Frimerker og telefoner fanget i vegger

-“Hvorfor har dere pynta med ballonger? Hjerte og sånn?” Jeg spurte for å smalltalke med ei kassadame på kjøpesenteret i lyckliga smalltown, i dag.

-“Det er valentinesday” var svaret. Sammen med et smil.

Jeg mumlet noe om at da måtte det isåfall handle om at jeg elsker barna. Note to self: slutte å mumle! Det hørtes ut som om jeg klaget over at man måtte jo tenke på barna også! På valentines!

Etter en del av et deilig alphakurs, hvor det også var snakk om valentinesday, har jeg landet på sofaen og tenkt at jeg skulle se en serie. Så jeg tok Netflix sin nr 1 “en dag”. Og hva handler det om? Yeah: LØØØV! LOVE!

Jeg blir så dratt rett tilbake til mine første kjærligheter. For det var ikke bare en. Jeg har gått rundt og vært forelska siden jeg var 7 år og så Lars Erik på skolen. Den forelskelsen varte til jeg var 12 år og ble sammen med Rune i Vesterålen.

Vi reiste til farmor og farfar i Vesterålen hver sommer. Og hver sommer var magisk, må du tro. Deilig slekt, vafler på farmor og farfar sin plen i  deres nydelige hage med en bekk som sildret og en portal til hekk. Inderlige vennskap, klubben “Flipper”, summende flora med så mange humler, solstråler og tørrfisk du bare kan tenke deg, og spennende fisketurer der vi bare måtte innom Ørnholmen, et svaberg av ei øy, for å se om måseungene var klekket ut, studere inntørkede krabber og bare nyte, nyte, nyyyte livet, under blå himmel.

Sommeren 1992 glemte aldri min mormor, for hun var med nordover den gangen, og da vi skulle reise hjem til Trøndelag, satt jeg et sete foran henne og gråt. Hun klarte ikke å la være å le litt, stakkar. Jeg måtte reise hjem fra kjæresten min, 12 år liten, og visste at det skulle ta et år før jeg så han igjen.

Det ble med et tårevått farvel og et påfølgende “brev-forhold” til vi møttes neste sommer. I en horribel situasjon fra min side. For jeg satt fri og fornøyd på utedassen, med åpen dør, og akkurat da kom han og kompisen hans syklende opp haugen til sommerhuset.

Har du prøvd å nå fram til kroken på døra mens du sitter på et utedass-hull? Mensen hadde jeg fått også! Da ble det slutt. Ikke for det, han så meg ikke.

Men han var et år eldre nå, og annerledes. Jeg tror vi begge bare drømte oss tilbake til 1992 da vi stod med bankende hjerter og danset sakte til “Vinsjan på kaia” med DDE. Da vi smurte oss inn med gjørme sammen med Anett og de andre barna, og løp ut i ferskvannet oppe ved elvekroken.  Da vi så filmer på store kasetter som vi dytta inn i en dings under TV’n. Og da vi syklet hit og dit gjennom vakreste Sigerfjord, in that good old freedom kind of being. Just being. Happy. Vi levde forelsket i nuet, selv om vi visste at jeg snart måtte reise fra paradis, og hjem til hverdagen.

Somrene kom, og somrene gikk. Jeg skrev med farmor, farfar, June, Jeanett, Anett, Marita og mange flere, der oppe fra Nord. Vi skrev oss gjennom vintrene. Det var rart om det ikke var 3 brev i postkassen hver dag, for jeg hadde brevvenner fra flere land, og fra flere deler av Norge.

Vel. Tilbake til Valentines.

Blå blå øyne, kan sette deg helt ute av spill. Særlig når det er verdens vakreste øyne sådan, du er på vei til ungdomsklubben, og er 15 år.

Akkurat han fikk jeg aldri ut av hodet, men med sterke følelser innså jeg tidlig at avstanden var for stor. Det var sommerflirt etter sommerflirt, der oppe I Vesterålen.

En gang måtte jeg jage ham ut av sommerhuset på haugen over farmor og farfar sitt hus, der oppe I nord, hvor jeg var alene hjemme før resten av familien kom oppover. Ut av vinduet så jeg min onkel vandre rundt, og ble livredd.

Når en desperat trønder på 15 år hører en nordlending si “Ja men æ e dårlig!” så er det bare normal fyllesyke, ikke sant. Jeg fikk han fort ut av huset, og så for meg at han ruslet hjemover og haiket eller noe. Men han var faktisk syk, stakkar, fikk jeg høre i ettertid. Kunne jeg ikke bare ha gjemt han i et skap eller noe? Huff, jeg angrer på lite her i livet, men dette angrer jeg på. Mr A i et skap, if only I could turn back time.

Jeg har fortsatt brevene liggende i boden, og kanskje jeg skal lese dem en dag. Vi ble flinke til å uttrykke følelser i brevene, både venninner, kompiser og kjærester. Det formelig lyste love av konvoluttene.

Men det var enda en som stakk seg ut blant alle disse dunkende varme følelsene. Svein Roger.

Jeg husker det som om det var i går. Vi skulle ha party hwr i Stjørdal hos min ungdomsvenninne Tina, og Elisabeth var der i stua med oss. Tina kom fra Trofors, og Elisabeth hadde fått seg kjæreste derfra, en kompis av Tina. Vi ventet på dem. Wow som vi skulle party!

Plutselig kommer typen til Elisabeth gående opp trappa og inn i stua. Cool fyr. Men hva i alle dager var det han hadde slentrende med seg bak der i trappa???

Se for deg de bruneste øynene, snilleste øynene sådan. Se for deg et perfekt alveansikt med en nydelig nese og en fantastisk munn. Håret var halvlangt, bleket, og gredd bakover i en originat sveis

Sveis Roger. Hehe.

Jeg var 16 år og fortapt. Helt fortapt. Jeg sank der jeg satt, og husker ikke resten av kvelden. Bare resten av alle de andre kveldene, våre forståelsesfulle foreldre som lot oss reise fram og tilbake mellom Trofors og Stjørdal, jeg som lyttet til Cecilia V med “Det vakraste jag vet” mens jeg så på han da han sov. Han som elsket meg så høyt at han flyttet fra Trofors til byen min.

17 år gammel var jeg da bipolar 1 brøt ut, og forholdet vårt varte en stund etter det. Men så vokste vi fra hverandre, og det husker jeg også som om det var i går. Jeg reiste hjem og gjorde det slutt med en som jeg egentlig så gjerne ville beholde i livet mitt, samtidig som jeg så framtida endre retning uten han. Og at det både var totalt feil, og helt riktig. Forferdelig vondt. Tilogmed i dag er det kjipt å tenke på at vi som stod hverandre så nær, skulle gå forskjellige veier. Men jeg hadde mine klare og tydelige grenser: Nå var jeg singel, uten å være interessert i noe mer av “love” fra noen andre heller.

Jeg hadde skrevet en halv tekstbok til ham, men lot ham ikke beholde den. Den ligger også i boden. Skriftene mine ville jeg beholde i mitt liv.

Det skulle fortsette med trenden i at bipolare jeg forelsket meg i hver lyktestolpe jeg gikk forbi. Men jeg altså gikk videre forbi, hver gang.

Svein Roger og han mr A, var de to for meg, who got away. Det var de to, som i virkeligheten var fylt med valentines day, med alle hjerters ord på papir, kjærlighet av en annen verden, og en måte å vise det på, som bare de kunne.

Eventyrland. Og det var slutt på lykkelige eventyr etter de to.

Jeg lever med en teori om at forelskelse, som forskere mener varer i toppen et år, er der i vårt følelsesspekter slik at vi skal kunne ville lage barn. Formere oss i vår art. Kall det hva du vil.

Nå som jeg er mamma og elsker mine to barn av hele mitt hjerte, mener jeg at jeg kan se tilbake på min egen ungdomstid med et smil, og være takknemlig for de enorme minnene som den gang okkuperte mitt hjerte.

Det er mer som gjør meg naturlig forelsket hver dag.

Det du som leser kanskje ikke vet er at jeg opplever stadig vekk sanne drømmer, tegn og svar som tar meg med storm. Jeg har lenge lest bibelen, og digger det. I have Jesus in my open heart, dude, ofcourse, I am in real love. Og hvis ikke du har det, ser jeg på deg og meg som likeverdige. Alle må få få tro på hva de vil. En av mine nærmeste venninner tror på ingenting. Hun er like verdifull for meg.

Jeg gjør feil. Jeg banner og prøver å ikke gjøre det. Skriver mer rampete enn under grensa er. Men sånn har det vært hele veien, fra jeg startet denne bloggen, til nå. Jeg prøver å ikke bruke de ordene, men ordkunst er ordkunst. Sånn er det. Forelska inni hjertet mitt, det er jeg uansett. I den hellige treenighet. Vi snakkes når vi har lest skriftene.

Valentines? Why? Javisst, hvis jeg var 16 år og lå og glodde på Sveis Roger mens han sov, til Cecilia sin fine stemme. Men nå?

Nå er det barna og bønnene mine som tar meg med storm. Oppmerksomheten er på ungene mine, og på døren bare jeg kan åpne. Hjertedøren og interessen for historie og vitnesbyrd.

Nå er det ikke lenger en et intenst instinkt om å formere seg som driver meg. Nå er det gjort, jeg er mamma, og greier ikke lenger å ta disse jordiske forelskelsene på alvor. Bare nyte dem til de går over, uten så mye som å ha valentaina dem til vedkommende, eller ikke.

Aaaahh singellivet, powerminner, musikk og brev fra svunne tider, frihet og marsipankake.

Ha en god halloween skulle jeg til å skrive. Beklager. God alle hjerters dag, skikkelig god valentines opplegg.

….og en klem fra gamle dager, frimerker og klistremerker, konvolutter og telefoner som var fanget i veggene.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg