Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
 

Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.

Hvisker “Nei.. Det er for tidlig..”

Roper “DU FÅR IKKE DØØØ!!!”

 

Kvelden før:

13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.

Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.

Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.

“Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”

Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.

Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen.. 

Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen. 

-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”

Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen. 

“Er det noe med pappa?” Spør jeg

Stemmen til mamma brister:  “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din..  Men det er..  det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.

 

Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.

    …

Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.

Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.

Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.

“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!”

Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe. 

Hvisket: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”

Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa  bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.

Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd. 

Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.

 

Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..

 

 

 

Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..

Som jeg aldri hørte.

 

 Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.

 

Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.

 

Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme. 

Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen. 

 

Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen  verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.

 

 

Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..

 

Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.

 

Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen. 

Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.

 

Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene. 

Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført. 

 

 

Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:

https://m.facebook.com/HansLeven.musikk/
 

Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil. 

Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.

Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”

Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”

 

9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.

 

Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid. 

Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.

Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann. 

Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.

Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.

 

Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.

Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.

Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.

 

Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.

Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.

Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.

Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes. 

 

Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙

 

Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa. 

Men du fortalte oss så mye likevel.

Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.

 

Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.

Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.

 

 

Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.

Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter

“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”

 

 

 

 

You aint really gone

 

I’m a tough girl because of you

Cuz you told me how to

You’re my angel in the sky

I never need to ask why

I miss you, oh I miss my dad

And the best childhood someone ever had

But I know a spirit

when I feel it

Dad, in every tear

I know you are here.

I say to you, hey,

this aint mine, it’s our, day.

Oh father good one

You aint really gone.

You aint really gone.

 

Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann. 

Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa. 

Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.

 Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.