Hvis jeg bare fikk skrive din historie, min venn 🐋🌊💙❄☁

 

Din historie. Din historie er den ultimate for meg å skrive. Jeg har kjent deg i noen år nå, og hver gang jeg tenker på hva du har vært gjennom, og fortsatt sliter med, presser tårene på. De presser på nå også.

Men jeg tar min egen tunge ryggsekk på og vandrer videre. Tårene i øynene mine skaper et speil. Jeg lar dem alle speile seg. Slik de har speilet seg i dine tårevåte øyne i årevis. Uvitende. Blinde. Dømmende.

Slik de har dømt deg nord og ned og lekt dommere. Forsøkt å knuse deg, til du knapt kunne reise deg.

Om de så hadde grunn til å prøve å ødelegge deg, hadde de ingen rett til det.

Som jeg brenner etter å skrive for deg. Ser du ikke selv at du kan løfte hodet nå? Skjønner du ikke selv at du kan være stolt av alt du bærer på i ryggsekken din? 

Stories to write. Words to tell, I’ve got stories to tell. Mange, mange. Og du skal vite, at hvis den dagen kommer, at jeg får lov til å lytte til din og fargelegge den med ord, skal jeg gjøre det med like mye verdighet og æresfrykt. Jeg skulle skrevet den så magisk og vakker, at du sakte men sikkert hadde løftet det vakre hodet ditt igjen.

Jeg ville ikke bare skrevet dine tanker for deg. For flere, mange flere.

Min venn. Jeg tror tiden snart er inne for at de har stjålet nok av din verdighet og trygghet. Hva som har hendt i fortiden, er noen ganger mørklagt, og lider du enda er det på tide at tårene dine endelig får trille.

For aldri kjenner du deg trygg. Alltid føler du deg ensom. Hver dag bøyer du hodet i evig sorg og smerte. Jeg greier ikke å overbevise deg om at du ikke er ensom. At du er bra nok for oss alle. Du druknet for lenge siden i et mørkt tjern laget av sorg.

Noen ganger, min venn. Noen ganger tror folk at de vet. Noen ganger dømmer folk fortsatt hekser til å brenne på moderne, uskyldige bål. Jeg vil så gjerne banke i bordet, og snarest hente deg ned fra bålet før du brenner opp. Min venn. Du har lidd nok nå. 

Jeg tror ingen ville lide av å bli bedre kjent med deg, slik de tror de kjenner historien fra før. Jeg vet du er redd, men jeg tror ikke du har noe å frykte. Jeg forventer av folk at de slutter å speile seg i dine tårevåte øyne, og heller hjelper deg å tørke dem.

Du er ikke egentlig ensom. 

Du bare trekker deg unna som en fugl flyr sørover om høsten. 

Du prøver å finne varmen.

Men du rekker aldri fram i tide, for dem har skadet vingene dine lenge før du forsøker å flykte. Hver eneste gang. Hvert bidige fluktforsøk.

La meg hjelpe deg å fly. Tro på at jeg vil deg godt, min kjære kjære venn. La meg reise sammen med deg til et sted i fortiden der du mistet deg selv. Vi må finne deg igjen. Du må fly igjen.

Du må

fy

igjen.

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg