En liten gutt står alene inne på skoletoalettet med vondt i leppene. Tårene renner i frie strømmer. Han har bitt seg i leppene for å holde tårene tilbake, lenge nok. Han er alene. Alene. Helt, helt alene. Tårene kan trille nå. Ingen ser det..
“Jeg har på en måte bevist ovenfor meg selv, og dem som var jævlige mot meg, at jeg er tøffere enn de tror. At jeg ikke tok livet mitt. Det har vært hardt. Og det er fortsatt hardt. Veldig slitsomt. Men jeg er her enda.”
Jeg lytter til Laleh i det jeg rusler bortover Hommelvik’s strake veier langs sjøen. “I will tell your story…” synger hun. Havet puster. Det er iskaldt, og vinteren har bringt det norske folk i hi. Jeg vet det er meningen at jeg skal hit i dag. Noen ganger bare vet jeg, that I need to tell that story…
Siden oktober har jeg prøvd å fått tak i han. Vi møttes den kvelden jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnquist, da vi pratet litt mens jeg satt på Bamses pub og ventet. Og jeg visste. Jeg visste at jeg ville skrive hans historie, ut fra det lille han fortalte.
Innimellom har jeg nådd han. Men han har kviet seg. Behøvd tid på å gruble og tenke. For oppmerksomhet, det er han ikke særlig glad i.
I dag tilbringer jeg timer i sofaen til Tore Valstad, 38, i Malvik kommune. Jeg har fått æren av å bli med på en reise tilbake til åttitallet. En fjern fortid som jeg har ventet i 3 måneder på å få lov til å belyse. Og disse lyktene er de første som lyser opp denne historien. Tore poengterer at han ikke ønsker noe slags medlidenhet. Han har bygd seg opp lenge for dette.
Vi må være hjemme hos han, der tryggheten oser, og persiennene er trekt for. For han er skadet av år med mobbing. Bare det å gå på butikken er utfordrende for han.
I 1984 begynner en spent liten gutt på 7 år på Hommelvik barneskole. Han undrer på hvem klassekameratene er. Er ikke vant til mange å leke med. Har heller ikke gått på barnehage, som mange andre. Forventningene er store hos den lille gutten. Som selv beskriver seg som større og mer røsslig enn alle de andre.
Forventningene blir snart knust. Det går ikke lang tid før han blir “utvalgt”.
Hver eneste dag skal bli preget av regelmessig psykisk tortur, slag, spark og spytting. .
Det er vondt for Tore å fortelle om dette. Innimellom må han holde for øynene. Da sier han “sorry”, mens tårer triller.
Han ble aldri god nok for guttegjengen i klassen. En gjeng på 3-4 stykk gutter. For hvert onde ord, for hvert spark og for hvert slag, beskriver Tore at det kjentes som om noen tok en kniv og stakk i hjertet hans, for så å vri om, for så å gjøre det igjen…
“De kunne sparke meg i rævva for å le av meg. Det var verst i gymmen, for da fikk jeg høre hvor feit, ekkel, stygg og fjøsstinkende jeg var.” Alltid stod jeg igjen, og ble den siste som ble valgt på fotballaget. Det var uutholdelig.
Tore forteller om en gang han og et par stykker til satt utenfor klasserommet og ventet på at timen skulle begynne. Plutselig kom en i den slemme gjengen og spyttet ned på Tore. Spyttklysen landet rett i hodet hans, og sa mer enn tusen ord.
Han prøvde. Prøvde å spørre: “Hva faen er det du gjør? Spyttet du på meg?” Men gutten lo, og gikk sin vei.
Det var ok. Det var greit. Men bare for læreren og mobberene. Det var slettes ikke ok for Tore.
Alt så ut til å “være galt” med gutten som var så spent på vennene han skulle få seg første skoledag på barneskolen. Klærne. Kroppen. At han bodde på en gård. Alt. Alt var visst på vranga. Dessuten tjente foreldrene til de andre mer penger enn hans.
Jeg ber han beskrive det verste han husker. Den gjestfrie, trivelige mannen humrer litt ironisk og rister oppgitt på hodet. -“…Ja, du kommer sikkert til å synes det er teit at DETTE er det verste jeg minnes. Men det var så forferdelig ydmykende!”
Tore forteller om da han gikk i 7.klasse på ungdomsskolen. En gutt i 9.trinn satte ut rykter om at han drev utukt med grisene på gården han vokste opp på. Det var fæle ord som ble spredt videre som ild i tørt trøndergress, og folk trodde på den stygge ilden i årevis. Situasjonen forverret seg denne perioden, og avskyen medelevene viste han, så ut til å være grenseløs.
En dag eskalerte alt i klasserommet. De hadde ikke hovedlæreren denne dagen. Dette var en annen lærer, som nok i sin beste mening tok til motmæle mot mobbingen. Han sa høyt, så alle hørte det: “Nå må det bli slutt på å kalle Tore alt dette. Det er bare tull at Tore her driver utukt med dyr!” Alle så på han. Det flaueste, mest ydmykende øyeblikk oppstod der og da for en som allerede slet fra før..
Jeg spør: “Ble det 1000 ganger verre?”
Tore rister på hodet: “Nei. Det ble en million ganger verre.”
Utover 90tallet vokser den lille gutten til. Han lærer seg med årene at han må ha et tøft ytre. Han må bite tårene i seg og gråte på skoletoalettet. Utagere kan han gjøre hjemme på gården, der han raser fra seg mot familien. Tore uttrykker dårlig samvittighet for dette. Særlig ovenfor moren sin. Han er så inderlig glad i moren og søstrene sine. Er lei seg for disse årene, hvor all mobbingen på skolen gikk utover de hjemme. Men det skulle ikke prates særlig om skoledagen ved middagsbordet. Ingen visste.
På skolen bagatelliserer en feig lærer årevis med psykisk og fysisk mishandling gjennom åttitallets ensomme sti for Tore. Ikke blir han godtatt i klasserommet, i gymgarderoben blir han systematisk utsatt for nedpsyking. Ute i skolegården er han fritt villt. At han ikke kan stole på alle voksne, har han forlengst forstått, og bitt i seg. Læreren har et ansvar for den ensomme, plagede eleven. Tar han ansvar? Nei, tvert imot. Læreren er med på det. “Dette må Tore tåle.. Ta seg sammen. Tåle!” Læreren grep aldri inn. Aldri.
Allerede i fjerde klasse på barneskolen får Tore skumle tanker. 10åringen begynner å fundere på hva i alle dager han gjør her på jorda sammen med alle disse menneskene. Folk som ikke ser ut til å like han, samme hva han fortvilet prøver å gjøre.
Som ungdom tenker han: Hvis han betaler dem? Kan de like ham da? I det minste være litt venn for noen dager? Ja, det kan de, sier de andre ungdommene. De slemme guttene. Så i desperasjon stjeler han penger fra foreldrene sine. Det er ikke vanlig opprør. Nei dette er et siste desperat forsøk på å bli godtatt.
De tar gladelig imot penger, mobberene. Men de tar ikke imot han, slik de lovte han. Det var bare en del av den psykiske terroren, dette også. Så fikk han erfare at han ikke engang kan kjøpe seg popularitet.. De var like frekke og nådeløse som før. Ordene som hadde haglet i årevis, drysset ned på han nå også. Han hadde betalt. Hva mer ville de ha? Hva annet kunne han gjøre?
Ja. I 1984 gikk en spent og forventningsfull gutt inn på skolegården i Hommelvik skole. 9 år senere kjente han også på forventninger. Men nå var det grå, triste forventninger om at han en dag burde ta over gården. Det skulle ikke bli slik.
For nå hadde han fått hørt helt siden han var så liten som han kunne huske, at han “stinket fjøs”, at han var ekkel, feit og heslig. Nå hadde de spyttet så mye, slått så mye, og sparket så mye på han, at det ikke var særlig mye igjen av han. Utad tok han på seg ei tøff og hard maske. Inni seg stod det livstruende til…
Tårene presser på hos underskrivende. Tore gråter. Jeg kjenner på meningsløsheten. Denne uselviske, snille, coole, tøffe, trivelige, flotte mannen …sitter her og betaler fortsatt.
-“Jeg sliter verre med det nå enn før,” forteller han. -“En av dem har bedt om unnskyldning, og det virket som han mente det. Han var trist. Jeg har sagt at det er greit. Men jeg vil aldri få livet mitt tilbake uansett”
Tore forteller om null utdanning. Han snakker om en CV han ikke greier å stå for. Om deler av ei bygd som bare aldri slutter…
Jeg kommenterer at hele historien kan minne om psykisk terror i 9 år.
-“Ja, men du må huske på at mobbingen pågår enda. Jeg får høre igjen på bygda at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. Rykter om meg ser ut til å ingen ende ta. Men jeg er jo snill som en bamse. Gjør ikke en flue fortred. De setter meg i gapestokken for å skjule sine egne feil…”
Jeg ser meg rundt. Det er en nyoppusset, fin, ren og ryddig leilighet. Jeg blir vartet opp med kaffe og gjentakende spørsmål om jeg ikke vil ha noe attåt. Han fikser musikk som jeg kan lytte til mens jeg skriver litt, og er kjempespennende å prate med.
Fader ta, jeg må bare si det: Jeg digger denne fyren! Han minner meg på om mine nærmeste kompiser, og jeg greier ikke å forestille meg hvordan noen kunne være så kjipe mot han. Denne mannen rocker jo villt.
Tore forteller videre om det som irriterer han mest den dag i dag. At han aldri tok igjen. Og at de mobbet akkurat han, som bare er grei og snill.
Det brister. Tårene er nådeløse, og de må frem. Isklumpen fra alle vonde årene må smelte nå. Litt etter litt. Dette er hva han har gruet seg til. Å gå i dybden av vonde minner for første gang. Han gjemmer seg bak sterke armer, og kan ikke holde igjen tårene. Stemmen sprekker, og nå er det ingen vei tilbake.
Jeg gråter sammen med han. Kjenner ansiktet vri seg i salt svie. Fortvilelse og gammel avmakt er til å ta og føle på, og respekten jeg kjenner for denne modige, utholdende overleveren ….er enorm.
Minnene er som en lukket kiste. Han hadde innimellom gjennom disse månedene håpet at bloggeren forbipolene ga seg med meldinger og telefoner. Men så kom han jo fram til at det kunne være ok å prøve å åpne den forbanna kista likevel.
-“Det som har pågått i alle de årene der, har gått på bekostning av mye som betyr masse for meg. Kjærlighet, familie, utdanning, jobb. Det å føle seg verdsatt for den man er. Tilhørlighet. Jeg kan ikke huske sist jeg var avslappet. Sover 2-3 timer i døgnet. Dette kommer til å sitte til den dagen jeg dør.”
Tore er en tøffing av et lettrørt følelsesmenneske. Og sympati ønsker han altså ikke. Han snakker om ansvar for egne valg
-“samtidig er det naturlig at jeg har tatt de valgene jeg har tatt, også.” Poengterer han, som i ungdommen kjeftet og smalt med dørene kraftigere og høyere enn innen normen. Slik agresjon hos barn, mener han kan være et sikkert tegn på at man blir mobbet.
Han har aldri sloss eller vært voldelig. Snill som dagen er lang.
Jeg vil vite fra han som jeg anser som ekspert: Hva kan vi voksne GJØRE mot mobbing?
-“Vi må gripe inn og være krassere og mer bestemt mot lærere og inspektører. Vi må oppdra våre barn med klare grenser. Og vi må prate om skoledagen ved middagsbordet. Barna må lære seg å snakke om det.”
Tore vet altså hva han snakker om, og han fnyser av politikere som babler om, og lover, at “skolene skal bli mobbefrie innen 2016”.
-“Mobbing kommer alltid til å være der. Det vil alltid være noen dårligere stilt, som blir plassert på sidelinja. Foreldre må innse at de ikke kan dikke dikke hverken med lærere eller politikere. Og at barna får med seg mer av det som blir sagt og gjort i voksenverden enn vi tror.”
Det er 2016. Tore kommer til å fylle 39 år i april, som den væren han er. Dette er det voksne platået, og han er reflektert, klokere enn før, og ærligere ovenfor seg selv.
Han stenger seg inne. Trekker ned persiennene. Er livredd for å gå på butikken. Hverken Nav eller lege forstår ham, og det forventes at han skal kaste seg ut i det “normale samfunnet”.
I en stue i Malvik sitter en sabla allright kar alene, og grubler. Tenker. Kjenner på angst. Overtenker. Vil være alene. Tenker at ingen liker han. Det er lenge siden første skoledag i 1984. Lenge siden, men det var som i går, i ei kiste som nå er åpnet.
De tok ikke ansvar den gangen. De voksne på skolen. Nå som kisten er åpen, har vi alle et ansvar. Vi må slutte oss omkring. Vise medmenneskelighet og sunn aksept.. Det er helt klart det vanskeligste Tore kan gjøre, dette. Å gi oss denne åpne kisten. En skatt for bidraget til et åpnere samfunn. En forbannelse for Tore.
Mobber. Du må innse at slaget er tapt. Dette er media, and we are here to stay. Ingenting behøver å foregå bak lukkede dører lenger.
I en taxi for noen år siden, spør taxisjåføren: “Du huske mæ itj, du?” Da kjente jeg igjen han fra ungdomsskolen. Han begynte å prate om hvordan han kom til å droppe 10årsjubileet for å unngå å møte de som mobbet han den gang da skolegården var uttrygg.”
Han sa: “Du. Du var alltid snill, du.”
DET, kjære medmenneske, er hva du skal sørge for å høre om deg selv senere!
Bærer du på dårlig samvittighet fordi du var en mobber. Skole. Arbeidsplass. Whatever. Det er ikke for sent å si unnskyld, forhåpentligvis. Kanskje kan du redde et liv med den praten. Den oppriktige beklagelse. Og først DA, kan vi andre respektere deg.
Kjære Tore. Tusen inderlig hjertelig innmari TAKK for at du valgte å la meg være med deg på reisen tilbake til den grusomme fortiden. Jeg lover at jeg ikke ser på deg som et offer. Du er en helt. Og jeg håper dette kan bli et livsvarig vennskap. Håper jeg får være kompisen din. For det var både latter og tårer å erfare sammen med deg i kveld. Du er en amazing bra dude! Og du skal HOLDE UT videre, for verden trenger deg.
Og vi andre? Våre barn? De behøver slike åpne kister. Sårt og inderlig.
Takk fra oss foreldre, og takk fra barna våre.
Jeg skrev en tekst til deg, til dagens tøffing. Versegod:
❤💪
Begynte å lese. Men klarte desverre ikke å fortsette. Når det handler om små barn som har hatt/har det vondt. Har eg lært meg å stoppe opp. Sikkert feigt. Men tenker så mye og lenge på det etterpå at det går ut over søvnen.. Men vet at det er en flott historie, siden det er du som har skrevet det helene <3 Og til deg Tore ...Stakkars stakkars deg.. ; ( Syntes det er så flott og tøft av deg å dele. Dette er ting som MÅ gjøres noe med !! Ingen barn skal måtte oppleve det som du har opplevd. Vi må få slutt på denne mobbingen!! Tårene rennen får lille Tore gutten <3 <3 <3
Begynte å lese historien selv om det er sent. Utrolig sterk historie som jeg kjenner meg altfor godt igjen i. Ikke så lett å lese pga tårene som kom. Støtter deg Tore.
Svein: Kjære deg. Takk for kommentaren. Det er på tide å rocke ved noe grunnleggende i dette landet, og du er med å riste tak i det, “bare” ved å kommentere støttende. Vi støtter deg også, Svein. Hvis du får lyst til å snakke om det, kontakt meg, så skal jeg videreformidle kontakt.
charlotte79: Gode snille DU. TAKK. Jeg digger alle som er med og støtter denne modige, snille, tøffe, sterke mannen.
Takk for at du løfter fram Tores historie! Veldig trist å høre hvordan han har hatt det og hvordan det påvirker ham idag. Han høres ut som en virkelig flott fyr! Håper veldig at livet har noe godt i vente for ham. Mange klemmer til Tore!
Utrolig trist men dessverre “bare” en i rekken😔
Jeg har selv vært offeret på ungdomsskolen og min eldste har også vært den utvalgte. Ufattelig vondt og utrolig stort av deg å dele! Ett tema som vi aldri må slutte å belyse!!! Dette må bare fram i dagen.
Takk til dere begge to for at dere deler! Ufattelig vondt , men veldig viktig jobb dere har gjort!!
Masse lykke til videre begge to 😃🌹
Mette: Tårene presser på når jeg leser din kommentar. Det SKAL ikke være sånn…! Jeg er overbevist om at både du og din eldste er mye mer enn verdt tårene i øynene mine, og at dere burde bli behandlet med respekt. Sender dere to gode, varme klemmer. Hilsen Helene.
Hei!
Det er nesten umulig å komme seg forbi dette uten den riktige hjelpen for å skape forståelsen for hendelsene og det helhetlige bildet. Man sitter fast i tiden, den som en gang var eksisterer fortsatt like ekte. Lever livet i fortiden, bekymrer seg for fortiden, glemmer/klarer ikke å leve i nuet. Jeg vil gjerne bidra med mulighet for å hjelpe Tore, men trenger da å få sendt han et nummer han må ringe. I den andre enden av den ligger forståelse og mange svar.
Mvh Eirik.
Marit: Tusen takk for kommentaren din. Jeg vet at hvert eneste ord betyr så mye for dette herlige mennesket jeg fikk lytte til i går.
Dette var en story som gikk RETT i hjertet!!❤ og selv om jeg VET at det ikke vil forandre noe men å få prate ut letter på trykket….så jeg tror mulig Tore har det bedre i dag??! Håper det 😊 jeg håper også å få MIN historie på trykk en dag….jeg har noen ord til egen trøst: det er ALLTID noen som har det jævligere enn meg😕 men hvordan kan man måle nøyaktig HVOR vondt hva er for hvem!!??
Tore… Jeg hadde ingen anelse…dette gjorde vondt å lese😥 Takk for at du deler… Har alltid sett på deg som en veldig real kar og husker deg som alltid snill, spandabel og blid. Trivelig, e vel riktig ord….🙏🏼 Kudos, Tore…Du har min fulle respekt! Også håper jeg du finner styrke til å reise deg igjen. ✨
Kjære Tore.
Takk for at vi får høre din sterke og vonde historie. Og takk for at du fortsatt er her i dag. Jeg har selv opplevd å bli frosset ut, at ingen på hele skolen ville snakke med meg. Lærerne som mente at jeg måtte bare ta tak selv, gå bort til de andre og være med. Når lærerne gikk inn igjen, gikk alle de andre bak skolen og jeg sto igjen helt alene. Følelsene som ble sådd i meg i den perioden kjenner jeg så godt på kroppen når jeg leser historien din. Jeg får vondt inni hele meg av å tenke på at du har hatt det sånn i så mange år. Jeg håper de som har gjort dette, og fortsatt er med på det, leser dette og skammer seg! Og at de tar seg selv i nakken, tar med seg skammen sin og sier unnskyld til deg. Ikke at det hjelper så mye, for skaden har jo skjedd. Men viser de ansikt kan de kanskje være med å påvirke mange andre rundt seg til å la deg få være den du er og gi deg den respekten du fortjener for at du har holdt ut! Vær stolt av deg selv. Du er tøff.
Klem❤️
Utrolig trist historie😢 men det er så viktig og få det ut,ut i dagens lys ,ut i media…så alle sammen får høre det,kjenne på det og kanskje til og med få skikkelig dårlig samvittighet.
Kjære Tore, du var dessverre alene da…men du er langt ifra alene nå💜vi er mange som kjemper med deg,og blir vi mange nok…så kanskje KANSKJE vi en vakker dag blir sett å hørt og kanskje får stopp på denne h……. mobbingen. (Det er lov og håpe💜)
KjæreTore.
Tusen takk for at du deler den streke historien med oss💖. Den har gjort stort inntrykk på meg og vil bli husket.
Takk også for tips til håndtering av det. De kommer fra deg som er ekspert. Det er viktig.
Ønsker at livet snart snur til det bedre for deg😊
Hei Tore 😊
Takk for at du forteller din historie👍 vi er nok dessverre mange som har vært gjennom det samme ved den skolen 😞 jeg har aldri turt å sagt ifra, men har heller smilt meg gjennom livet…. Men innvendig har jeg grått 😢 vil ønske deg lykke til videre, stor klem fra meg 😊👍
Åse Gordon Butt: Kunne du tenkt deg å la meg skrive historien din? Mvh Helene
Eirik: Heisann Eirik. Jeg snakket nettopp med Tore, og han ba meg være mellomledd her, da han muligens er interessert i å snakke med deg
Han ba meg snakke med deg først, og det gjør jeg gjerne. Ta kontakt på facebook Helene Dalland. Ta kontakt igjen her dersom du ikke har fb.
Til alle som kommenterer så vennlig til Tore. Hvert eneste ord er utrolig digg for han å lese. Og han er stum av overveldelse, dere… At dere tar dere de minuttene og kommenterer sier alt om dere..
Hei, Tore (via Forbipolene)! Det er både godt og grusomt å høre historien din. Er selv mor til en som sjelden hadde en bra dag på skolen fra 4.-9.klasse. Med utfrysing og stygge kommentarer som hovedingrediens i skoledagene alle de år. Ingen på skolene ville høre om dette, det var neo av det verste. Jeg jobber selv i ungdomsskolen og prøver hver dag å være våken og bry meg om det som skjer. Jeg trenger imidlertid hjelp noen ganger til å se. Det er det som er så vanskelig. Spesielt jentene er så “flinke” til å skjule det de bedriver. Jeg kunne tenke meg å ha kontakt med deg om jeg får mailadressen til Tore. Det at dette kommer fram er en kjempeprestasjon! Du SKAL vises og være en del av samfunnet 🙂
Hei
Har ikke selv vært verken mobber eller offer men jeg var den som sa fra at nok var nok. Mange sier ofte at de ikke turde si noe i frykt for at mobberne skulle starte med dem. Frankly.. det er bare bullshit. Hvis du sier i fra blir du faktisk sett på som en sterk person. Ingen mobber vil prøve seg på deg om du sier i fra. Vi skal ikke være redde for det. Si fra til mobberne. Vis dem med hele deg at dette ikke er greit. Tror du da vil oppleve at flere vil si fra. Fy faen, Svein. Jeg er så lei meg. Du er like gammel som meg. Hadde jeg kunnet si fra for deg også den gangen så hadde jeg vært der dønn. Du er utrolig sterk og modig som forteller om et helvete som du fortsatt lever i. Jeg er så lei meg for alle som må oppleve mobbing og ønsker at det blir tatt opp og gjentatt til det kjedsommelige. Ikke bare at vi skal ikke mobbe men at det er oss andre som står å ser det skje som har et ansvar her også. Kanskje mer enn mobberen..
Inger: Jeg skal videreformidle til Tore
Hei Inger. Tore sier det er ok at du kontakter han på facebook
Hei Tore! For en sterk historie å lese. Det gjør vondt langt inne i sjela når jeg leser andres historier. Det vekker en del minner, selv om min hverdag var langt fra så brutal som din. Du skal vite du er viktig, du er verdifull, du er sterk!
Jeg kommer alltid til å være obs på hva guttungen foretar seg eller opplever. Jeg kommer aldri til å godta at han er stygg mot andre, ei heller at andre er stygge mot han. Han skal få vite hvor vondt det gjør å være utenfor, hvor ødeleggende det er å bli mobbet. Men han skal også få lov å stå opp for seg selv og andre og alltid få støtte for det hjemme.
Det er vår oppgave som foreldre å oppdra våre barn til å bli gode medmennesker. Mennesker som tolerer og aksepterer forskjeller. Mennesker som ser urettferdighet og står opp for de som trenger det. Mennesker som kjemper for det gode og ikke viser likegyldighet ovenfor det onde.
Din historie er med på å minne meg på alle disse tingene. Hvor viktig min rolle som forelder er.
Takk for at du delte din historie! Du er viktig, du er verdifull, du er sterk!
Sånn var det og sånn er det desverre for altfor mange i dag. Nitrist
Tusen takk for at du tørde å dele din historie, utrolig sterkt gjort! Det er utrolig inspirerende at du klarer dette, kanskje jeg og tør å dele min en dag. Mange av setningene i denne teksten var som om jeg skulle sagt det selv. Mobbing kan ødelegge et menneske, for resten av livet, og det er folk nødt til å forstå å dette ikke kan fortsette.. Håper virkelig det er bedre på skolene i dag..
<3
Tusen takk til deg for å formidle denne historien til oss, og tusen tusen takk til Tore som tar oss inn i den vonde mørke historien sin. Den smerten som beskrives her gjennomlever mange barn hver eneste dag.De politiske løsningene som kommer hver gang smerten blir for tung og bære for noen framstår som veldig hjelpeløse. Alle barn som går i norsk skole har voksne rundt seg, er det mulig å ikke se??????
B: Ser du hvor mange du hjelper nå, Tore.. You rock, dude!
Randi: Takk. Det er meg en ydmyk ære å få lov til å ta denne reisen sammen med Tore. Og det er ikke over enda. Jeg kommer til å holde kontakten med han, for jeg ble glad i dette mennesket. Han er et ypperlig kompisemne, med en knallbra humor.
Hei Tore. All respekt til deg som overlevde 9 år i en krigsone. Jeg kommer aldri til å klare å forstå at voksne mennesker som jobber med barn kan være så grusomme at de ikke griper inn. Jeg gråter sammen med deg. Jeg blir helt utslått av å tenke på at flokker av barn er så grusomme mot enkelt personer. At noen går rundt og tror de er mer verdt enn andre mennesker. At det holder på i årevis og ser ut til å være godtatt på en måte er jo bare helt råttent. Du er en helt, et fantastisk flott menneske som alle med empati ser opp til ☺ Stå på, og takk for du holder ut og deler historien din med oss. Du burde reist rundt og snakket på skoler og til folk i styre og stell. Håper alle som mishandlet deg virkelig får noe å tenke på. Stor klem fra en som jobber på skole og ser med hjertet og øynene.
Til stor berikelse for dere begge vil jeg tro😊
TUSEN TAKK! TUSEN TAKK, for alle de gode tilbakemeldingene. Det at dere BRYR dere, at dere deler, det betyr mer for meg, enn 1000 ord. Jeg er rørt, rørt over at dette har gått over all forventing.Jeg kan ikke takke Helene nok, for støtte og for at hun ville dele dette. Bittelillestore meg, har aldri opplevd makan i hele mitt liv.Nok en gang, tusen hjertelig takk, jeg er så ydmyk å rørt over at DERE er så engasjerte. 🙂
Kjære Tore.
Jeg hadde det heller ikke så greit på skolen og sliter med angst i tillegg som deg. Like gamle er vi og. I dag har jeg ekte venner som liker meg for den jeg er. Vi er ikke så verst, så det så. Stå på, ikke gi deg!
Hilsen Anita
Tore: Tore, Tore… DU, takke MEG? Det er hele Norge som kan takke DEG! Tenk at du TURDE å dele noe så sensitivt. Årene har gjort deg til en tøffing. Jeg vet også at årene har gjort deg skeptisk. Men jeg håper du kan tro på, at du kan stole på meg. For de timene jeg satt i den gjestfrie stua di, —> var skikkelig allrighte altså! Jeg kommer tilbake, og du må putte bomull i ørene dine pgr av skravla mi. Vi kan tute og le, og finne på noe sprell. Vi må jo FEIRE GUTSEN DIN, DUDE! Grattis: hele Norge synes at du rocker. Nå VET du enda ei greie mobberene har tatt feil i. Håper du har det STRÅLENDE i kveld. …og at du endelig kan begynne å slappe litt av. Klem fra Helene
Sterk historie! Kjenne frustrasjon over at samfunnet kan vær sånn mot onga, for itj å snakk om lærera – dæm ska jo vårrå der FOR ongan! Ikke bare for nån, men for ALL!!! Men æ trur mobberan innerst inn e mest sjalu, feig og har lite trua på sæ sjøl, klar itj å uttrykk sæ godt nok verbalt og prøve derfor å hevd sæ over egen svakhet med å mobb ainner.
Stå på videre du, Tore – syns du e knailltøff æ👍
Takk for at du deler din historie. Det er viktig at sånne historier kommer ut. Det er mange som tror og mener at det er bare barnestreker og uskyldig morro. Men det er det jo langt ifra, og spesielt ikke for den som befinner seg i sentrum for slik aktivitet. Dette er en historie som er viktig å dele, at så mange som mulig får tilgang på den. Så det gjør jeg nå, deler den på FB. Og all honnør til deg og andre som har gjennomgått lignende prøvelser. Håper og tror at du vil få en bedre hverdag heretter. Du har iallefall min fulle respekt.
Vet akkurat hva du snakker om Tore! Har vært der selv. Du har all grunn til å være stolt av deg selv,så aldri gi opp!!!
Tårene renner når jeg leser denne historien. Takk til Tore som velger å dele sin sterke og vonde historie. Jeg var selv et mobbeoffer da jeg gikk på skolen og opplevde at lærerne ikke gjorde noe som helst. Når jeg leser historier om folk som blir mobba blir jeg sint og lei meg på samme tid.
Ingen skal oppleve sånt. Takk til alle de som er med på å sette fokus på dette temaet.
Tore : De sterkeste menneskene tar seg tid til å hjelpe andre selv om de jobber med å løse sine egne problemer. 🙂 Det kan jeg trygt si at du gjør ! Du hjelper andre med å fortelle din historie , og kjære deg ,for all del slutt aldri å fortelle den. Lykke lykke til på din vei , og husk at en reise på tusen mil starter med to små skritt 🙂
Jeg ble mobbet i voksen alder, på mitt første arbeidssted. Årevis med ydmykelser. Ødelagt liv. Det verste var alle de som så det, men aldri sto opp for meg. Passive mobbere. Hadde bare en av dem tatt meg i forsvar, kunne mye vært annerledes. Takk for at du deler din sterke historie. Ønsker deg det beste i livet!
Hei. Takk for at du deler denne sterke historien. Den vil nok hjelpe mange. Den er også en tankevekker om hvor viktig det er å bry seg. Ønsker deg all lykke i framtiden. Stå på!!!
Ondt å lese dette :(hadde 14 års skolegang, men kun ett av dem va noenlunde ” levelig” Har fortrengt masse, men husker spesielle vonde minner påført meg av en spesiell lærer på videregående; tynte meg til å lese høyt i timen, unormalt ofte frem til tavla for å skrive ned bla tyske gloser…… – itilegg var det ett par gutter i klassen som brukte å ” klappe” meg i bakhodet og si ; no blir du snart nødt til å ha høytlesning, no må du snart frem til tavla, no ska du få gjennomgå osv. – lite hyggelig for ei sjenert, skjelvende og ikke minst engstelig ungdom som ikke hadde det så veldig greit på hjemmefronten heller; med en ikke tilstedeværende far ( pga jobb ) og med en stemor som jeg aldri ble helt fortrolig med ….. ( kunne ha utdypet dette stemorsforholdet dypere, men IKKE offentlig her !!) Fikk forøvrig tillatelse og mulighet til å møte min biologiske mamma i en alder av 23 år … 🌺
Smertefullt å lese, du har min medfølelse 💞 Får bare lyst til å gi deg en varm klem 💓
Hei Tore.
Vil først si at jeg er veldig imponert over at du greier å dele din historie på denne måten. Jeg tror det betyr veldig mye at folk får høre om slike grusomme opplevelser, sånn at det blir enda mer fokus på hvor mye mobbing faktisk kan ødelegge for folk i langt tid.
Som du sier, så tror jeg også at det er veldig viktig å prate mye med barna sine om skoledagen. Jeg kan ærlig talt ikke huske at jeg noen gang snakket med hverken foreldre mine eller lærerne om hvordan vi oppførte oss mot hverandre på skolen. I voksen alder har jeg tenkt mye på at flere i klassen min, både på barne- og ungdomsskolen følte seg utestengt og hadde det vondt, men jeg tror faktisk ikke at vi greide å se det på den måten da vi var en del av det. Jeg husker derimot veldig godt da jeg selv ble terroristert og holdt utenfor, det setter dype spor.
Krysser fingrene for at livet ditt blir mye bedre framover, det har du fortjent! Husk at det aldri var noe galt med deg, det var bare mobberne som fikk deg til å føle det slik. Stå på videre! 👍
Det er så viktig å få ord på hvordan det var.. både som en renselse av sine følelser, men også fordi verden trenger å få vite hvordan det kjennes å ha blitt mobbet. Først da kan man få belyst hvordan dette kjennes ut. Takker deg for budskapet. Jeg selv ble mobbet i 9 år på skolen og tiden etter ble det også benyttet ryktespredning i stor skala, og etterdønningene av dette varte i mange år.Jeg flyttet langt bort og det var en ny begynnelse. Vi er mange her ute, og historier som dette trenger å bli belyst, slik at voksne mennesker kan ta et standpunkt i mobbesaker. Er for mange “dette ikke angår”.
Du verden som jeg kjente meg igjen i historien om Tore. Det var som om det var meg du skrev om, de 6 åra på en barneskole i Trondheim, og de påfølgende 3 på ungdomsskolen var et helvete fra ende til annen. Lærere som ga fullstendig faen, klasse”venner” som gjorde alt de kunne for å ødelegge et menneske. Gjenforeningsfest ja, jeg gikk faktisk på en sliki håp om at noen forandrer seg når man blir eldre og mer voksen – men nei, en gang mobber alltid mobber 🙁
Respect, stå på tore! ikke gi opp, reis deg!
faen å trist å lese detta asså
blir mine barn mobbet så kommer jeg til å sette verden i bevegelse.
leit at dette skjedde deg tore. og takk for at du deler
Sterk historie. Du er en helt for meg , for du beviser meg at man kan leve med dette selvom det sitter så godt. Det å komme frem med dette er tungt og vondt men høyst nødvendig. Tusentakk for det og for at du fortsetter å leve selvom det er hardt. Jeg forstår !
Dette var hjerteskjærende lesning som raskt fikk tårene fram! Takk til deg, Tore, for at du står fram med historien din! Det er så utrolig trist, men ikke uventa, hvordan dette har merka deg for livet. Men du har likevel vært utrolig sterk, det gode i deg har du klart å beholde. Ønsker deg alt mulig godt i framtida! Håper du går ut i verden med stolthet og verdighet, for du skal virkelig være utrolig stolt av deg selv! Stor klem <3
Jeg har lest og måtte ta noen timers pause….jeg blir så sint så sint og lei meg på dine vegne Tore! Du er sterk som står frem med din historie og jeg håper at du gjennom dette får en lysning og ikke minst gode venner (det høres ut som at du har fått en allerede i Helene:) ) og at ditt liv tar en ny vending i positiv retning! Husk at du må aldri aldri tenke at det var deg det var noe galt med, mobbere er små svake mennesker som prøver å hevde seg gjennom å tråkke på andre og hva sier det egentlig om dem…? Stå på – jeg ønsker deg all mulig lykke videre i livet! Historier som din er med på å belyse en stygg stygg statistikk som vi må få gjort noe med!
Kjenner meg så godt igjen… Ble mobbet på skolen av både elever og lærere. Ingenting hjalp, og jeg bærer den dag i dag fortsatt hat til mobbere og lærere. Blitt veldig reservert. Min eneste trøst er å se hvor mobberne er i dag, og hvor jeg er. Stå på
Da jeg gikk på Haugerud ungdomskole skole i Oslo fra 2003 – 2006. Var det en asiatisk buddhist gutt som hele tiden ble mobbet av muslimer. De eneste navnet på min lærer som jeg husker fra Haugerud ungdomskole. Heter Bjørn og han var naturfag og mattelærer. Den andre læreren heter Tone og hun var norsk lærer. Så til mobberne på Haugerud skole fra år 2003 – 2006. Skam dere alle sammmen.
3 GANGER HAR JEG SETT DET TA SLUTT. TILFELLE 1 & 2: OFFERETS FAR OPPSØKTE MOBBERNE OG GJORDE DET KLART AT UANSETT KONSEKVENSER VILLE DE BLI SKAMBANKET OM DET IKKE UMIDDELBART TOK HELT SLUTT.TILFELLE 3: OFFERET SELV FIKK MOT OG STYRKE OG ANLEDNING TIL Å SKAMSLÅ MOBBERSJEFEN. INGENTING ANNET NYTTER-
Opplevde akkurat det samme. Ble alltid holdt utenfor, frosset ut, baksnakket og sett ned på. Men unnskyldninger som at “ja men jeg er jo så tøff.. jeg har alltid gått mine veier.. jeg er slik og slik…” Nei, jeg er ikke slik eller slik. Dere KJENNER IKKE MEG I DET HELE TATT!!!! Forbanna hurper…
Klem til deg Tore, du er absolutt ikke alene. Aldri alene. Husk det.
H.Stautland: Ja det er nok dikke dikke nå tror jeg også
Pleier ofte å la vere å lese slike historier, for det setter så mange følelser i sving. Men leste likevel. Alle gode tanker til deg Tore, og eg setter stor pris på ditt mot. For modig er du, når er åpen og ærlig. Eg blei sjøl mobba, både fysisk og psykisk, gjennom heile grunnskulen. På videregående forandra det seg, men skaden satt djupt, og eg sleit veldig. Eg hadde gode tider på vgs, men eg var dekadent og tok dårlige valg for meg sjøl. No sitter eg her, 30 år, snart ferdig utdanna sjukepleiar, og har det endelig godt med meg sjøl. Kan eg endå bli sint og lei meg når eg tenker tilbake? Ja, absolutt. I dårlige stunder er tankene veldig mørke. Men det er sjeldent no. Eg er glad eg ville leve vidare, glad for at eg kjempa meg gjennom barndommen. Foreldra mine satte himmel og jord i bevegelse, men det hjalp lite og i såfall kun i perioder.
Vit at livet kan smile sjøl om ein får ein røff start. Eg har alle gode ønsker for deg Tore. Klem
Kjære Tore ! Takk for at du er så modig å dele ! Jeg har aldri selv blitt mobbet, men er gift med en som hadde det fælt på skolen. Mitt råd til deg er å komme deg vekk fra “bygdedyret” du behøver ikke å bli i ei bygd som behandler deg som dritt. Din åpenhet vil skaffe deg venner over hele Norge…bytt miljø og start på ny. Det funker faktisk ! Ønsker deg alt godt…og lykke til videre. Klem fra Nannah
Bra du deler Tore. Rakrygget er det du som burde gå ut også andre som burde skamme seg.
Jeg ble mobbet på ungdomsskolen av mine såkalte nærmeste venner. Enden på visa var slåsskamper og at jeg også mobbet selv for å slippe unna de andre. For 2 år siden sa jeg rett ut til de det gjaldt om hvorfor de trodde det alltid var de som fikk høre det da jeg i voksen aldre ble brisen på fest!! De hadde ingen anelse og de ble ekstremt stille da jeg fortalte hvor nærme jeg var på å gjøre det slutt. Der satt de, med sine samboere og barna sine som sov. Ingen sa unnskyld, men den ene kona til den ene sa rett ut at dette var det jævligste hun hadde hørt. Idag er faktisk 3 av disse og jeg fortsatt venner og fremsnakk av andre er alle blitt mye bedre på. Ingen av oss snakker om utblåsningen jeg hadde men jeg ser på de innimellom når mobbing er på dagsorden at de blir fryktelig fryktelig små. Nå lever de konstant med dårlig samvittighet men vi er faktisk bra venner og det er ingen medlidenhet i dette. Det tok meg 20 år og blåse ut i full offentlighet på en såkaldt parmiddag. Kanskje ikke helt rette tidspunktet men det hjalp meg noe voldsomt. Stå på. Det er ikke lett.
Kjære Tore. Takk for det du deler,skulle ønske slike innlegg ikke burde vært skrevet. Tørket mange tårer når jeg leste. Har selv en datter som ble “utvalgt”. Frosset ut, løyet til og om og sitter i dag 17 år gammel med angst og depresjon… Hu får nå hjelp,men tror alikevel dette kommer til å prege henne resten av livet. Er tragisk å oppleve hvor lite kunnskap det finnes blant lærere om hvordan oppdage og stoppe mobbing… Følte ikke vi ble trodd når vi forklarte hvordan datteren min hadde det. Kom på videregående og der har de litt mer kunnskap…
Kjenner meg mye igjen i lesningen, har selv vært mobbeoffer og desverre mobber etter jeg ble større enn de fleste andre. Angrer den dag idag at jeg mobbet folk etter å ha erfart det selv.
Hei Arne, Det gjør vondt å lese din historie. Aller mest vondt synes jeg det er at den preger deg så hardt fremdeles.
Jeg vil virkelig anbefale deg terapi hos en psykologspesialist. Det er disse fine fagpersonene som kan hjelpe oss til et godt liv, når man har gått igjennom så mye at livet stopper opp. Du kan få det godt igjen! Har selv opplevd mye vanskeligheter i min egen oppvekst, både hjemme og på skolen. For tre år siden begynte jeg i terapi, og har det veldig fint i dag!
Mange tror at psykoterapi er kun for gærninger. Men det er ikke sant. Det er for alle gode mennesker som har hatt det veldig vondt.
Anbefaler deg å finne en med tittelen Psykologspesialist. Ønsker deg alt godt! 🙂
Hei Tore! Synes du er kjempesterk som tør å fortelle din historie. Min er skummelt nok veldig lik. Hele grunnskolen var ett helvete. Samme med deler av videregående, dum som jeg var ville jeg ta helsefag på nærmeste skolen jeg kunne. Den som var 5min biltur unna hjemme.
Jeg er i dag 19 og slik mobbing pågår i aller høyeste grad i dag! Jeg har kommet meg vekk fra bygda og bor i by nå. Går på folkehøgskole og folk er utrolig hyggelige. Føler endelig at noen aksepterer meg for den jeg er og liker egentlig lite å komme hjem til foreldrene mine som bor i barndomshjemmet mitt den dag i dag. Huset er det ikke noe galt med, er bare at hvis jeg går på butikken så møtet jeg mange av mobberne i dag. Det minner meg om de dagene og jeg vil bare forsvinne. Det er godt å komme seg litt vekk. Vekk fra mennesker som må føle seg bedre ved å rakke ned på andre. Mange her på folkehøgskolen har lignende erfaringer, andre er bare greie mennesker av natur. Her i kommentarene kan du også se at du heller ikke er alene og du er ikke ett offer. Jeg ser på meg selv som en surviver, en sterk person med gode og dårlige dager. Håper du fortsetter å gjøre det samme.
Ha en flott dag videre!
Hei kjære Tore.
Takk for at du setter ord og lyset på de dårlige tider på skolen. Vokste opp sjøl i Malvik kommune og ble mobbet fra første dag. Prøvde ta igjen men til ingen nytte.
Gjøre masse dumt for å prøve å få hjelp, til ingen nytte. Fikk til slutt på ungdomsskolen noen få venner som jeg fortsatt har kontakt med, men sliter fortsatt med den vonde tiden. Men en ting har jeg fått ut av d som jeg digger og d er at jeg tar til ordne om noen av mine barn har d vondt og blir mobbet. Skolen på Løkken Verk har hørt min vrede mer en en gang. Og nå på Grøtte i Orkdal har de å hørt min stemme.
Så Tore en stor takk til deg som tar opp d vi andre ikke tørr, eller har mot til å ta opp. Du er en helt i mine øyne. Og ja vi må ikke la mobberne vinne. Vi skal stoppe de.
Kjære Tore!
Jeg skulle virkelig ønske vi gikk på skole sammen på den tida, så kanskje vi hadde hatt hverandre! Jeg vet hvordan det er å bli utestengt, valgt sist, prøve å betale dem for at de skal like meg bedre, få gymklær og andre klær slengt utover garderoba.. Det sitter i ennå.. Frykten for å bli mobba eller få slengt kommentarer etter seg, når man kanskje har våget seg ut på fest.. Det er som regel fulle folk og barn man får høre det av… Jeg har også sagt til noen av de såkalte klasse kameratene mine at det går bra at du mobbet meg, men det er største løgnen.. Helt ærlig så hater jeg dem ennå, i en alder av 37.. Jeg skal liksom være voksen nå og ikke bry meg.. Men frykten for at de fortsatt baksnakker meg, er der… Jeg følte meg så alene og så mislykket.. Å skumle tanker kom til meg også.. Jeg husker jeg tenkte at hvis bare jeg brøt hånda og fikk gips, kanskje de alle ville synes synd på meg? I stedet for å hate meg.. Nei fy f..
Forresten, jeg håper mobberne leser dette!! De ser vel ikke på seg selv som mobbere kanskje.. Men de skulle bare visst hvor stor skade de gjorde
Tusen, tusen takk Tore for at du står frem med din historie! Denne historien skulle vært lest høyt opp i alle klasserom i et håp om at noen ville ha lært. Nå må vi slutte å tåle så inderlig vel – all urett som ikke rammer oss selv! Har kjent på mobbing selv også, men aldri i denne grad du beskriver. Du er verdt mye og det må du alltid huske. Begynn med å fortelle deg selv det. STOR klæm frå mæ te dæ 😉
Jeg kan dessverre ikke si at jeg var så modig som deg som ikke tok igjen. Jeg gikk lei og tok igjen de lot meg være mer ifra men det har gjort at jeg alltid er sint! Og lese om deg og hvor modig du var og hvor tro du Var til deg selv selv om du ble mobbet mye mere en meg får meg til å se opp til deg men samtidige som den personen jeg er håpe at de som gjorde dette mot deg og har gjort ett så flott menneske så redd.. Jeg håper de angrer og lider av det hver dag. Og jeg håper at en dag er ikke smerten så tung lenger fordi ingen fortjener det du har gått igjennom og går igjennom. De som velger å bli lærere velger ett ansvar de må følge opp. Og foreldre må lære å ta ansvar for barna deres. Slik at flotte mennesker som deg skal få leve ett godt liv. Og vi voksne må også skjønne at viss vi mobber andre som voksne vil barna våre lære det av oss. Verken vokse eller barn skal mobbe. Men du har rett Tore det vil alltid være mobbere. Takk for at jeg fikk lese din historie!
Det med slag i siden når ingen så det i organiserte former opplevde jeg selv av 3-4 gutter i klassen fra 4 til 8-9 klasse.
Ved to anledninger disse årene rant det over for meg og jeg tok igjen.
Hei Tore.. – Tøffingen. – som tør å prate om det.. – Det tør ikke jeg – har prøvd, – men fikk bare sleivkjeft tilbake, – Så jeg la det i kisten.
– Tårene renner mens jeg leser.. – du har opplevd det samme som meg.. – Du hadde det ikke lett du heller..
Jeg var heller ikke sterk nok til å skaffe meg en skikkelig utdannelse, jeg kom visstnok inn på vgs..jeg ville ikke være der – De fulgte jo etter.. – utdannelsen tok jeg 20 år etter, i en annen by, da fikk jeg være i fred, – men selvtilliten var ikke der.. – Jeg ble syk, og uføretrygdet, – da fikk jeg være i fred.. –
Nå i en alder av 51 har jeg det greit.. – Men jeg åpner ikke kisten min.. – Da ramler korthuset mitt..
Mvh: Uneli. Dame 51 år.
Kjære Tore. Det er sterk kost du bringer til bords… Takker deg fordi du klarer å ta opp problemene. Det er ikke DEG problemene ligger hos, husk endelig det! Men det sørgelige er at det blir din svarteper, dine tap.Jeg kjenner fortvilelsen og maktesløsheten overmanne meg, igjen. På dine, min lille datters og egne og min yngre søsters vegne.Jeg var “heldig”, faenskapet varte i k u n to år. Da flyttet vi til bake til øya vår. Min søster og jeg 9 og ti år gamle. Stuvende fulle av manglende tro på egenverdi, tause og avskrevne. Aldri fred å få, alltid nye former for djevelskap, alltid sistemenn son ble utvalgt på lag i lek, aldri å kunne åpne munnen uten å bli kommentert, kjeftet ut, mistrodd. Flokken som lå på lur i skogen langs skolevegen,alltid klare for slag ,spark og vondord. En eneste venninne som skulle “deles” med mobberne, hun var jo deres venn, også.Det var et hell i ulykken, jeg hadde i alle fall henne. Utenom skoledagen.Du som sto alene må ha hatt en barndom som ikke lar seg beskrive i ord. Selv om du er kjempetøff som åpner deg, vet jeg at der inne, i ditt eget blå dyp, ligger tanker og følelser som aldeles ikke lar seg dele, som aldri lar seg forstå. At du makter å bære vekten av alt dette viser at du er langt sterkere enn du selv aner. Det er så mye å si, men så lite som lindrer, nå. Ville så gjerne blåse tillit og trygghet inn i deg, men det hjelper å snakke det til døde. Ta det opp med noen du virkelig stoler på, endevend problemene fra alle kanter. Du vil merke at det ikke er DEG som er annerledes, men DEM. En lang og tung prosess, men få det ut og si til deg selv, gang på gang; JEG ER GOD NOK! JEG HAR VERDI! Etter så lang tid er det det viktige, siden det ikke lar seg gjøre å reversere. Prøv å bli ferdig med dem, det største du kan gjøre for deg selv er å tilgi dem. Det finnes ingen unnskyldning for behandlingen du har fått, men du kan klare å legge dem i aske. Du er sterk, når du viser verden hva du har gjennomgått. Bruk den styrken du eier på å bygge ny plattform under deg. du er et stort og verdifullt menneske,Tore! Den beste motstand du kan yte er å vise mobberne, til og med i ettertid, at de ikke har klart å knekke deg! Det er så gledelig å se alle kommentarene du har fått, men likevel så meningsløst vondt å lese at SÅ MANGE må slite, har slitt og kanskje alltid kommer til å møte disse små, feige personlighetene. At de alltid vil finnes, i alle samfunnslag, alle sammenheng. Mennesket er så STORT, så mangfoldig, så fullt av mirakler. Hold fast ved den tanken,Tore. Trøst deg med at de bærer med seg den største byrden selv, det går dem ikke “hus forbi” å ødelegge livet for andre mennesker. I stille stunder hater de seg selv for hva de gjør, men er ikke sterke nok til å gjøre en forandring.Som et apropos kan jeg si at min lille datter ble mobbet nesten til døde fra dag en på barneskolen. Vi flyttet til ei innlandsbygd for å komme vekk fra et nabolag og en skole som var i ferd med å bli overmannet av stoffmisbruk. Jeg var alene med henne, og som ei løvinne på hennes vegne når det gjaldt. Så ble skolen lagt ned og hun byttet til ny skole i hovedbygda. Da var hun plutselig fritt vildt, og det samme skjedde “Du må da TÅLE det!” var lærernes daglige omkved. De gjemte seg og var ikke å få i tale, rev i stykker brev jeg sendte om lærers åpenbare mobbing o.s.v., omgjorde henne til syndebukk for ting andre gjorde, anmeldte! henne til politiet for å ha brukt vannmaling på et lekeapparat utendørs,, hun var tretten-fjorten år da. Det nyttet ikke å si at hun bare hadde vært på stedet. I denne prosessen ble mor, som i utgangspunktet hadde vært en ytterst tilbakeholden person,- en hunnløve. Jeg ga meg ikke, og etter hvert finn jeg på laget en lærer og skolepsykologen. Det hjalp, men da var det for sent for henne. !5-åringen skulle ikke lenger være i hjemkommunen, hvo alt hadde gått imot henne. Flyttet på hybel i byen og møtte alt den innebar. Skulle gå på skole, videregående, men hadde ingen kontroll over dagene sine. Til hjemkommunen skulle hun aldri mer. Ikke fordi hun ikke ville hjem, men hun ble syk av å nærme seg.Hun blir snart 25, og vil komme til å dra med seg følgende videre. Om hun ikke klarer å ta fatt og bli ferdig med dem. Så lett er det ikke. Ønsker deg virkelig lykke til videre. Du har selv satt igang helningsprosessen ved å åpne deg, ikke la tilfeldighetene stanse deg nå!! Du er verdt mye!
Hei.
Ville bare si noen ord…
enkelte ganger vet man liksom ikke hva man skal si, man begynner bare å skrive og satser på at fornuften tvinger seg frem etterhvert.
Har vært i Tore sine spor… ble “plukket ut”.. i 10 år.. det er forbanna tøft å stå midt oppi. Personlig har jeg endt opp med å bli en enstøing, med et fandenivoldsk smil, og et fåtall, men akkurat mange nok, fryktløse og lojale venner.. til Tore vil jeg bare si at OM du bestemmer deg for å gå ut av huset en dag… OM du bestemmer deg for å åpne persiennene en dag… OM du bestemmer deg for å være tøff en dag, så sitter vi både i hundretall, og tusentall i norske stuer og hjem, med hender mot din rygg så du kan stå støtt, med hevet nakke.
Du kjenner også nøyaktig på samme irritasjon som meg… at jeg ikke tok igjen..
Jeg vil at du skal vite at du her og nå kan slippe den irritasjonen, og bytte den ut med den pureste form av stolthet.
DU gjorde det de ikke klarte… du tok en høyere vei, og viste et større mot. mobbing er feigingers vei, og knyttnever løser ingen problemer…. Det er nesten litt “sykt” å tenke på, men å være et mobbeoffer er, om man setter det på spissen, nesten en ære. Mobberne, de feige, svake og usikre… plukker den sterkeste av oss. det gjør de fordi at de vil heller dra mennesker ned, enn å heve seg selv…
Vel… dette var så langt hjernen rakk hos en trøtt sliter idag før jobben kaller. Stå på Tore, for selv om du ikke vet det, så har du antageligvis flere som ville tatt ei kule for deg idag, enn de som mobbet deg.
Til alle som skriver alle disse fine ordene til Tore: Jeg digger der vilt! Det dere gjør er amazing!
Heisann Tore 🙂 Først en stor god klem til deg! Du er veldig modig som forteller din historie! ♥ Takk forbipolene for at du videreformidler den! Fine bloggen *klem* .
Vi er nok dessverre mange som har vært utsatt for mobbing opp gjennom årene, kjenner meg igjen i mye av det du forteller… Det jeg husker av det – har store mørke hull i hukommelsen fra min tid på ungdomsskolen.. Noe husker jeg, andre ting har blitt meg fortalt, som jeg har glemt at skjedde… Det var en tid da jeg 15årige meg så så mørkt på livet at jeg heller ville forlate det enn én eneste dag til på skolen… Det slapp heldigvis familien min å oppleve… Jeg sluttet skolen halveis inn i niende klasse, fikk godskrevet et slags vitnemål, og kom meg vekk fra mobberne. Jeg er takknemlig for at jeg hadde en familie som stilte opp når de fikk vite ‘hemmeligheten’ min, om all mobbingen på skolen. Frosset ut, spyttet på, forfulgt og skremt, utnyttet, baset og kastet sneballer på, spent krok på, baksnakket, kalt uhyrlige ting for å nevne noe… Men jeg var så heldig å ha et par gode venninner, vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre på skolen, alle hadde nok med å gjemme seg selv fra å komme i mobbernes søkelys… Vi delte både sorger og gleder med med hverandre utenfor skolen ♥ Og livet gikk videre…. Vi ble alle voksne. Jeg tilga dem etterhvert.. Noen av mobberne og de som stod tilbake og så på, ba senere om unnskyldning, andre lever fremdeles i sine egne bobler og husker bare at de hadde en flott skoletid og antar alle andre hadde det også.. Noen av mobberne vet jeg hadde sine egne private helveter å komme seg ut av.. ingen unnskylding for å ta det ut på andre, men man må huske på at veldig få blir mobbere uten grunn.. lettere å tilgi da.. En av dem har tilogmed prøvd ta sitt eget liv, jeg kom fra en kjærlig familie – han fra mishandling og en forelder som lærte han opp til å bli en mobber…
Cirka 25 år senere har jeg det godt, til tross for at jeg er uføretrygdet i noen år nå, har hatt flere depresjoner opp gjennom årene, opplevd mye på godt og vondt, mye sykdom, migrene, fibromyalgi og mange andre helseplager – så har jeg det bra med meg selv nå. Trives med å være alene, sammen med familien min, har fremdeles bare få men gode venner – og en stor glede i å være kreativ og kunne holde på med alle mine hobbyer ♥ Fikk en invitasjon til klasse gjenforening.. hmm.. tilgi ja ok, men mimre om gamle dager sammen med dem? tror ikke det nei! 😛
Har aldri mobbet selv. Men eg gjorde heller aldri noe for dem som ble mobbet. Var best i idrett og blant de smarteste i klassen. Jeg så ned på dem som mobbet og tenkte inni meg at dem var neon rasshøl. Likevel gjorde jeg ingenting med mobbing, verken med de som mobbet eller de som ble mobbet.
Hadde lærerene i skolen hatt formaningstaler og satt mobbing på kartet, tror jeg det vil være lettere for resursterke elever å stå opp mot mobbing.
Dette er en nesten identisk historie som min yngste sønn har fått gjennomgå. Han sliter også på samme måte og er omtrent like gammel. Jeg som er hans mamma så ikke hvor alvorlig det var for han var veldig flink til å skjule det, men hjertet mitt gråter og gråter for alt det vonde han har måttet gjennomgå. På samme måte gråter hjertet mitt for Tore, – og det fryktelige er at det er så veldig mange flere der ute. Det er så sørgelig at det finnes ikke ord for det. Men hva kan vi gjøre? Hva i all verden kan vi gjøre?
Sterk historie ser ut som man ikke får knekt styggedommen. Mitt barnebarn på 12 år kom hjem ifra ei venninne i går , åpnet seg for sine foreldre at den venninna som vi alle har trodd var den beste har fått flere med seg mot henne siden høsten. Hun har hatt vondt i magen og kvalm over lang tid hver dag hun skal på skolen. De snakket mye sammen om det hjemme igår kveld og ble enige om at hun skulle ta det opp med læreren noe hun ville selv det gjorde hun i dag. Det ble tatt alvorlig. Vet ikke om det hjelper men vi får jobbe videre med det. Dette kom veldig uventet men forstår at dette kan ramme hvem som helst. Når man er så ung forstår man dessverre ikke konsekvensene av det man er med på. Hilsen frustrert og sint mormor.
Kjære Tore og kjære blogger!
Så en link til dette blogginnlegget for noen dager siden, og forstod raskt at dette var sterk kost. Måtte “legge det vekk” til jeg ble alene for jeg viste jeg kom til å reagere… Nå har jeg lest, og reaksjonen kom. Hver skoledag har vært en kamp…og det var den for meg også…men på ingen måte så harde som dine. Jeg ble aldri slått, spytta på eller sparka. Men alle ordene og blikkene kan “drepe” det meste. Vil bare si at du er en av de modigste jeg vet om.. og jeg håper at folkevalgte og ansatte i skole/barnehage forstår alvoret og den plikten de har til å ta tak i elendigheta som foregår rundt om i dette”nullvisjon-landet”. Din historie burde vært pensum i enhver utdanning. Ønsker deg alt godt.
Og til deg blogger: Takk for at du skriver!
For en rørende historie, griper godt tak i hjertet :-* Ufattelig urettferdig at dette rammer de snille og gode.Takk for at du delte din historie Mr T.
Så vondt å lese historien din tore… At noen kan få ødelegge andre menneskers liv… Uten å bli straffet for det,er helt utenfor min fatte evne.jeg gråter for deg,og alle andre som har blitt mobbet.her er det et helt samfunn som har sviktet… Voksne som har lukket øynene å vært feige! Noen måå jo ha hatt mistanker,sett,hørt,fått med seg noe… Finnes desverre mye feige voksne der ute…som skulle blitt straffet for det… Du er den sterke tore,du er her og du forteller… Det er utrolig modig og tøft gjort av deg! Det sier alt om hvilken person du er.stå på! Du har rett til å leve ditt liv,i fred og ro slik du vil.ingen har rett til å tråkke på andre.skulle dagen komme,å du vil konfrontere idiotene så er jeg med og bakker deg,dønn! Skulle likt å visst hvordan disse lærerne og ungene som nå er voksne,har det innvendig…de er taperne…..husk d!
Har noen av mobberne bedt om unnskyldning?
Anonym: Jeg kan spørre Tore. Kanskje han leser dette..
Først må jeg si til Tore: Tusen takk for at du har belyst et meget problematisk tema, som desverre så alt for mange har opplevd, og mest sannsynligvis blir å oppleve i mange år til😢.
Stå på Tore vi er mange i samme båt.
Jeg klarte endelig å lese hele historien, men med mange avbrekk for å tørke tårene.
Jeg kjenner meg “desverre” så alt for godt igjen i din opplevelse, ble selv mobbet fra 2 klasse og ut 9’ende. Hadde det så helt forjevlig på skolen, at karakterene ble der etter.
Men ingen lerere, rektor eller andre tok noen grep, selv om de viste hva som foregikk.
Min mor prøvde til og med å nå frem i skolens byrokrati, men uten noen serlig forbedring.
Jeg er i dag en familiemann som fremdeles sliter med fortiden, kjenner at klumpen i magen bare vokser, for hver dag som nermer seg skole start for mitt kjære og dyrebare barn.
Jeg er livredd for at hun skal måtte oppleve det helv… som jeg opplevde, håper selvsagt for gudsskyld at hun slipper det.
Har ofte tenkt på hva det ville ha hjulpet meg, om de som mobbet kom å ba om unnskyldning. Vel det ville faktisk ikke ha hjulpet i det stor og det hele, mine karakterer blir ikke bedre av den grunn, jeg vill fortsatt slite med fortiden, jeg vil fremdeles ha det samme såret i sjelen som aldri gror.
Slik som livet er nå, så har jeg lært å leve med det. For en ting er sikkert, det vil alltid forfølge meg resten av livet, og kansje har det formet meg til den personen jeg er i dag.
Jarle: Kjære deg. Jeg skal sørge for at Tore leser kommentaren din. Vi publiserte historien 8.januar i år, og nå går den litt viralt igjen. Vi nådde flere enn vi først trodde vi kom til å rekke ut til. Kanskje du kunne tenkt deg å fortelle din historie selv? Ta gjerne kontakt på facebook: Helene Dalland.
Kjenner meg veldig igjen i historien din❤Opplevd mye av dette selv. Klemmer ❤
Hei Forbipolene og Tore.
Jeg gikk desverre på samme skole som Tore, skjønt jeg er 3 år yngre. Jeg husker Tore godt og var selv i samme situasjon.
Hommelvik skole og Vikhammeråsen Grendaskole var 9 sammenhengende år med fysisk og psykisk terror. Og lærere som enten sto som apatiske tillskuere, eller som konsekvent la skylda på mobbeofferet.
Tore, det er liten trøst, men du var ikke alene. Jeg selv sliter den dag i dag med store psykiske problemer og alvorlig PTSD etter misshandling fra medelever og neglisjering fra lærere.
Kjære kjære deg. Jeg ville vært takknemlig om du tok kontakt med meg. Send gjerne en mld på facebook på forbipolene polarhighfive, og tenk ikke på skrivingen min. Jeg vil bare være her. For dette kan umulig være lett å leve med. Du kan prate med meg på den måten at jeg har taushetsplikt, og jeg beklager inderlig hvordan du har hatt det ♡ Klem fra Helene