Lille Johnnis ble mobbet til døde

 

 

Han står i skolegården alene og tenker. Undrer på om de andre barna har rett i det de sier. Er han ikke verdt noe? Han går hjem. En liten gutt som har bursdag om ti dager. Men han vet ikke helt om han vil ha den. Vil ikke fylle 12 år. Han greier ikke mer hvis denne mobbingen skal fortsette slik…

Jeg hørte om deg etterpå. Gråt for deg og tenkte mye på deg. Vi må på et eller annet tidspunkt ha sett hverandre i skolegården mellom 1987 og 1990. Men jeg husker deg ikke. Nå får jeg den store æren av å skrive din historie. Takk, hjertelig takk. 

 


Fv: Line Wiklund og Marianne Wiklund.
 

Etter mye leting, fant jeg endelig Marianne Wiklund, mamman til John Ivar Vennatrø Olsen, som denne historien handler om. Skrivende dag har jeg truffet Marianne, samt John Ivar’s søster Line Wiklund, og fått svar på mine spørsmål. Jeg presiserer at alt er skrevet med full tillatelse fra Marianne og Line Sofie. Takk til familie og slekt av John Ivar. Takk til Siw, som hjalp meg å finne Marianne og Line.

Dette er historien om en tøff gutt ved navn John Ivar. Fortellingen om hva mobbing kan føre til. Dette er et verk til ære for himmelens lille fuglunge, dypt dypt savnet og nært senset. 

Klokken 00.32, 15.mars 1978, fødes en høyt elsket guttunge på det som da het Regionsykehuset i Trondheim. Mamma Marianne er forelsket og overlykkelig hver gang hun holder goungen sin, den førstefødte, i armene. Hun er velsignet med en sønn som er 52 cm lang, og som veier 3640g. Tiden står litt stille, og hun passer på sin lille gullskatt med en dyp og inderlig kjærlighet. 

 

 

Kjærlighet skal det bli mye av hos mamma for den lille, som får navnet John Ivar. Marianne gir han en lillebror allerede året etter. Denne mammaen er av den tøffe sorten, og hun kommer etterhvert til å måtte takle umenneskelige utfordringer.

I 1982 kommer gutt nr 3 til verden, og den da 4 år gamle John Ivar, er allerede skikkelig glad i brødrene sine. 

John Ivar begynner i 1.klasse ved Elvran barneskole. Nå tar det slutt på en god del av moroa som mamma Marianne har klart å skapt i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gøyal herjing er en del av hverdagen. 

 

Nå venter vintrer med harde snøballer, og fysisk mobbing, og i det våren var i anmars, la mamma Marianne merke til barne-bursdagsselskaper med kun 2 gjester. De andre ville ikke komme.

En dag får Marianne nok. Mens sønnen hennes er på skolen og får juling av de andre barna, triller hun tur med barnevogna. Plutselig blir hun og barnevogna bombadert med snøballer. Hun går bort til den ene gutten, og sier til ham:”Nå gidder jeg ikke mer av dette tullet!”

Marianne visste at John Ivar ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, og fortalte at de andre barna var slemme. Hun prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned.

Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til Stjørdal? En typisk mor som gjør alt for barna. Hun fant frem styrken, for nå var hun veldig sliten. I tillegg til sine kjære tre sønner, hadde hun også båret fram en høyt elsket datter. Hun skulle vise seg å ha sykdommen CP. 

 

 

Nå var datteren 2 år, og brødrene 6 og 9 år, John Ivar 10 år. Marianne var veldig sliten, men en dyp kjærlighet for barna sine drev henne gjennom hverdagen. Hun hadde husmorvikar inn i bildet, og barnevernet fulgte henne med henne med argusøyne der de satt i stuen hennes og bommet røyk og drakk kaffe.

Så møter hun Arve. En kjekk kar som ikke bare faller for henne. Han faller for alle barna også, og de flytter sammen i et rekkehus i Stjørdal sentrum. Med på lasset er en voksende mage. De skal få enda et barn å være glad i. Nå behøver de ikke lenger husmorvikar. Barnevernet liker ikke helt dette med at de skal fungere uten husmorvikaren. 

De skaper er så ryddig og rent hjem de overhodet kan. Det er ikke lett, men de gjør sitt aller beste med de ressursene og den energien de har. Et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det utkledes. De ler og har det gøy. Hver lørdag prøver de å gjennomføre kosekveld. Lille Line Sofie kommer til verden, og de er en stor og lykkelig familie. Innom veggene.

 

Men det mørkner i horisonten. Et mareritt uten like er på vei. 

 

John Ivar begynner i 4.klasse ved Halsen barneskole i stjørdal. Han er den nye, lyse, lange, fine gutten i klassen denne augustdagen. Nå skal det nok bli bedre. Men han kan med en eneste gang legge det håpet vekk. For nå gjelder helt andre regler. Mobbingen ikke bare fortsetter, den eskalerer hva angår nedpsyking. Terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ramponering av klær, og systematiske ordre om å ta livet sitt. “Heng deg, John Ivar, du er ikke verdt noe!” roper de andre barna, mens de aller verste truer ham med kniv. “Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!”

Snille stefar Arve kjøpte dyre Cowboysko til John Ivar og brødrene. De kostet 500 kr, og guttene var elleville av glede.

Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod han hadde kjøpt skoene på Fretex. Så ødela de dem. Så ødela de ranselen hans. Så klærne. 

Så ødela dem hele Johnnis…  Han sluttet å snakke om det noe særlig. Det var vel best å bare akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si at ranselen var av typisk skinn, når mobberene hadde bestemt seg for at den var rosa. For Johnnis var det bare å prøve å gå i ett med tapeten.

 

 

For han har jo sagt fra. Og da troppet mamma Marianne rett opp hos helsesøster for å ta grep.

Bekymret og redd for ungen sin, forteller hun helsesøster at de andre elevene sier til John Ivar at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overser det. I stedet bestemmer de seg for at problemene ligger i hjemmet. 

I hjemmet, der ungene nøye blir fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer litt moro for å skape stemning. John Ivar digger Michael Jackson, og elsker musikken hans. Mamma Marianne opplever han som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.

Det er utenfor hjemmet det er jævlig. Ikke bare på skolen for John Ivar, men også i gata der de bor. Utenfor stuevinduet er det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der sitter nabobarn som ravner og ser inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men Marianne kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Line.

 

De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på. 

To familier i nabolaget blir husket med hjertevarme og glede, av Marianne og familien. Nabojenta som trillet lille Line, og mamman til den eneste kompisen John Ivar hadde. Glitrende gull blant gråstener. Folk som brydde seg er lett å huske med respekt.

Mamma Marianne beskriver John Ivar som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, rente ski og gikk på tae kwon do. John Ivar fikk mye kjærlighet, og hjemme hadde han det godt.

I tillegg til foreldrene stilte tanter, onkler og farfar opp for barna. De tok med dem på bilturer og fisketurer.

 

 

Men noe vondt er i ferd med å trampe John Ivar sakte men sikkert sønder og sammen. Gutten lider. Hvordan skal han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Den vakre gutten aner ikke hvordan det skal gå med ham hvis dette skal fortsette resten av barneskolen, hele ungdomsskolen og lenger enn han makter å forestille seg. For en ting er bombe sikkert: hverken lærere eller helsesøster ved Halsen barneskole gjør noe med dette smertefulle som han må bære på alene gjennom dagene. Det bagatelliseres og skyldes på hjemmet. Han tier og lider.

Det er mandag 5.mars 1990. Nå er John Ivar 11 år. Han gruer seg til å fylle 12, for han vet det så godt. Ingen kommer i bursdagsselskapet. 

 

Den lyshårete, nydelige, litt lange gutten, går til skolen. Få vet hvordan hans siste skoledag arter seg. Men mamma Marianne vet at når han kommer hjem denne mandagen, gjør han lekser, og etterpå sitter han og lillebror og snakker om hvordan de gleder seg til dagen etter. For tirsdager bruker favorittbladet Fantomet å dumpe ned i postkassa. Det er noe av det gøyeste guttene vet, at de får lov å abonnere på yndlingsbladet sitt. 

John Ivar tar med seg ukelønna si i lommene, og hiver seg på sykkelen sin. Han skal i svømmehallen. Men etter en liten stund kommer han tilbake og er sint. Sykkelen har revnet hull i bukselommene hans, pengene har falt ut, og han fikk ikke betalt seg inn i svømmehallen. 

Frustrert går han ut og ramponerer sykkelen sin. Han er sint på den, og han er sint fordi han ikke får mer penger. For nå må han vente på neste ukelønn før han kan bade.

Kanskje følte han seg flytende fri i svømmehallen. Kanskje var det et fristed. Men mamma Marianne er opptatt av å lære barna sine at penger ikke vokser på trær, slik man bør vise barn at økonomi fungerer.

 

John Ivar går på rommet sitt.

 

Det ringer på døra. Johnnis sin kompis står utenfor for å spørre om vennen vil leke. Stepappa Arve går for å se etter John Ivar, men finner ham ikke.

En av brødrene kommer hjem, og de spør om han har sett storebror. Han har ikke det.

Det er tid for kveldsmat. Da skal familien samles, og Marianne går ned trappetrinnene som skal føre henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun rusler bort til den eldste av sine gullskatter’s rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Hun åpner døren, men ser ham ikke. Går litt rundt i rommet, og bøyer seg for å se under køyesenga. 

Det ser ut som om han sitter der. Under, på siden av køyesenga. Hun spør: “Hva holder du på med under der John Ivar?” 

En mor som elsker sine barn over alt på jord, ser sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvetter til da hun ser tauet. For lille Johnnis, hennes elskede sønn, har hengt seg. 

 

Hun får det veldig travelt, og roper alt hun makter: “John Ivar har hengt seg!” 

 

Arve sklir ned trappa i en fart, får ned John Ivar, og starter gjennopplivningen.

Tiden har allerede løpt langt fra dem, og det er umulig å skjerme barna fra det. Det er som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene får det med seg; det er uungåelig. Storebror ligger på gulvet, mens mamma og Arve har panikk.

Line på ett år sitter på et trappetrinn og ser på. Hun husker ikke noe annet, men hun husker dette. Hun sitter der og er livredd. Ser storebror ligge der, og pappa gjør noe hun aldri har sett før, i all hast. Men John Ivar bare ligger der stille. Akkurat dette begynner Line å huske da hun er 12 år.

Line kjenner sterkt at storebroren, som skulle fylt 38 år i 2016, alltid siden har vært med henne, på mange måter. Hendene er tatovert med englevinger, der det står en forkortet versjon av teksten på gravstøtten til John Ivar, “Elsket” på den ene hånda, “savnet” på den andre.

 

Tilbake i tidens verste mareritt en nådeløs mandag i mars 1990, må mamma Marianne ringe nødtelefonen, men får ikke til å snakke. Arve må ta over. Mamman til Johnnis er i en type sjokktilstand man bare kan tenke seg til. Hun går ut av seg selv, og opplever at det er for sent. Guttungen hennes på 11 år har tatt sitt eget liv som følge av all mobbinngen. 

Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig virvar. De får sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelp fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes Marianne det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Line på 1 år skulle snakke med psykolog. 

En viss helsesøster var freidig nok til å dukke opp i tiden etter den elskede gutten hennes var reist sin vei for alltid, bare for å fortelle at hun mente dødsfallet ikke hadde noen sammemheng med “den innbilte mobbingen”. Lærerinnen til John Ivar dukket også opp. Hun gikk stillere i dørene. 

 

I Værnes kirke er det begravelse for en altfor liten guttunge. Kisten er altfor altfor liten. Det er onsdag 14.mars, dagen før gutten skulle fylt 12 år. Sorgen er tung, uendelig dyp. Som en avgrunn, og til å ta og føle på. Er det virkelig, virkelig sant? Har all mobbingen ført til at mamma sin eldste gullskatt har dødd? Tatt livet sitt… 11 år gammel..  Han fikk aldri oppleve at fantomet-bladet lå i postkassa den tirsdagen. Og nå kommer morgendagen, og Johnnis vil aldri fylle 12 år likevel. Han er død. Ugjenkallelig død. De synger om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Solen lukker sitt øye, synger kirkens målløse sorgtyngede. John Ivar begraves, nå er det ingen vei tilbake. Det er for sent.

Gutten til mamma som var så umistelig.

Historien skulle endt her. Nå var det nok for den hardt prøvede familien. 

Men hverken skolen eller kommunen ville ta noe slags ansvar for dette grusomme som hadde hendt.

 

Selv om Marianne var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. 

April, 1991. Det har gått et år og en måned etter John Ivar tok sitt unge liv.

Barnevernet banker på døra. De vil ta barna fra Marianne. Grunnlaget for vedtaket, er at John Ivar tok livet sitt året før. Det må være hjemmet det er noe galt med. Marianne kan ikke se barnas behov, siden en av dem tok selvmord, mener barnevernet. 

Man kan saktens undre seg hoderistende. For kanskje var ikke dette hjemmet det ryddigste til enhver tid, uten husmorvikar, med fra 7 og ned i sorgen til 6 mennesker under samme tak. Kanskje rakk man ikke over alle flekkene. Jeg arvet klær gjennom min åttitalls barndom, det var vanlig,det. Kanskje arvet barna klær. Muligens hadde de sine problemer å stri med de, som alle andre. Men ingen kan komme og påstå at de ikke var glad i barna sine, eller at de ikke forsøkte sitt beste å få hverdagen til å gå rundt.

 

Nå i dag vet vi at en god mor ikke nødvendigvis har striglet stuggu, tellekanter og flekkerie barn. Den gang da var det andre tider. Vi kan jo spørre oss selv hvor lett det kan ha vært, å prøve å holde alle klærne perfekte og flekkfrie, å ha det skinnende ryddig i enhver krik og kontrollert støvfritt i hver krok, mens kritikken haglet og pekefingre distraherte.

Marianne var en sliten mor, men kom ikke her og påstå at hun ikke elsker barna sine. Jeg har fått sett tre store permer  mens jeg skriver dette, og alle er fylt opp med masse bilder, tekster, minneord, nøye laminerte kondolansekort og tegninger, samt alle dokumentasjoner. Hver minste lille detalj i John Ivar’s live er bevart under en såret mor’ s sørgende vinger.

Kommunen ville ikke vedgå at et mobbeoffer’s selvmord var skolen sin feil. For at kommunen skulle kunne skylde på Marianne og Arve, måtte de stå for det. Hvis de skulle stå for det, var de alvorlig talt nødt til å vise dette. Peke på det de mente var Marianne’s feil . En fortvilt mor i dyp sorg som hadde utviklet støv på hjernen i kombinasjon med en utmattende kamp hun kjempet mot alle som skulle hakke på henne. Naboer som kritiserte henne for hver minste ting og et gammeldags barnevern som pirket på alt. Nå banket de på døren.

Familien blir kastet ut i et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. En orkan der de må kjempe med nebb og klør.

 

Arve løper og henter advokat. Han rekker å berge jentungene. Men hjemme har den ene gutten gjemt seg på soverommet til mamma og Arve, og nekter å bli med. Men han må. Det er avgjort. 

I barnehagen slår de ring rundt jentene. For der har de har ingenting å utsette på Arve og Marianne. Barnehageansatte ringer til barnevernet for å si fra at de ikke får komme dit og hente Marianne’s barn. De er ikke med på dette!

Marianne og Arve må finne seg i at guttene blir plassert i fosterhjem, midt i sorgen over John Ivar. Hjemmet deres er knust til fillebiter av et lokalsamfunn der det helst skulle fasadespilles og ties ihjel. Mobbes ihjel.

Hjemmet deres er ødelangt, og de må redde restene. 

De flytter til en annen gate. Marianne tror at Line slipper å gå på Halsen barneskole hvis de bor der. Men det stemmer ikke. De bor tre hus for kort unna. Arve har personlige problemer å ordne opp i, så nå bor Marianne og jentene alene en periode.

 

Nok en gang reiser Marianne seg sine barn, og tar med seg jentene og flytter til Prestmoen.

Er de bare barn, de som mobber? Line mener de er barn når de går i første og andre klasse, men når de har passert en viss alder, skal de begynne å forstå at dette er farlig.

Og jeg, skribent av denne historien om John Ivar, er helt enig.

For. Var de bare barn, da de skjendet graven hans under konfirmasjonen også? Da de hoppet på graven til en liten gutt? 

Var de bare barn, da de oppsøkte graven hans for å stjele de fine små statuene og flytte på blomsterbuketter, også?

Skal man tie om dette? 

Nei. Det bør man ikke. Taushet og bagatellisering kan føre til både sykdom og død når det gjelder mobbing.

Stille taushet kan være farlig. Og vi bør ikke ha det slik i vårt samfunn, at det eneste valget man har er å tie…

 

Line lillesøster forteller: Hvor vondt har ikke en 11åring det, når han med all sin kraft drar seg i tauet for å sitte slik at han kveles? Jeg undrer på hva det er foreldre egentlig lærer barna sine av atferd! Nå til dags kan det være så lite som å gjøre narr av noen på nettet, vise telefonen til hverandre og le av det, ovenfor barna. De får det med seg, og kopierer oppførselen. Vi voksne må bli flinke til å lage tøffe barn! Barn som ikke bare sier fra til læreren, men som sier fra mot mobberene også, der og da, at det der er ikke greit!

Lillesøster Line Sofie vet godt hva hun snakker om. Hun ble nemlig selv mobbet under sin egen skolegang. Hun kan dette, og har peiling på hva som hjelper og ikke hjelper når det kommer til mobbing. Hun minnes fattigslige, ensformige setninger fra en lærer i Lillehammer. “Dere må ikke mobbe Line, for Line’s bror tok livet sitt pgr av mobbing.” 

Hun fikk også en skolegang fra helvete. Læreren var med på mobbingen, også. Men denne jenta, hun hadde en storebror i himmelen som passet på henne. 

 

Denne teksten har jeg skrevet til deg, John Ivar:

 

Kjære John Ivar.

Takk for at du ga meg himmelsk hjelp til å finne familien din. At du følger med dem fra der du er nå, er jeg ikke lenger i tvil om. Jeg har fått svar. Og jeg fikk endelig bli kjent med deg, nydelige guttungen. Jeg har så lyst til å reise tilbake i tid og endre på dette vonde, fæle, mørke. Alt jeg kunne gjøre var å bli kjent med deg gjennom mamman din og søstra di. Og nå er historien lysere. Det er liv etter døden, ingen tvil om det. Og nå vet jeg iallefall at gutten som døde så altfor tidlig, hadde familie som var glad i han. De hadde sine utfordringer, men de gjorde sitt beste 

Kanskje du kan prøve å slappe av nå, gutten i himmelen? Vel vitende om at vi er mange som aldri glemmer din historie, og som tenker masse på deg og de fine tegningene dine. 

En varm klem til deg John Ivar.

 

Tusen takk til verdens herligste og tøffeste familie, for modig åpenhet, og hjertelig deiling. Måtte det gå dere vel resten av livet. Måtte deres hjerter helbredes. Måtte dere alle endelig 

få fred.

Måtte dere endelig få et par unnskyld

….og noen angrende ord.

For jeg vet.

Jeg vet det ville betydd mye.

💙 

 

 

 

 

 

 

 

66 kommentarer
    1. Grusomt å lese 🙁 Tårene renn og mammahjarte mitt blør for ein liten uskuldig gut og familien hans som sit att med smerte <3 Heilt ubegripelig at slikt kan skje! Men utrulig godt formidla. Og bra at slikt kjem fram i lyset.

    2. <3
      Finns ikke ord når det kommer til skolen og komunen,här er ikke en unnskyldning nok selv om jeg förstår det ville bety mye for familien,en ökonomisk oppreisning ville heller ikke fått JI tilbake,men ville satt en påminnelse om att mobbing IKKE er ok hverken fra barn eller voksne,for här finns det kun feil å ingenting anna selv om jeg ble glad for barnehagen å deres reagerende å di gode naboan.Deler med glede denna historien,god klem til familien,å hvil ifred JI .Hilsen en mor til 3,bestemor til 9 og olsdemor til 1 <3

    3. Jeg er like gammel men gikk på en annen skole, ble kjent med Johnnis i bassenget da han lekte ned en i klassen min. Han var smilende og snill og han hjalp meg da en prøvde å dra meg ut i bassenget.
      Like etter hørte jeg hva som hadde hendt og jeg har veldig ofte tenkt på ham. Bare noen uker siden jeg fortalte barna mine historien slik som jeg kjente den.. Gjorde stort inntrykk på meg den gang og inntrykket har ikke falmet, grusomt trist 😢

    4. Mona: Oi, det var litt av et hjertelig sammemtreff. Jeg ser det for meg, at han hjalp deg i svømmebassenget. Kanskje gleder han seg til å møte deg der også. Han følte nok på et sjeldent vennskap da du viste takknemlighet. Så fælt at det skulle ende sånn. Fine snille gogutten.

    5. Hjertet knaser. En familie av kjærlighet, ett barn som er borte. Sender bare en klem, nettopp fordi jeg er ordløs. Fint skrevet, og kanskje det åpner opp øyner, for dem som er medskyld i dette, dette som aldri burde ha hendt, samt det som burde bli stoppet og rettet på.

    6. Jeg blir helt knust her jeg sitter og leser dette, kan virkelig ikke forstå at det er sant. Bor ikke lange biten unna den barneskolen og Stjørdal, og det virker som det er noe galt med både barnevern og noen folk rundt i distriktene her. Stakkars lille gutt, jeg er bare 22 dager eldre enn han. Trodde ikke det var så ille på den tiden jeg, men der kan man se. Har selv en datter som er blitt utsatt for mobbing og vet hvor dette ødelegger et barnesinn, byttet skoler et par ganger og da ble det bedre til slutt. Men Gud hvor vondt å sende en unge på skolen som er så sliten av mobbingen at hun mister all glede og er bare trist og innesluttet og sliten. Er overlykkelig over å ha ei lykkelig og veldig omsorgsfull og flink jente nå da, det kunne endt ille! Jeg var fryktelig redd en lang stund. Tårene triller for lille John Ivar😇❤. Føler så med dere i hans familie, ord blir fattige! Hjerteklemmer ❤❤❤

    7. Carine: Jeg ligger her ved siden av min yngste sønn, mens min eldste sønn er trygt plassert hjemme hos den snille pappan til barna mine. Even skal få sove i mammasenga i natt. Han sov der i natt også, for han ble så urolig i søvnen da jeg skrev om John Ivar. Da jeg våknet i mårest, hadde jeg et bløtt bollekinn presset mot kinnet mitt, og lille ettåringen Even lå og strøk på arma mi og håret mitt. Dette er lykke. Dette at barna våre faktisk er i live. Og jeg håper og ber for at de aldri må oppleve mobbing. Tøffe pia di… Tøffe du… Og fantastiske snille John Ivar i himmelen, vet nok om alle som har grått for ham i dag.

    8. Camilla: Ja huff han skulle faktisk det. Du har helt rett. John Ivar skulle levd. Så mye skjebne ble forandret den mandagen. For vakker som han var, ville han lett fått seg partner og barn et lite tiår etter.

    9. Jeg blir så utrolig sint og lei meg når jeg leser dette. Mest lei meg….. Men jeg kjenner også på ett sinne for de som gjorde dette, både mot han og mot andre. Hva i all verden er det som går av foreldre som “lærer” ungene sine at det er greit å trykke noen så ettertrykkelig ned, og å fortsette med denne behandlingen.
      De ungene som gjorde dette er i dag voksne, og jeg håper for Guds skyld at noen leser dette. jeg håper at de innser hva de gjorde. Jeg ble selv mobbet, men ikke i en sånn grad heldigvis.
      Det er så utrolig mye jeg ville ha sagt, men jeg sitter her nesten stum. Jeg gråter over at mennesket er kapabel til å ødelegge ett menneske. Og jeg vet at dette vil skje igjen, og igjen, og igjen….

    10. Dette var trist og vondt å lese, og veldig opprørende at de fortsatte etter hans død , med graven å stjal og hoppet på den , da at det de gjør ikkje får konsekvenser gjør ting bare enda verre og de får fortsette. Husker godt Odin som tok livet sitt pga mobbing, vi må alle ta avstand fra mobbing og vise konsekvenser.
      Vondt at skolen, kommunen og lærere ikkje grep inn og satt inn noe som helst tiltak .
      All ros til dere som har kjempet og stått på, dette fortjente ikkje din snille og gode gutt ❤️
      Håper graven til din snille og gode sønn får være i fred og respektert ❤️
      Håper de det gjelder leser innlegget, dette var ikkje deres feil .
      Ble selv mobbet på skolen men ble veldig bedre.
      Vi må stå opp for hverandre ❤️❤️
      Stor klem ❤️❤️

    11. Du skriver det så godt, man kan kjenne på hele spekteret av følelser. Tenker at slike historier kan være lenge til ettertanke og læring for noen hver….
      Og du har gitt både gutten og familien hans en slags oppreisning. om bare skolevesenet kunne tatt noe lærdom…, kunne hatt nok ansatte som kunne følge med, for det trengs, også i dag…
      Veldig fint at du skriver historien!

    12. Så ufattelig trist, eg gret for den stakkars guten og familien hans som måtte oppleva alt dette vonde😢 og rasande på omgivelsene som ikkje gjorde noko for å stoppa det!!! Og, ikkje eingong i grava skulle han få fred!!!! kor ond går det an å vera….!!! Sender dei varmaste tankar til familien, og vesle gode Jonni, måtte du få kvila i fred!!! 🌹🌹🌹

    13. Eva Irene Øian: Ja det er sant som du skriver, det er så trist. Vi skal prøve å lære av Johnni’s historie, hva? Jeg har i dag snakket med en rektor og fått tlf nr til en annen rektor ved to forskjellige ungdomsskoler. På sin plass at elever leser om John Ivar, synes jeg.

    14. Dette var utrolig trist å lese. Jeg gråt, da jeg leste det. Det skulle ikke være mulig å la en stakars gutt og hans familie gå gjennom noe sånt. Jeg fatter ikke at ingen bortsett fra foreldrene hans, prøvde å hjelpe han og at ikke engang grava hans fikk stå i fred er forferdelig. Trist og uvirkelig. Måtte han vile i fred.

    15. Må spør har googlet alle navnene så ble nevnt å ingen kommer opp? Er dette bullshit eller en novella eller ? Får ingen sak kommer opp og det burde det? Ikke frekt ment men lurer…

    16. Tårene renner, for en utrolig sterk mamma og for en sorg – ufattelig at guttene kunne bli tatt fra henne – jeg håper dagens barnevern er noe helt annet! Ja barn må ha ansvar for egne handlinger, men hva lærer de om både skole/helsevesen/andre voksne støtter opp om galskapen?? Jo at deres oppførsel er akseptert.. Bor selv i et lite samfunn som innflytter, og jeg er selv etter mange år overrasket og skuffet over den ekskluderende halve befolkningen her! Og det er da jeg skjønner hvor barna får det fra… Takk for en hjerteskjærende med nødvendig historie <3

    17. Ufattelig trist at slikt skjer. Ufattelig at noen kan være så ondskapsfulle. Så onde at de t.o.m. også fortsetter å skjende graven etterpå. Da skjønner man at mobberne ikke er helt gode…
      Og på nytt leser jeg om barnevernet som opptrer som om de skulle være familiens verste fiende, og ikke en støtte.
      Min største medfølelse til familien…

    18. Alle dere som kommenterer… dere skulle bare visst hvor stor støtte dere er for en familie som fikk så altfor kort tid med skjønne snille gutten sin. Dere skriver lange kommentarer. Tar dere tid. Og det står det sånn respekt av. Tusen takk for at dere bryr dere om dem.

    19. Tusen takk for gode ord alle sammen. At dere tar dere tid til og lese og dele betyr mye😊
      Og til deg Mona, jeg ble glad når jeg leste din kommentar😊 at han hjalp deg og at han ble husket for det var hyggelig å høre😊
      Anonym, det er aldri blitt skrevet noe om saken derfor du ikke finner noe om det når du google.

    20. Dette er trist lesning, og det er like trist at mobbing og vold fremdeles foregår på skolen i Elvran.

    21. Jeg var i millitæret i 1990 og abonerte på lokalavisa, husker at jeg reagerte med forferdelse da jeg så dødsannonsen.
      Dette var sterk lesing. Noen der ute bør ha dårlig samvittighet. Jeg har delt innlegget på facbook siden min.

    22. Husker det som det var i går…
      Han gikk i parallellklassen min på halsen…husker ikke mange utenom min klasse,siden vi var mange på trinnet,men ham husker jeg ❤

    23. Må bare si det…for meg var det et sjokk å få høre det den dagen han døde. Eller,dagen etter var det vel.
      En gutt på min skole,like gammel som meg..(ikke i min klasse)
      Jeg visste ikke at han ble mobba..lite venner hadde han,det husker jeg..
      Husker også at vi fikk høre at han døde under lek med en kompis…at det ikke var sånn de trodde det skulle ende.
      Og den historien har jeg trodd var sann i alle år..hvorfor fikk ikke vi høre sannheten? Hvorfor ble ikke mobbing tatt opp på klassetrinnet?
      Hvorfor hvorfor????

    24. Forferdelig lesing (dyktig skrevet) – men alle burde lese, dele og bidra til at ingen skal behøve å oppleve slikt som dette! Historien (med andre hist.) skulle vært et arbeidsdokument på skoler, for lærere, foreldre, hos helsesøstre/-vesen, barnevernet etc. Kanskje historien kan bli et håp for de som står i lignende situasjoner. Det er aldri for sent å endre på fremtiden….

    25. Elin Husby: Takk skal du ha. Gjerne forsøk å innføre historien i skole. Jeg har prøvd. Var innom to lokale ungdomsskoler. Rektor ved den ene skolen ønsket å bruke historien dersom jeg fjernet navnet på barneskolen. Dette er ikke aktuelt, og jeg kan heller ikke forstå hvorfor det er nødvending, når historien allerede er delt snart 3000 ganger på nettet.

    26. Jeg velger å være anonym her.
      Jeg gråter når jeg leser dette. Ene barnet mitt blir grusomt mobbet. I det siste har barnet mitt ved flere anledninger sagt at hen kommer til å dø snart. Enten pga hen er utslitt eller pga mobbingen.
      Vi gjør alt for barnet vårt. Mens skolen benekter det hele. For de har ikke sett noe.
      Hjertet mitt blør for JI. Hjertet mitt blør for familien hans.
      JI tok ikke selvmord. Han ble drept. Drept av mobbingen. Drept av skole og helsetjenester som ikke tok grusomhetene på alvor.
      All min dypeste medfølelse til familien ❤

    27. Mor til mobbeoffer 13år: Kjære kjære kjære deg… Jeg har mest lyst til å be deg ta kontakt med meg på facebook. Helene Dalland. Send meg ei melding, får så lyst til å støtte deg og dine. Bare snakke med deg. Dessuten; jeg skriver slike historier også anonymt. Og jeg skriver dem med hjertet. Jeg bryr meg. Stakkars barnet ditt, og stakkars deg. Huff, tårer i øynene for dere…

    28. Uedenlig trist lesing dette, og mange mange minner dukker opp. Minner fra klassen vår, klassen med det beintøffe miljøet. Klassen der fåtallet styrte, og vi andre ikke grep inn. Der også lærere og skoleledelsen gjentatte ganger, forgjeves, prøvde å få bukt med ‘problemklassen’. Sjokket, sorgen og fortvilelsen da presten var den som møtte klassen vår denne dagen i 1990. Vi var jo bare barn. Barn, som uka etter var i begravelsen til et annet barn. Det har satt spor som er vanskelige å viske ut. Spor som aldri skal viskes ut! Mange mange ganger har mine tanker gått til John Ivar i ettertid. Hvorfor var vi så mange som ikke forsto? Og hva kunne vi alle gjort annerledes? Vi som ikke forsto!
      Historien om John Ivar har gitt meg et perspektiv på barndom og mobbing, og som iallefall jeg , som mor til gutter i barneskolealder, bærer med meg. Både voksne og barn har et stort ansvar for alle medelever, og bevisstheten rundt mobbing må på dagsordenen- HVER dag! John Ivar skal ikke glemmes, og hans liv var ikke forgjeves!
      Fred over hans minne💛

    29. Jeg gikk i klassen til John Ivar, og bodde ikke langt unna han. Jeg er vel blant dem som dere omtaler som onde i denne saken, men dere skal alle sammen være klar over at hele sannheten er ikke kommet frem i dette blogginnlegget. Dette er historien sett fra mor sin side, og alt stemmer nok ikke. Vi i klassen var alle sterkt preget av dette, og det er en sterk påstand å si at han ble mobbet til døde. Har mange spørsmål til blogginnlegget ditt, da ikke alt er nevnt, men skal la være å starte en diskusjon om det her inne i respekt for John Ivar. (Er ikke alt offentligheten trenger å vite, da det er person-sensitiv informasjon). Men, en sak har alltid to eller flere sider.
      Den som hadde tatt seg tid eller bryet med å prate med andre involverte, tror jeg ville fått et litt annet syn på historien.

    30. Anonym: Det er sterkt beklagelig at du føler det slik. Min mening er ikke å støte noen, men å belyse det farlige temaet mobbing. Du er velkommen til å ta en prat om du vil det. Min mening er at man kan bedømme, men ikke fordømme. Hva angår min research til denne historien, var det ikke kun mor og søster jeg pratet med, men også andre i trinnet, og naboer. En sak har alltid flere sider, og man må huske på kraften i tilgivelse. Beklager at du finner tittelen støtende. Jeg skal ta det opp i morgen og se om vi kan endre på dette, men jeg lover ingenting. Jeg ser ikke på deg som “ond”, forresten. Du er sikkert på flere måter et godt menneske. Hilsen Helene

    31. Anonym: Huff jeg kan tenke meg at dette var tøft for dere alle. Og engasjert som jeg er, tror jeg dere i denne klassen kunne belyst mobbing fra flere synsvinkler i f eks foredrag, som virkelig kunne hjulpet mange barn. Dere skal vite at jeg som skrev denne historien for mamman og søstra til John Ivar, ikke dømmer noen av dere. Det handler om følgende: Hvordan kan vi forstå hva som foregår i hodet til et barn som mobber uten å ane følgene av det, kontra det barnet som utmattes av det. For å knekke skolegårdskodene, trenger vi dere alle..

    32. Jeg skjønner og forstår at du kun formidler deler av historien, men ser at mange av dine lesere dømmer oss som gikk i klassen og skolen.
      Selv om du har anonymisert personene, så er jeg i stand til å sette navn på alt og alle i historien din. Og det er det sikkert mange flere enn meg som kan gjøre, derfor bør man være forsiktig med å komme med slike påstander som er gjort her.
      Husker ennå denne kvelden, når luftambulansen landet, når hele klassen sto og ventet om morgenen, når vi kom inn i klasserommet og så det tente lyset på pulten hans, når vi satt i ring, når lærerne gråt, når medelever gråt, og når psykologen kom inn til klassen. Var nok flere forhold som spilte inn på utfallet her, ikke bare det som skjedde i klassen og på skolen, men også det som skjedde på fritiden, både ute og inne, borte og hjemme osv…

    33. Mye stygg mobbing har blitt skuvd under teppet ved skolene i Stjørdal kommune… Har selv hørt rektorer og andre ledere ved skoler si ting som : “… dette er ikke mer enn de bør tåle fra hverandre…” og noe av det værste når de beskyttet en lærer som bedrev utstrakt uthenging og mobbing av elever… “… N.N. har noen problemer etter (tidligere type jobb), og må bare akseptere han er slik….” så kjenner flere som har vært fristet/prøvd å forlate oss før sin tid av samme grunn, meg selv inkludert…
      Mobbing og trakkasering, terging og annen nedverdigelse gjør noe med de som utsettes for det, noe også enkelte i din familie har opplevd så vidt jeg husker…

    34. Anonym: Når du husker alt dette vonde, må det vel være lettende for deg at vi setter fokus på mobbing, for å prøve å påvirke at det ikke skal skje igjen? Slik jeg har forstått det, er det ingen av dere som har tatt kontakt med familien for å snakke ut om dette. Ta gjerne kontakt, så kan jeg videreformidle ønske om det dersom du ønsker å snakke ut om dette. For jeg skjønner at du føler med familien hva angår denne, for dem, innmari triste historien.

    35. Anonym som gikk i klassen – Det er naturlig og forsvare seg selv, det er naturlig at de som mobbet eller lot være og gripe inn, faktisk forsvarer seg selv. Men jeg synes det er litt i overkant arrogant og hevde at ansvaret kun ligger hos mor eller i hjemmet. For det var ikke mor som rev i synd klær og sko, det var ikke mor som ikke stilte opp i bursdager ol. Det og ha barn som blir mobbet eller trakassert på skolen, kan vel ikke unnskyldes med at man eventuelt skulle ha feil mor eller far? Du skal vite at det sitter foresatte i mange hjem også i Stjørdal som opplever at deres barn blir mobbet, så skal dette kunne unnskyldes med at det er de foresatte sin skyld at deres barn mobbes……. Håper jeg har missforstått ditt innlegg. Med vennlig hilsen Stig Evjen

    36. Anonym: Dette er ingen anonym eller pseudonym historie. Her går mor og søster ut åpent med navn og bilder. Blant annet for å bekjempe mobbing. Men jeg fant det naturlig å anonymisere dere andre.

    37. Til de som eventuelt føler seg truffet så tenker jeg at da er det en grunn for det.
      Det er godt og høre at mange husker John Ivar, det betyr at han ikke ble glemt.
      Men å komme og være anonym og hinte frem til at det var andre ting som spilte inn for utfallet av livet til min bror syns jeg er respektløst. Hva som foregikk innenfor husets 4 vegger er det ingen andre en meg mine foreldre og søsken som vet.
      Jeg vet hvem de som var værst mot min bror var. Har passert noen på gaten, møtt noen på fester, og aldri har det kommet et ord frem som viser tegn på anger. Om det er uvitenhet om det som ble gjort som barn og konsekvensen ved det vet jeg ikke.
      Det var ikke bare handlinger til barn som var problemet det var handlinger og holdninger til foreldre og skole systemet som også feilet.
      Håper at folk heller nå tar ting til seg og er med på og gjøre Stjørdal til et godt sted og bo for alle barn, snakk med barna deres om det, lær de at man er snill med alle uansett, man trenger ikke være bestevenner med alle, men et hyggelig ord og inkluderingen kan gjøre en stor forskjell for et barn som sliter.
      Og ansvaret ligger mye hos oss foreldre da til og lære våre barn dette.

    38. Line: Hjertet mitt gråter for deg, lillesøster Line, og jeg beklager at slik tilbakemelding når deg. Du vet like godt som meg at alle har mulighet til å ta kontakt, både med meg og dere i familien. Dette er så sensitiv og trist en historie, at jeg ønsker for dere at folk lar dere være i fred for sladder og vonde rykter, når dere har vært så raus og dele dette.

    39. Jeg er 3 år yngre enn John Ivar. Jeg ser ham for meg i en rød utedress, høy, tynn, lys og med et smil. Snill. Jeg husker ikke hvem som fortalte om hva som hadde skjedd. Historien ligger som en mørk skygge i minnet mitt. Jeg husker at han ble mobbet, og at han hengte seg i køyesenga. Jeg var redd for å åpne dører i flere år etterpå, i frykt for å finne noen hengende.
      Jeg har tenkt tilbake på dette mange ganger, har aldri snakket med noen om det. Har lurt på om det egentlig var en sann historie, eller bare et mareritt. Det hele sier mye om den tiden, om uansvarlige voksne.
      Grusomt trist å lese hele historien. Tusen takk til mor og søster, og til Helene, for at dere deler! <3

    40. En sterk og tung historie. Så utrolig fælt at sånt skjer med et barn, med en familie. At nesten alle rundt svikter. Hjerteknusende. Måtte alle englenes kjærlighet omringe dere og at dere kjenner John Ivars lette stryk på kinnene. Klem ❤️

    41. Grusomt 😔😔😰😤håper de får sin straff alle som lot dettte bare gå forbi👿Tenk for en smerte det måtte være for en familie, en sliten men sterk mamma som prøvde sitt beste!! Jeg skjønner ikke at folk kan være så grusomme👿og alle fraskrev seg ansvar 👺👹👿😈👿👹👺for en J… urett!!!!!

    42. Det er først idag jeg har fått lest om historien til denne lille gutten, som kom hjem og valgte å ende sitt liv fordi han ikke orket mer :'(
      Jeg sitter og leser om et barnevern som peker på hjemmet som årsak.. Jeg sitter og leser om et skolevern som med viten og vilje velger å si: “Dette har ikke vi sett noe til, dermed har det heller aldri skjedd.” “Nei, ærlig talt, han får da tåle at han blir snakket til på denne måten! Barn sier sånt.”
      NEI! De gjør ikke det!! Nei, barn er ikke naturlig onde!! De lærer det fra et sted, og det er også vår oppgave som foreldre og voksenpersoner å ta tak i dette og gjøre noe med det!!
      Jeg sitter her og tenker og føler bare: Gud, er det mulig?? Jeg blir helt matt, det går da vel for f**n ikke an?? Jeg jobber selv i barneskole, og vi har stort fokus på inkludering og forebyggende arbeid mot mobbing. Selv står jeg i en privat situasjon hvor min sønn som blir skolebarn neste år, har måttet bytte bhg 2 ganger grunnet mistrivsel, og nå sitter jeg selv i klemmeri med barnevern som mener at mye er min skyld, grunnet min oppdragerstil.
      Dette er helt hårreisende, og jeg kan bare be og håpe for dere at alle involverte parter leser, kan ta seg selv litt i nakkeskinnet og innrømme: Ja, jeg var en del av det, ja jeg kan stå til rette og be familien om unnskyldning. Ja, jeg kan gjøre mitt for å belyse temaet og prøve å hjelpe til og gjøre det bedre.
      Når man får et behov for å forsvare seg, vet man at man har gjort noe man ikke burde. Dette er et av de mest ekstreme tilfellene jeg har lest om, og jeg blør for ALLE involverte, både for JI som ikke så annen utvei <3 For familien som mistet noe umistelig <3 For mobberne som ikke visste bedre og konsekvensene av dette. For helse og skolevesen som ikke så forbi prestisjen og ikke ville ta ansvar. For barnevern med et så utrolig innsnevret syn, at noe annet enn dem sin mening ikke teller.
      Jeg håper og ber om at dere snart får litt fred, slik at dere kan nyte livet og livets lyse sider før en ny runde starter for dere <3
      Varme tanker til dere alle <3

    43. Ufattelig trist❤️Er slettes ikke enig i at en sak alltid har to sider når det gjelder mobbing!
      Og når de fortsetter på graven når man er borte er det noe alvorlig galt oppi hodet hos de som mobber. Når de har blitt voksne og fremdeles ikke skjønner hva de har gjort og mangler empati.
      Det er desverre altfor mange av slike hendelser og mennesker som mangler respekt for andre og lite vett.

    44. Anonym: Ja dette er noe av det vondeste jeg har skrevet om. Nydelige gutten på bildene som jeg ble mer og mer glad i for hvert ord som ble skrevet. Selv brøt han inn dersom andre ble mobbet, har jeg blitt fortalt.

    45. Anonym: Som jeg gjerne skulle vært der og …bare vært der for deg. Hvordan går det med deg nå? Vil du adde meg på facebook (Helene Dalland)? Jeg vil gjerne høre din historie. Den er verdifull for samfunnet, skal du vite. Du er verdifull. Klem og respekt

    46. Anonym: Takk, jeg vet denne kommentaren betyr alt for mange involverte. Det tok meg lang tid før jeg var i stand til å skrive om denne fantastisk snille gutten som ikke maktet
      mer og ga opp. For mange blir det lett tabu og alt for smertefullt at vi setter spotlight på så vonde dype spor fra fortiden som dette. Og det kan jeg forstå. Jeg selv fikk en helt annen tilnærming til historien etter jeg fikk skrive den. Jeg har kjent på en forvandling i det vonde i magen. For “alle” hadde vi jo hørt om gutten, i byen der vi bor, og jeg holdt ikke ut å tenke tanken på at det hadde skjedd. Ville bare gå tilbake og endre alt, selv om jeg ikke kjente ham. Nå forstår jeg mer, og respekterer at jeg ikke har styring på alt. Jeg som medelev på skolen der han gikk, har blitt voksen og må ta hendelsen med meg i hjertet. Det går ikke ei uke uten at jeg flere ganger har tenkt på familien hans. Det er nok på tide å be dem på middag snart.. Igjen; takk for en kommentar som viser at du er en engel som bryr deg. Jeg ønsker deg lykke til med de vanskelige utfordringene. Husk at det kan ligge styrke i deg samme hvor sliten og maktesløs du kjenner deg. Klem fra meg til deg.

    47. Jeg tror at hvis man føler seg truffet av dette, så er det fordi man vet at man selv var en person som mobbet. Hvis ikke man hadde mobbet, ville man jo tenkt “så leit at noen mobbet ham, lurer på hvem det var”. At man benekter det helt og holdent og skylder på andre samtidig som man roper “ikke min feil”, beviser jo bare at man ikke har helt rene hender.
      At barn som har mobbet noen til døde vokser opp og fremdeles forsvarer seg selv så mange år senere, er for meg et tydelig tegn på hvor alvorlig man må ta det når barn mobber. Spesielt lederne. Det kan jo være tidlige tegn på psykopati, for eksempel. Vanlige mennesker angrer jo på det de gjør. Mennesker som skjender noens grav derimot, bør undersøkes nærmere.
      Jeg føler mer sinne enn noe annet når jeg ser slike saker, og sinne var også det som reddet meg gjennom skoletiden. Jeg overlevde ved å fantasere om hevn mot de som mobbet meg, istedenfor å tenke selvdestruktive tanker. De selvdestruktive tankene kom først senere, når jeg var helt ferdig med skolen.
      Hvis barn hadde blitt straffet på samme måte som voksne når de gjorde kriminelle handlinger, ville mobbing gått litt annerledes for seg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg