Er du en av de menneskene i samfunnet som ser tilbake på minner du tenker på med klump i halsen? Skjedde det noe i ditt liv, som du tror andre kunne lært av, eller blitt truffet av, hvis du valgte å være åpen om det?
Jeg er en skribent som har erfaring med å sette meg ned og lytte, spørre, gråte med, notere og skrive.
Jeg ser dem med hjertet. Øynene mine er kun et gråtende speil. De har en historie å fortelle, som de er villige til å la meg komme så tett på som overhodet mulig, slik at jeg kan gjenfortelle den. Sånn at jeg får lov til å sette ord på en svunnen tid, og la dere få lese om den.
Dagene omkring et slikt verk kan være spesielle. Det mørkner omkring meg, og mens tårene fortsetter å svi i øynene, blir jeg stille. Jeg som prater så mye, ler så høyt og lever så intenst, trekker meg inn i meg selv og blir trist. Noen ganger må jeg jogge raskt og lenge for å worke av meg sinne. For i blant skriver jeg om urett som er blitt gjort. Noen ganger må jeg bære på det alene; andre ganger blir historiene publisert her inne, og dere får se.
Jeg skriver om alt det man helst ikke skal nevne høyt, og det har jeg gjort i 2 år. Jeg belyser selvmord, og jeg skriver for folk som har blitt mobbet. Jeg gjenforteller rushistorier, og jeg har skrevet om andre tema man helst hysjer om. Som vold og det å reise seg fra tragedier. Stadig vekk skriver jeg, samtidig som jeg har prosjekter på gang ukentlig, og hele tiden er jeg på søken etter flere historier å skrive.
Jeg tåler mørket, stillheten, tabuene og tristheten. Jeg lever frisk med bipolar 1, og har en naturlig evne til å boble over i godt humør. For meg er det sunt å trekkes ned og dempes for noen dager. Og jeg er nøye på skrivingen, slik at de jeg skriver for selv blir overveldet av sine egne opplevelser på en verdig og god måte. De føler trygghet og lojalitet mens de åpner seg for skribenten i meg, og jeg viser dem respekt.
Kanskje går du rundt med tung ryggsekk. Dagene har muligens gitt deg utfordringer du aldri snakker om, men som du lenge har villet dele. Hvorfor ikke prøve? Jeg lager en blogg utenom det vanlige, der mange før deg har valgt å dele sine opplevelser med meg og mine lesere. For å være sikker på balanse, veksler jeg mellom å publisere innlegg med alvor og innlegg med humor. Vi kan ta en prat og finne ut hva du ønsker. Det jeg brenner for er å få skrive, og åpenhet.
Send meg gjerne en mail: [email protected] eller kontakt meg på bloggens fbside forbipolene.
Sjekk gjerne ut historiene jeg har skrevet for andre her inne på forbipolene.blogg.no , til høyre på headeren. Inne på kategorier finner du “sanne historier, skrevet for andre med respekt for liv”.
Jeg tar godt imot deg, og du kan stole på at jeg faktisk ser deg med hjertet.
Det har gått et år og noen dager siden jeg endelig fant mamman din og søsteren din. Å skrive din historie skulle bli noe av det mest voldsomme, dypeste og tårevåte jeg noen gang har opplevd. Ja, jeg griner nå også.
Skulle tro du var med oss. Alle disse tilfeldighetene som virket som alt mulig annet enn tilfeldigheter. Babyen min som for første gang våknet om og om igjen den kvelden jeg satt i stua og skrev om deg. Jeg måtte sette meg i sengen; skrive ferdig der. Men han fortsatte å våkne. Og da alt var skrevet, fikk jeg en ny måte å forholde meg til din historie på. En gutt. Med lyst hår. En høy guttunge som brukte å hjelpe ei jente i svømmehallen da de slemme gutta plaget henne. En hverdag. Latter. familie. Lek og moro i hjemmet. Kjærlighet.
Og så denne forferdelig triste dagen da du ikke orket mer, og dro din vei. Vi vet du ble mobbet. Så sitter vi igjen her årevis senere og spør oss selv hvordan dette kunne få gå så langt.
Å kjære deg som jeg så gjerne skulle dratt tilbake og endret historien. Hvis jeg bare kunne, skulle du vært med oss her i Stjørdal nå. Men du er for alltid revet bort fra historien.
Det stormer over byen vår i kveld. Det er som om den vet. Som om den husker. At i morgen skulle en preget familie feiret et familiemedlem. Han skulle ledd av at han nærmet seg førti, og han skulle smilt av at han fortsatt hadde et helt år igjen dit. De skulle spist kaker og drukket kaffe og brus. Kanskje et par småtroll også skulle vært med på moroa.
Men det stormer over Stjørdal i kveld. Det har stormet her en mørk marskveld før.
For byen vår mangler en svært viktig personlighet; og du har satt spor. Jeg nekter å la dem glemme, inntil de kjenner deg som den lyslugga gladgutten fra himmelen som jeg har fått blitt kjent med. Så altfor altfor sent. 😢
Klem fra jordens lille tiåring til himmelens snilleste 11åring.
Du leser forbipolene.blogg.no. Dette er et innlegg som handler om hva mobbing kan gjøre. Av respekt for avdøde og hans familie, er det et sminkefritt blogginnlegg. Det vil si at bildene er komplett blottet for make up. Dette er noe jeg mener alle bloggere bør tenke på i blant. Å vise ungdommene foran landets mange skjermer sannheten bak internett’s glamouroverflate. Mobbing kan bunne og grunne i så mangt; la oss iallefall vise frem det naturlige så ofte vi kan. Mvh Helene D.
Hun triller rundt i Amsterdam på en eldgammel sykkel. Ser på blomstene som flommer over i byen, kjenner duften som siver ut av kaféene, og kjenner det rumler i magen. Hun har “bodd” her en stund nå, dvs litt her og litt der. Strandet hos folk hun har blitt kjent med, og nytt sitt eget lille eventyr. Young and free. Nå begynte det å røyne på hva angikk penger, og hun undret på hva hun skulle finne på for å skaffe seg mat og drikke.
Vær hilset godtfolk, dere leser forbipolene.blogg.no, and I’m about to tell a story. En ekte historie som er helt sann. Som dere vet, er jeg godt i gang med å presentere for dere mine venner. (Ikke fått det med deg? Trykk på denne og få det med deg: http://m.forbipolene.blogg.no/1480012159_nytt_p_bloggen.html )
Dette er en historie som min mediesky og deretter anonyme, venninne “Iben” opplevde for omkring over et tiår tilbake. Dette et en sprek, samfunnsengasjert og behagelig boheme aktig venninne av meg, som jeg er veldig glad i. Hun er fantastisk god til å fortelle om sine opplevelser, og får alltid frem ei latterkule av meg. Da jeg ringte henne i dag for å spørre hvor anonym hennes presentasjon skulle være (jeg kjenner henne. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt hun SKAL være anonym.) …hadde hun nok en morsom story to tell.
Iben sykler og sykler. Hver bidige dag sykler hun gjennom sentrum i Amsterdam, men nå er hun god og mett. For hun fikk en strålende idé. Rå er hun på å lage kunst, men andre’s kunst er ikke alltid så interessant for Iben. Det som ER interessant, er at ved hver kunstutstilling i Amsterdam, serveres gratis mat og drikke. Hun sykler fra utstilling til utstilling, og spiser seg god og mett. Smilende og fornøyd kjenner hun at dette er en knallbra løsning.
En dag står hun som vanlig og glor på et random kjedelig bilde. Det er overhodet ikke en givende stund for henne, men hun må nesten vise litt troverdig interesse, skal hun kunne forsyne seg av mat og drikke. Hun står der og ser. Og ser, og ser.
Kunstneren selv fatter interesse, for ikke å snakke om mistenksomhet, for Iben, så han kommer bort til henne og spør og graver. Er hun interessert i kunst? Kanskje er hun ikke så troverdig likevel, så Iben føler at hun må smøre på tykt og saftig nå.
-“Javisst er jeg interessert i kunst. Jeg er utsendt fra Norge for å kjøpe opp kunst, jeg.” Hun utdyper det hele ved å innlede en samtale omkring hans kunst, og nå kommer også galleristen gående. Hun forestår at de tar det hele på bakrommet. Dette er jo serious shit!
På bakrommet var de flere enn kunstneren og galleristdama, også. Forhandlingene småkokte, og alt Iben kunne tenke på var hvordan hun skulle komme seg unna denne meget pinlige situasjonen. Magen var mett og god, likevel gjorde det litt vondt i den. Møte, ja! Jovisst skulle hun rekke et møte! Hun lovte å ta kontakt snarest, i det hun hastet ut døren.
Magen blir vondere og vondere utover kvelden, og neste dag bestemmer Iben seg for å ta kontakt med den stakkars kunstneren. Hun er snill, denne venninna mi, og har slettes ikke samvittighet til å lure folk slik. Hva om kunsteren slet økonomisk? Hva om han hadde munner å mette, og nå gledet han seg til å selge stort til Norge?
Iben ringer kunstneren, og avtaler å treffes. Hun legger ikke bare alle kortene på bordet, men slenger med en lur liten joker med vondt i magen sin også. Forteller om hvordan hun sykler rundt i Amster og spiser smulene hun kan finne.
Jøss. Han tenker seg om. Hva om Iben vil jobbe for ham som kunstassistent? Hun kan få bo på atelieret hans, siden hun valgte å være så ærlig. Dette var midt i blinken for min venninne, det var jo midt i sentrum også, dette atelieret. Selvfølgelig takker hun ja.
Ja dette var jo en fin historie med trivelig slutt, tenker du. Er den virkelig sann, tenker du vel også. Og ja, den er sann. Iben er en av de vennenes mine som i likhet med meg selv har tiltrekt seg både abnormal action og originale hendelser i sin fortid; så, sann er den like lang som dagen er lys på sommeren. Men trivelig slutt? Nope..
Det går en stund, og i sin nye jobb havner Iben på en større kunstutstilling. Der møter hun en ung finne som hun kommer i prat med Iben forteller om hvordan hun får bo i atelieret til denne kunstneren hun i utgangspunktet lurte trill rundt i sin sultne mage’s desperasjon.
Den unge finnen klødde seg i skjegget, og sa: “Nå skal du høre her. Jeg har vært der du er. Bodd i det samme atelieret og blitt fortalt at jeg jobbet for ham som kunstassistent. Men bifil som denne kunstneren er, var han til syvende og sist bare ute etter å utnytte meg seksuelt. Tro meg, det finnes ingen “kunstassistent-stilling”, han er kun ute etter underlivet ditt!”
Iben nølte ikke med å ta dette opp med sin sjef kunstneren. “Du lurte meg eller? Det finnes ingen stilling annet enn eventuelle seksuelle stillinger på det atelieret ditt, hva??” Hvorpå han svarte: “Ja stemmer det. Du lurte jo meg. Trodde vi kunne drive å lure hverandre, jeg.. “
Min venninne har ikke skjegg, men der og da hadde hun et i ei postkasse i Amsterdam. Han hadde jo rett. Hun hadde lurt ham, så nå lurte han henne tilbake med en visuell liksomjobb. Og selv om han ikke fikk henne til køys, fikk han le sist.
Sånn en rikdom slike venner med spennende ryggsekker, er. Jeg gleder meg alltid til å tilbringe tid med venninner og kompiser. Og det kan dere nok sikkert forstå, når dere ser hva for eksempel Iben kan fortelle om her. Mine venner er gullskatter som har mer enn nok å prate om av sine egne opplevelser, så de har ikke tid til å snakke om andre. Det er behagelig; veldig behagelig.
45 964 stk nordmenn har lest om henne, men bare vi vet hvem hun er. over 3000 fra utlandet, mest sannsynlig Sverige, har også lest om henne. Men de vet ikke hva Stina på bussen egentlig heter.
I dag kom de endelig på besøk; Stina, mamman til Stina og et familiemedlem til. Vi har hatt det så koselig her på Lykketoppen i dag, at jeg sitter her og nesten griner av glede. Barna har sovnet, og det har vært en elektrisk stemning av lykkelige unger og tre mødre med god kjemi, på Lykketoppen denne milde vinterdagen.
Jeg føler at jeg har snakket med et tolv å gammelt geni. Jenta er smart, belive me! Hun er fantastisk å bli kjent med, den tøffe pia fra bussen, og familien hennes.
Jeg er så glad for at jeg turde å gå langt utover mine egne grenser for normal behavior, og snakke med jenta på bussen. Jeg har lært noe så inni eikeskogen masse om hvilke muligheter man har som familie, hvis man må deale med problemet mobbing. Vi, barna mine, vennene våre og jeg, får nå gleden av å bli kjent med en sterk og klok familie. Selv om jeg egentlig ikke turde å snakke til Stina på bussen.
For vi bor i kalde nord; det er såvidt man tør gi dama på posten kompliment for smykket hennes. Såvidt man tør hilse. Nei man må for all del ikke snakke til ukjente, selv om de kan være potensielle venner. Når stivnet vi? Når sluttet store mengder av befolkningen å bry seg, men fant opp ord som “nysgjerrig nabokjerring” og “uhøflig familiær? Når ble det så spesielt ut av perspektiv å bry seg, at det ble som nyhetssak å regne dersom man grep inn hvis man opplevde at et barn ble plaget?
I all vennlighet, det er så godt for både Stina og oss omkring henne å nå ut til nesten 50 000 mennesker på ei uke. Det er bra å sette fokus på mobbing. Det er det vi ønsker. Men da jeg skrev innlegget om jenta på bussen, skrev jeg det mer som en slags korfattet, loggførende artikker her inne på bloggen, for selv å huske hendelsen. Vi skulle jo holde kontakten, Stina sin familie og min. Skulle møtes innen kort tid.
Jeg ante ikke at det var så uvanlig å bry seg om våre minste medmennesker, at innlegget skulle deles over 11 000 ganger på nettet.
Vi har bare akkurat begynt, og vi har et par overraskelser for dere lesere i tiden som kommer. De kommer til å fortsette å være anonyme, Stina og den verdens cooleste mammaen hennes, men dere kommer til å bli bedre kjent med dem. De kommer til å være en spesiell del av denne bloggen, og jeg tror ikke jeg tar feil når jeg påstår at dere vil lære meget av disse to og deres familie.
For det var verre før for Stina. Nå har alt bedret seg, takket være noe jeg selv aldri kunne forestille meg av tiltak. Mor selv er beskjeden, og påpeker at disse tiltakene jo sikkert ikke funker for alle. I mine ører, derimot, lyder disse iverksatte ideéne som sensasjoner innen kampen mot mobbing.
Jeg lar de rørte tårene mine får fortsette å presse på. Føler meg så rik i kveld. Takker og priser for at jeg får lov til å bli kjent med dere, Stina, mamman og en spesiell liten person som min sønn Mathias ble svært glad i.
(Skulle tro de var sjelevenner; de lekte nede på rommene i kjelleren, mens Stina, mammaen til Stina og jeg fikk snakke i timesvis.)
Noen mennesker har så skyhøy intellegens at de kan skape elektrisitet bare ved sitt nærvær. Noen har så mye å lære deg, at du risikerer å miste viktige deler av livet’s mening dersom du ikke griper muligheten. Noen mennesker er her for å forandre og utvikle menneskeheten’s verden.
Slike mennesker sier gjerne “Takk”, uten å skjønne at det er alle vi andre som burde takke dem.
Jeg setter meg herved på skolebenken. Stina har sitt å lære meg, og mammaen til Stina har et annet bord å servere sine kunnskaper på. Et slikt bord å banke i, dessuten.
Til leserne: Nå er vi mange i Norge som har lovet Stina å gripe inn dersom vi ser noen bli mobbet. Har DU tenkt gjennom hva du har tenkt å gjøre i en sådan situasjon?
Tusen hjertelig takk for besøket, Stina og dere to andre: sees snart forbìpolent igjen 😉 We love you 🤗😍😘
Dette er historien om lille Stina, og den anbefales på det varmeste, med ønske om at du bryter isen neste gang du mistenker at noen blir mobbet. For enkelte steder finnes hverken lærere eller foreldre. Noen ganger er barna fritt villt. Da er det opp til oss: Hva er fair? Hvilket samfunn skal vi ha? Hvem bestemmer her; både du og jeg har et ord med i laget om hvordan vi vil at barna skal ha det.
Den lille jenta på bussen har fått nytt navn, og denne sanne beretningen fra hverdagen er ytterligere anonymisert.
Vinteren hadde lagt seg over Stjørdal by, og fredag 11.november stod og vippet mellom dagtid og kveldstid.
Jeg inntok bussen uten å vite at dette også var skolebussen. Med meg hadde jeg ei barnevogn stappfull av matvarer. Minsten som bruker å sitte oppi, var i barnehagen, og jeg satte meg i midten med gildevogna mi. Snart stoppet bussen ved skolene i sentrum, og barn gikk på bussen.
Jeg skulle til å sette på musikk på ørene, men ble sittende og lytte. Hva var det jeg hørte? Jeg bøyde meg fram, og la merke til en guttegjeng bestående av 3 gutter, som ropte og geipet: “Stina!! Se her da Stina blæææææ! Kom hiiiit a Stina, hvis du tør, blææ!” Så lo de og gjorde flere grimaser enn en standupkomiker greier på en time. Bare at dette var ikke gøy. For jeg begynte å skjønne hvem Stina var.
Rett foran meg, på setene ved midtgangen, satt ei lita slukøret jente med stive skuldre og nervøst blikk. Hun hadde store søte øyne og langt hår med lue på. Nå fiklet hun med et headset, og skulle til å sette på musikk, hun også. Jeg vinket til henne.
-“Hey, er det du som er Stina?” Spurte jeg.
Hun tok av seg headsettet: “Hva sa du?”
-“Er det du som er Stina?” Spurte jeg igjen, og nikket mot guttegjengen i bakerste seterad, mens bussen kjørte videre. Guttene holdt fortsatt på med mobbingen.
Jenta svarte: “Ja.” Jeg møtte to triste og oppgitte øyne, før jeg øyeblikkelig reiste meg og gikk med bestemte steg bakover i bussen.
Mobbegjengen så ut til å skjønne hvorfor jeg gikk mot dem. De pekte på hverandre og sa i kor: “Jeg gjorde ingenting! Det var han! Ikke meg!”
Jeg smilte avvæpnende til dem og satte meg ned i setet foran. Så sa jeg: “Såså. Jeg skal bare snakke med dere! Dette går helt fint!”
Så begynte jeg å fortelle guttene om lille Johnnis som ikke orket mer og ble bare 12 år (Les om John Ivar her: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html ) og innledet en vennlig dialog med guttene i bakerste sete. Innimellom prøvde de å skylde på lille Stina. Påsto at hun terget de i klasserommet og sånn.
Jeg sa: “Kanskje Stina sliter med noe, har dere tenkt på det? Se på henne. Hun er alene nå, mens dere er tre stykker. Tre mot en. Neste gang hun er på en måte dere ikke liker i klasserommet; Gå på besøk til henne og spør om hun trenger en venn, heller enn å plage henne. Og dere! Husk at fra nå av begynner flere og flere voksne å reagere på mobbing, så slutt med dette. Vi SER dere…”
Guttene og jeg ble raskt enige, og jeg er sikker på at de oppfattet praten positivt. Så sa jeg til de at jeg stolte på dem nå, før jeg gikk frem i bussen og satte meg ved vogna.
En tynn og lys stemme sa: “Takk…” Jeg løftet hodet og møtte de triste, nydelige øynene til Stina. “Jo versegod, skulle bare mangle!” Svarte jeg. Så satte vi på musikk. Hun for seg og jeg for meg.
Jeg ble sittende og tenke, mens jeg så på lille Stina. Den lille kroppen liksom hang. Øynene søkte hit og dit, og hun så liten ut.
Ofte når jeg ser ukjente barn, tenker jeg: Er det et mobbeoffer? Har denne ungen det bra inni seg? Nå satt jeg altså der med et mobbeoffer foran meg, og jeg kom aldri til å tilgi meg selv hvis jeg ikke fulgte opp dette. Jeg ante ikke hvor Stine skulle gå av bussen, og jeg måtte prate med henne før hun forduftet ut i vinterlufta. Det hastet.
….og det var vanskelig. Jeg ble sjenert og litt redd. Men jeg grep tak i godteposen min med sjokolade og røde gelémunner i, og gikk bort til Stina. Hun så på meg og tok av seg ørepluggene, mens jeg spurte om jeg fikk sitte på det setet sekken hennes lå. Setet ved siden av henne.
Med fare for å virke helt sprø, spurte jeg:
-“Vil du ha godis?”
-“Jaaa takk”!” Smilte Stina
Jeg sa: “Ja la oss ta helg, det er fredag!”
Så spiste vi godis mens vi snakket om alt fra hvordan både Taylor Swift og Eminem ble mobbet da de var små, til Tae Kwon Do og mine egne barn, som nok gjerne ville leke med Stina.
Og hvis jeg skulle kunne invitere Stina hjem til oss, måtte jeg få telefonnummeret til mamman hennes, så jeg lagrer nummeret til jenta’s mor.
Den lille tolvåringen kunne fortelle at hun var vant med mobbingen. Som om hun ville berolige meg. Som om det var jeg som behøvde trøst. -“Jeg begynner å bli vant til det nå. Det var verre i begynnelsen. Nå er jeg så vant med det …” Men hun virket sliten og lei, og det manglet et overbevisende smil.
Stina fikk en stor neve røde gelémunner før jeg gikk av bussen. Det er visst den beste godisen hun vet om.
20 sekunder etter tok jeg en viktig telefon. Jeg ringte mamman til en ensom jente på bussen.
Moren til Stina var, som Stina selv også hadde sagt, klar over mobbingen. Det fortvilende var at på bussen ble datteren fritt villt. Lærerene på skolen var ganske flinke til å ta tak i problemet i skoletiden, men så var det altså disse fæle bussturene. Vi hadde en god prat, mamman til Stina, og jeg.
Jeg gir ikke slipp på lille Stina så lett. Neste helg skal jeg kjøpe inn røde gelémunner, og invitere både henne og lillesøsteren hennes hit. Jeg skal spørre mamman hennes hva yndlingsmaten til Stina er, og lage den mate dønn. Hvis mamman har tid, skal hun også få spise. Ja så har jeg kaffe, og hele huset har hjerterom.
For mobbing og utestengning er ikke akseptabelt, hva? Sånn vil vi ikke ha det, folkens?
Hvis gutta mine noensinne er en del av baksetegjenger på skolebussen, som dette, blir det hverken sjokokade, taco, kino, badeland, tivoli eller røde gelémunner FØR DE HAR SAGT UNNSKYLD OG LOVET Å ALDRI PLAGE
små Stinaer igjen.
Og ikke bare det, de skulle måtte invitere henne hjem og lekt med henne til de ble gode venner!
Ja, jeg tar grep!
Jepp, jeg blander meg!
Hell yeah jeg beskytter både Stina og alle de andre jeg tvert oppfatter blir mobbet og plaget!
Hva med DEG? Hva gjør DU? Dersom du kommer over en situasjon der du mistenker mobbing, er du moden nok til å gripe inn?
Jeg lovte mobberene i baksetet på bussen i dag at VI VOKSNE SER OG GRIPER INN i disse tider .. så ikke svikt meg nå, grown ups 😉
Ikke minst satt det ei lita pie med store, engstelige øyne og hørte på hvordan jeg lovte de slemme gutta at vi voksne heretter kommer til å bry oss, gripe inn og blande oss…
God helg, Stina. Jeg vet du er fornøyd med at en voksen brydde seg, blandet seg og tok deg i forsvar i dag. Du er hjertelig velkommen hit til Lykketoppen, når som helst du trenger en god latter, venner og følelsen av tilhørlighet. Og du, du vet, det er du, Taylor og Eminem ☺ Hilsen den sprø dama på bussen 😉
Det er foreløpig konfidensielt, så jeg skriver i en splitter ny skrivebok, per hånd.
Hvorfor? Jeg kunne skrevet historien inne på forbipoleneblogge min her vel? Ja jeg kunne det, men alle bloggere vet at der er to alternativer under et upublisert innlegg: “Lagre og publiser” og “Lagre som utkast”.
Dette er, frem til publisering, strengt hemmelig. Jeg kan ikke risikere å publisere denne historien ved en feiltakelse.
Jeg sier ikke engang om det dreier seg om en mann eller en kvinne. Jeg tier.
Tier og skriver.
Tier, skriver og gråter så mammahjertet mitt rister.
Det jeg kan røpe, er at jeg har blitt inderlig glad i dette mennesket som jeg om dagen sitter og skriver om for hånd; og at jeg gleder meg til dere skal bli kjent med vedkommende.
At jeg gråter så tårene triller mens setningene former seg. Jeg bøyer meg i støvet og tar pause; det er liksom ikke bare jeg som skriver innimellom. Det er mektig, og krefter jeg ikke kan røre ved, rører ved meg for hver bokstav.
Brystkassa mi er fylt med en takknemlighet jeg ikke får til å beskrive. Tenk at jeg får lov å sette ord på disse hendelsene, og skrive denne historien. Det gjør så vondt, men det er så godt å bli kjent med en gammel sjel.
Attpåtil vet jeg, at den neste historien jeg får æren av å skrive, kommer rett rundt hjørnet. Og den neste etter der. Jeg får ikke forklart det, men det betyr så følelsesmessig mye for meg å få lov til å skrive disse setningene. Fargelegge disse mørke tidene. Reise sammen med, og bli dypt kjent med verdens beste hjerter.
Alle dere. Dere jeg får reise til ulike deler av fortiden med, for så å skrive det og videreformidle: tusen hjertelig takk.
Jeg er dere evig takknemlig.
Jeg har to barn. På bildet ser dere meg med minstemann. Ofte gripes dette mammahjertet mitt hardt og brutalt i det jeg skriver andre sine opplevelser. Måtte det aldri aldri skje dem noe liknende. Måtte noe beskytte dem. Alltid. Forever and ever. Jeg ganner det. Jeg mener det. Banker i i bord og i fjell med mammahjertet mitt.
Det er viktig at jeg bidrar med den åpenhet jeg bare kan, har jeg forlengst forstått.
Og denne gang skjer det altså per skrivende hånd, før jeg skriver det her inne. I det denne personen er klar for det, får dere reise tilbake sammen med oss, og lese om en vidunderlig god og snill person, og denne’s spekter av opplevelser.
Så gi meg litt tid nå. Jeg kommer til å melde meg ørlitegrann ut herfra før denne historien har fått de fargene den behøver for å videreformidle den med verdighet. Null stress
…vi har god tid
…og når tiden er inne
….ta vel imot
min nye reisevenn 💙
Ps: Jeg har blitt så, blitt så GLAD I DEG, YOU ROCK!
Din historie. Din historie er den ultimate for meg å skrive. Jeg har kjent deg i noen år nå, og hver gang jeg tenker på hva du har vært gjennom, og fortsatt sliter med, presser tårene på. De presser på nå også.
Men jeg tar min egen tunge ryggsekk på og vandrer videre. Tårene i øynene mine skaper et speil. Jeg lar dem alle speile seg. Slik de har speilet seg i dine tårevåte øyne i årevis. Uvitende. Blinde. Dømmende.
Slik de har dømt deg nord og ned og lekt dommere. Forsøkt å knuse deg, til du knapt kunne reise deg.
Om de så hadde grunn til å prøve å ødelegge deg, hadde de ingen rett til det.
Som jeg brenner etter å skrive for deg. Ser du ikke selv at du kan løfte hodet nå? Skjønner du ikke selv at du kan være stolt av alt du bærer på i ryggsekken din?
Stories to write. Words to tell, I’ve got stories to tell. Mange, mange. Og du skal vite, at hvis den dagen kommer, at jeg får lov til å lytte til din og fargelegge den med ord, skal jeg gjøre det med like mye verdighet og æresfrykt. Jeg skulle skrevet den så magisk og vakker, at du sakte men sikkert hadde løftet det vakre hodet ditt igjen.
Jeg ville ikke bare skrevet dine tanker for deg. For flere, mange flere.
Min venn. Jeg tror tiden snart er inne for at de har stjålet nok av din verdighet og trygghet. Hva som har hendt i fortiden, er noen ganger mørklagt, og lider du enda er det på tide at tårene dine endelig får trille.
For aldri kjenner du deg trygg. Alltid føler du deg ensom. Hver dag bøyer du hodet i evig sorg og smerte. Jeg greier ikke å overbevise deg om at du ikke er ensom. At du er bra nok for oss alle. Du druknet for lenge siden i et mørkt tjern laget av sorg.
Noen ganger, min venn. Noen ganger tror folk at de vet. Noen ganger dømmer folk fortsatt hekser til å brenne på moderne, uskyldige bål. Jeg vil så gjerne banke i bordet, og snarest hente deg ned fra bålet før du brenner opp. Min venn. Du har lidd nok nå.
Jeg tror ingen ville lide av å bli bedre kjent med deg, slik de tror de kjenner historien fra før. Jeg vet du er redd, men jeg tror ikke du har noe å frykte. Jeg forventer av folk at de slutter å speile seg i dine tårevåte øyne, og heller hjelper deg å tørke dem.
Du er ikke egentlig ensom.
Du bare trekker deg unna som en fugl flyr sørover om høsten.
Du prøver å finne varmen.
Men du rekker aldri fram i tide, for dem har skadet vingene dine lenge før du forsøker å flykte. Hver eneste gang. Hvert bidige fluktforsøk.
La meg hjelpe deg å fly. Tro på at jeg vil deg godt, min kjære kjære venn. La meg reise sammen med deg til et sted i fortiden der du mistet deg selv. Vi må finne deg igjen. Du må fly igjen.
Blod på hendene. Hun har blod på hendene. Han kjører omkring henne og spøler så bilen går rundt henne mens han roper: “Du klarer deg ikke uten meg din fitte! Hore!” Hun svarer ikke. Går videre som i en boble. Han får ikke til å følge etter henne i det hun ankommer sentrum og sivilisasjonen Folk er over alt. Vondt i låret. Hun har vondt. Verden går forbi henne. Men hun er ikke en del av det. Hun enser dem, men de er mikset sammen i en strøm av blandede mørke farger i bevegelse Med blod på hendene og vondt på låret etter det harde sparket hans, har hun intet mål. Men hun må bort. Aner ikke hvor, men nå må hun bort i en hast. Hun ringer banken for å sperre kontoen sin. Får beskjed om at hun må gå til banken for å gjøre dette. Det er februar 2011, og en utmattet, fortvilt og såret ung kvinne går som en robot gjennom Stjørdal’s gater. I banken sitter en mann bak skranken, og hun sier: “Han har ødelagt meg helt og truer med å ruinere meg. Du må sperre kontoen min!” Svaret hun får er: “Som du ser ut. Er det sant det jeg tror nå, går du til politiet. Nå!”
Da fikk hun et eneste mål til der og da i livet. Å gå til politikammeret.
Men det skulle gå lenge før hun var helt fri. Hun skulle ikke bare måtte gå til politiet. Hun skulle måtte både rømme, løpe, gå i motbakker og bestige fjell, før hun endelig fant frem til sitt stille vann igjen.
Dette er historien om Ankie. Hun velger å være åpen, med bilder og fornavn. For nå er hun fremme, i havn. Ved sitt fredelige stille vann, der ingen skal få komme og lage flere stormer som hun ikke kan råde over. En historie om en kvinne seigere enn all verdens krefter, som vant over psykopaten og knøvlet alle hans forestilninger om at hun var et eiestykke han kunne gjøre som han ville med.
Det var november 2009, og vinteren gjorde så smått sitt inntog over Trøndelag. Stjørdal by hadde stilnet etter sommeren, og høsten vinket farvel. En ung kvinne hadde forlengst begynt å føle seg hjemme der, etter at hun med tung ryggsekk flyttet til byen som 18åring i 1990. Mange kjente etterhvert navnet hennes. Ankie. Hun var en sosial og populær person i nærmiljøet.
Nå hadde hun bodd her i 19 år, og kjente at selvtilliten vokste. Tre år tidligere hadde hun blitt ferdig utdannet, og nå hadde hun fast jobb, god økonomisk oversikt og et stabilt liv å tilby sine to barn. Hun var en alenemamma som fikset det meste, og hun hadde et godt foreldresamarbeid og et greit forhold til pappan til barna sine. Nå hadde livet gitt henne utfordringen nyresvikt, og hun hadde rast ned 10 kilo på kort tid.
Akkurat da skjedde det. Da dukket han opp. Ankie var på sitt fysisk svakeste i en ellers allright periode, og der stod han og banket på skjebnedøra hennes. En trivelig mann dette. Likte turer, flink med hus og barn. Ja, stødig rett og slett.
Sliten og syk, var det som ren luksus for Ankie å bli oppvartet slik han bar henne på gullstol; noe hun aldri hadde opplevd. Dette var en ny, og midlertidig, fantastisk deilig verden for en ung og syk alenemor. Hvis hun lette etter noe, var han kjapp til å hente det til henne. Kaffekoppen hen? Vips, der var den, i hendene til en som framstod som verdens snilleste gentleman. 2 barn hadde han også, som bodde hos ham fast. Han fremstod som trygg og bevisst.
Ankie føler seg nå elsket, ivaretatt og akseptert. I virkeligheten står hun rett foran sitt livs mest utfordrende og mest livsfarlige stadie. Hun er i ferd med å ta en løvelabb og gå rett inn i en usynlig hule. Et edderkoppnett har allerede begynt å spinne omkring henne. Systematisk. Av en like usynlig edderkopp som løvehulen. Det skal komme til å koste henne så mye, at hun bare såvidt kommer til å overleve.
Julen kom, og nyttår gikk. I løpet av januar og februar hadde sjarmøren, (som hadde sin historikk, men som sverget på at han hadde lagt bak seg et normalt liv i over 10 år) overtalt Ankie til at det beste var om hun flyttet rett inn til ham. Ut av intet hadde han greid å lage en pinlig konflikt med huseieren hun leide hos, og samtidig svidd av en nå brent bro for henne. Alarmen ulte, i det hun flyttet inn hos ham. Men hun turde ikke ringe den tidligere huseieren for å be om å få flytte tilbake. Hun fikk gi det nye samboerskapet en sjanse.
Tross alt så hun muligheter for en kjøkkenhage utenfor det røde huset med den pene hagen. Selv om det inne var preget av hvite vegger, steril stil og svarte gardiner.
Dagene går, og Ankie begynner å legge merke til små detaljer. Trepersiennene er alltid trukket for. Huset er lukket. Det er som å bo i en blikkboks, der ingen har innsyn. På veggene får hun ikke henge opp bilder av familien sin, og trollet (som Ankie helst anonymiserer ham som), ville at alle skulle skifte bukse før de satte seg ned i de bakterieskjermede møblene.
En dag hun står på kjøkkenet, oppdager Ankie noe snedig. Gule lapper var spredd over benken, tettskrivet med alt som skulle gjøres. På detaljnivå. Regelrette lister over hele tilværelsen.
I tillegg finner hun ut at i hennes egen notatbok, står det noen punkter med skjev håndskrift:
– KL 12.00 hver dag, (siesta) – Kveldsmat før 18.30. – Bad/massage/innsmøring etter kveldsmat. – ingen arbeidsoppgaver etter 20.00. – Mandag og torsdag: turgåing -> bad -> massasje -> siesta, kos. Onsdag og fredag når barna ikke er her i tillegg til mandag og torsdag etter middag.
Det synker inn i et stille kvinnesinn at det hun leser er et regime som mannen hun bor sammen med har satt opp. Ankie spør: “Hva er dette?” Men han bortforklarer det med at han bare er sånn at han må ha system. Manipulerer og bagatelliserer det. Hun prøver å påpeke at det regimet han skrev i boke hennes, ikke handler om familie, men om nærhet og sex.
Hun konfronterte ham også med det faktum at alt som var presset inn i dette tidsskjemaet hans på de gule listene, var umulig å rekke over. Om ikke dette kunne være et påskudd for å gå i taket? Da gikk han i taket for det også.
Disse listene skal utvikle seg til noe av det skumleste Ankie opplever i denne hermetikkboksen hun befinner seg i. Han endrer nemlig både setninger og tidspunkt akkurat når det passer ham, uten å gi beskjed til samboeren og barna. Flytting av tidspunkt og planer kan skje når som helst. Plutselig, ut av intet, akkurat når det passer ham, har han noe å eksplodere over. Noe å klikke for, når Ankie og barna ikke har vært “lydig”, som han kaller det.
Nedpsykingen er nå i gang, og det som en gang var ei kjær notatbok for Ankie, var nå blitt til en slags svartebok. Og det var bare å adlyde.
Ankie forteller: “Kjernen i atferden til en psykopat er systematisk degenerering av ofrene sine. Dess flere ofre de har å øve seg på, dess mer ekspert blir de innen kontroll, manipulering, destruering og dirigering, noe de jo lever og ånder for. Det merkelige er at mange psykopater mangler både jobb, familie, sosialt nettverk og fritidsaktiviteter. Og altså, aller først rekogniserer psykopaten. Sonder terrenget. Det perfekte offer, er den som har et svakt tidspunkt der og da.”
Hun ser seg tilbake på et mønster som er så mye tydeligere nå enn da. Man ser ikke hele elefanten når man står en halvmeter foran den. Bruker man en stund på å vandre sin vei, og man ser seg tilbake, da ser man hele elefanten. Og det kan gjøre fortvilt vondt å se.
Hun husker hvordan det begynte med verbal vold. Hvordan manipulering gikk over til materiell vold. Hvordan kaffetrakteren og mobilen i veggen gikk over til at han sparket dørene av hengslene. Hvordan alt dette eksplosive gikk over til å holde fast henne. Å holde henne nede, trykke henne hardt mot veggen og holde henne fast. Å slå henne. Å sparke henne. Grensene flyttet seg stadig vekk, i takt med at hele henne forsvant og ble usynlig når det kom til selvtillit og krefter.
Dette trollet hun bodde med, kunne løfte reolen på badet og smadre den i flisgulvet, og det kostet ham ingenting å sparke hagemøblene til pinneved. Ankie gikk rundt og ryddet, vasket og reparerte, mens han fulgte etter og brølte trollete ord inn i ørene hennes. Men hun var desperat etter å skjerme barna, og pynte på den skamfulle sannheten.
Han kjører i 150 km/t mot Trondheim fra Stjørdal i en rød Caravelle, og hun sitter lamslått i passasjersetet og prøver å overleve. Mer eksplosiv enn farten, er sinnet hans. Han er sjefen nå, og bestemmer over bilen, farten og livet hennes. Mellom brølene slår han løs på henne i brystkassen hennes, og tar kvelertak på henne. Det er ikke bare intenst. Det er forferdelig farlig, og ubeskrivelig skremmende. Ankie vet at hun må forholde seg stille og rolig skal hun overleve dette.
Scener som dette kunne oppstå rett som det var. Det kunne være nok at hun ba om å få lov til å møte en venninne. Eller at hun prøvde å fortelle ham at hun var uenig i denne måten å leve på.
Sommeren 2010 melder sin ankomst, og Ankie har bare bodd sammen med dette trollet siden februar. Men hun er allerede utmattet og underkuet. Hver dag utfører han seksuelle handlinger med tvang mot henne. Det hele er så brutalt, at hun brukte lang tid senere på å i det hele tatt greie å tenke over at dette faktisk var grovt ufrivillig. Det var en psykolog som vinteren 2016 gjorde henne oppmerksom på at dette var høyst kriminelle handlinger innen det intime.
Gjorde hun ikke som han krevde på soverommet, visste hun aldri hva han kunne finne på. Bare visste at han slo hardt. At han sparket voldsomt. Holdt henne nede. Knøvlet henne som en verdiløs sekk. At han brølte høyt. At han kjørte livsfarlig fort samtidig. Hun prøvde å stoppe ham, men ga fort opp.
En dag nekter Ankie mer enn vanlig. Hun ville ikke. Da fikk hun se hvilket monster hun delte seng med. Først kastet han en skål veggen så den knuste. Så knuste han hele henne. Og av hensyn til respekten for Ankie, lukker vi døren der.
Mai gikk over til juni, og Ankie gjorde det klinkende klart for trollet at hun ikke kunne leve slik lenger. Ikke fikk hun jobbe, ikke fikk hun se vennene sine, han var voldelig på alle områder, og hun hadde ikke noe styring på økonomien lenger, fordi han drev og flyttet penger mellom flere kontoer slik at hun mistet oversikten.
Da bestemte han seg for at Ankie var syk mentalt. Hun måtte ha hjelp. Og jovisst, han var nok kontrollerende, innrømte han. Så det måtte han ha hjelp til. Denne psykologhjelpen han mottok skulle komme til å pågå frem til han ble kartlagt av behandleren. Da avsluttet han behandlingen.
I form av et samlivskurs flere mil unna, skulle de denne sommeren fikse alt. De måtte ta tog frem og tilbake, og det ble en dyr affære over en slitsom helg. To av veilederne på kurset la merke til hvordan denne mannen hadde behov for å korrigere Ankie i stort sett alt hun sa. De kom ingen vei.
Det var på tide å kjøre flere mil sammen for å besøke Ankie’s mamma. Bilturen gikk greit så lenge de hørte etter. Vel fremme viste det seg at bilen var ødelagt, og de måtte kjøpe ny. Han ville at Ankie skulle være med, som vanlig. Men nå, blant kjente, fikk hun nytt mot. Foran alle sa hun: “Nei. Jeg blir her.”
Det skulle føre til et mareritt ingen av dem glemmer. Han brølte og ropte i villt sinne, oppførte seg både truende og voldsom. Han skremte vettet av dem alle. Moren til Ankie hadde jobbet på krisesenter, og så hvordan datteren hadde forandret seg. Hvordan hun hadde mistet stemmeretten over sinnet sitt. Hun forstod, og hadde sett dette så mange ganger før på jobb. Nå var det datteren sin hun så forsvinne. Hun sa til trollet: “Du kan ikke snakke sånn!”
Jo, “fordi han var sår”, så “kunne han det”. Han kunne slå i veggene, brøle og peke opp i ansiktet på hvem han ville.
De reiste hjem. Ankie hadde blitt bare enda mer usynlig. Men hun hadde iallefall en mor som brydde seg. Dette trøstet, et sted langt der bak.
August puster inn over byen. Trollet får nå for seg at han selv kommer til å roe seg dersom hun beviser at hun har troen på dem to som par. De gifter seg på et lokalt fjell, og hun har vonde minner fra dagen. Hun er ikke sikker på om tårer hun så omkring seg var rørte tårer. Det var nok trist for flere dette her. Selv var hun nå redusert til et skall i en kjole der hun stod og sa ja til litt mer sant mareritt.
Som reumatiker blir Ankie stadig sykere utover høsten. Et smertehelvete med daglig tvungen sex inne i en slags blikkboks, er alt hun har å forholde seg til.
-“Jeg husker en gang vi hadde noen malere i hus som skulle utføre en malejobb. Jeg kom krypende ut fra soverommet og inn på kjøkkenet for å hente meg et glass vann. De så sjokkerte ut, og spurte meg om det gikk bra.”
Man skulle tro en samboer tok hensyn til slike smerter. Det var bare det at han mente at hvis hun hadde vondt, f eks i ryggen, hjalp det i følge ham med det han kalte sex og samliv.
Når du lever med en tikkende bombe, finner du deg i det. Da spiller du skuespill, fordi du vet at konsekvensene er store hvis du nekter. Man blir til et stoneface.
Negler klamrer og stikker ned mot låret, inn i huden. Et desperat hode slenges inn i veggen. Men denne gangen er det ikke han som gjør det. Ankie bryter sammen.
-“Det rablet for meg, slik det aldri har gjort hverken før eller etter.”
Hun løper opp på rommet og skaller hodet inn i veggen. Så segner hun ned til gulvet som en ball i fosterstilling og kjører neglene inn i huden på lårene sine. Hun biter i puta og skaller hodet flere ganger i veggen.
-“Jeg tenkte: Jeg vil bare dø. Vil bare dø. For da slipper jeg unna monsteret. Og da slipper barna også unna. Fordi jeg kommer meg ikke unna!” Ankie slår ut med hendene, og forteller åpent og ærlig om hvor umulig situasjonen var for henne
-“Dem sier: Ankie du som er så sterk… Men jeg følte meg så fanga at jeg ville bare dø..”
Styrke teller ikke dersom du kommer ut for en psykopat. Slike tar styrken fra deg uansett. Det er mer taktikk man må ta i bruk for å komme seg ut av edderkoppnettet før det store insektet spiser deg levende. Dette skal du som leser nå få et innblikk i. For nå skal du få lære hvordan Ankie, som på dette tidspunktet var totalt nedbrutt, kom seg unna psykopaten, og vant over ham på alle måter. Også i retten. Hvis en psykopat spiller et spill, hva om du må spille tilbake? Hvis det ER et spill, taper du både ludo og monopol dersom du ikke spiller. Du kan tilogmed JUKSE! For du skal VINNE, og det skal koste hva det koste vil. En psykopat er en luring av en falsk faen. Hva skjer dersom man er falsk og lurer en slik faen tilbake? Da skjer noe som heter rettferdighetens navn.
I hermetikkboksen som skal være et hjem, sitter Ankie fast av en enkel men viktig grunn. De fire barna som jo bor hos dem. Hun våker over dem som en ørnemor. Han skal ikke få være alene med dem, og hva kan skje med hans to barn dersom hun drar fra dem? Skal de være alene med et troll?
Vonde tårer fyller er par øyne som har sett og opplevd så altfor mye. Jeg ser at dette er et vanskelig tema for henne. Det er tårer hun ikke greier å stanse, og noe som gjorde at det å reise fra fortidens trollhule nærmest fremstod som umulig. For hun ble glad i de to barna. Jeg gråter mens jeg skriver dette, skal du vite, Ankie. Forstår at dette var uendelig sårt for deg.
Vonde dager i en hermetikkboks snegler seg videre. Hun er ensom nå. Hun som trodde hun hadde venner. Mange venner. Hvor er de nå? Hvorfor går hun under her helt alene om alt dette forferdelige ansvaret? Hvorfor er ingen glade i henne? Den skremmende sannheten forstår hun først mye senere; de prøvde å nå henne. Forsøkte å bry seg. De sendte henne mange meldinger.
Men han slettet dem.
Trollet hersket over telefonen hennes i en gråsone hun ikke fikk med seg. Systematisk. I tillegg fikk bare fem bryllupsbilder av de to henge på veggene, slik at inntrykket av tosomhet ble forsterket. Han innbilte henne at ingen brydde seg. At familiene hennes og vennene hennes var folk som hadde sviktet. Det var de to nå.
Det var annenhver helg hun tok kampene. Da barna ikke var der. Hos pappaen og mammaen sin var de skjermet, og hun kunne være tøffere. Det straffet seg med nedpsyking, tvang, ufrivillig sex og kvelertak.
Noe i Ankie begynner å tenke annerledes. Nå må hun være smart. Må værra lur nå. Hun lar høsten føre henne videre mot en fjern framtid, og begynner ny strategi.
Selv om han står fast ved det faktum at det kun er de to og ingen andre, får Ankie lov av sin manipulative samboer å ha besøk av én venninne. Ikke fler, bare henne. Så Ankie ber venninnen sin: “Han skifter personlighet når folk kommer inn i rommet. Jeg er så svak og liten nå, at jeg trenger vitner. Bekreftelse på at det ikke er meg det er noe galt med. Gjør meg en tjeneste og vent litt før du kommer inn i rommet, og før du går. Stopp og lytt.”
Trofast gjorde hun som Ankie ba om, og ble sjokkert over alt det fæle hennes kjære venninne fikk slengt etter seg av nedpsykende setninger. Det var litt av en personlighetsforvandling hun nå ble vitne til.
En gang fikk hun hele 20 minutter med en annen venninne ved en fotballkamp. Venninnen gråt og sa hun savnet henne. Ankie rakk å si: “Jeg holder på å planlegge, men må være smartere enn han” “…og på det tidspunktet følte jeg meg jo ikke smart i det hele tatt” utbryter Ankie, og ler i ren galgenhumor. Så kommer tårene igjen. Det hele var forferdelig fortvilt.
Mulighetene titter frem i små smutthull innimellom. Som da Ankie må være med trollet til legen med datteren hans, men i siste liten takker nei til å bli med inn til legen fra venteværelset. Hun vet nemlig at moren til jenta, trollet’s eks, skal komme og hente datteren den dagen.
-“Det var høst og surt. Det regnet. Men det var fantastisk godt å få gå hjemover alene. Jeg håpet på å få snakket med exen hans før han rakk å komme hjem, og det fikk jeg. Hun bekreftet for meg at han var slik jeg opplevde ham som.” forteller Ankie.
Samtalen med mamman til hans to barn ble en wake up for henne. Hun innså at hun måtte redde barna og seg selv. At det å bli værende ikke var det beste for noen av barna.
Nå bestemmer hun seg. Men hun har sett for mye av hans spillemetoder, og lært seg en del knep. Må være utspekulert og falsk nå.
For. Hvor ble hun av? Når mistet hun seg selv og havnet med hodet såvidt over vannet? Hvor ble de av alle sammen? Så de ikke at hun druknet. Var det slik det var å være Tina Turner da hun sang “What’s love got to do with it?” Hvordan var det å føle normalt igjen? Hvor i helsike var det Ankie hadde havnet? Hun hørte ikke hjemme her i denne forbanna blikkboksen! Nei! I sitt stille og hemmelige sinn la hun planer. Tanker han aldri fikk se, ble tenkt i høstmørket’s Trøndelag.
Det finnes 1000 måter å rømme på. Minst.
Desember 2010 gjør gågata i byen julehyggelig, og en stille, forsiktig og ydmyk Ankie begynner å manipulere tilbake. Hvis man kan kalle det manipulering. For hennes jul er langt fra hyggelig. Hun kjemper for livet, ikke langt unna den trivelige julegata med alle de forventningsfulle og smilende fjesene.
Plutselig mener Ankie’s forhatte ektefelle at det beste var at de flyttet i to forskjellige leiligheter. At forholdet da kom til å fungere.
Januar 2011 fjerner all julehygge i gågater og stjernepregede stuevinduer. Ankie kjemper videre med hodet over vannet. På finurlige og smarte måter, greide hun å lure trollet som askeladden selv. De måtte jo skilles, hvis de rent økonomisk skulle klare å finansiere to boliger. Han bestemte at dette da måtte dreie seg om to leiligheter i samme gate. Samme borettslag. Og de måtte være “kjærester”.
Selvfølgelig. Kjærester var nå nesten bedre enn å være gift, hva?
Ankie blir modigere nå. Hun aner friheten langt der borte i horisonten. Men hun kunne knapt puste. Kanskje kunne hun en gang i framtiden det borte, få nettopp det? Puste? Puste fritt?
Innen februar har Ankie og trollet kjøpt seg hver sin leilighet i samme gate. Men de har papirer å ordne i. Og Ankie går fortsatt gjennom dager av rent helvete. Det er bare det at nå er det verre enn før. Han mistet kontrollen, og det får hun kjenne. Kropp og sinn blir merket for livet.
En dag går det fullstendig galt. Av en eller annen grunn har det nok en gang klikket for ham. Ankie står ute i vindfanget. Barna hennes er hos pappaen, heldigvis. Men det ene barnet hans er der. Hun ser han gå og gjemme seg, og det er pent lite hun kan gjøre med det. Trollet hun fortsatt på tampen bor sammen med, er brautende og ustabilt sint nå. Han kommer mot henne som et tog gjennom gangen mot vindfanget. Han tar sats og hopper mot henne i et eneste stort spark. Det lille låret hennes blir truffet hardt av den foten i den gangen denne dagen, og hun tenker “Dette overlever jeg ikke. Nå må jeg løpe. Rømme. Han kommer til å drepe meg.”
Han vil ha veska hennes. De krangler og sloss om den veska mens han roper: “Jeg skal ruinere deg! Ødelegge deg di jævla tøs! Ta alle pengene dine! Du er fortapt uten meg!” Hun gir seg ikke, og hendene hennes blør når hun er ferdig. Hun gråter fortvilt. Kan det bli verre nå?
Mens han kjører barnet sitt hjem til barnets mor, rømmer hun. Gjennom folkestrømmen går hun som en fortapt robot gjennom gågata. Et skall, det er hva hun er. Folkestrømmen er nesten borti henne. Det gjør så vondt, men hun er så fortapt. Banken er ringt, og de har bedt henne gå til banken og få sperret kontoen sin der. Kontoen er sperret, og hun er bedt om å gå til politiet.
Når du er underlagt en psykopat, har du mistet både bedømmelsesevnde og troen på at du kan ta avgjørelser. Det var derfor avgjørende denne dagen at mannen bak skranken i banken ba Ankie gå til politiet.
Hun føler skammen. Det er som å gå rundt i en stor og synlig gapestokk i lokalsamfunnet. Dette er ikke første gangen hun føler at han henger henne ut. Nå holder hun ikke ut stort lenger. For det å gå rundt haltende med smerter i låret, blod på hendene, flau skam i brystkassa og tårer hun ikke greier å holde igjen, er mer ydmykende enn hun kan takle alene.
To blødende hender trekker kølapp. Nye tårer presser seg på bak to desperate øyne.
-“Jeg gjemte meg bakerst i en krok inne på lennsmannskontoret.” forteller Ankie.
Hvordan blir et traumatisert voldsoffer møtt inne på et lensmannskontor når hun eller han fortvilt og redd dukker opp der? Ofte uten å ane selv hvorfor man er der?
For Ankie skammet seg dypt og inderlig. Men det var ikke “bare” skammen som drev henne til å gjemme seg der innerst i kroken hos politiet. Politiet, som skulle beskytte henne akkurat da. Slik vi skattebetalere i Norges land har krav på.
Nei. Det var ikke mest skammen som drev henne til å gjemme seg som en skjelven liten mus der den dagen. Det var en voldsom, reell og intenst frykt for at han kunne dukke opp der. Hvert eneste sekund mens hun ventet, tenkte hun på det verste scenarie hun kunne forestille seg, dersom den sinteste mannen i verden fant henne nå.
Hun fikk snakke med en resepsjonsdame som tok avgjørelsen om å la henne vente enda en 1/2 time ute i det offentlige, og det da, vanvittig farlige venteværelset.
Man kan diskutere hvorvidt en slik avgjørelse er forsvarlig hva angår liv og helse. Ja, det stemmer, dette er et ytringsfritt land; dette kan vi diskutere. Hvordan vil spleiselaget av skattebetalere bli møtt av det offentlige støtteappararet i øyeblikk der man er avhengig av kloke og riktige avgjørelser som kan redde liv?
Heldigvis for Ankie dukket han ikke opp der. Heldigvis for resepsjonsdamen kom han ikke dit og skadet Ankie ytterligere denne dagen. Ankie fikk snakke med en politibetjent. Han bevitnet, sammen med en kvinnelig betjent, en kraftig “lårhøne”, altså et svært blåmerke etter sparket, og de blodige hendene. Dette ble ikke rapportert inn. Kun bevitnet. Og Ankie fikk ikke noe videre oppfølging, annet enn at det ble anmeldt av politiet.
Men hva skjer når politiet avhører en psykopat? I dette tilfellet ble saken henlagt.
Vi kommer tilbake til dette. For vår superkvinne tok til slutt saken i egne hender.
I noen dager gjemmer Ankie seg hos barna’s bestemor. Nå ryr det inn med meldinger på telefonen hennes. Psykopaten er desperat, og skriver stygge meldinger mikset med selvmordstrusler. Han blander inn megleren, som sender melding til henne om at hun må komme ned til huset de skal selge. Hun ringer megleren, og han blir meget overrasket. Han føler seg brukt av trollet som en brikke i et spill. For han hadde fått hørt at han skulle være med på å “lure Ankie ned til huset på morro”.
En nøkkel er grunnen til at Ankie velger å fortsette skuespillet. Hun må dra tilbake til det helvettes huset og late som ingenting, fordi hun trenger nøkkelen til sin nye leilighet, som idioten sitter og ruger på.
14.februar 2011 står for Ankie som en milepæl. Da opphørte samboerskapet, og de tok ut separasjon. Siden han var så opptatt av penger hadde jo Ankie overbevist ham om hvordan de ikke kom til å overleve som gift.
Hun forteller: “Jeg ble anbefalt å flytte langt unna, men da hadde han vunnet. Det er jeg som har et liv her, ikke han! Psykopater skal ikke vinne. Når du synes å se noen form for empati hos slike, så er det bare et skuespill. Disse har ikke noe anger, men alltid en baktanke..”
Kan det være slik, at måten å komme seg unna et menneske med sterke psykopatiske trekk, er å spille samme skuespill? Kan det være, at det eneste som funker, er å ape etter manipuleringsevne og jatte med hva angår virkelighetsforvrengning? Steg for steg, til man er fri?
For Ankie, så funka det nettopp sånn.
Men det var nå det verste helvetet starta. Han kontaktet henne i den nye leiligheten 20 til 30 ganger i døgnet, trakasserte henne og plaget henne verre enn noensinne. Hun var langtfra fri enda. En ny milepæl måtte til.
Mai 2011 glimter til med nytt håp. Knuppene spretter ut på trærne og symboliserer nytt liv. Og nytt håp?
-“Jeg har bursdag i april, så jeg ville feire den. Jeg inviterte til fjærafest 1.mai, og begynte å glede meg. Men han klikket villt da jeg fortalte ham det. Jeg fikk høre at jeg ikke tok hensyn til mine nærmeste, han kjefta og styrte på. Da ble jeg sint, og ropte: DU! Du har kasta bort alle dine sjanser på å være min nærmeste. De sjansene har du tråkka på, spytta på og voldtatt!!”
Han lurte henne med på å hente et skap. I baksetet i bilen satt det ene barnet hans.
Hun kan ikke reagere. Må sitte stille. Barnet i baksetet har mer enn nok å deale med om ikke hun skal si fra nå. Hun må ta imot. Han spøler rundt i den røde bilen sin mens han slår løs på henne og roper de styggeste ting man kan tenke seg.
Det var villmannskjøring, men han kjørte for fort til at hun turde hoppe av. Kanskje det var bedre for barnet hans i baksetet om hun hoppet av. Han grep tak i låret hennes og slo videre på henne.
Nå er hun på randen. Det er på tide med krisesenter nå. Hun greier ikke å bære mer alene, så moren hennes ber om å få ringe til et krisesenter.
Ankie drar til krisesenteret flere ganger og snakket med dem. Hun bodde der ikke, men denne kontakten var alfa og omega for henne. Det betydde alt.
-” Jeg dro faen meg til den fjæra, lell, jeg! Skulle feire bursdagen min!” Ankie lyser opp, og forteller: “….og det kom mange flere gjester enn jeg hadde drømt om!”
Gjennom tårer ler hun så hun ristet. De hadde det så gøy den kvelden, at hun ikke helt greier å finne ord for hvordan det føltes. Det var en minneverdig fjærabursdag, som hun aldri glemmer. Alt var kaos. Hun hadde fortsatt null økonomisk oversikt etter at han hadde rasert tilværelsen.
-“Men jeg hadde håpet. Jeg hadde håpet.”
I et 1/2 år fikk Ankie besøksforbud fra sin livsfarlige eks-samboer. Etter politiet henla saken, anket hun.
Februar 2013. Retten i Steinkjer er preget av et alvor som et lite troll prøver å bagatellisere bort. Ankie glemmer aldri hvordan den kvinnelige statsadvokaten forstod henne, da hun uttalte i rettssalen: “Du driver ikke å spøler rundt mens du roper og slår og klorer mot noen du ELSKER!” Endelig noen som skjønte. Saken varte i 2 dager.
Enstemmig dom: 40 000 i oppreisning til Ankie, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget. Retten var satt!
Han anket.
20.november, retten i Trondheim, ny dom avsagt enstemmig: kr 60 000 i oppreisning, 6 mnd fengsel, hvorav 3 mnd ubetinget.
Ankie forteller om tiden etterpå:
-“Det var på kveldene alt kom. Angsten filmene i hodet som gikk om og om igjen. Pulsen. Tankene. Til slutt lærte jeg å snakke til meg selv i tankene. Forsikre meg selv om at alt var låst. At han ikke kom dit nå. Lyder og lukter som minnet om ham skremte vettet av meg. Jeg lærte meg nye metoder, og jeg benyttet meg av fysisk trening som toppturer og zumbatrening. Jeg danset, klatret, og fikk ny selvtillit.”
Hun forteller om hvordan hun ikke lenger tar ting for gitt. Hun kan rope ut i glede over slikt som andre tar som en selvfølge.
-“Jeg får sånn lykkefølelse bare av å sykle meg en tur. Være fri. Det kan være å møte en venninne i gågata og slå av en prat med henne..”
Men.
Hvordan kan staten endre på måten et menneske i nød blir møtt av det som skal være det offentlige støtteapparatet?
For hverken Ankie eller skribenten er fornøyd med det faktum at
* Ankie måtte skrive brev til justis og beredskapsdepartementet i fortvilelse og desperasjon over at henne og de to barna hennes ikke fikk beskyttelse fra det offentlige i etterkant av beviselig grov vold og trakassering.
* blod og blåflekker ikke ble rapportert inn etter observasjon av politiet, ei heller tatt bilder av.
* en sak kan bli henlagt basert på vitneuttalelsen til en psykopat, der blåmerker og blod er bevitnet.
* et offer ikke skal få voldsalarm og besøksforbud. (1/2 års besøksforbud et år for sent er av latterlig art) ….ved noe politiet kalte en “glipp”.
* et offer for grov vold ikke får beskjed om at tiltalte i saken er domfelt før flere dager etter han faktisk ble forkynt dommen.
* at staten staten kan kalle seg det beskyttende organ, før de faktisk ER det.
Sommeren 2011. Ankie sitter på stranda nede ved småbåthavna. Det er hennes sted. Hun kan ikke helt kalle det frihet, det hun har opplevd det siste halve året, men nesten. Hun er der nesten nå. Han står plutselig der i butikken, og han sitter plutselig utenfor arbeidsplassen hennes i flere timer. Han markerer. Viser seg. Men hun er der nesten nå. I sekken har hun pepperspray og ulealarm. Flere steder hjemme har hun balltre. Dette er tryggheter og beskytttelse hun for evig og alltid må benytte seg av, siden staten Norge ikke vil beskytte slike som henne.
Ja. Det er sommer. Hun legger vinteren bak seg.
Gråten presser på, og hun skriver:
Denne publiseringen er et prosjekt konkret fra virkeligheten, laget i samarbeid av Ankie og forbipolene. Ankie ønsker å takke vennene sine, moren sin, familien sin, den kvinnelige statsadvokaten, forsvarsadvokaten og sin kontaktperson på krisesenteret.
Ankie: “Jeg er så lei meg for bekymringene jeg påførte mine nærmeste.”
forbipolene: “Men Ankie… det var ikke din skyld. Det var aldri din skyld.”
…cuz you don’t have to be anything other than yourself!
Fuglene synger, himmelen er blå, og jeg har sol i hjertet mitt.
Alle disse årene tenkte jeg på deg, Nina. At du valgte å ta ditt eget liv. Så altfor tidlig å dø. Klumpen i halsen er ikke til å bære.
Du var tremenningen min. Brevveninna min. Men du klaget aldri. Du fortalte aldri at ingen ville være vennen din. Der oppe i Nord.
Naturen florerte omkring oss det oppe i nord. Det var sommerferie, og vi gikk opp på fjellet Galten sammen med de voksne. Du lo og sa: “Gjett ka æ ska bli når æ blir stor! Det begynne på S!”
Jeg gjettet og gjettet. Til slutt ropte du: “Sprinter selvfølgelig!”
Ja. Du skulle bli stor du. Og så skulle du løpe fra alle sammen. I stedet skulle det bli så knalltøft dette livet, for deg å leve. At du i stedet reiste fra oss alle så altfor altfor tidlig.
Du vet jeg snakker til deg ofte. Gråter til deg. Snakker rolig til deg. Later som du hører meg fra himmelen Freser til deg: “Hjelp meg å finne mora di da Nina! Jeg vil skrive om deg! Vi kan ikke glemme!”
Jeg hørte mamman din hadde flyttet sørover. Lette og lette. Etter feil navn.
Denne uka fant jeg henne. Ved rett navn!
Så fort jeg får muligheten, setter jeg meg på toget og gråter meg nordover til Bodø, jeg lover deg, Nina, jeg lover.
For mamman din, hun vil heller ikke at vi skal glemme. Vi skal sørge for at folk får lese din historie. Du var så sterk, du levde ikke ditt korte liv forgjeves. Noe å lære av deg, vet jeg at vi har.
Jeg var vennen din. Så ble vi begge til unge psykiatriske pasienter. Du i nord. Jeg her i Midtnorge. Så ble det mørkt.
Du døde altfor altfor tidlig, vakre, kloke, spreke, pene Nina.
Jeg må, som du vet, til bunns i dette for å prøve å forstå deg. For å krympe klumpen i halsen. Fordi jeg vet du ikke ville at ditt valg skulle bli et tabu å snakke om.
Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen. Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.
Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.
“Mamma, jeg tror du må lese dette.”
Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: “Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger.”
Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.
Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999.
Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.
Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne.
-“Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: “Det er hemmelig!”
Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt… Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen.
Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime. Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.
En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet.
Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp.
I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt.” Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt…”
En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.
I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.
Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.
Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.
Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa’s baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.
Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke “bare” gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.
Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som “beste skole i distriktet”. Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: “Vi bryr oss”.
Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.
Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.
Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.
“Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint” Forteller hun.
“Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: “Det var på tide!” Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: “Ååååhhh!” Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!”
Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: “Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!”
Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe.” Lærer”, du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!
Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer.
Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine’s vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.
“Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte.”
Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine’s dialekt.
“Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg.”
En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare.
Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.
Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.
-“Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg…”
Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.
-“Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte..”
Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.
Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.
Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå.
-“…du vet .. vel .. 7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller…”
Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er “jenta som stod opp for henne” Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:
-“Alle gjengene, du vet. Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken..”
Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun “ikke tåler trynet hennes”, før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.
Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå.
Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine’s hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den “kule” jenta kommer ut. Da slipper hun taket.
-“Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt.”
Det var ” Den kule gjengen.” til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: “Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?”
Stine fikk stotret frem mellom gispene: “Det vet vel ikke du noe om!”
Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den “kule” gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.
-“Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del.”
Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer…
Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter.
-“Den rektoren… med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor’s kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg..”
En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene.
Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: “Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg…!” “Verden hadde vært bedre uten deg!”
Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå.
Etter en liten stund var det på’n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.
-“Men det er bare småpirk.”
Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til “småpirk”, at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele.
Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine’s mamma, og sykdommen ble avverget i tide.
Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.
Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.
På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene.
Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.
-“Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??”
Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:
-“Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: “Dette sier vi ikke noe om, hva?”
Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.
Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.
Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.
Stine’s råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.
Ja tenk det, Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem.
Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.
Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.
Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.
Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.
-“Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma…”
Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.
Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!
