Noen ganger undrer jeg på noe som jeg spelulerer litt på i et par sekunder før jeg rister det av meg og sier til meg selv: “Neeh! Sånn er jeg, og great awesome så fornøyd jeg er med akkurat det.” Det skal nemlig abnormalt lite til før jeg føler meg både takknemlig og tilfreds, you know; langt fra kostbar i drift.
Ingenting overgår gleden mine nærmeste gir meg. Jeg setter meg tilbake i sofaen etter å ha laget milkshake til minstemann av billig is, melk og oboy. Han er så imponert at han ikke greier å slutte å si det: “Æ e virkelig veldig glad i dæ mamma. Hele tida e æ glad. Glad i dæ.”
Jeg ser på en verden der så mange prøver å kjøpe seg lykke, skape seg lykke og atter handle seg lykke. Hvorfor gjør ikke jeg det samme? Tanken faller meg altså inn, sånn rent innimellom; er det ikke noe jeg behøver? Aint it funny at jeg ikke har ting og tang på handlelista mi, eller i det minste kjøper masse dilldall utenom den handlelista mi?
Jeg burde kanskje i følge mange strengt tatt være sånn jeg også, at jeg hele tiden trenger, behøver og bare må ha noe svindyrt, noe heftig moderne og awesome lekkert? Et eller annet som koster flesk og som svir i lommeboka?
Men nei.
Jeg bobler over av lykke når 10åringen min gliser til meg og vi faller inn i latterkrampe sammen. Når lillegutt nusser meg på kinnet så er verden perfekt.
Jeg legger meg i badekaret med eksotiske pledd som forheng, levende lys, hjemmelaget ansiktsmaske og balsam i håret siden hårkuren er tom. Nesten griner av lykke. Greier ikke å fatte hvorfor akkurat jeg skal være så heldig at jeg får være mamma, bo i en trivelig leilighet og ligge der i et varmt bad mens jeg nyter nuet.
Det skal virkelig ikke mer til for at jeg er mer enn fornøyd, og når jeg tenker litt grundigere på det, er det nok ikke så rart. Kjøpesentre og internett har ikke eksistert i mange år. Vi kommer i realiteten rett fra åkeren, sletta, skogen, fjøset og kaffekroken, og inn i the magic future. Det er bare det at jeg finner det ikke magisk å stresse rundt for å kjøpe, kjøpe, kjøpe, og så shoppe vettet av meg. Jeg mangler det vettet som lar andre velge ut hva jeg skal like. Du vet, det vettet som følger sesonger i form av årstider. Mote. Inn. Ut. I min verden varer sesongene i flere tiår, og det er kun jeg som bestemmer hva hjemmet mitt dekoreres med. My style, yeah.
Jeg er bra nok i skogen. Der kan jeg finne fine røtter å lage en eller annen hengekrok av. Bra nok i åkeren, der jeg kan høste mine naturlige goder. Bra nok uten alt dilldallet som er på mote nå og som straks er ut.
Verden roper mot deg, og du føler nesten at du bør kjøpe værtfall noe av alt dette materialistiske fjaset. Du trenger det ikke, hører du? Bare den ene lille tingen som du faller pladask for. Sist det skjedde meg var da jeg fant en dekorativ, stor stein i fjæra.
I en verden i forvandling er jeg kjerringa mot strømmen, og magien er det barna mine og vennene mine som står for. Legg merke til at ingen av dem kan kjøpes.
Bra nok, god nok, akkurat som DU er uten alt som internett prøver å innbille deg at du behøver å kjøpe. Vi blir ikke lykkelige av moderne mindfuck. U need reality uten at det er noe du ser på skjermen. The real nature YOU, og et par småting som DU bestemmer at du liker, pluss noe hjemmelaget samt noe du har fått. Men mest av alt er det opplevelsene livet gir deg som løfter deg opp.
Livet er deilig og naturlig, og tiden min er mer enn verdifull nok for disse, over en god gammeldags kaffe:
