Når sant skal sies, kan det noen ganger være greit å male bort løgn med sannhet. Særlig når folk sprer ryktemøkka si rundt omkring så det spruter helt bort til den det gjelder. Løgner er jo ikke allrigt. Jeg har bare ikke giddet å svare på disse påstandene før nå, for jeg er godt vant til usanne rykter i byen her vi bor, rett ved Trondheim flyplass der vi tross alt lett kan stikke fra det hele.

Jeg kommer til det.

Først en liten update.

Høsten sniker seg inn med crispy luft, og man gjør seg flid med å tenne telys og røkelse. Snart er det på tide å fyre i peisen, men før det skal den nye sesongen av 13 reasons why spises opp. Selvfølgelig mens man undrer på hvordan det hadde vært å tatt en kaffeprat med han som spiller Tony. For ikke å snakke om Justin.

10åringen min ønsket seg alenetid med muttern i bursdagsgave i juli, så da sommerferien var over, sang vi granca granca granca i bassenget i Arguineguin, dro i dyreparken Palmitos park og shoppet i Puerto Rico, noe som var rene kondistimen.

Jeg gjorde kloke prioriteringer hele sommeren for å få råd til turen, og vi sitter igjen med verdifulle minner. Som da vi kvelden før vi dro kjøpte en brukt Samskoffert til 50 kr og spraylakkerte den crazy. Mor og sønn, dønn! Men Spanjolene elsket den da vi brukte den som handlekoffert i det gamle kjøpesenteret i Puerto Rico.

Lille Even begynner å bli stor, og da han fyller 5 år i oktober er han stolt skolestarter i år. Det har blitt null barnehage i sommer, og han har hatt en liten start, før han dro på samvære til pappa igjen. Med en så bra barnehage som den han går på, skal vi kjøre på med masse gøyale barnehagedager neste uke.

Så var det meg. Jeg blomstrer og har det fantastisk. Tenk å få være så rik på gode venner som jeg er, og jeg kaller dem søstre og brødre. Vi er sunt sosiale og jeg kjenner meg trygg. De av dem som ikke bor i byen snakker jeg noen ganger med i timesvis på telefonen, og vet alle at vi går inn i ei framtid der vi slipper tung ensomhet. Et vennepar av meg og jeg vurderer å skaffe oss sydenbilletter for slutten av desember. Vi har barnefri jul og vil ut på eventyr.

Nylig døde min mormor med sine 90 års erfaringer, og jeg tar med meg minner og lærdom i dyp respekt. Mine gjester skal, som alle mormors gjester opp gjennom årene; få føle seg velkomne og verdifulle.

Det er klart at sorgen over mormor og sorgen over alvejenta vi mistet så alfor tidlig i januar, har forandret meg. Det er murstein for murstein, ikke strå og ikke pinner, jeg har bygd opp på ny. Og det er ikke alene, men sammen med mine nærmeste venner, at jeg har reist meg.

Nytt er at jeg etter nesten 3 år som totalavholds fra alkohol, har begynt å lytte på min kloke lege når hun sier det jo ikke er noen grunn til at jeg ikke skal kunne ta meg et par voksne glass innimellom, uten at man blir full av det. Safe lander jeg på at jeg aldri rører alkohol når jeg har barna mine, og at jeg for det aller meste er avholds. Barnefar og jeg har faktisk skriftlig avtale på at ingen av oss skal innta alkohol når vi har barna i hus. Den av oss som har ungene er alltid edru til å ivareta ansvaret, og jeg er takknemlig for at pappan til barna mine også tenker på denne måten. Vi har bare sikret barna våre på vår måte siden dette er viktig for oss. Hvordan andre gjør det er deres sak, siden folk er forskjellige når det kommer til stykket; noen tåler alkohol bedre enn andre, og de fleste har ikke en diagnose som meg.

Nå kan jeg altså kalle meg måteholden.

Ja, livet er i ferd med å falle på plass her på alléen i Norges midje, og kanskje begynner jeg å få litt lyst til å flytte skrivingen min fra papiret og hit igjen. Denne bloggen var jo aldri ment som noe annet enn et sant arkiv for mine etterkommere. Et arkiv til kontrast på alle de falske ryktene jeg ble utsatt for i over 20 år i byen der jeg bor, før jeg begynte å blogge. Jeg var redd for å aldri få fortalt sannheten om livet mitt som fra 1997 til da var preget av bipolar, for folk sa jo så mye rart. Tilogmed enkelte som burde vært mine nærmeste kunne så ryktefrø om ting som at jeg var narkoman, mens jeg i virkeligheten hadde slitt med effektene av bipolar uten medisin. Det var så mye som ble sagt, at mange tok avstand fra meg, så jeg følte meg kallet til å skrive ned sannheten uten at den ble brent eller visket ut. Det var bankboks, safe eller blogg. Men papirer kan brennes. Internett tar ikke fyr annet enn rent usynlig.

Dette et ikke noen businessblogg, selv om det har kommet for mine ører at de som ikke har lest mitt arkiv godt nok, har fått idéer om at jeg “begynte å blogge for å tjene meg søkkrik”. Nye rykter altså, ja er ikke enhver by egentlig Danmarks Jante by?

I virkeligheten begynte jeg å blogge fordi jeg etter et års vegring trodde at ingen kom til å lese det uansett. Takk og pris for håpet om knappenåls bitteliten blogg. Da kunne jeg “gjemme meg her på forbipolene”. Problemet var at det eneste jeg kan er å skrive, og mange likte å lese det.

Og visste du at jeg først takket nei til å bli intervjuet på God morgen Norge? Da TV2 kontaktet meg, var det torsdag og intervjuet ønsket de å gjennomføre dagen etter. Altså fly meg nedover samme dag, og intervjue meg neste morgen, på direkten. Jeg turde ikke, for jeg er for sjenert, og har alltid vært det. Så jeg skyldte på at jeg hadde minsten alene, men lot meg overtale av venner og familie omkring meg, og opplevde slik støtte at jeg kvinnet meg opp over helgen. Derfor ble intervjuet gjennomført mandag. Jeg døde litt i forkant, for å si det mildt, og det kostet meg mye.

Hva angår dette med businessbloggene, har jeg mine meninger, jeg også. Jeg har bloggsøstre og bloggbrødre som tjener penger på bloggene sine, og personlig kan jeg virkelig ikke se at det er noe galt i dette. De jobber hardere for det enn de fleste aner, men jeg vet. Selv skriver jeg helt gratis, derfor skriver jeg aldri et innlegg uten at jeg virkelig har skrivelysten over meg. Å legge det ut gjør jeg for å stå ved hva min far lærte meg: “ikke bry deg om hva andre mener jente, vær åpen!” Jeg skriver når det gagner mitt personlige arkiv, og når det er tjeneste mot tjeneste. Penger i samarbeid hva angår reklame, har jeg ikke tatt steget til.

Jeg synes ikke det er smart å uttale seg om det man ikke har peiling på, og beklager, men det å bare bestemme seg for å tro at du blir rik bare du oppretter en blogg, er helt vanvidd i mine øyne. Sette seg inn i fakta kanskje?

Når vi blogger på plattformen blogg.no gjør vi det gratis mot at blogg.no har sine reklamer inne på bloggene. Det er ikke slik at vi automatisk tjener penger på tastetrykkene dine. De som vil tjene på blogg må jobbe for det i form av å opprette reklamesamarbeid med lønnsavtaler. Selv har jeg kun hatt reklamesamarbeid med bytte av tjenester mot å skrive enkeltinnlegg. Nei dette har aldri vært noen businessblogg, og ikke vet jeg om det noen gang kommer til å bli det heller. Hvis jeg skulle bestemme meg for det, kommer iallefall ikke jeg til å gjøre narr av andres yrker.

Det er uansett på tide at mediet blogg likestilles med annen type media når det kommer til bruk av headlines. Overskrifter som lokker deg til å kjøpe magasiner og aviser i butikken har du sett i ages, men har du tenkt på at de fleste bloggere ikke tjener et rødt øre på at du klikker deg inn på deres overskrifter?

Clickbites my ass; headlines har du vokst opp med.

Og så til det som virkelig er gøy. Noen innbiller seg også at jeg er en offentlig person. Dette er jo rent komisk. Hvis jeg går gjennom Oslo, Bergen, Tromsø, Sarpsborg, Levanger, Sortland eller Mo i Rana, kan det hende at noen kjenner meg igjen. Og vet du hvem? Jo, det er slekt og venner, ingen andre. Dersom jeg var en offentlig person ville jeg blitt kjent igjen i minst 3 av disse byen, av folk jeg ikke kjenner. Dette skjer ikke, med mindre jeg velger å gjøre bloggen stor.

Blir du en offentlig person hvis du oppretter deg en offentlig åpen facebookprofil, snap eller instagramkonto? Nope.

Du blir heller ikke en offentlig person av å opprette blogg, bli intervjuet noen ganger, bloggervjue andre, være på 1.plass på blogg.no lista 2 dager, og skrive fordi du elsker å skrive og ønsker å nå dine etterkommere med sannheten for å overdøve desperate rykter.

Er det ikke snedig hvordan noen mennesker er som snytt ut av nesa på Jante by’s verste sladderkonger og dramaqueens? Hvorfor ikke snakke om noe mer interessant enn gossip, f eks noe med bunn og grunn i fakta, og ikke fantasifulle antakelser?

Når jeg hører dem hviske og hvese de styggeste påstander om folk i byen her, snur jeg det opp ned. Da får jeg lyst til å bli kjent med alle dem de påstår er “dumme”, “falske” og “slemme”. And guess what?

Det viser seg

at de alle

er både

smarte

tillitsfulle

og snille.