Kjære råtne stubbe i skauen, med null respekt. Vi er en egen familie her i denne kroken av kongeriket. Du ser oss som hekser. Vi ser deg, og sannheten din. Og hekser har aldri vært redd troll.

Åh som trollmor godter seg. Fryder seg over alle oss som ikke er som henne.

Lite vet du, om hvor inderlig lettet vi er over å ikke være som deg. At vi er fornøyde med å være både eiketrær og buskevekster. At vi ikke streber etter å være grantrær, bare fordi langt inni granskauen er alt du godtar.

Du er komisk, men tror mobbing av andre er gøy. Jeg tenker på karma og halen din. Du burde passe munnen din, så du ikke blir bitt i rævva di. Nei, halen din

For det er bare det at jeg har hørt nok fra deg til å greie å ta deg på alvor. After all, svake strå snur kappa etter vinden etter hver eneste megafjert du fiser ut over dem.

Du og tårene dine. Etter å ha grillet alt av buskevekster, i kull og brennvæske, slik troll jo skal. Troll kan også gråte, bare det svir nok i øyekroken, av ren selvmedlidenhet. Stakkars, stakkars trollskap.

Det er alltid noe galt med alle andre, hva? Og innerst inne vet du at det var du som valgte å være det bitre offeret, til evig tid, med baksnakking og mobbing av resten av bygda som du skylder på. Som du kritiserer og sladrer om til tunga di størkner.

Men.

Å gjøre narr av de som ligger nede og gråter av smerte, er ikke humor.

Punktum.

Du forstår det fortsatt ikke?

Ok.

Å le av folk som har det vondt er ikke morsomt.

End of story.

Ikke det?

Jeg skremmer deg. Jeg vet det. Jeg med min godhet og kjærlighet forvirrer deg. Alle mine følelser fikk deg til å tro at jeg med en dyp diagnose var mindre verdt. At jeg sådan var dum og naiv.

Og så var jeg visst ikke det likevel.

In fact:

Ingen er mindre verdt enn deg. Tenk det da? Man lærer alltid noe nytt, ikke sant?

Jeg var visst smart og oppegående, selv etter du hadde prøvd i mange år å treffe meg med trollfoten din. Du traff aldri, og det må man jo humre litt av, din frekke gråstein.

Nå har du ingenting å gjøre med meg.

Fordi empater som meg ikke ønsker kontakt med iskalde vesener som deg. Og det kanskje plager deg, at du ikke kan plage meg.

Beklager, men jeg lar deg ikke plage meg. For du har aldri lært deg kunsten å utstråle trygghet og respekt. Du søker drama og du elsker å sette ut falske, stygge rykter. Du speiler deg i hva du tror andre er, et speil laget av ti fjær, ti høns og et par hundre knuste egg.

Det du selv er.

Men den huldra du ser i speilbildet finnes ikke. Du skaper henne i fantasien din.

Det er trollmor i et råttent nøtteskall.

Intensjonen var aldri å skremme deg. Du møter ikke meg i døra, men deg selv. Du greier fint å skremme deg selv.

Og hvis varm kjærlighet skulle skremme deg til tårer kan jeg godt forstå. Iskalde deg, møter frosne deg selv i døra på slutten av ditt bitre liv. Du vet det er for sent å smelte, for da ville alt velte.

Beklager, men jeg beklager ikke. Du har ikke tatt ansvar. Du har aldri skjermet dem som burde skjermes. Du tenkte kun på deg selv. Så skapte du en virkelighet du fortsatt prøver å skylde på alle andre for.

Jeg er ikke deg. Jeg gjør ikke dine feil. Der du forlengst burde dratt din vei og tatt ansvar, tråkker jeg mine egne stier og tar ansvar. Jeg gjør mine egne feil, og lærer av dem. Ydmykt.

Mine, ikke dine feil.

Så se deg selv i speilet ditt, på tampen av det hele. En forestilling du er fornøyd med? Kanksje stoppe i et brakende hvin, ditt eldgamle behov for syndebukker og andre som kan feie for døra di?

Når du over skog og hei med kilometre oss imellom, ønsker å snu. Kall ikke på meg, men glem meg. Ta og folde dine hender. Jeg har mer enn nok med å folde mine egne.

Vend deg til lyset, det er en god idé. Da kanskje du sprekker også. Se inn i deg selv og lytt. Hva er det du sier og gjør på tampen av livet ditt? Kan du snu? Kan du reparere? Endre det du har dømt til ubrukelig materiell klar for ødeleggelse?

Hvem er du til å dømme?

Ta ansvar.

Pray.

Det er alt jeg har å skrive til deg. Og kanskje leser du det ikke.

Jeg bare så deg. Og gadd ikke å se mer, for sannheten er at jeg fant bare løgner. Bare hørte deg sladre med trollskap i latteren din. Så jeg gadd ikke høre mer.

Men trollmor da. Ikke le av andre når de møter livets motstand eller ikke er utstyrt med alt her i livet. Karma kan jo bite deg hardt i rævva di. Unnskyld; halen din.

🌲🐞🌳🌲🪲🌲🌳🕷🌳🌳🌲🦋🌲🌳🌲🐜🌳