Se for deg en slags bipp in the air. No really. Sånn skikkelig, se det for deg: en hissig propp eller en glad bipp. En hoppende, fresende dært som lander trygt på ei stripe i stuggu. Så var det bare en mamma med et bipolart slags anfall. Det være seg et furtent sinneutbrudd, tårer som spretter fordi hun er rørt, eller tivoli i hue.
Det kan også være en bråkete god idé, eller morgenen etter den gode idéen: “Hva har jeg gjort nååå?!?” I det tilfelle hadde jeg dagen før bestilt Mallorcatur i bursdagsgave til minsten, og laget et budsjett som gikk ut på å snu på hver krone.
Nei det er ikke småtteri, å være bipolar mamma. Ofte analyserer jeg hvordan det hele må føles for barna. Som da jeg fikk for meg at 10åringen mente å være frekk da han fikk for seg at at mammas nye poncho (eller hva pokker det var) var laget av et laken. Vi stod ved hotellet på Gran Canaria tidlig på mårran, jeg søvnløs og med flyskrekk, og han altså med hyggelige og kreative kles-idéer. Det ble en fresende tur til flyplassen, å fyameg, helt til vi landet i setene våre i et av tidenes siste Thomas Cook fly, og jeg innså hvor nærtakende jeg hadde vært. Et laken liksom, well hello?
Unnskyld lille venn, for verdens verste mårragrettentilfelle.
Joa mamma, jeg skjønner, smiler gutten min og så ler vi litt.
Stakkar. Han kan vel ikke noe for at klærne mine ser ut som laken, og hva pokker er galt med laken? Hello bipolar, earth is calling.
Ta med deg den hjemmelaga spraylakkerte kofferten og huk deg hjem in shame, mama. No drama.
Noen uker senere fikk jeg altså for meg at det var kjempelurt å bestille en ny sydentur. Denne gangen til minstemann og meg. Morgenen etter ville jeg bare begrave meg nedi puta. Disse lyse idéene mine. Disse forbanna, kruttfulle, plutselige innfallene mine…
Mallorca med en 4 år gammel tassi. Og jeg skal gjøre alt for at han skal få seg en heidundranes tur. Alt er pakket og klart ei hel uke i forveien. Thomas cook er konkurs, og Ving vaier videre. Joa, tur blir det. Jeg var nesten lettet en stund her, da det så ut til at vi kunne utsette hele greia.
Jeg er en supersaver uten å være omgitt av luksusfeller, og det ikke akkurat medfølger min diagnose å være noen diva for min del. Ikke har jeg bil, ikke røyker jeg, ingen snusposer i min munn, og sjeldent rører jeg alkohol. Så å spare penger har blitt min hobby.
Nå ble det en besettelse helt ned til typ pant 50 kr, 21 kr cash, og alt som kommer inn på konto flyttes over på sydenkontoen, bortsett fra den kontoen med midler vi skal leve av når vi lander på norsk jord igjen. Alt regnes med i sydenstykket.
Sånn, nettopp slik er det å være ei bipolar mamma. Veldig spennende, og jeg tror ikke barna kjeder seg heller. Virkelig ikke. Mamma kan plutselig få for seg at det ikke gjør noe at vi ikke har hytte. For vi kan lage ei på stua og overnatte i den. Oisann, vipps så var vi på Gran Canaria med hendene fulle av papegøyer. Hjemme igjen, åh vi tar en lat dag da gutter? Bare chille med nettbrett og TV, og proppe i oss usunne greier. For i mårra er det søndag, og da kan vi spise lunsjen i parken, mens dere leker og muttta ligge lang og flat på et pledd.
Jeg forlanger nemlig innimellom at vi skal “kjede oss” barna og jeg. Ta livet med knusende ro. Dette er fordi vi med bipolar også har mørke dager. Det kaller bipolar fatigue, og er de stundene da all energi er oppbrukt. Da alle idéene har forlatt oss og lagt oss ned i hvilemodus.
Så lenge jeg er frisk, tåler jeg fint at verden blir grå. I 10 år har jeg fått den gaven det er å være frisk på stabil medisinering. Og jeg kommer til å fortsette sånn. For hvis denne diagnosen med alle sine rare innfall, kan gi mine barn en spennende og fargerik oppvekst, da er jeg villig til å gjøre alt for å holde meg frisk.
Jeg sier ikke at det alltid har vært så lett. Tiden før jeg tok valgene som måtte til for å kunne leve frisk med bipolar, var fobisk tårevått og ganske så mørkt. Jeg gir mine varme tanker til de med denne diagnosen for fortsatt er der. Det handler om valg og om å knekke sine koder.
Det var ikke sånn at jeg egentlig gadd å jogge i går, og å i tillegg ta en joggetur i dag. Jeg grua meg, men jeg vet jo hvor mye de joggeturene har å si for min mentale helse. For ikke å snakke om det å motvirke bivirkninger av medisin. Jeg må kjenne min kropp og vite hva jeg skal spise.
Bak skrullete idéer og latterlige sinneutbrudd ligger altså rene hardjobben. Men jeg VIL være en bipolar mamma. Fornøyd med det, er jeg virkelig. Tenk så kjedelig uten da?
