Det uler i hue. Å ligge sånn og glo i taket uten å stresse, er så nytt at jeg finner ut at jeg ikke har opplevd det siden tidlig barndom. Stresset stresset sin vei rimelig kjapt på dag nr 3 for å si det sånn. Eller var det dag 4? Uansett er det borte nå, siden ikke bare Norge, men verden, har stengt.
Dusjkabinettet på vaskerommet i åttitallsfjøsen til mormor på Ytterøy, hvorfor ligger jeg der og plutselig tar meg selv i å tenke på det? Hvor kjøpte de det dusjkabinettet? Og hvem bringte det over fjorden med ferja og fram til gården? Og “fjøset”, det er jo rene fjaset. Vi brukte å si “fjøsen” synes jeg å huske.
Heldigvis har vi to dasser her. Etter en runde flytende, og to pulveriserte, plumbo, kan vi faktisk bruke begge også. Ikke bare den ene. Det er noe med det, når verden er i korontene (sitat venninne), og du går rett på den tette dassen og tisser der i halvsøvne. Neiii! Da våkner du raskt. For det hjalp ikke da stakkars muttern var innom med litt plumbopulver og en vakumstake. Staken satte seg fast og badet ble litt sånn fjøs med dusjkabinett.
Men. Så ble det årninings, da naboen kjøpte med mer plumnopulver. Lykken er en frisk do!
Hele Norge klapper. Men det er på tide å tilstå:
Jeg får latterkrampe når ungene krangler, og når minsten kjefter på meg. Prøver å ta dem på alvor, og skjuler latteren så godt jeg kan.
Når jeg bader, har jeg funnet ut noe nytt. Når du hører høy musikk på Hardon Carbon, dundrer bassen så høyt under vann at det gjør vondt i ørene. Og det ikke engang på fullt volum.
Jeg skulle åpne vinduet til 10åringen i dag. Plutselig hadde jeg stått i over et minutt og bare lent meg mot vinduskarmen. Jeg så på verden utenfor uten noen spesiell grunn til det. Bare stod der og hang som en fjortis uten ansvar for annet enn sin egen tilstedeværelse. UTEN å bli stressa og uten å tvinge meg selv til det med sånn påtatt roe ned – tiltak you know.
Nei faktisk, jeg stresser ikke lenger. Til og med stresset med å ikke kunne stresse er over. Det er ok.
Alenemamman jeg er her alene med de to skjønne guttungene mine på 10 og 5 år. Hver dag tråkker vi ut på landeveien og jogger en tur. Eller jeg jogger, 5åringen spurter, og 10åringen rusler.
For jeg rømmer automatisk. Nyhetene fader hviskende lenger og lenger bort. Kanskje jeg ikke tør. Kanskje noe inni meg prøver å fortelle meg at redsel er det siste jeg behøver for å være ansvarsfull mamma nå. Så nå er rommet til 5åringe vasket og ommøblert. Rommet mitt også. Verandaen er vasket og pyntet, vi har lekt sisten på plena våres, vinduene på den ene siden er vasket, middagene er alle laget fra bunn. Hvilket fikk meg til å framstå som en forbanna hamstrer i butikken; man skal ha en del ingredienser. Jeg har lekt med katta, shinet kjøleskapet, vasket gulv og det er ikke det at jeg gidder.
Noe driver meg, for verden har stoppet, og jeg vil ikke alltid huske hvorfor, for jeg synes det er grusomt.
I natt døde langt over 600 italienere. Men før frykten sluker meg fader altså nyhetene ned i hjemmeskolebarnehage, klesvask, boklesing, monopolspilling og aerobic med styrketrening på stuegulvet.
I går sa jeg ja. Ja, kjære 10åring, vi dropper trimmen. Han laget taco og jeg trodde jeg skulle få slappe av. Men nope, når en 10åring lager mat, da kan du ikke bare lure deg unna, hvordan kunne jeg engang tenke det.
Så. Nyheter? Det var en tid for ei ukes tid siden, at jeg fikk med meg alt. Nå bruker jeg tiden jeg har til overs på å ligge i badekaret/ senga mi, og be. Spekulere på hva i alle dager jeg ka bidra med for å hjelpe folk som er i en vanskelig situasjon nå. Og på å se Askeladden i Soria Moria slott. Alene mens ungene er på rommene sine.
Det var torsdag 12.mars: Vi lå alle under samme himmel, og de fleste av oss kjente grunnen fortsatt riste litt under oss. Ba en liten bønn. Til høyere makter eller noe. Måpte og undret på hva morgendagen ville bringe.
Nå er morgendagen long gone.
Norge har stengt, og for første gang er vi en del av en pandemi som har gitt oss en krisetilstand. Liv og helse. Økonomisk rødt lys. Psykologi. Vi binder oss selv fast på hender og føtter, og stenger ned fedrelandet vårt.
Folk hamstrer, og jeg forstår dem godt. Noen mener hamstring nå er en dødssynd. Andre mener at det å dømme og ikke gidde å tilgi, også er dødssynd.
Samme hvor mye man panisk hiver kritikk fra seg mot hver skyldige lille fis man lukter på og roper ut om på internett, funker det ikke. Det eneste som nå kan virke, er å stå sammen i det de kaller dugnad.
Det dundrer egentlig i hele meg. Noe større enn dødssynder rammer hodet mitt, i det jeg undrer på hvem jeg ikke kommer til å gå ut av denne pandemien sammen med. Hvem skal rives opp og kastes ut av livet mitt for evig og alltid. For dødsfall må vi visst forberede oss på nå. Kan det være noen jeg kjenner som rusler over på den andre siden i nærmeste framtid?
Når barna sover, kommer tankene. For hver morgendag skal jeg igjen bite tenna sammen og være så munter som jeg greier.
Det ble lørdag 14.mars: 3 av oss lå ikke lenger under samme himmel, og vi visste at det var minuttene før klokka slår 00.00 på nyttårsaften. Vi bare vet fortsatt ikke om rakettene har rukket å forbys. De tøffe piper om å få sende opp raketter. De kloke vet at hvis det skjer, så kan vi ende opp i Italia.
Det var den dagen vi fikk beskjed om at 200 mennesker døde av koronaviruset i Italia det døgnet, og vi trodde det var enormt mye.
Danmark, Polen og Spania stengte grensene, og slukøret ruslet Norge etter.
Det er mye som er skummelt når liv, helse og økonomi trues på denne måten. Det finnes ingen kontrollspake her nå, og ingen vet om vi greier å lage en ny kontrollspake og lande flyet trygt.
Men alle flyplasser er locked down.
På mange måter er jeg heldig nå, for jeg har disse to gulle gode solstrålene å være sammen med. Jeg får gleden av å lage mat til dem, bade dem, le sammen med dem, spille monopol, gå isolerte turer sammen med de, og ta vare på dem.
Så jeg klapper hver dag for Even 5 år og Mathias 10 år; mine helter, mine superhelter 💙💚🏃♀️🏃♂️🏃♂️💚💙
