Spøkelsestoget

 

Var du med meg i dag? På din underfulle måte som jeg har lært meg å kjenne…

Skeptikeren meg… som leter etter forklaringer selv om penna klikker villt på stuehylla av seg selv. Selv om ei såkalt synsk dame påstod at du var med meg, men at du syntes jeg var treg. Selv om det var som om du hørte meg da jeg sa ut i lufta: “Okay! Hvis du synes jeg er så treg, så hjelp meg å finne familien din da, jeg har jo ringt og lett!”

Selv om jeg fant dem to dager etter. Var jeg fortsatt skeptisk til “gjenferd”. 

Men når folk snakker om det samme fra flere kanter, og jeg merker nærværet selv, må jeg bare nesten gi meg. Min venn i himmelen.

Jeg er kjent for å stikke av og oppsøke deilig ensomhet iblant. I dag skulle begge barna være med pappan sin, så jeg ruslet ut døra for å gå ned til togstasjonen. Bestemte meg for å legge igjen skeptikeren i meg hjemme, og flyte med. Være åpen for heavenly guiding.

Noe dro i meg da jeg gikk forbi en liten gutt. En tanke skjøt ned i hue mitt, og jeg strittet imot.

Nei jeg kan ikke DET!

Men det var som om jeg måtte spørre den lille gutten: “Unnskyld at jeg spør deg” sa jeg så vennlig jeg bare kunne, og fortsatte: “…men kan jeg spørre deg hvor gammel du er?”

Gutten svarte like vennlig: “Jada det kan du. Jeg er 11 år.” 

Jeg måpte… forklarte gutten at jeg spurte fordi jeg nettopp hadde skrevet om en gutt på 11 som ble mobbet. Som om det var en god grunn til å spørre om det. 

Det var som om du ville vise meg hvor liten du var da du tok livet ditt. Jeg snudde meg og så etter gutten. Han hadde ransel og gul jakke. Jeg så for meg at du var litt lengre enn ham. Mamman din sa det. At du var litt lang for alderen.

Nedover bakkene og inn på toget. Right on traintime. Jeg satte meg på et firersete ved ei dame, ovenfor en mann. Noe drev meg til å ombestemme meg, og sette meg ved mannen, ovenfor damen. Nå satt dama og jeg rett ovenfor hverandre, ved vinduene. En blind man  satte seg der jeg satt, og den andre mannen satt ved min venstre side. 

Underveis, mens toget småristet seg innover til Trondheim, fikk jeg en intens lyst til å be den fremmede mobilsurfende ved min side, trykke seg inn på historien jeg skrev her inne på bloggen, om deg og hvordan mobbingen drev deg til selvmord som 11åring, og lese den. 

Men noe sa meg at det var feil. I stedet fikk jeg en trang til å dele budskapet med damen ovenfor meg i stedet. Akkurat da tok hun opp mobilen. Jeg lente meg frem og sa: “Unnskyld, kan jeg gi deg et tips?”.

Stranger lady nikket og mottok tipset. 

Jeg slo satte i headsettet og slo på spotify, mens jeg lot toget føre meg inn mot byens sosiale ensomhet. Undret på om dama leste om deg. Smugtittet iblant for å lese ansiktsuttrykkene hennes. Hun rynket på panna iblant, mens tommelen telefonskrollet. 

Tankene rullet fortere enn toget gjennom hodet mitt. Hva i alle dager var dette? Det var nok helt tilfeldig. Dette med at jeg så inderlig ønsket å dele med en fremmed denne grusomme historien. Et menneske til som vet om min nye venn i himmelen, et menneske til som kanskje etter å ha lest den, og som skjerper alle sanser for å stanse mobbing..

Eller hva om det viste seg at det var en mening med at akkurat hun skulle lese?

Jeg lyttet til musikken, som rytmet meg inn i følelsene mine. Det er dagen før det er akkurat 25 år siden du dro din vei. Det skulle ikke ende slik. Du døde mandag 5.februar i 1990. I morgen er det ubønnhørlig 5.mars 2016. Jeg snakket med mamman din i går. Så snakket jeg med søstra di. Universtet dyttet meg litt overende da jeg tenkte over at jeg snakket med en del av DEG. ….han gutten i skolegården som jeg aldri ble kjent med. Som jeg hørte om da jeg gikk på ungdomsskolen.

Det var helt sikkert ikke meningen at du skulle dø.

Hva om det var meningen at du og jeg skulle bli kjent? 

Det viste seg at vi hadde tenkt de samme tankene, søstra di, mamman din, og jeg.

For det er som om du lenge har forsøkt å nå meg.

Dama på toget ser opp på meg, så sier hun med nordlansk dialekt, i det hun drar opp ei bok fra vesken sin: “Jeg er på vei til der jeg studerer. Vi har for tiden fordypning i mobbing…”

 

 

Jeg tar meg til ansiktet med begge hendene. Den ikke lenger så fremmede damen forklarte at hun utdanner seg til veileder for lærere. 

Jeg fikk innblikk i en verden av lærere som ikke er gode nok lærere bare fordi de er råe innen matematikk, naturfag og norsk. Lærere av Norge som må veiledes innen dette med å arbeide med mennesker. Små, sårbare mennesker.

Da jeg gikk av ved Trondheim stasjon, kjente jeg at jeg overga meg. Litt fortvilt og samtidig lykkelig, ga jeg meg hen til det faktum at jeg rett og slett ikke har peiling på “livet etter døden”.

Samtidig kan det jo hende at siden likt tiltrekker likt, ja så skjønte hjernen min i form av intuisjonen min, at akkurat den dama burde lese om deg.

Du har blitt sett. Observert. Jeg kjenner noen som så deg etter du døde. Likevel er jeg så redd for å se hva lufta skjuler, at jeg finner forklaringer.

Der og da, for noen timer, overga jeg meg, og lot det være en mulighet for at….

ja for at…

for at jeg ikke har peiling i det hele tatt på ….dette ukjente kjente. 

Men innerst inne, lille venn, bruker jeg tid på å bearbeide alt som hendte med deg. 

Samtidig som jeg prøver å ikke bli skremt av alle disse himmelske hintene.

Innerst inne er jeg ikke lenger i tvil. 

Jeg bare prøver å venne meg til at der kan være en mulighet for at du og alle mine andre kjære på den andre siden, fortsatte å finnes etter du døde …  

For å få møte dere en vakker dag, er det eneste jeg ønsker meg den dagen jeg kommer etter.

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg