Farvel, Johnnis, det har vært en fantastisk reise, det å bli kjent med deg. I dag var den spesielle dagen som “plutselig” dukket “tilfeldig” opp rett etter at jeg hadde skrevet din historie. På denne dagen reiste du din vet for godt, for 26 år siden. 

For en måned siden visste jeg ikke det engang. Og hele denne tiden har du hatt en nydelig grav der nede i hjørnet på kirkegården. 

Du har gjort noe med meg. Snille deg, jeg skal vedde på at du sitter på den andre siden og tilgir alle som var slemme med deg. Du var for god og snill for denne verden.

Og du vet sikkert også at jeg besøkte graven din og tente lys for deg i dag, kanskje du så meg fra der du er nå?

Jeg tente lys på to graver til, og ba dem passe på deg. 

Jeg tenker pappan min og min venn Arild Frode holder dine hender nå, og sørger for at du får hvile i fred.

Der du er nå, er det nok tilgivelse og kjærlighet som gjelder. Dette med å se alt fra alle vinkler, og prøve å forstå. Omfavne sannheten og helbrede det vonde med varm kjærlighet.

Med all respekt for ditt ettermæle; takk for at jeg fikk bli kjent med deg noen tiår etterpå, på en veldig spesiell måte. Klemmen jeg har så lyst til å gi deg, den er så varm og god.

May you rest in peace, boy 💙

 

 

 

 

Var du med meg i dag? På din underfulle måte som jeg har lært meg å kjenne…

Skeptikeren meg… som leter etter forklaringer selv om penna klikker villt på stuehylla av seg selv. Selv om ei såkalt synsk dame påstod at du var med meg, men at du syntes jeg var treg. Selv om det var som om du hørte meg da jeg sa ut i lufta: “Okay! Hvis du synes jeg er så treg, så hjelp meg å finne familien din da, jeg har jo ringt og lett!”

Selv om jeg fant dem to dager etter. Var jeg fortsatt skeptisk til “gjenferd”. 

Men når folk snakker om det samme fra flere kanter, og jeg merker nærværet selv, må jeg bare nesten gi meg. Min venn i himmelen.

Jeg er kjent for å stikke av og oppsøke deilig ensomhet iblant. I dag skulle begge barna være med pappan sin, så jeg ruslet ut døra for å gå ned til togstasjonen. Bestemte meg for å legge igjen skeptikeren i meg hjemme, og flyte med. Være åpen for heavenly guiding.

Noe dro i meg da jeg gikk forbi en liten gutt. En tanke skjøt ned i hue mitt, og jeg strittet imot.

Nei jeg kan ikke DET!

Men det var som om jeg måtte spørre den lille gutten: “Unnskyld at jeg spør deg” sa jeg så vennlig jeg bare kunne, og fortsatte: “…men kan jeg spørre deg hvor gammel du er?”

Gutten svarte like vennlig: “Jada det kan du. Jeg er 11 år.” 

Jeg måpte… forklarte gutten at jeg spurte fordi jeg nettopp hadde skrevet om en gutt på 11 som ble mobbet. Som om det var en god grunn til å spørre om det. 

Det var som om du ville vise meg hvor liten du var da du tok livet ditt. Jeg snudde meg og så etter gutten. Han hadde ransel og gul jakke. Jeg så for meg at du var litt lengre enn ham. Mamman din sa det. At du var litt lang for alderen.

Nedover bakkene og inn på toget. Right on traintime. Jeg satte meg på et firersete ved ei dame, ovenfor en mann. Noe drev meg til å ombestemme meg, og sette meg ved mannen, ovenfor damen. Nå satt dama og jeg rett ovenfor hverandre, ved vinduene. En blind man  satte seg der jeg satt, og den andre mannen satt ved min venstre side. 

Underveis, mens toget småristet seg innover til Trondheim, fikk jeg en intens lyst til å be den fremmede mobilsurfende ved min side, trykke seg inn på historien jeg skrev her inne på bloggen, om deg og hvordan mobbingen drev deg til selvmord som 11åring, og lese den. 

Men noe sa meg at det var feil. I stedet fikk jeg en trang til å dele budskapet med damen ovenfor meg i stedet. Akkurat da tok hun opp mobilen. Jeg lente meg frem og sa: “Unnskyld, kan jeg gi deg et tips?”.

Stranger lady nikket og mottok tipset. 

Jeg slo satte i headsettet og slo på spotify, mens jeg lot toget føre meg inn mot byens sosiale ensomhet. Undret på om dama leste om deg. Smugtittet iblant for å lese ansiktsuttrykkene hennes. Hun rynket på panna iblant, mens tommelen telefonskrollet. 

Tankene rullet fortere enn toget gjennom hodet mitt. Hva i alle dager var dette? Det var nok helt tilfeldig. Dette med at jeg så inderlig ønsket å dele med en fremmed denne grusomme historien. Et menneske til som vet om min nye venn i himmelen, et menneske til som kanskje etter å ha lest den, og som skjerper alle sanser for å stanse mobbing..

Eller hva om det viste seg at det var en mening med at akkurat hun skulle lese?

Jeg lyttet til musikken, som rytmet meg inn i følelsene mine. Det er dagen før det er akkurat 25 år siden du dro din vei. Det skulle ikke ende slik. Du døde mandag 5.februar i 1990. I morgen er det ubønnhørlig 5.mars 2016. Jeg snakket med mamman din i går. Så snakket jeg med søstra di. Universtet dyttet meg litt overende da jeg tenkte over at jeg snakket med en del av DEG. ….han gutten i skolegården som jeg aldri ble kjent med. Som jeg hørte om da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var helt sikkert ikke meningen at du skulle dø.

Hva om det var meningen at du og jeg skulle bli kjent? 

Det viste seg at vi hadde tenkt de samme tankene, søstra di, mamman din, og jeg.

For det er som om du lenge har forsøkt å nå meg.

Dama på toget ser opp på meg, så sier hun med nordlansk dialekt, i det hun drar opp ei bok fra vesken sin: “Jeg er på vei til der jeg studerer. Vi har for tiden fordypning i mobbing…”

 

 

Jeg tar meg til ansiktet med begge hendene. Den ikke lenger så fremmede damen forklarte at hun utdanner seg til veileder for lærere. 

Jeg fikk innblikk i en verden av lærere som ikke er gode nok lærere bare fordi de er råe innen matematikk, naturfag og norsk. Lærere av Norge som må veiledes innen dette med å arbeide med mennesker. Små, sårbare mennesker.

Da jeg gikk av ved Trondheim stasjon, kjente jeg at jeg overga meg. Litt fortvilt og samtidig lykkelig, ga jeg meg hen til det faktum at jeg rett og slett ikke har peiling på “livet etter døden”.

Samtidig kan det jo hende at siden likt tiltrekker likt, ja så skjønte hjernen min i form av intuisjonen min, at akkurat den dama burde lese om deg.

Du har blitt sett. Observert. Jeg kjenner noen som så deg etter du døde. Likevel er jeg så redd for å se hva lufta skjuler, at jeg finner forklaringer.

Der og da, for noen timer, overga jeg meg, og lot det være en mulighet for at….

ja for at…

for at jeg ikke har peiling i det hele tatt på ….dette ukjente kjente. 

Men innerst inne, lille venn, bruker jeg tid på å bearbeide alt som hendte med deg. 

Samtidig som jeg prøver å ikke bli skremt av alle disse himmelske hintene.

Innerst inne er jeg ikke lenger i tvil. 

Jeg bare prøver å venne meg til at der kan være en mulighet for at du og alle mine andre kjære på den andre siden, fortsatte å finnes etter du døde …  

For å få møte dere en vakker dag, er det eneste jeg ønsker meg den dagen jeg kommer etter.

 

 

 

Man kan flyte på dypt vann med en viktig redningsdress kalt lykke.

Jeg har nå skrevet tre sanne og forferdelige selvmordshistorier her inne på forbipolene, hvorav den ene omhandlet intens mobbing, og en om et mobbeoffer som i voksen alder tok mot til seg og delte historien med oss. Hans historie ble delt over 6000 ganger på internett. 

4 ubeskrivelige helter har jeg fått skrive historiene til.

Hvorfor gjør jeg dette?

Da jeg var lita jente, kjente jeg tidlig på en enorm sympati med de som hadde det vondt. Jeg har et minne der en jeg var glad i hadde blitt sparket hardt i magen av de andre barna. Han hylskrek, og ropte at han ikke engang ville snakke med meg, selv om jeg aldri gjorde han noe. Jeg tror han gråt mest fordi det såret ham at de mobbet ham. Det vrengte seg inni meg, og jeg ble skikkelig skikkelig fortvilt. 

Jeg gikk med dårlig samvittighet i årevis fordi jeg trodde jeg hadde drept en måsunge da jeg åpnet egget for å hjelpe ungen ut. Det rant gørr, og jeg trodde det var min skyld, helt til min mormor fortalte meg i 20årene at det egget sikkert var ubrukelig fra før.

Da jeg var 12 år, kom jeg gråtende hjem til farmor og farfar i Vesterålen. De andre barna frøs ut en av jentene, og jeg maktet ikke å holde ut smerten hennes. Jeg planla å innkalle alle barna i bygde til alvorsprat. Farmor og farfar skjønte lite, for jeg snappet med pusten og klarte ikke å prate.

Ikke bare kall meg en empat er du snill. Det handler ikke kun om det. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke greier å redde alle i hele verden. Har skjønt at jeg faktisk ikke kan redde noen rent psykisk. De må gjøre det selv.

Jeg er oppriktig engasjert, og har vært det hele livet. I alt fra måseegg til fluer og mennesker.

Det som skjer når jeg fordyper meg i en tragedie for å sette nye freshe ord på historien, er en hel prosess. 

Jeg noterer for hånd. Så setter jeg sammen notatene i et utkast. Dette også for hånd. 

Bildene er gjerne det jeg fikser før jeg taster inn teksten inne på bloggen med telefonen. Jeg blir oppriktig glad i dem jeg skriver om, og ønsker å illustrere tekstene deres med verdige bilder. Disse redigeres med telefonen min. 

Mens jeg skriver teksten, formerer det seg nye setninger underveis. På dette stadiet er jeg det man kaller deppa, og det er tungt. Jeg må være alene fra barna. Skriver mens de sover. 

Min fortvilelse over hva hovedpersonene har gått gjennom, …jeg trenger at jeg skriver det. Jeg helbredes for hvert ord jeg setter sammen til balanserte setninger, og tenker nøye gjennom alt av grammatikk og ordvariasjon

Jeg gråter en god del og slår på puter i det jeg skriver om det aller verste. Det som opprører meg mest. 

Ca 2 ganger redigerer jeg teksten før publisering. Jeg ser nøye gjennom setningene, og fikser på alt jeg ser ikke duger.

Etter innlegget er lagt ut, må jeg samle meg. Dette er alltid kvelder, så da trenger jeg en varm dusj, og en god natts søvn. Slike kvelder dirrer det i brystkassa og flimrer det foran øynene før jeg sovner. Dagen etter kan være tung. 

Jeg tåler det, men det kan være en viss tyngde der i noen dager, som jeg har lært meg å forholde meg til. Å skrive 7 slike historier i uka ville vært utenkelig.

Ofte er det verste det ugjenkallelige. Det faktum at eneste jeg kan gjøre med det, er å skrive om det, gråte og slå på puter. 

Hva er fordelen med å ha diagnose bipolar når jeg skriver slike heavy belastet historier?

Jo det skal jeg fortelle deg. Slike som jeg, som med bipolar 1 er riktig medisinert og frisk, kan ha en helling mot den maniske delen av diagnosen. Mer enn nok av godt humør, for å si det sånn. 

Realitetens historier fungerer stemningsdempende for meg. Akkurat jeg tåler dette innimellom. 

Jeg bærer dem med meg. Ble så godt kjent med Vilja, Eivind, Tore og Johnnis. Tre av dem i himmelen, og en her på jorda.

Den nakne sannheten er at dette preger meg. Jeg kjenner dem i hjertet mitt. Kjenner en veldig kjærlighet, og en jordfestet holdning til livet. 

En annen naken sannhet er æresfølelsen over å få lov. Tenk det. Lille jeg fikk lov å skrive alle disse 4 historiene, med frie tøyler. Ikke bare det, men de etterlatte godkjente dem etterpå.

Lille Johnnis er for alltid forvandlet til en smilende gylden engel i mine øyne nå. Det var som om jeg kunne føle ham mens jeg skrev. Var jeg 10 år og møtte ham, ville jeg nok blitt forelska i han. Hva om det? What if…  Hvis han ikke hadde dødd denne fæle mandagen i 1990.. Ville han og jeg blitt kjent siden? Slikt tenker jeg på mens jeg jobber med historiene.

Livet mitt har fått et annet perspektiv etter jeg skrev “Lille Johnnis ble mobbet til døde”, “Himmelens yngste poet”, “Himmelens snilleste stilleste ungdom” og “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Ting, tang og materialisme er ikke så viktig som før. 

Jeg har aldri vært materialist, men nå har jeg kommet til et nytt nivå. For tenk så heldig jeg er som er i live og som har det godt inni meg. Jeg behøver ikke de dyreste tingene, klærne og finessene.

Jeg finner lykken i å være mamma, skrive og engasjere meg. 

Her er mange nakne sannheter. Og en av dem er at livet har fått andre verdier for meg nå, etter jeg så inderlig og intenst begynte å fokusere på andre, og detaljene i deres kamper…

Jeg er lykkelig uten alt dette materielle. Og jeg er forferdelig lei meg for at mine kjære hovedpersoner opplevde alt dette vonde. 

 

 

 

 

Han står i skolegården alene og tenker. Undrer på om de andre barna har rett i det de sier. Er han ikke verdt noe? Han går hjem. En liten gutt som har bursdag om ti dager. Men han vet ikke helt om han vil ha den. Vil ikke fylle 12 år. Han greier ikke mer hvis denne mobbingen skal fortsette slik…

Jeg hørte om deg etterpå. Gråt for deg og tenkte mye på deg. Vi må på et eller annet tidspunkt ha sett hverandre i skolegården mellom 1987 og 1990. Men jeg husker deg ikke. Nå får jeg den store æren av å skrive din historie. Takk, hjertelig takk. 

 

Fv: Line Wiklund og Marianne Wiklund.
 

Etter mye leting, fant jeg endelig Marianne Wiklund, mamman til John Ivar Vennatrø Olsen, som denne historien handler om. Skrivende dag har jeg truffet Marianne, samt John Ivar’s søster Line Wiklund, og fått svar på mine spørsmål. Jeg presiserer at alt er skrevet med full tillatelse fra Marianne og Line Sofie. Takk til familie og slekt av John Ivar. Takk til Siw, som hjalp meg å finne Marianne og Line.

Dette er historien om en tøff gutt ved navn John Ivar. Fortellingen om hva mobbing kan føre til. Dette er et verk til ære for himmelens lille fuglunge, dypt dypt savnet og nært senset. 

Klokken 00.32, 15.mars 1978, fødes en høyt elsket guttunge på det som da het Regionsykehuset i Trondheim. Mamma Marianne er forelsket og overlykkelig hver gang hun holder goungen sin, den førstefødte, i armene. Hun er velsignet med en sønn som er 52 cm lang, og som veier 3640g. Tiden står litt stille, og hun passer på sin lille gullskatt med en dyp og inderlig kjærlighet. 

 

 

Kjærlighet skal det bli mye av hos mamma for den lille, som får navnet John Ivar. Marianne gir han en lillebror allerede året etter. Denne mammaen er av den tøffe sorten, og hun kommer etterhvert til å måtte takle umenneskelige utfordringer.

I 1982 kommer gutt nr 3 til verden, og den da 4 år gamle John Ivar, er allerede skikkelig glad i brødrene sine. 

John Ivar begynner i 1.klasse ved Elvran barneskole. Nå tar det slutt på en god del av moroa som mamma Marianne har klart å skapt i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gøyal herjing er en del av hverdagen. 

 

Nå venter vintrer med harde snøballer, og fysisk mobbing, og i det våren var i anmars, la mamma Marianne merke til barne-bursdagsselskaper med kun 2 gjester. De andre ville ikke komme.

En dag får Marianne nok. Mens sønnen hennes er på skolen og får juling av de andre barna, triller hun tur med barnevogna. Plutselig blir hun og barnevogna bombadert med snøballer. Hun går bort til den ene gutten, og sier til ham:”Nå gidder jeg ikke mer av dette tullet!”

Marianne visste at John Ivar ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, og fortalte at de andre barna var slemme. Hun prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned.

Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til Stjørdal? En typisk mor som gjør alt for barna. Hun fant frem styrken, for nå var hun veldig sliten. I tillegg til sine kjære tre sønner, hadde hun også båret fram en høyt elsket datter. Hun skulle vise seg å ha sykdommen CP. 

 

 

Nå var datteren 2 år, og brødrene 6 og 9 år, John Ivar 10 år. Marianne var veldig sliten, men en dyp kjærlighet for barna sine drev henne gjennom hverdagen. Hun hadde husmorvikar inn i bildet, og barnevernet fulgte henne med henne med argusøyne der de satt i stuen hennes og bommet røyk og drakk kaffe.

Så møter hun Arve. En kjekk kar som ikke bare faller for henne. Han faller for alle barna også, og de flytter sammen i et rekkehus i Stjørdal sentrum. Med på lasset er en voksende mage. De skal få enda et barn å være glad i. Nå behøver de ikke lenger husmorvikar. Barnevernet liker ikke helt dette med at de skal fungere uten husmorvikaren. 

De skaper er så ryddig og rent hjem de overhodet kan. Det er ikke lett, men de gjør sitt aller beste med de ressursene og den energien de har. Et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det utkledes. De ler og har det gøy. Hver lørdag prøver de å gjennomføre kosekveld. Lille Line Sofie kommer til verden, og de er en stor og lykkelig familie. Innom veggene.

 

Men det mørkner i horisonten. Et mareritt uten like er på vei. 

 

John Ivar begynner i 4.klasse ved Halsen barneskole i stjørdal. Han er den nye, lyse, lange, fine gutten i klassen denne augustdagen. Nå skal det nok bli bedre. Men han kan med en eneste gang legge det håpet vekk. For nå gjelder helt andre regler. Mobbingen ikke bare fortsetter, den eskalerer hva angår nedpsyking. Terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ramponering av klær, og systematiske ordre om å ta livet sitt. “Heng deg, John Ivar, du er ikke verdt noe!” roper de andre barna, mens de aller verste truer ham med kniv. “Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!”

Snille stefar Arve kjøpte dyre Cowboysko til John Ivar og brødrene. De kostet 500 kr, og guttene var elleville av glede.

Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod han hadde kjøpt skoene på Fretex. Så ødela de dem. Så ødela de ranselen hans. Så klærne. 

Så ødela dem hele Johnnis…  Han sluttet å snakke om det noe særlig. Det var vel best å bare akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si at ranselen var av typisk skinn, når mobberene hadde bestemt seg for at den var rosa. For Johnnis var det bare å prøve å gå i ett med tapeten.

 

 

For han har jo sagt fra. Og da troppet mamma Marianne rett opp hos helsesøster for å ta grep.

Bekymret og redd for ungen sin, forteller hun helsesøster at de andre elevene sier til John Ivar at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overser det. I stedet bestemmer de seg for at problemene ligger i hjemmet. 

I hjemmet, der ungene nøye blir fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer litt moro for å skape stemning. John Ivar digger Michael Jackson, og elsker musikken hans. Mamma Marianne opplever han som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.

Det er utenfor hjemmet det er jævlig. Ikke bare på skolen for John Ivar, men også i gata der de bor. Utenfor stuevinduet er det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der sitter nabobarn som ravner og ser inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men Marianne kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Line.

 

De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på. 

To familier i nabolaget blir husket med hjertevarme og glede, av Marianne og familien. Nabojenta som trillet lille Line, og mamman til den eneste kompisen John Ivar hadde. Glitrende gull blant gråstener. Folk som brydde seg er lett å huske med respekt.

Mamma Marianne beskriver John Ivar som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, rente ski og gikk på tae kwon do. John Ivar fikk mye kjærlighet, og hjemme hadde han det godt.

I tillegg til foreldrene stilte tanter, onkler og farfar opp for barna. De tok med dem på bilturer og fisketurer.

 

 

Men noe vondt er i ferd med å trampe John Ivar sakte men sikkert sønder og sammen. Gutten lider. Hvordan skal han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Den vakre gutten aner ikke hvordan det skal gå med ham hvis dette skal fortsette resten av barneskolen, hele ungdomsskolen og lenger enn han makter å forestille seg. For en ting er bombe sikkert: hverken lærere eller helsesøster ved Halsen barneskole gjør noe med dette smertefulle som han må bære på alene gjennom dagene. Det bagatelliseres og skyldes på hjemmet. Han tier og lider.

Det er mandag 5.mars 1990. Nå er John Ivar 11 år. Han gruer seg til å fylle 12, for han vet det så godt. Ingen kommer i bursdagsselskapet. 

 

Den lyshårete, nydelige, litt lange gutten, går til skolen. Få vet hvordan hans siste skoledag arter seg. Men mamma Marianne vet at når han kommer hjem denne mandagen, gjør han lekser, og etterpå sitter han og lillebror og snakker om hvordan de gleder seg til dagen etter. For tirsdager bruker favorittbladet Fantomet å dumpe ned i postkassa. Det er noe av det gøyeste guttene vet, at de får lov å abonnere på yndlingsbladet sitt. 

John Ivar tar med seg ukelønna si i lommene, og hiver seg på sykkelen sin. Han skal i svømmehallen. Men etter en liten stund kommer han tilbake og er sint. Sykkelen har revnet hull i bukselommene hans, pengene har falt ut, og han fikk ikke betalt seg inn i svømmehallen. 

Frustrert går han ut og ramponerer sykkelen sin. Han er sint på den, og han er sint fordi han ikke får mer penger. For nå må han vente på neste ukelønn før han kan bade.

Kanskje følte han seg flytende fri i svømmehallen. Kanskje var det et fristed. Men mamma Marianne er opptatt av å lære barna sine at penger ikke vokser på trær, slik man bør vise barn at økonomi fungerer.

 

John Ivar går på rommet sitt.

 

Det ringer på døra. Johnnis sin kompis står utenfor for å spørre om vennen vil leke. Stepappa Arve går for å se etter John Ivar, men finner ham ikke.

En av brødrene kommer hjem, og de spør om han har sett storebror. Han har ikke det.

Det er tid for kveldsmat. Da skal familien samles, og Marianne går ned trappetrinnene som skal føre henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun rusler bort til den eldste av sine gullskatter’s rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Hun åpner døren, men ser ham ikke. Går litt rundt i rommet, og bøyer seg for å se under køyesenga. 

Det ser ut som om han sitter der. Under, på siden av køyesenga. Hun spør: “Hva holder du på med under der John Ivar?” 

En mor som elsker sine barn over alt på jord, ser sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvetter til da hun ser tauet. For lille Johnnis, hennes elskede sønn, har hengt seg. 

 

Hun får det veldig travelt, og roper alt hun makter: “John Ivar har hengt seg!” 

 

Arve sklir ned trappa i en fart, får ned John Ivar, og starter gjennopplivningen.

Tiden har allerede løpt langt fra dem, og det er umulig å skjerme barna fra det. Det er som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene får det med seg; det er uungåelig. Storebror ligger på gulvet, mens mamma og Arve har panikk.

Line på ett år sitter på et trappetrinn og ser på. Hun husker ikke noe annet, men hun husker dette. Hun sitter der og er livredd. Ser storebror ligge der, og pappa gjør noe hun aldri har sett før, i all hast. Men John Ivar bare ligger der stille. Akkurat dette begynner Line å huske da hun er 12 år.

Line kjenner sterkt at storebroren, som skulle fylt 38 år i 2016, alltid siden har vært med henne, på mange måter. Hendene er tatovert med englevinger, der det står en forkortet versjon av teksten på gravstøtten til John Ivar, “Elsket” på den ene hånda, “savnet” på den andre.

 

Tilbake i tidens verste mareritt en nådeløs mandag i mars 1990, må mamma Marianne ringe nødtelefonen, men får ikke til å snakke. Arve må ta over. Mamman til Johnnis er i en type sjokktilstand man bare kan tenke seg til. Hun går ut av seg selv, og opplever at det er for sent. Guttungen hennes på 11 år har tatt sitt eget liv som følge av all mobbinngen. 

Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig virvar. De får sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelp fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes Marianne det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Line på 1 år skulle snakke med psykolog. 

En viss helsesøster var freidig nok til å dukke opp i tiden etter den elskede gutten hennes var reist sin vei for alltid, bare for å fortelle at hun mente dødsfallet ikke hadde noen sammemheng med “den innbilte mobbingen”. Lærerinnen til John Ivar dukket også opp. Hun gikk stillere i dørene. 

 

I Værnes kirke er det begravelse for en altfor liten guttunge. Kisten er altfor altfor liten. Det er onsdag 14.mars, dagen før gutten skulle fylt 12 år. Sorgen er tung, uendelig dyp. Som en avgrunn, og til å ta og føle på. Er det virkelig, virkelig sant? Har all mobbingen ført til at mamma sin eldste gullskatt har dødd? Tatt livet sitt… 11 år gammel..  Han fikk aldri oppleve at fantomet-bladet lå i postkassa den tirsdagen. Og nå kommer morgendagen, og Johnnis vil aldri fylle 12 år likevel. Han er død. Ugjenkallelig død. De synger om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Solen lukker sitt øye, synger kirkens målløse sorgtyngede. John Ivar begraves, nå er det ingen vei tilbake. Det er for sent.

Gutten til mamma som var så umistelig.

Historien skulle endt her. Nå var det nok for den hardt prøvede familien. 

Men hverken skolen eller kommunen ville ta noe slags ansvar for dette grusomme som hadde hendt.

 

Selv om Marianne var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. 

April, 1991. Det har gått et år og en måned etter John Ivar tok sitt unge liv.

Barnevernet banker på døra. De vil ta barna fra Marianne. Grunnlaget for vedtaket, er at John Ivar tok livet sitt året før. Det må være hjemmet det er noe galt med. Marianne kan ikke se barnas behov, siden en av dem tok selvmord, mener barnevernet. 

Man kan saktens undre seg hoderistende. For kanskje var ikke dette hjemmet det ryddigste til enhver tid, uten husmorvikar, med fra 7 og ned i sorgen til 6 mennesker under samme tak. Kanskje rakk man ikke over alle flekkene. Jeg arvet klær gjennom min åttitalls barndom, det var vanlig,det. Kanskje arvet barna klær. Muligens hadde de sine problemer å stri med de, som alle andre. Men ingen kan komme og påstå at de ikke var glad i barna sine, eller at de ikke forsøkte sitt beste å få hverdagen til å gå rundt.

 

Nå i dag vet vi at en god mor ikke nødvendigvis har striglet stuggu, tellekanter og flekkerie barn. Den gang da var det andre tider. Vi kan jo spørre oss selv hvor lett det kan ha vært, å prøve å holde alle klærne perfekte og flekkfrie, å ha det skinnende ryddig i enhver krik og kontrollert støvfritt i hver krok, mens kritikken haglet og pekefingre distraherte.

Marianne var en sliten mor, men kom ikke her og påstå at hun ikke elsker barna sine. Jeg har fått sett tre store permer  mens jeg skriver dette, og alle er fylt opp med masse bilder, tekster, minneord, nøye laminerte kondolansekort og tegninger, samt alle dokumentasjoner. Hver minste lille detalj i John Ivar’s live er bevart under en såret mor’ s sørgende vinger.

Kommunen ville ikke vedgå at et mobbeoffer’s selvmord var skolen sin feil. For at kommunen skulle kunne skylde på Marianne og Arve, måtte de stå for det. Hvis de skulle stå for det, var de alvorlig talt nødt til å vise dette. Peke på det de mente var Marianne’s feil . En fortvilt mor i dyp sorg som hadde utviklet støv på hjernen i kombinasjon med en utmattende kamp hun kjempet mot alle som skulle hakke på henne. Naboer som kritiserte henne for hver minste ting og et gammeldags barnevern som pirket på alt. Nå banket de på døren.

Familien blir kastet ut i et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. En orkan der de må kjempe med nebb og klør.

 

Arve løper og henter advokat. Han rekker å berge jentungene. Men hjemme har den ene gutten gjemt seg på soverommet til mamma og Arve, og nekter å bli med. Men han må. Det er avgjort. 

I barnehagen slår de ring rundt jentene. For der har de har ingenting å utsette på Arve og Marianne. Barnehageansatte ringer til barnevernet for å si fra at de ikke får komme dit og hente Marianne’s barn. De er ikke med på dette!

Marianne og Arve må finne seg i at guttene blir plassert i fosterhjem, midt i sorgen over John Ivar. Hjemmet deres er knust til fillebiter av et lokalsamfunn der det helst skulle fasadespilles og ties ihjel. Mobbes ihjel.

Hjemmet deres er ødelangt, og de må redde restene. 

De flytter til en annen gate. Marianne tror at Line slipper å gå på Halsen barneskole hvis de bor der. Men det stemmer ikke. De bor tre hus for kort unna. Arve har personlige problemer å ordne opp i, så nå bor Marianne og jentene alene en periode.

 

Nok en gang reiser Marianne seg sine barn, og tar med seg jentene og flytter til Prestmoen.

Er de bare barn, de som mobber? Line mener de er barn når de går i første og andre klasse, men når de har passert en viss alder, skal de begynne å forstå at dette er farlig.

Og jeg, skribent av denne historien om John Ivar, er helt enig.

For. Var de bare barn, da de skjendet graven hans under konfirmasjonen også? Da de hoppet på graven til en liten gutt? 

Var de bare barn, da de oppsøkte graven hans for å stjele de fine små statuene og flytte på blomsterbuketter, også?

Skal man tie om dette? 

Nei. Det bør man ikke. Taushet og bagatellisering kan føre til både sykdom og død når det gjelder mobbing.

Stille taushet kan være farlig. Og vi bør ikke ha det slik i vårt samfunn, at det eneste valget man har er å tie…

 

Line lillesøster forteller: Hvor vondt har ikke en 11åring det, når han med all sin kraft drar seg i tauet for å sitte slik at han kveles? Jeg undrer på hva det er foreldre egentlig lærer barna sine av atferd! Nå til dags kan det være så lite som å gjøre narr av noen på nettet, vise telefonen til hverandre og le av det, ovenfor barna. De får det med seg, og kopierer oppførselen. Vi voksne må bli flinke til å lage tøffe barn! Barn som ikke bare sier fra til læreren, men som sier fra mot mobberene også, der og da, at det der er ikke greit!

Lillesøster Line Sofie vet godt hva hun snakker om. Hun ble nemlig selv mobbet under sin egen skolegang. Hun kan dette, og har peiling på hva som hjelper og ikke hjelper når det kommer til mobbing. Hun minnes fattigslige, ensformige setninger fra en lærer i Lillehammer. “Dere må ikke mobbe Line, for Line’s bror tok livet sitt pgr av mobbing.” 

Hun fikk også en skolegang fra helvete. Læreren var med på mobbingen, også. Men denne jenta, hun hadde en storebror i himmelen som passet på henne. 

 

Denne teksten har jeg skrevet til deg, John Ivar:

 

Kjære John Ivar.

Takk for at du ga meg himmelsk hjelp til å finne familien din. At du følger med dem fra der du er nå, er jeg ikke lenger i tvil om. Jeg har fått svar. Og jeg fikk endelig bli kjent med deg, nydelige guttungen. Jeg har så lyst til å reise tilbake i tid og endre på dette vonde, fæle, mørke. Alt jeg kunne gjøre var å bli kjent med deg gjennom mamman din og søstra di. Og nå er historien lysere. Det er liv etter døden, ingen tvil om det. Og nå vet jeg iallefall at gutten som døde så altfor tidlig, hadde familie som var glad i han. De hadde sine utfordringer, men de gjorde sitt beste 

Kanskje du kan prøve å slappe av nå, gutten i himmelen? Vel vitende om at vi er mange som aldri glemmer din historie, og som tenker masse på deg og de fine tegningene dine. 

En varm klem til deg John Ivar.

 

Tusen takk til verdens herligste og tøffeste familie, for modig åpenhet, og hjertelig deiling. Måtte det gå dere vel resten av livet. Måtte deres hjerter helbredes. Måtte dere alle endelig 

få fred.

Måtte dere endelig få et par unnskyld

….og noen angrende ord.

For jeg vet.

Jeg vet det ville betydd mye.

💙 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er natt i Trøndelag. Klokken to legger en mann ut på en spesiell ferd. Han har lang vei å gå. Nedover de svingete veiene mellom Meråker og Stjørdal, kommer han trampende med bestemte skritt. Han er 52 år, og har fått nok. I nattemørket tar han avgjørelsen: han er ferdig med å bli tråkket på. Så han tråkker tilbake. Hodet er klart og tydelig. Han er ruset på amfetamin, og har målet klart: i natt skal han gå de 5 milene til Stjørdal, og sånn er det. Det nærmest raller i natta av bordet han banker i. 

Klokken 11.00 på morgenen er han framme på trappen til en kompis, som titter ut av døra, og sier: “Jøss. Tor anders. Så sliten du ser ut…”

Ferden er fullført. Broer er brent. Og han liker duften av den røyken. 

 

 

Jeg har visst en stund at jeg skal skrive Tor Anders (62) sin historie. Det er meg en stor ære, å få skrive om denne fantastiske kunstnersjelen, og jeg gleder meg. Solen og soppene på det øverste bildet er tegnet av han, og nederst i dette innlegget finner dere et lite galleri med noen få av Tor Anders’ mange kunstverk. 

 

 

I 1954 blir en liten gutt født i Trøndelag. Han får navnet Tor Anders Hegseth. Den lille babyen befinner seg i den eneste tiden som skal være fredelig i hans liv. Bittelille kroppen trenger all den barselhvile han kan få.

Tor Anders beskriver en vakker fasade. Fint hus, bærbusker, drivhus, blomster og potetåker. Problemet var bare at inne i dette barndomshjemmet bodde en mann som minnet mer om Dr. Jekyll og Mr. Hyde, enn en far. En slags psykopat, klin umulig å ha som pappa. Siden Tor Anders kan huske, vanket juling i form av grov vold, og en mor som aldri trøstet han. Da pappan var bortreist som den anleggsarbeideren han var, hadde moren fyllefester. Omsorgssvikten var et faktum, og den kom fra alle kanter.

Den rask sinnstemnings-skiftende faren hans, hadde brennevinsapparat i kjelleren. Nabokallene var med og spleiset på dette illegale opplegget. Siden det var forbundet med stor skam på bygda dersom dette brennevinsapparatet ble avslørt, var konene til nabomennene svært vennlige og medgjørlige mot Tor Anders sin far. 

Dette betydde i praksis at foreldrene hans kunne behandle Tor Anders akkurat som de ville, for så å si til naboene at -“Ikke hør på han Tor Anders, han tuller så mye. Han er en liten raring som fantaserer mye.”

….hvilket igjen førte til at lille Tor Anders ble mobbet uten at noen grep inn. Alle var med på det. Faren er død nå. 

Grov vold. Mobbing. Fyll. Hva mer kunne lille gutten tåle?

Han måtte tåle en ting til. Ei greie som med årene utviklet seg til å bli uutholdelig. Og som heller ikke gikk an å avsløre, siden han aldri ble trodd likevel.

-“Jeg skriver på ei bok.” Forteller den kloke mannen. Han som hjelper meg med det, gråter mellom linjene. Boken er en del av en traumebehandling som har pågått i 2 år.” får jeg vite.

Og jeg får vite så mye. Så mange detaljer, at jeg gråter jeg også, i all verdighet for ham som gikk gjennom det.

I alle de år har han ruset det bort. 

For det skjedde mer da faren var borte, forteller han om. I årevis ble han seksuelt misbrukt. Da faren var hjemme, fikk han juling og høyst skiftende sinnstemninger å forholde seg til. Da faren var bortreist oppstod andre typer monstre, noe så aldeles uutholdelig å takle for Tor Anders.

Han forteller detaljene i boken sin. Er ikke helt klar for det enda. Og det han fortalte meg i dag, respekterer jeg å holde tett inntil mitt hjerte så lenge jeg lever, samme hvor meget av det vi kan lese i den kommende boken hans.

-” Denne gangen får dem MIN historie.” forteller mannen som gang på gang er blitt utsatt for grove rykter. Usanne som trollgullets dom.

 En 13 år gammel guttunge får nok. Inni ham bæres det på år med nedverdigelse og juling. Dette blir for tungt for så unge skuldre. Han makter ikke mer nå. Sniffingen er en deilig flukt fra alt dette vonde. Og der vil han bli værende.

Inne i rusens fortrengende verden. Endelig en mor som trøster han og holder omkring han. Hun heter Narkotika, og hun er kommet for å bli. Være der og hjelpe han gjennom dagene i 45 år. Hun er dødelig, men det var på mange måter de voksne gjennom barndommen også. Og hun her, hun trøster og bærer, iallefall, og omfavner ham med nåler og utstyr i 40 av de 45 årene.

70årene’s drugs and even more, and more, tok slutt. Narspillene sluttet på morgenkvisten, de også. Men ikke for Tor Anders. Dette kan vi forstå, ikke sant. Han kunne ikke våkne opp til alle traumene. Greide ikke face hukommelsen sin. Ikke enda. Please, ikke enda…

I 1979 blir Tor Anders far til en sønn, som den dag i dag gjør han svært stolt. Han stråler opp i det han snakker om han. Han har nemlig skikket seg bra, utdannet seg til kokk, og gitt han et barnebarn. Han er veldig glad i både sønn og sønnesønn, og jeg får mine tanker. Beundrer dem, hele familien. En familie som har reist seg og hevet seg over rykter og fordommer. Jeg kjenner at jeg gleder meg på deres vegne.

 

 

I jungelen av år med rus, greier Tor Anders å utdanne seg til gourmet kokk. Han klarer å jobbe, også. Kunsten han produserer, får vinger. Sprer seg utover land og strand. Alle vet om “Tor med blyanten”. Sønnen er vakkert merket for livet, med sin fars nydelige tegninger som tatoveringer. 

Vi kommer innom disse forferdelige ryktene. 

-“En gang ble jeg dratt inn på lensmannskontoret, anmeldt for voldtekt. En kvinne var klar i sin sak: jeg hadde visstnok voldtatt henne. Jeg var ikke bare beskyldt. Jeg var anmeldt.” 

Jeg forstår fortsettelsen. For denne mannen kjenner jeg. Han hadde aldri i livet greid å gjøre noen noe slikt. Alle som kjenner han vet det.

-“….det var bare det. At akkurat den dagen dette skulle ha skjedd, denne såkalte voldtekten, satt jeg i glattcella i Trondheim for besittelse av hasj.”

Slike, og flere forvrengte rykter, nådde lokalbefolkningen, og denne mannen med dette levde livet, ble vant til å bli tråkket på.

 

Han kjørte seg selv hardt. En gang var han våken i 12 døgn i strekk. En kompis tok bilde av han.

-“Da så jeg ikke akkurat fresh ut.” Humrer Tor Anders. 

Han var som regel i psykosens forvrengte virkelighet. Forteller at telefonen kunne ringe, så snakker den til han: “Haha! Snåling! Idiot!” Så kunne det komme tekstmelding: “Ta tlf da for faen!” Han ler: “Den hadde ringt likevel, men jeg ble usikker på om den ringte fordi den snakket jo til meg.

Det var vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Tor Anders måtte flere ganger ta på folk som satte seg ned ved ham, og hvis han kunne kjenne dem med hendene, sa han: “Åja. Du er her ja. Da kan jeg snakke med deg.”

Under en trip dekorerte han toalettveggene til en kompis. Tett i tett med detaljert og vakker kunst. Morgenen etter ble kameraten svært overrasket da han skulle ta morgenstellet sitt.

Så kommer dagen da Tor med blyanten bestemmer seg for at nok er nok. Han brenner broene mellom Meråker og Stjørdal, og det tar ham 8 timer med naturlig stahet. 

Perioden som kommer bor han i en køyeseng på stua mi. Ja du leste riktig. På min forbipolene stue. Der satt vi og skravlet mens Tor Anders tegnet. Og jeg prøvde å ikke legge meg så mye borti hans rusproblemer. Året var altså 2006, 3 år før jeg ble mamma for første gang. Selv slet jeg ikke med rus, men det kunne ikke falle meg inn å dømme de som gjør det. Til det er jeg for veloppdratt innen det fordomsløse og hva angår individuelle meninger.

Men jeg visste ikke det jeg nå får høre.

-“På den tiden var vel egentlig det eneste jeg med alle kompleksene mine ville, å sette meg en overdose og bli borte for alltid. Men jeg greide ikke å snakke om det”, forteller han. Jeg kjenner tårene presse på. Visste jo at han var langt nede den gangen. Og jeg er så glad for at han sitter her foran meg nå. 

Han har rusfri periode. -“Sprakk du?” Spør jeg. Han smiler og sier -“Jeg kaller det ikke “sprekk”, men tilbakefall. Kun ballonger sprekker…”

I 2012 skjer noe magisk. Tor med blyanten bestemmer seg for å brenne enda flere broer. Han aner ikke hva han går til, men han vil bli rusfri.

-“Jeg fikk ikke noen skikkelig behandlingsplass. Var vel gått ut på dato. Det virket som om de bare ville hjelpe de unge folka som de kunne forme som de ville. Ikke engang Blåkors for meg, for der hadde LAR tatt over, og jeg var ikke under LAR.

Men han ville. Han skulle. Bli rusfri. Og jobben for det, gjorde han selv. 

Han fikk være på Furulund. En botrening og behandlingsplass, uten rusbehandling. Der holdt han på å dø av abstinenser. De som jobbet der tok ansvar og ringte Stjørdal kommune. Dette var ikke et sted for den motiverte mannen å være.

Veien videre gikk innom Trondheimsklinikken. 

Tor Anders er i gang. Bygger seg opp, sten for sten. Med ren viljestyrke. 

Han har vært deprimert siden dag 1 som nykter. Avvist 3 ganger på DPS. Men han er sta, og tenker: “Jeg skal vise dem! Skal ordne dette selv!”

Behandler i form av en psykologen han endelig får ved DPS, forteller at hun går ut i svangerskapspermisjon 2 mnd etter. Men de kan jo snakke om noe annet…

 
 

Tor Anders deltok nemlig i Birken! Våren 2013 blir det vist på TV2’s “Drømmen om Birken”. Gjennom Trondheimsklinikken ble han kjent med selvhjelpsgruppen Fire. Og derfra var veien kort til å si ja til å bli med på prosjektet. Etter et år som nykter fullfører han Birken.

Det å forholde seg til en lokalbefolkning som plutselig viste vennligsinn og støtte etter de hadde sett ham på TV, ble litt utfordrende for sjenerte Tor Anders. Men jeg vedder på at det var litt hyggelig også, gamle ørn 🙂

Han snakker om traumebehandlingen som ikke fungerer helt, grunnet manglende fagkompetanse. Om en psykiatrisk sykepleier han går til 45 minutter i uka. 

-“Etter et halvår kalte hun det “rusbehandling”. Jeg måtte forklare henne at rusbehandlig og traumebehandling langt fra er anbefalt å kombineres, og at det er derfor Blåkors har traumebehandling på Bakklandet, og rusbehandling på Lade. Boka jeg skriver er en del av traumebehandlingen min.” sier denne erfarne mannen, som nok ville blitt en dyktig terapeut selv.. 

Han forteller videre: “For å få bukt med rus, må jeg lære å face en traumatisk fortid. 8/10 rusavhengige har traumer bak seg. Jeg skulle statistisk sett vært død 5 ganger, og at jeg sitter her så oppegående som dette, overrasker tilogmed meg. Jeg må ha en skytsengel som passer på meg.”

-“Hvis man har et rusproblem, må man slutte å lyve for seg selv. Slutte å fornekte. Si til seg selv: jeg takler ikke livet mitt pgr av rusen. Selv kom jeg til et punkt der jeg måtte innse at alle visste om mitt rusproblem. Det var jo bare å innrømme det.

Dere som sliter med rus. Den dagen dere brenner broer, vil føre dere til belønnede stier med årene. Det er dere som er ekspertene innen rus og behandling. Selv har jeg ikke peiling, og hadde jeg hatt det, og kommet meg ut av det, ville der vært en erfaring jeg hadde blitt STOLT AV å ha kommet meg utav. 

Dere bærer på så mye. Del der med oss. Gjør oss klokere. 

Kjære Tor Anders. Jeg er ydmykt takkmemlig får å få love til å sette ord på det helvete som du kom deg ut av. Og jeg forstår at det fortsatt pågår jobbing når det gjelder det du bærer på. 

Men jeg vet. Jeg VET at du vil KLARE DET 💪

💙 👣 Her får dere et innblikk i den geniale kunsten til den eneste mannen jeg kjenner som har gått fra Meråker til Stjørdal, og syklet Birken etter 45 år med rusproblemer. Janteloven kan gå å legge seg: DU RULER OG ROCKER, TOR ANDERS 👣💙

 

 

 

 

 

 

 

 

Tegnet av Tor Anders Hegseth

Skrevet av Helene Dalland

 

Andrea Karlsen er mellom 12 og 14 år gammel. Det er Saltouka i Trondheim, noe hun har gledet seg til lenge. Turntrening og sosialt samvær. Men hun ligger alene igjen på skolen der turngruppen fra Frøya bor denne uken. Den lille jenta bare ligger der. Kjenner en tidlig angst herske. Hun tør ikke være med de andre. 

 

Toget bringer meg fra Trøndelags bygder og gårder, innover mot Trondheim’s asfalt og folkemenger. Limp bizkit roper inn i øret mitt: “Keep rollin’, rollin’, rollin’, rollin’!” og jeg kjenner jeg er spent som fy. For etter et halvt år med chatting skal jeg endelig møte Drea Karlsen. Bipolare Drea overlevde nok en tung vår og sommer. Det er nemlig høsten og vinteren som løfter denne dama.

Jeg “roller”meg gjennom byen. Snubler over en broderlig kompis. Inne på burgerking får man underholdning av en høyrøstet ung herremann med sterke meninger uttalt med bred og finere bydialekt. Helt på andre siden av byen blir jeg sittende foran samme fyr. Ila, here I come. For jeg skal møte bloggeren Drea Karlsen på fotofagskolen. 

 

 

Det er sjeldent du møter en 26åring som framstår så samlet og modent som Drea, som bestemte seg for at hun ikke kunne hete Andrea lenger for noen år siden. Så hun byttet og forkortet. Finpusset seg selv til Drea, som moren hennes alltid hadde kalt henne likevel.

Bloggeren, som ble pokerentusiast etter at hun var med som blogger i PokerNM,  kan si ting som: “I’m a doer! Talk the talk, and do the walk!”

Hun har minglet med Oprah, Marcia Cross, Kirsten Bell, Julianne Moore, Kate Blanchett, og Ethan Hawke. Turen med Hans Erik Dyvik Husby omkring i USA i februar 2015, passet midt i blinken for Drea. Det er en verden hun trives i. Der passer hun inn, med sunn galskap og lånte smykker verdt millioner. 

Lille Vilja, mamma Drea’s skatt, kommer til verden 1.februar i 2009. Når Drea Karlsen snakker om jenta si, er det med en dyp og ugrunn mammakjærlighet. Hun elsker sin datter høyt og hellig, og er så god ei mor for henne som hun bare kan.

Hun sitter foran meg og rett og slett imponerer ei midtitredveberte. Snakker om andre bloggere i positiv og respektabel forstand, mens hun forteller om alle de intellegente forfatterene hun mener ruver på blogg.no-lista.

Dette er bloggeren som bølget omkring 2.plass på blogg.no, da bloggerene fikk den store skattesmellen. Skrivetalentet Drea begynte å blogge da hun var 16 år. Det startet med bloggshop. Hun solgte parykker og det hun kaller dilldall, på nett. Det var en 200 lapp her, og 300 kr der, forteller hun. Ei jente på 16 år må nok ved alle tilfeller veiledes og læres opp innen økonomi. Men ingen var der for å vise henne. Hverken hun eller de omkring henne tenkte over at det måtte betales skatt. Tiden gikk, og bra blogging bringte henne høyt opp på blogg.no-lista, en kort stund før hun skiftet over til eget domene. Da hadde hun fått så mye gratis at hun hadde mistet oversikten.

Men det var ikke lov å ta imot noe gratis. Det skulle hun nå smertefullt erfare. Overskriftene informerte hele landet om den store skattesmellen.

-“Jeg husker ikke hvor mye, men det var masse penger. Flere hundre tusen…”  Knekken var et faktum, og hun flyttet tilbake til Frøya der hun vokste opp. Hun behøvde en fast jobb nå, og med sin teft for ord fikk hun raskt stilling i Hitra-Frøya, en lokalavis der hun kunne bruke sine skriveferdigheter. Starte på nytt. 

Men nå begynte en ny epoke i Drea’s liv. Hun hadde lenge visst at hun har diagnosen bipolar. Men i 2012 blir hun innlagt ved psykiatrisk avdeling for aller første gang. Senere har hun skildret verden sett med ubeskrivelig triste øyne, på bloggen sin. Hun er nær ved å gi opp. 

-“Det er rart å tenke på i ettertid at jeg kunne dødd. For det var jo det eneste jeg ville. Det naturlige for meg var å dø..”

Hun fortsetter:

“Bipolag er snedig. Den pågår hver dag i både positiv og negativ retning. Det positive er at man får sykt mye innsikt, at man er reflektert, produktiv,  og at man har en annen forståelse for mennesket. Det negative er at når man er nede for telling, blir man altfor observant på seg selv. Man overanalyserer og grubler på om det man gjør og sier er normalt eller ikke.”

 Mens Drea snakker, tenker jeg, wow… denne unge dama er gamlere i topplokket enn ti år eldre meg.. For jeg har jo denne diagnosen selv.. 

 Årene har ruslet og passert 20 for et par år siden. Et minne presser på. Han som skadet henne for livet, han som Drea har fortrengt i flere år. Helt siden hun var ei 17 år gammel uskyldig jente der ute på Frøya..

Der er som om hun står ved siden av seg selv når hun forteller om voldtekten. Den forbannede opplevelsen som hun delte offentlig inne på sin blogg Drea Karlsen i fjor. 

-“Jeg er ødelagt. Det er noe som er fucka.., han ødela noe i meg”

Mannen hun forteller om, mishandlet henne seksuelt på det aller groveste, og hun forteller om minutter i skrekkslagen angst. 

Jeg spør henne hvordan man overlever en voldtekt. 

Drea svarer: “Fortrengning. Jeg fortrengte det i flere år.” 

Han har ødelagt viktige deler av livet, som den unge damen aldri kan få tilbake. Men hun kunne ta tilbake sin verdighet gjennom å være åpen om det inne på bloggen sin. Hun tenkte nøye gjennom det før hun gjorde det.

 

 

Men nådeløse er de og lavt synker de.. Ja, nemlig; nett-trollene som kommenterte på historien om voldtekten. De som måtte hakke løs. Kalle Drea feminist, (som om det var noe galt i å være feminist), og prøvde å så tvil om hun virkelig hadde opplevd en voldtekt. 
 

Gikk det inn på deg, Drea? Spør jeg

-“Nei langt fra. Ikke i det hele tatt faktisk. Altså, jeg har måttet forholde meg til så mye dritt opp gjennom årene, at til og med ikke dette gikk inn på meg. Jeg gjør sånn: svarer de. Så svarer de bullshit, til jeg ikke gidder mer, så tar andre over kommentarfeltet og forsvarer meg. Derfra får folk bare drite seg ut.

 

 

Hun kom inn på fotofagskolen i Ila, Trondheim i 2010. Men livet tårnet seg. Høsten 2015 begynte Drea her ved den samme fotofagskolen. Fremtiden er lysende klar: Hun skal bo i USA og jobbe som fashion-fotograf.  Jeg tror henne. Har sett bildene, og er mildt sagt begeistret over det jeg ser hun kan. 

På skolen kaller de henne “Duracell” og “Turbo”. Slik er det å ha bipolar. Det er ikke stress. Det er noe annet knallbra.

“Vi tar 10 kjappe spørsmål, Drea, eller hur?” Hell yeah, denne dama er et ja-menneske med selvtillit, uten at selvfølelsen alltid henger med. But, oh, she’s a doer.

1. “Veska di inneholder?”

-“Headset, Det Nye, HMkatalogen og Lipgloss.”

-“….hmh, Det Nye?” Sier jeg -“Ja..” sier hun. -“Pgr av intervjuet med Sophie Elise?” Spør jeg. “Mhm” svarer Drea. 

Det hele ender med at snille Drea gir meg bladet, siden hun har lest det, og ikke jeg. Tusen takk, Drey key, klart vi må lese om flotte, smarte Sophie Elise. 

2. “Du sier du kjøpte det for å lese på flyet i går, hvorfor satt du på det flyet?”

-“Fordi jeg hadde vært i Oslo på fotoshoot, tok bilder av Lene Alexandra.”

3.”Hvordan opplevde du å ta bilder av henne?” 

-“Det var veldig morsomt. Hun er ei hyggelig dame, og vi kom godt overens.”

4.”Hvordan er vennene dine?”

-“Har ingen. Neida. (stillhet..)  …eller på en måte er det litt sånn. Ikke helt som før. Man er travel. Vennene mine er veldig forskjellige.”

5. “Drømmetypen?” 

-“Høy, snill, men og litt streng, god humor, sjarm, alle blir kjekke med sjarm, kjemi…”

Jeg viser henne bilde av Tore Valstad, som jeg skrev om i “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie. Drea har ikke lest den enda. “En sånn en? Han er høy..” 

-“Ja. En sånn en” smiler Drea.  

….Tore!!! 😉

6.”Har du grønne fingre?”

-“Nei. Kaktuser dør…”

7.”Beste butikken?”

-“Bik bok. Billig, og de har klær som holder formen”

8. “Hvilket blogginnlegg er du mest stolt av?”

-“Edru på nattbussen, da det er bra beskrivende.”

9. “Vil du ha flere barn?”

-“Ja og nei. Vet ikke.”

10. “Hvor er du om 10 år?”

-“I USA, der jeg jobber som famous fashion photographer, u know.. så klart!”

 

Og hva Drea Karlsen og jeg har pønsket ut NÅ?? Ja det får dere vite allerede i morgen. Ingen tvil om at jeg bare mååå samarbeide litt med denne superdama!

De neste kveldene skal jeg lese Det nye, og blogger på senga! Drea sin, Sophie Elise sin, Charlotte79 sin og aspergerinformator sin. 

For Drea har jo rett. Inne på blogg.no ruver noen sabla bra skribenter. Okay så ser de bra ut. But that’s not it: de kan skrive også! Og slikt er braincandy.

 

 Les Drea Karlsen’s fantastic blogg      HER

 

 

 

 

En liten gutt står alene inne på skoletoalettet med vondt i leppene. Tårene renner i frie strømmer. Han har bitt seg i leppene for å holde tårene tilbake, lenge nok. Han er alene. Alene. Helt, helt alene. Tårene kan trille nå. Ingen ser det..

“Jeg har på en måte bevist ovenfor meg selv, og dem som var jævlige mot meg, at jeg er tøffere enn de tror. At jeg ikke tok livet mitt. Det har vært hardt. Og det er fortsatt hardt. Veldig slitsomt. Men jeg er her enda.”

Jeg lytter til Laleh i det jeg rusler bortover Hommelvik’s strake veier langs sjøen. “I will tell your story…” synger hun. Havet puster. Det er iskaldt, og vinteren har bringt det norske folk i hi. Jeg vet det er meningen at jeg skal hit i dag. Noen ganger bare vet jeg, that I need to tell that story…

Siden oktober har jeg prøvd å fått tak i han. Vi møttes den kvelden jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnquist, da vi pratet litt mens jeg satt på Bamses pub og ventet. Og jeg visste. Jeg visste at jeg ville skrive hans historie, ut fra det lille han fortalte.

Innimellom har jeg nådd han. Men han har kviet seg. Behøvd tid på å gruble og tenke. For oppmerksomhet, det er han ikke særlig glad i. 

I dag tilbringer jeg timer i sofaen til Tore Valstad, 38, i Malvik kommune. Jeg har fått æren av å bli med på en reise tilbake til åttitallet. En fjern fortid som jeg har ventet i 3 måneder på å få lov til å belyse. Og disse lyktene er de første som lyser opp denne historien. Tore poengterer at han ikke ønsker noe slags medlidenhet. Han har bygd seg opp lenge for dette. 

Vi må være hjemme hos han, der tryggheten oser, og persiennene er trekt for. For han er skadet av år med mobbing. Bare det å gå på butikken er utfordrende for han.

I 1984 begynner en spent liten gutt på 7 år på Hommelvik barneskole. Han undrer på hvem klassekameratene er. Er ikke vant til mange å leke med. Har heller ikke gått på barnehage, som mange andre. Forventningene er store hos den lille gutten. Som selv beskriver seg som større og mer røsslig enn alle de andre. 

Forventningene blir snart knust. Det går ikke lang tid før han blir “utvalgt”.

Hver eneste dag skal bli preget av regelmessig psykisk tortur, slag, spark og spytting. .

Det er vondt for Tore å fortelle om dette. Innimellom må han holde for øynene. Da sier han “sorry”, mens tårer triller.

Han ble aldri god nok for guttegjengen i klassen. En gjeng på 3-4 stykk gutter. For hvert onde ord, for hvert spark og for hvert slag, beskriver Tore at det kjentes som om noen tok en kniv og stakk i hjertet hans, for så å vri om, for så å gjøre det igjen…

“De kunne sparke meg i rævva for å le av meg. Det var verst i gymmen, for da fikk jeg høre hvor feit, ekkel, stygg og fjøsstinkende jeg var.” Alltid stod jeg igjen, og ble den siste som ble valgt på fotballaget. Det var uutholdelig.

Tore forteller om en gang han og et par stykker til satt utenfor klasserommet og ventet på at timen skulle begynne. Plutselig kom en i den slemme gjengen og spyttet ned på Tore. Spyttklysen landet rett i hodet hans, og sa mer enn tusen ord. 

Han prøvde. Prøvde å spørre: “Hva faen er det du gjør? Spyttet du på meg?” Men gutten lo, og gikk sin vei. 

Det var ok. Det var greit. Men bare for læreren og mobberene. Det var slettes ikke ok for Tore. 

Alt så ut til å “være galt” med gutten som var så spent på vennene han skulle få seg første skoledag på barneskolen. Klærne. Kroppen. At han bodde på en gård. Alt. Alt var visst på vranga. Dessuten tjente foreldrene til de andre mer penger enn hans.

Jeg ber han beskrive det verste han husker. Den gjestfrie, trivelige mannen humrer litt ironisk og rister oppgitt på hodet. -“…Ja, du kommer sikkert til å synes det er teit at DETTE er det verste jeg minnes. Men det var så forferdelig ydmykende!”

Tore forteller om da han gikk i 7.klasse på ungdomsskolen. En gutt i 9.trinn satte ut rykter om at han drev utukt med grisene på gården han vokste opp på. Det var fæle ord som ble spredt videre som ild i tørt trøndergress, og folk trodde på den stygge ilden i årevis. Situasjonen forverret seg denne perioden, og avskyen medelevene viste han, så ut til å være grenseløs. 

En dag eskalerte alt i klasserommet. De hadde ikke hovedlæreren denne dagen. Dette var en annen lærer, som nok i sin beste mening tok til motmæle mot mobbingen. Han sa høyt, så alle hørte det: “Nå må det bli slutt på å kalle Tore alt dette. Det er bare tull at Tore her driver utukt med dyr!” Alle så på han. Det flaueste, mest ydmykende øyeblikk oppstod der og da for en som allerede slet fra før..

Jeg spør: “Ble det 1000 ganger verre?”

Tore rister på hodet: “Nei. Det ble en million ganger verre.”

Utover 90tallet vokser den lille gutten til. Han lærer seg med årene at han må ha et tøft ytre. Han må bite tårene i seg og gråte på skoletoalettet. Utagere kan han gjøre hjemme på gården, der han raser fra seg mot familien. Tore uttrykker dårlig samvittighet for dette. Særlig ovenfor moren sin. Han er så inderlig glad i moren og søstrene sine. Er lei seg for disse årene, hvor all mobbingen på skolen gikk utover de hjemme. Men det skulle ikke prates særlig om skoledagen ved middagsbordet. Ingen visste.

På skolen bagatelliserer en feig lærer årevis med psykisk og fysisk mishandling gjennom åttitallets ensomme sti for Tore. Ikke blir han godtatt i klasserommet, i gymgarderoben blir han systematisk utsatt for nedpsyking. Ute i skolegården er han fritt villt. At han ikke kan stole på alle voksne, har han forlengst forstått, og bitt i seg. Læreren har et ansvar for den ensomme, plagede eleven. Tar han ansvar? Nei, tvert imot. Læreren er med på det. “Dette må Tore tåle..  Ta seg sammen. Tåle!” Læreren grep aldri inn. Aldri. 

Allerede i fjerde klasse på barneskolen får Tore skumle tanker. 10åringen begynner å fundere på hva i alle dager han gjør her på jorda sammen med alle disse menneskene. Folk som ikke ser ut til å like han, samme hva han fortvilet prøver å gjøre.

Som ungdom tenker han: Hvis han betaler dem? Kan de like ham da? I det minste være litt venn for noen dager? Ja, det kan de, sier de andre ungdommene. De slemme guttene. Så i desperasjon stjeler han penger fra foreldrene sine. Det er ikke vanlig opprør. Nei dette er et siste desperat forsøk på å bli godtatt.

De tar gladelig imot penger, mobberene. Men de tar ikke imot han, slik de lovte han. Det var bare en del av den psykiske terroren, dette også. Så fikk han erfare at han ikke engang kan kjøpe seg popularitet.. De var like frekke og nådeløse som før. Ordene som hadde haglet i årevis, drysset ned på han nå også. Han hadde betalt. Hva mer ville de ha? Hva annet kunne han gjøre?

Ja. I 1984 gikk en spent og forventningsfull gutt inn på skolegården i Hommelvik skole. 9 år senere kjente han også på forventninger. Men nå var det grå, triste forventninger om at han en dag burde ta over gården. Det skulle ikke bli slik.

For nå hadde han fått hørt helt siden han var så liten som han kunne huske, at han “stinket fjøs”, at han var ekkel, feit og heslig. Nå hadde de spyttet så mye, slått så mye, og sparket så mye på han, at det ikke var særlig mye igjen av han. Utad tok han på seg ei tøff og hard maske. Inni seg stod det livstruende til… 

Tårene presser på hos underskrivende. Tore gråter. Jeg kjenner på meningsløsheten. Denne uselviske, snille, coole, tøffe, trivelige, flotte mannen …sitter her og betaler fortsatt.

-“Jeg sliter verre med det nå enn før,” forteller han. -“En av dem har bedt om unnskyldning, og det virket som han mente det. Han var trist. Jeg har sagt at det er greit. Men jeg vil aldri få livet mitt tilbake uansett”

Tore forteller om null utdanning. Han snakker om en CV han ikke greier å stå for. Om deler av ei bygd som bare aldri slutter… 

Jeg kommenterer at hele historien kan minne om psykisk terror i 9 år.

-“Ja, men du må huske på at mobbingen pågår enda. Jeg får høre igjen på bygda at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. Rykter om meg ser ut til å ingen ende ta. Men jeg er jo snill som en bamse. Gjør ikke en flue fortred. De setter meg i gapestokken for å skjule sine egne feil…”

Jeg ser meg rundt. Det er en nyoppusset, fin, ren og ryddig leilighet. Jeg blir vartet opp med kaffe og gjentakende spørsmål om jeg ikke vil ha noe attåt. Han fikser musikk som jeg kan lytte til mens jeg skriver litt, og er kjempespennende å prate med.

Fader ta, jeg må bare si det: Jeg digger denne fyren! Han minner meg på om mine nærmeste kompiser, og jeg greier ikke å forestille meg hvordan noen kunne være så kjipe mot han. Denne mannen rocker jo villt.

Tore forteller videre om det som irriterer han mest den dag i dag. At han aldri tok igjen. Og at de mobbet akkurat han, som bare er grei og snill.

 

 

Det brister. Tårene er nådeløse, og de må frem. Isklumpen fra alle vonde årene må smelte nå. Litt etter litt. Dette er hva han har gruet seg til. Å gå i dybden av vonde minner for første gang. Han gjemmer seg bak sterke armer, og kan ikke holde igjen tårene. Stemmen sprekker, og nå er det ingen vei tilbake. 

Jeg gråter sammen med han. Kjenner ansiktet vri seg i salt svie. Fortvilelse og gammel avmakt er til å ta og føle på, og respekten jeg kjenner for denne modige, utholdende overleveren   ….er enorm.

Minnene er som en lukket kiste. Han hadde innimellom gjennom disse månedene håpet at bloggeren forbipolene ga seg med meldinger og telefoner. Men så kom han jo fram til at det kunne være ok å prøve å åpne den forbanna kista likevel.

 -“Det som har pågått i alle de årene der, har gått på bekostning av mye som betyr masse for meg. Kjærlighet, familie, utdanning, jobb. Det å føle seg verdsatt for den man er. Tilhørlighet. Jeg kan ikke huske sist jeg var avslappet. Sover 2-3 timer i døgnet. Dette kommer til å sitte til den dagen jeg dør.”

Tore er en tøffing av et lettrørt følelsesmenneske. Og sympati ønsker han altså ikke. Han snakker om ansvar for egne valg

-“samtidig er det naturlig at jeg har tatt de valgene jeg har tatt, også.” Poengterer han, som i ungdommen kjeftet og smalt med dørene kraftigere og høyere enn innen normen. Slik agresjon hos barn, mener han kan være et sikkert tegn på at man blir mobbet.

Han har aldri sloss eller vært voldelig. Snill som dagen er lang.

Jeg vil vite fra han som jeg anser som ekspert: Hva kan vi voksne GJØRE mot mobbing?

-“Vi må gripe inn og være krassere og mer bestemt mot lærere og inspektører. Vi må oppdra våre barn med klare grenser. Og vi må prate om skoledagen ved middagsbordet. Barna må lære seg å snakke om det.”

Tore vet altså hva han snakker om, og han fnyser av politikere som babler om, og lover, at “skolene skal bli mobbefrie innen 2016”. 

-“Mobbing kommer alltid til å være der. Det vil alltid være noen dårligere stilt, som blir plassert på sidelinja. Foreldre må innse at de ikke kan dikke dikke hverken med lærere eller politikere. Og at barna får med seg mer av det som blir sagt og gjort i voksenverden enn vi tror.”

Det er 2016. Tore kommer til å fylle 39 år i april, som den væren han er. Dette er det voksne platået, og han er reflektert, klokere enn før, og ærligere ovenfor seg selv.

Han stenger seg inne. Trekker ned persiennene. Er livredd for å gå på butikken. Hverken Nav eller lege forstår ham, og det forventes at han skal kaste seg ut i det “normale samfunnet”. 

I en stue i Malvik sitter en sabla allright kar alene, og grubler. Tenker. Kjenner på angst. Overtenker. Vil være alene. Tenker at ingen liker han. Det er lenge siden første skoledag i 1984. Lenge siden, men det var som i går, i ei kiste som nå er åpnet.

De tok ikke ansvar den gangen. De voksne på skolen. Nå som kisten er åpen, har vi alle et ansvar. Vi må slutte oss omkring. Vise medmenneskelighet og sunn aksept.. Det er helt klart det vanskeligste Tore kan gjøre, dette. Å gi oss denne åpne kisten. En skatt for bidraget til et åpnere samfunn. En forbannelse for Tore. 

Mobber. Du må innse at slaget er tapt. Dette er media, and we are here to stay. Ingenting behøver å foregå bak lukkede dører lenger.

I en taxi for noen år siden, spør taxisjåføren: “Du huske mæ itj, du?” Da kjente jeg igjen han fra ungdomsskolen. Han begynte å prate om hvordan han kom til å droppe 10årsjubileet for å unngå å møte de som mobbet han den gang da skolegården var uttrygg.”

Han sa: “Du. Du var alltid snill, du.”

DET, kjære medmenneske, er hva du skal sørge for å høre om deg selv senere!

Bærer du på dårlig samvittighet fordi du var en mobber. Skole. Arbeidsplass. Whatever. Det er ikke for sent å si unnskyld, forhåpentligvis. Kanskje kan du redde et liv med den praten. Den oppriktige beklagelse. Og først DA, kan vi andre respektere deg.

Kjære Tore. Tusen inderlig hjertelig innmari TAKK for at du valgte å la meg være med deg på reisen tilbake til den grusomme fortiden. Jeg lover at jeg ikke ser på deg som et offer. Du er en helt. Og jeg håper dette kan bli et livsvarig vennskap. Håper jeg får være kompisen din. For det var både latter og tårer å erfare sammen med deg i kveld. Du er en amazing bra dude! Og du skal HOLDE UT videre, for verden trenger deg.

Og vi andre? Våre barn? De behøver slike åpne kister. Sårt og inderlig.

Takk fra oss foreldre, og takk fra barna våre.

Jeg skrev en tekst til deg, til dagens tøffing. Versegod:

 

 

 

 

 

 

 

Kjære kompis. Det har gått 15 år, og jeg begynner å innse at jeg aldri helt kommer til å forstå at du faktisk reiste din vei. En del av meg som menneske ble så sjokkert at det aldri helt gikk inn..

Ser du det vi skriver her? Fra der du er nå? Jeg håper det, Eivind, for denne er til deg. Til deg og alle som behøver å lære om dette vonde, vakre, smertefulle, inderlige, og endelige. For alltid uendelige.

Fra din mamma Mimi, din bror Ketil, din søster Marie, vår felles gode, pseudonyme venninne, og fra meg. Kjære lesere, jeg presiserer at jeg har de etterlattes fulle tillatelse til alt som skrives her, også navn. En er altså pseudonym, og kalles Ebba. 

De etterlatte. Det er oss det. Og vi ønsker åpenhet omkring det tabubelagte temaet selvmord. Vi vet du ville ønsket det selv også. For vi leser dine tekster, din skribent av en stor og utrolig klok poet. Og vi innser at du har noe å lære oss alle.  Dette er din tekst, sønn, bror, kompis i himmelen. Dine sanne, kloke, dype ord:

 

Dette er altså et verk vi skriver sammen, til ære for vår kjære Eivind Våg fra Snåsa, som reiste fra oss så altfor tidlig 30.12.1999. Egentlig finnes ikke forklarende nok ord for den vonde sorgen vi alle opplevde. Men vi skal forsøke. Så godt vi kan. Det er naturlig at Eivinds snille, vakre, gode mamma Mimi, får begynne, med den utfordrende starten Eivind fikk på livet: 

 

 
 

Mimi er en mamma fylt med så mye kjærlighet og godhet, at vi kjenner det som om hun er vår mamma også, den dag i dag. Vi er så glad i denne sterke tøffe dama, Ebba og jeg, og vi kjenner kjærligheten hennes for oss, akkurat som vi er. En slik mamma som Eivind fortalte oss om: som elsket han akkurat som han var. Elsker han. Bærer han med seg i det store varme hjertet sitt. Hver eneste dag.

 

Lille Marie var bare ti år da storebror plutselig lot seg rive bort for alltid. Dette bildet er tatt kun dager før Eivind reiste sin vei inn i evigheten. For lille Marie ble minnene etterhvert visket ut, og nå kan hun ikke huske så mye. Hun fyller 26 år i år, og forteller om en tilstedeværelse. Storebror passer på henne, det er hun sikker på. Hun føler han. Eivind var så glad i lillesøstra si, jeg husker det som om det var i går. Han var innmari stolt av henne, og jeg er heller ikke i tvil om at han passer på lillepia si fra der han er nå.

Eivind til venstre sammen med sin kjære bror Ketil. Det var alltid de to. Eivind og Ketil. Ketil og Eivind. En uendelig broderlig kjærlighet. Døden kan ikke skille slik søskenkjærlighet. Dette er en familie lagd av styrke. En tøff familie som nå altså velger total åpenhet omkring en så vond natt, med påfølgende smertefulle år, at kun den sterke familiekjærligheten har fått dem til å holde ut.

Aller først vil jeg gi deg en tekst, Eivind. Den er din. Og bare din.

Hvordan skal jeg greie dette? Å skrive om deg, Eivind. Tårene har tåkelagt synet mitt, og jeg blunker for å greie å se bokstavene. Jeg har kviet meg i flere dager. Uker. Funnet unnskyldninger. Lagt det bort. Skrevet om noe annet. Men NÅ skal jeg gjøre det. Jeg skal skrive om deg. 

Verden er nervøs. Det er under et år til år 2000, men enda synger ikke 1999 på siste vers. Mange tror verden går under nyttårsaften. Vi andre har annet å tenke på. Emotions. Vi går siste sommer innen nittitallet i møte, og møtes som ungdommer på en institusjon kalt psykiatrisk avdeling. Ebba, Eivind og jeg. Eivind er 21 år, jeg er 19 år og Ebba er 18 år. Vi er noen freaks av noen pubertale ungdommer, og tilbringer månedsvis på avdelingen. 

Sola skinner. Det er sommeren 1999. Eivind står inne på sitt rom, på badet, foran speilet. Jeg står inne på mitt rom. På badet. Foran speilet, jeg som han. 

Vi kjenner at vi lever, det kribler i magan og vi skal fikse piercing i øyenbrynet. Bli tøffe og kule. Selv om vi er psykiatriske pasienter. Eivind stråler som en sol i det han dukker opp i døråpningen med piercing i øyenbrynet: “Fekk du itj det te?” Spør han, omsorgsfull og snill som alltid. Han hjelper meg med kanylen, og vips, så har jeg poercing i venstre øyenbryn, jeg også. Steike så tøffe vi følte oss. 

Vi røyket inne ved sykehusbassenget. Små opprør i en stor verden. Var umodne ungdommer, og i våre egne øyne, tøffe som bare det. Han prøvde å lære meg å stupe. Det gikk ikke helt bra. Men han skulle lære meg det senere. Senere…

Ebba, Eivind og jeg rusler under skinnende sol ned til elva. Det er våres sti dette. Stien ved elva. Der er vi fri fra psykiatriske sykepleiere og overvåkende behandling. Dette var en av de dagene vi gikk ned til stien ved elva våres. Det var slik en intens sol, at det var som å være til i et orangeaktig 70tallsbilde. 

Vi snakket om det fine vennskapet vårt. Bestemte oss for å flytte sammen i kollektiv på Stjørdal vi tre. Straks vi var ferdige der på institusjonen, skulle vi finne oss en kåk å bo sammen i. Den store kollektivdrømmen skulle gå i oppfyllelse… senere. Senere.

Jeg kjente trygghetsfølelsen fylle den unge brystkassa mi de gangene vi snakket om kollektivet vårt. Endelig hadde vi alle tre framtidsplaner å se fram til. Det kjentes så uendelig godt.

Vi pratet om alt. Jeg fortalte om da jeg rømte til Stockholm, og de lyttet. Forstod. Husker Eivind i rånerbil, sammen med meg i baksetet på vei til fest. Dram som vi hadde skaffet. Humør. Godt humør. Men stille. Så veldig veldig stille…

Han var …stille og klok. Med et forsiktig smil. “I får itj te å gråte, I…”  Kunne han fortelle. Han fikk ikke tårene fram. Bare et forsiktig smil. 

En gang vi satt ved elvebredden, pratet vi om løst og fast. En barnefamilie satt ved siden av. Vi hadde en runde, som vi noen ganger hadde. Altså, hver sin tur til å si hva vi mente. Spørsmålet var: Brydde vi oss om hva folk mente om oss? Ebba brydde seg, og ikke brydde seg. Eivind brydde seg litt om hva andre mente. Jeg påsto at jeg ikke brydde meg. Feilmedisinering gjorde meg ukritisk i atferd på denne tida. Impulsivt hoppet jeg i elva. Etter å ha revet av meg klærne. Eivind lo, og Ebba humret. Vi fikk elvebredden for oss selv. 

Høsten banket på institusjonsdøra, og mørkla det meste. Gradvis. Jeg husker ikke alt. Det var bare et år etter elektrosjokkbehandlingen. 

Vi tre var vant til å bo sammen, mellom hvite vegger og lukkede dører. Spise alle måltidene sammen, og bare være sammen. Sammen i angst og depresjon. Humoren vi skapte oss, var av type hysteriske latterkramper og intern karakter. Vi forstod hverandre. Vi hadde behov for lys i mørket. 

Jeg kommer til det verste nå, kompis, og hjertet hamrer. Har aldri aldri skrevet om dette før. Og det har gått 15 år. Får nesten ikke puste.

Jeg snakker til deg enda vettu, kompis. Som om du er her fortsatt. Selv om tida har flydd forbi med 15 nye år. 

Den mørkeste vinteren noensinne begynte da jeg stod ved siden av og så Eivind i profil, snakke med ei psykiatrisk sykepleier. Ei dame, også i profil. Inne i gangen på institusjonen. Hun spurte” ‘E du helt sikker på at du ska skrive dæ ut?” Han sa:”Ja, det e i.”

Jula. Jeg husker ikke den jula. Husker bare at jeg ikke hørte noe fra Eivind. At vi egentlig skulle hive oss rundt og ta oss en ekte fest som andre ungdommer, den romjula. 

Hvilken morgen det var, husker jeg ikke. Det kan ha vært 1.nyttårsdag. Jeg lå og sov oppe på mamma og pappa’s gjesterom. Pappa kom inn og vekket meg så rolig og behagelig han kunne. Han satte seg ned og sa han hadde noe han måtte fortelle meg. Han var så alvorlig. Av en eller annen grunn sa jeg kjapt: “E det Eivind?? Har Eivind tatt livet sitt???”

“Ja. Huff. Han har det altså, æ beklager.” Pappa var sønderknust over å måtte fortelle meg dette grusomme. Jeg fikk kraftige brekninger. Reiste meg opp for å stå. Men brekningene fortsatte. Så kom hulkene. Og tårene. Det var ingenting jeg kunne gjøre…  Ingenting. Det var over nå. Det var alvor. Og det var for vondt til å kunne forholde seg til…

Ebba og jeg dro til begravelsen i Snåsa kirke. En venninne av meg kjørte, og deltok sammen med oss. Eivind fikk sitt ønske oppfylt; de spilte “Fade to black” med Metallica i kirken. Den stappfulle kirken. Den uvirkelige forferdelige stunden. Du vet, jeg sitter der på kirkebenken enda, med Ebba ved min side. Kan ikke dra herfra vel. Kan ikke ta farvel enda, så altfor altfor TIDLIG! Kan ikke si hade, før vi vet om vi får MØTE DEG IGJEN, kjære kjære venn. Kjære samboeren våres. 

Klokest av alle. Det var du det. Jeg ser du skriver i tekstene du etterlot deg om at du ikke visste hva som kunne hende dersom du valgte å bli. Om du kunne fiksa verdens 8. underverk…  Svaret er ja selvfølgelig, Eivind. Det er ingen tvil om at du hadde forandret verden. 

Piercingen min hang i en liten hudfold. Det var blitt våren 2000, og jeg var fortsatt innlagt. Jeg nektet å fjerne Eivindringen i øyenbrynet mitt. Folk snakket om at verden ikke hadde gått under. Men den hadde jo det. Den hadde på veldig mange måter gått under. Jeg skulle skrives ut, og flytte sammen med Ebba. Uten Eivind.

Jeg står ved badet inne på rommet der Eivind en gang hadde hjulper meg så jeg kunne få en etterlengtet piercing i øyenbrynet. Drar av meg jumperen for kvelden. Over et sørgende hjerte, et ungt ansikt, og håret. Jeg kjente ingen smerte. Det sildret noe varmt ned over øyet. Jeg tok på det. Blod. Piercingen holdt ikke ut mer, den heller. Den skulle etterhvert bli til et såkalt stygt arr. Men for meg er det også et vakkert minne. Om et solskinn jeg aldri glemmer. Og et framtidshåp av en god venn. 

Du hadde mange tanker, Eivind. Så mye klokere en alle oss andre til sammen. Selvfølgelig hadde du kommet til å forandre verden med et eller annet underverk. 

Du gjør det nå. Du forandrer verden, og viser folk vei inn i et dypt fortvilet suicidalt sinn, med teksten din om å kjenne seg som den 5. side av en firkant. Sabla bra skrevet altså, Eivind! Du hjelper oss å forstå hvorda du tenkte på slutten av ditt altfor unge liv. Takk, kompis.

Halsen snører seg og jeg kjenner brekningene på ny, så lenge etter. Jeg svelger. Lar tårene trille. Helbreder er gammelt sår som aldri ville gro. Later som om du er med oss. For alltid. Liker å tro det, at du passer på oss.

For du ble bare 22 år du. Bare ungdommen. Vi trodde vi var så store. Men vi var jo bare ungdommer. Mange ganger har jeg undret på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne stoppet deg. Du skal vite at hvis jeg kunne, hadde jeg gitt jernet. Hadde gjort ALT for å ha 

deg her i dag. 

 

Hjertet ligger i grava, oppå kista over ditt unge hjerte. Ebba fikk korset, og jeg ankeret. Men vi mistet dem underveis, smykkene våre. 

Ebba, det er på tide med et nytt besøk på grava til Eivind. Du skal få et nytt kors, han et hjerte ved gravsteinen, og jeg et nytt anker. 

Fordi jeg er så innmari glad i dere, nittitallskollektivet. Fra en tid vi aldri får tilbake. Men som vi kan huske. Vi kan huske. Og aldri aldri glemme.

Kompis. Rest in peace. Rip, that is. But allso: do rock like hell, in beautiful heaven!

 

Tusen takk til fantastiske familien til Eivind, som hjelper andre med åpenhet omkring selvmord. Vi trenger alle denne åpenheten. Den kan redde liv. 

 

Tekst om barndom: Skrevet av Mimi. Tekst under bilde fra siste jul: Skrevet av Marie. 5. side av en firkant: Skrevet av Eivind. Resten: Skrevet av meg

“I will tell your story if you die. I will tell your story and keep you alive, the best I can. ….some die young.” Laleh.

Nå er tiden inne for oss å dele med dere noe hjertene våre bærer på med glødende kjærlighet og knallsterke minner. Dere vet kun mitt navn i denne historien. De tre andre skjermes av forskjellige grunner som dere nok kan tenke dere til  

Dette hendte i de tider da jeg surret rundt i min egen elektrosjokkerte og feilmedisinerte verden innlagt ved Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der var også tre andre unge jenter innlagt, uten at jeg greier annet enn å skimte dem glimtvis gjennom hukommelsestap. 

Jeg husker henne såvidt. Derfor lar jeg Stine fortelle hva som faktisk hendte, og jeg skal nå gjenfortelle hva hun husker. For hun husker alt. Og først og fremst vet hun at Vilja gjerne ville ha fått sagt: “Hallå bloggen!”

Vilja og Stine møttes høsten 2004 inne på psykiatrisk avdeling Levanger sykehus. Stine var innlagt på avdeling 3A. En annen avdeling enn Vilja. Hun husker godt at Vilja så ut som en engel allerede da. Lita. Sped. Knallblå store øyne og lange lyse lokker. Hun var så liten at man kunne putte henne i en lomme. Og for ei jente dette viste seg å være, skjønte Stine etter de to unge jentene ble kjent med hverandres historier. Hun hadde en vanvittig humor, og en type utstråling man bare finner hos de sjeldne. Sånne man tar godt vare på, fordi man bare vet de er av den gode snille arten.

Vilja var gitt opp av systemet allerede, og hun var ikke gamle jenta, kanskje 21-22 år. Hun hadde vært syk i 8 år. Alt var prøvd, og en gammel sjel i en ung kropp var sliten, trett og lei. Hun ville leve. Ville bli rådgiver slik at hun kunne hjelpe andre ungdommer. Og hun skrev dikt. Stine fikk mange dikt av henne som handlet om kjærlighet.

Vilja Vilja…  du ville gi ut diktsamling. Det ble aldri sånn. Jeg lar tårene fylle øynene i kveld mens jeg skriver om 6 måneder av ditt liv. Baby sover og lysene brenner, og det er nesten så jeg kjenner du er med meg. Som om du vil vi skal fortelle dem hva som skjedde med deg. Jeg husker også hvordan du så ut. Men det er alt.

Stine og Vilja ble godt kjent mens dagene gradvis ble mørkere her nord. Den høsten skulle Vilja feites opp. Mange som er innlagt ved psykiatrisk avdeling er der mot sin vilje. Vilja var der mot sin vilje. Hun var tvangsinnlagt. Ville ikke spise, klarte ikke spise, gjorde alt for å slippe. 

Stine husker at de satt inne på røykerommet og snakket om de mest alvorligste ting. Slik som 70-80åringer gjør dersom de fortsatt er oppegående. De var unge, med blytunge avgjørelser og håndteringer å takle. Bekymringene var svære som fjell i de unge hjertene. Stine alene. Vilja mot sin vilje på tvang. Tvangsforing.

Noen må på lukket avdeling for å få en sonde gjennom nesen og deretter bli tømt i så og så mange ml sondenæring. Det er kun kalorier det går på. De skal opp i vekt for å bli friske. Men det skjedde alt for fort for Vilja’s kropp og sinn å takle. De presset i henne altfor mange kalorier. Mange ganger hadde hun nesten spist opp nesten all maten sin. Så manglet en bit. Da ble det trusler om sondenøring ved tvangsbehandling, og det var konsekvent avgjørelse dersom hun nektet og ikke greide.

Vilja hadde hjelp fra spiseenheten, men det hjalp ikke. Ingen greide å få hodet hennes til å følge med på forandringen som skjedde med kroppen.

Den spede jenta med de lyse lange krøllene ble mer og mer frustrert. Hun sa til Stine at hun følte seg sykere mentalt jo mer fett hun fikk å bære på. Vilja hadde en BMI på 14 da hun kom. Stine hadde samme BMI, men langtfra samme behandling foregikk bak lukkede dører på Levanger sykehus høsten 2004.

Stine ble sjokkert over den brutale og vanvittige foringen av Vilja, som også ble lagt i reimer flere ganger. 

En gang satt Stine på stua inn mot rommet der benken med reimer er. Hun hørte bråk fra rommet til Vilja, og skjønte det var mating. Hun hørte personalet kom inn, og kan fortelle at det var grusomt, det som skjedde. Grusomt. 

Stine ble ført ut av stua. Etter noen timer møtte hun lille Vilja, som satt og røykte. Sliten, hoven i ansiktet, håret stod i alle retninger. Snille lille Vilja satt der med røde merker rundt håndleddene, og gynget nervøst fram og tilbake. “Hva skjedde, Vilja?” Spurte Stine, og Vilja forklarte:

“De var inne hos meg og la meg i reimer fordi jeg ikke ville ha mat. Det var et belte med reimer de bandt til livet…” Videre fortalte Vilja at de hadde slept henne langs gulvet slik at buksen hennes gled ned og hun var blottet. Hun hadde skreket at de måtte kle på henne, men de dro henne videre inn på skjerma. 

De hadde tvunget den unge lille kroppen ned, reimet henne stramt fast og holdt hodet hennes mens de presset en sonde ned i nesen for deretter å fylle på med sondemat. Stakkars, det var så mange overgrep i denne ene hendelsen at det er ikke rart hun aldri ble frisk. 

Alt dette fortalte Vilja til Stine, og avsluttet med en setning som Stine aldri kommer til å glemme:

“Jævla udyr!”

Hun viste fingeren mot personaldøra.

Stine hadde altså også lik BMI. Vilja på tvang. Stine frivillig. Og de ble behandlet vidt forskjellig. Stine kunne lure unna måltidene, kaste opp og alt det andre, uten konsekvenser. Vilja hadde helt andre ting å deale med dersom hun skippet unna et måltid. Da fikk hun kastet etter seg et eller flere overgrep av psykiatrien til dessert.

Vilja ble dratt lenger og lenger ned. Ingen hørte på hva hun sa. Det kan hende de hørte, men de gjorde ikke noe med det. De sa hun var syk. Deretter fulgte en så ovenfra og ned-holdning innen behandlingsmetoder, at det er grøssende skremmende. 

Vår unge vakre poet begynte å utføre desperate selvmordsforsøk. På rekke og rad. Hun ble pompet titt og ofte. Etterpå kunne hun sitte og smile til Stine og si: “Jeg er glad jeg kom tilbake til deg, Stine, du er så snill.” Der satt hun med både smil og kullrester rundt munnen. De hadde ikke tatt seg bryet med å tørke av henne det engang.

De var som erteris. Bodde sammen i forskjellige avdelinger på institusjonen i 6 måneder. Vilja’s siste 6 måneder. 

Stine forteller at det var forferdelig å se hva som skjedde med den fine venninna hennes. Hun forsvant mentalt og ble kaldere. Mer desperat. Det tærte på henne å bære på kilo som hodet ikke tålte. Etterhvert ble hun overført til åpen post med frivillig paragraf på papiret. Der tok hun overdoser. Prøvde seg frem. Og underveis fortalte hun nesten alt til Stine. Som igjen flere ganger bekymret og redd forsøkte å informere personalet om det som faretruende nærmet seg..

Men de gjorde ingenting. Den ene gangen sa hun fra at Vilja planla å ta et brett piller. De gjorde ingenting. De lot henne gjøre det. Vilja sa dagen etter at “hun hadde sovet lenge og jævlig godt”. Det er ikke rart hun også kunne fortelle at hun følte seg som at hun var der til oppbevaring. Og med en spiseforstyrrelse blir man lett ambivalent, man vil bli frisk, og man vil ikke. Sykdommen har på det stadiet forurenset tankene så mye at man ikke klarer å ville det selv.

Nå ville Vilja ha medisiner mot bipolar. Men de mente hun ikke trengte det, samme hvor mye hun forklarte at hun hadde fått diagnosen innlagt ved tidligere behandlingsinstitusjoner. Hun var sikker i sin sak. Ingen ville høre på henne. Den unge jenta skrek om hjelp. Men det var som om hun var usynlig for dem. 

Hun ble altså nektet medisin mot sin lidelse. Den eksisterte ikke hos henne, mente behandlerene. Den eksisterte virkelig hos henne, hadde hun i papirene sine fra tidligere steder hun hadde vært til behandling.

Nå, midt i de eskallerende selvmordsforsøkene, satte behandlerene hardt mot hardt. Vilja skulle skrives ut om 3 måneder. De tre månedene skulle hun bruke på å trene seg opp i treningsleilighet på sykehusområdet, før hun skulle flytte inn i en leilighet hun nå skulle leie i et lite sted ved byen. Der bodde også Stine. Og hun var alt Vilja hadde. Ikke noe nettverk der. Ingen jobb. Bare Stine. 

Vilja hadde bodd på institusjon i 8 år. Hun kunne ikke de sosiale reglene enda, for det hadde hun ingen trening i. Hun behøvde lenger tid på dette. Og hun visste det så innmari godt. Livredd og sint forsøkte hun virkelig å si fra. Men de stod på sitt. Hun skulle kastes ut i den store verden nå. Og oppfølgingen, den skulle være å steike vafler på en eller annen kafe en dag i uka som jobbtrening, samt samtaler med en eller annen som skulle nikke og forstå eller noe..

De prøvde tilogmed å gå til lokalavisen i Levanger med dette, to sinte venninner. Men der ble de møtt av en guttunge i ungdomsskolealder som så rart på dem. Fra han hørte ordet psykiatri, lot han være å notere. Avisen tok ikke saken.

2 uker før hun døde sa hun at hun ville ta livet sitt så fort hun bare kunne. Nok en gang ble dette videreformidlet til psykiatrisk av Stine. Det var post 3A, som sa de skulle ta dette opp med post 1. Stine aner ikke hva gjorde med det. Vilja trente på å være i leiligheten. Med personale. Uten personale. Vi vet at hun disse dagene kjente på et enormt press. At hun følte at hun ikke var god nok. Ingen jobb og mange vonde tunge sekker å bære på som vi bare kan tenke oss.

Stine’s siste kveld med sin dyrebare venninne var i slutten av april, 2005. De gikk tur. Tråkket i snø. Snakket om bekymringer for framtiden. Det vanlige. Klokken var rundt 18.00. Stine, som skulle til Sverige dagen etter, spurte Vilja om hvilke sigaretter hun skulle kjøpe med til henne. Dette var det siste hun noen gang fikk sagt til henne. Og Vilja smilte og svarte:”Noe med menthol i!”

Etter Sverigeturen, sendte Stine melding til henne om at  hun kunne hente mentholsigarettene. Ingen svar. Klokka var rundt 18.00 denne kvelden også, da Stine kjente en velkjent frykt bre seg i kropp og sinn.. Hun sa fra til personalet. Ingen lyd. 

Morgenen etter sitter Stine ute på benken og røyker. En psykiaterdame vi kjenner godt til, kom gående. Hun gikk inn på post 4. Så kom hun ut igjen og ville prate med Stine sammen med en annen sykepleier. 

“Vilja er død” 

Slik sa de det. Og bare det. Stine husker at hun ikke gråt. Hun satte seg ut på røykeplassen og tok en røyk. Ut kom Nathalie, en annen jente som også var innlagt der. Hun kjente også Vilja, og hadde fått samme beskjed. Nathalie satte seg, og sa: “Æ ska aldri ta livet mitt” Stine sa:”Ikke jeg heller.”

Nå var hun borte. Et så skinnende lyst ansikt med så vakre krøller, var borte. De hadde vært tre. Nå satt de der og var bare to. Det var trist, så bunnløst trist.

Stine fikk aldri være med på minnestunden til sin nære venninne. Post 1 holdt den uten henne. Hun fikk ikke gå inn på rommet til Vilja og få se på tingene hun hadde hengt på veggene, en siste gang, med personale til stede. Og det at de var flere pasienter med personale som skulle reise til Nordmøre i begravelsen, var det ingen som fortalte henne. Hun som hadde vært den aller nærmeste venninna Vilja hadde.

Det er samme dag som begravelsen til Vilja. Stine har spurt en medpasient om han kan spille piano for henne kl 11.00. Han vet ikke hvorfor hun spør, og hun vet han er dyktig til å spille. Hun tar fram ett telys og en lighter. Hun nikker til han, og samtidig som han begynner å spille “The rose”, tenner hun lyset for Vilja. Han spiller høyt og vakkert. Stine er sikker på at hele psyk Levanger hørte det. Den vakreste minnestunden for henne, var den vi ser for oss nå.

 Til minne om de vakreste krøllene, de blåeste øynene og den deiligste humoren.

Vi glemmer dere aldri, månesøstre og månebrødre der oppe en plass der vi en gang skal møtes igjen. 

Vi er takknemlige dersom du som leser dette kan tenne et lys for alle de som valgte å reise før oss. De hadde alle sine bunnløse grunner. Vi kjente til mange av disse grunnene. Dette var vår første fortelling fra virkelighetens svunne tider. 

Hilsen månesøstrene Stine, Nathalie, Helene og 💖Vilja💖

 
 

 

 Mange av tankene mine handler om alle de som vi kjente så godt, som kjøpte en enveisbilett og reiste for godt. De dagene vi våknet opp til sjokkerende beskjeder om at vi aldri kom til å se dem mer igjen. 

De var ikke egoistiske. De var ikke feige. Mange av dem var innlagte på psykiatriske institusjoner her i landet vi bor i. De hadde perm eller hadde skrevet seg ut. De var fortvilte og forferdelig triste. De var redde og gripende ensomme. 

Vi skal fortelle historiene til noen av dem. Men vi er ikke klare enda. Vi. Vi er mange. Mange som overlevde, hva jeg tildligere har skrevet om. Vi kan bevitne hvordan de hadde det før de ikke maktet mer og tok sine liv. Vi vil forklare hvorfor de ikke skal huskes som egoistiske eller feige. 

Tro håp og kjærlighet. Et kors til min venninne. Et anker til meg. Og et hjerte som vi lot falle på kisten i graven. Under jorden ved snåsa kirke ligger et hjerte i sølv. Et annet ungt hjerte hadde sluttet å banke rett ved. Vi skulle flytte sammen i kollektiv vi tre. Vi skulle begynne å leve livet. Så ble det mørkt. Et siste ønske ble oppfylt, og med tårer og frysninger fikk vi høre sangen Fade to black, med Metallica i en stappfull og sorgtung kirke..

Alltid respekter våre venner, er dere snille. Er det ikke heller vi som var egoistiske dersom vi skulle forlangt at de skulle holdt ut smerten og leve, for oss? Hvis så er, er det på tide du begynner å bidra til at de du har kjær, ikke er ensomme, redde og triste. Bidra til glede i hjertene du ønsker skal banke for deg. Gi dem kjærligheten og smilene som skal til. Aksepten og respekten de behøver for å reise seg og gå videre.

Vi skal fortelle. Her på bloggen. Om en stund. Når vi er klare for de virkelige tårene. For vi savner dem, savner dem, savner dem. Og vi later som om de fortsatt er med oss, hver eneste time, hver eneste dag…