for du va helt nydelig…”
Han ville også male akkurat det bildet. Jeg spurte hva det skulle hete, og han svarte: “Masterpiece”.
Tilbake til gyldne tider på stranda i dag.
Like etter moment of masterpiece; la vi oss ned på ryggen og med bakhodet rett ned i sanda under et par cm med saltvann. Der lå vi og så på blå himmel og kjente hvordan tyngdekraften var kraftigere enn noensinne. Så mykt og så deilig, med strømmende flo midt i gratis glitter og glam.
Vi er ikke ferdige med Even sitt masterpiece.
For når er man egentlig ferdig? I det øyeblikket vi har levd et helt liv her på jorden?
Aldri ferdig, aldri.
