Sneglefart

 

Dagene snegler seg sakte avgårde her på lyckliga alléen, og da mener jeg snegler seg som i sakte for real. Mye dreier seg om bygging av soverom for minstemann, og nå som søknad om vindu og fjerning av innebod har gått gjennom, venter jeg bare på at snekkeranbudet også godkjennes når det kommer til lån. Praktiske greier altså, men spennende. Samt husarbeid, matlaging, sånne dagligdagse alenemammastuff, you know. I sneglefart.

Jeg har aldri vært særlig glad for å være uføretrygdet. Særlig når grunnen er bipolar, og jeg innimellom føler meg så full av energi at jeg synes også kunne jobbet. Å ha en jobb å gå til hadde vært awesome, for det å føle seg nyttig til noe er så viktig. Men nå for tiden er jeg takknemlig for å ha mulighet og tid til å stille opp litt ekstra for 4åringen min, de dagene han gråter og bare vil være sammen med mamman sin. De morgenstundene han våkner med et smil, men faller sammen i gråt når han skjønner at jeg har tenkt meg til barnehagen med ham. Som regel jubler han jo når han skal dit, men kanskje innhenter fortiden ham i drømmeland, og virkeligheten kan bli tøff å stå opp til.

For det er ikke vanlige trasstårer, det vet jeg jo. Etter traumen han opplevde i den forrige barnehagen han gikk i, har jeg forståelse for tryggheten han søker. Det var skremmende for minsten å havne på sykehuset pgr av opphovnet hals, etter han nesten ble kvalt i barnehagen. Iblant snakker han om det, og forteller hvor glad han er for å gå i den nye barnehagen. Men så våkner han altså til dager da det så tydelig plager ham å skulle ut til den store barnehageverden.

I dag var en sånn dag, og glad er jeg for at jeg kan gi ham den tiden han behøver, og for at vi har et helt år på oss før han må på skolen slike dager som dette. Innen da har nok også ting blitt bedre. Kunsten er å ikke åpne lukkede kister for ham. Hvis det er meningen han skal lukke denne kisten med minner, så må han få åpne den akkurat når det passer ham, og ikke oss voksne. Jeg minner ham ikke på det, men setter han i fanget mitt med en god frokost før vi tar sparkesykkel og sykkel bort til lekeplassen. Noen dager behøver han ikke å leke med mange andre barn, så han får være sammen med meg og søke all den tosomheten han bare vil.

Etterpå rusler vi til butikken og han får bestemme middag. Hamburger, rett og slett. Med popcorn, faktisk.

Så spiser vi burgere og ser tegnefilm, før vi finner fram blyant og papir. Han elsker å skrive bokstaver, så da gjør vi det. I sneglefart. Tålmodighet er kun et ord, og ja det er mye muttern her skulle gjort, men alt kan stå på vent til i morgen. For innen i morgen har nok sneglefart blitt for kjedelig for minsten.

Høsten 2019 er ikke tiden for å tvinge en liten tøffing på snart fem år, som ikke kan noe for at enkelte dager kommer med en stor dose behov for trygghet. Så vi møter behovet med ekstra mammatid her i byen, og ekstra pappatid hos faren til gutta.

Alt i alt er jo det viktigste at det gikk bra med gogutten lillebror. Han skulle ikke bli en av trist barnehagestatistikk, men en som snart har bursdag, og nye venner i ny barnehage. Og ganske mye mer tid med foreldrene sine enn han hadde før.

Ja, det går i sneglefart og ting tar tid for tida. Men jeg har tid til deg lille venn. Så du vil danse sier du? Ok så gjør vi det. La oss danse litt. Du og jeg.

Heldige er vi som har barn, heldige er vi som vet hva sneglefart er.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg