* å lytte til en liten gutt på 1 år som ligger to meter unna meg og snorker.
* en herlig gutt på 6 år som kommer hjem om noen dager.
* alle disse fargerike vennene mine.
*nyvaskede gulv og en ellers ryddig kåk.
* fløtekrem på sprayflaske, oboypulver og melk.
* en joggetur med harry musikk på ørene.
* en god latter.
* en vakker stein, pusset av tidenes hav og bølgekraft.
* smeltende snø og ordet “mai”.
* gleden over å få oppleve enda en dag.
* når jeg oppdager sammenhenger mellom drømmeland og virkelighet.
Rikdom er den nyinflyttede flua i stua, og lyden den lager, som minner surrete mye om fjøs, saltvann, mormor’ hjemmebakte brød og nøkkelost på bremykt.
Rikdom er lyktelenker som lyser over ei myk hodepute i vintermørket. Lykter som hvisker: nå kommer våren snart. Be ready, og fang den, for den kommer bare på besøk.
Rikdom er rimelig, og koster lite.
Rikdommen bor inni deg, og den har ingen prislapp.
Og hva skaffer deg mer av all denne enorme rikdommen? Takknemligheten for alt du allerede har fra før. Å være takknemlig for det du har, er nødvendig for at du skal tiltrekke deg mer.
Jeg synes det virker som om du har et stort lager med kos, klem og smil, jeg, i den bitte lille kroppen din.
Den lille guttekroppen med det glade ansiktet på toppen. Alltid klar med smil, kos og klem…
I dag hadde du besøk av lille Mina Madelene, som du møtte allerede da du var 2 dager gammel, på barselavdelingen.
Mina fikk masse kos og klem av deg i dag, og siden lille Mina er minst like god og snill som deg, fikk du stryk på kinnet du også. Ja og så henta hun en bleie til det da jeg skulle skifte på deg.
Skulle ønske vi alltid kunne beskytte dere i vår lille boble laget av klemmer, koser, smil og latter. Men vi har dere bare til låns. Og vi nyter hvert eneste lille øyeblikk.
FaNtAsTiC bAbYs GroWiNg Up 2 b KiDs …ntåååhh 😍😙 💙💖 😙😍
Har sett dette karakteristiske partiet under to vennlige øyer før..
Denne intense gleden over bare å være i live, har jeg også sett før.
Slikt et imøtekommende vesen, Even, skal jeg love deg, at mamman din har sett før.
Kun din hjertelige morfar i himmelen kan gi klemmer som dette, vennen..
Dette er den første dagen jeg virkelig ser det. Min elskede pappa har satt tydelige spor i min sønn før han sendte ham til meg i 2014.
Og DET, det er jeg skikkelig skikkelig glad for. For en slik engel av en morfar, skal man lete lenge etter. Jeg senser hans nærvær sterkere på denne tiden. For det nærmer seg april. Måneden da verdens snilleste mann reiste sin vei for godt, for 5 år siden.
Takk og pris for at det bor en Hans Ernst i barna mine 💙💚💙
Jeg har alltid satt sammen min stil av det JEG liker.
Dette gjelder både interiør og klær.
Rent personlig har jeg liten forståelse for saueflokkmoten..
Over alt finner jeg gull. Og mitt gull er som regel langtfra kostbart, og svært personlig.
Det er jo VÅR verden, dette… Kun jeg og barna mine bestemmer “moten” her i gården. Barna har mye de skulle sagt. Skal det bygges slott av eggekartonger midt i stua, så synes muttra det er en digg ide. Vi kan godt ha det som et nytt møbel også.. Kanskje den passer på ene hylla.. Altså, det var et eksempel. Vi har ikke laget eggekartongslott enda, gutter!
Mathias ruler hovedhylla i stua nå som han er hos pappa frem til mandag. He’s in the house, på en måte da.
Denne laget jeg i dag. Tredde noen perler på en slik kleshenger i tynt stål. Drømmen er å lage absolutt alle kleshengerene våre slik, i forskjellige perler. Ja, og sånn perletråder foran dørene, aaah my wish… eller hva sier du Mathias, er du med? Your wish too?
Hmmm kanskje jeg kan begynne allerede nå, med disse perletrådene… Har jo masse perler!
Style er viktig for meg. Men altså ikke fashion. Dette hjemmet er vårt eget kråkeslott, og vi er ikke ferdige enda. Hver gang vi går en tur ut i naturen, i bruktbutikker eller all slags morobutikker, finner vi cheep gold. Så tar vi det med oss hjem og tilfører nytt liv til Lykketoppen.
Jeg ville aldri latt meg sponset av selveste wunderbaum anyway, jeg som ikke har bil.
Så er vi på road-trip igjen da..
Mina og Even krangler som søsken i baksetet, mens Monica og jeg prater om fraulukta som river i snutene våre. Kanskje er det derfor barna diskuterer det bak. Som i “Det var deg!” “Nei, deg!”
Hvor vi skal?
Til Levanger en snartur. Hasteshopping og junking. Så skal vi suse tilbake og TA HELG!
Jeg er min egen aller beste venn, som jeg har skrevet om før. Når barna har sovnet, har jeg mulighet til å være sammen med bare meg selv. Det hender ofte at jeg dropper å ringe venner. Dropper å invitere på skravvel og brus. Men heller gir meg selv hen til den deilige, salige ensomheten.
Det er ikke bare disse kveldene. Jeg kan jogge lange turer alene med musikk på ørene, gjøre om badet til det spaet som min beste venn jeg fortjener, legge meg i badekaret og høre digg musikk, sette meg på en restaurant i Trondheim helt alene og spise, sitte i timesvis på en kafe og skrive sangtekster, dikt og andre skriblerier. Lese. Drømme meg bort… You name it..
…jeg simpelthen elsker ensomheten.
Jeg er en oversosial lonertype. Har så mange venner at jeg kunne brukt all min alenetid på dem. Men de respekterer min dyrebare ensomhet, fordi mange av dem synes alenetiden sin er like hellig som min. De forstår.
Vi er mennesker som har falt for oss selv. Blitt så glad i vårt eget indre landskap, at vi ikke lenger stresser etter lykken. Vi ER lykkelige.
Det kunne ikke falle meg inn å tenke over at andre tenker over at jeg sitter der alene, på en benk i sommersol, eller i vinterlands varme kafe.
Å stå stødig i seg selv, er i mine øyne viktig. Vi kom hit alene, og vi skal dra herfra uten de andre jordiske omkring oss. Alle omkring oss skal også reise sin vei en vakker dag, og vi vet ikke når.
Når det er skrevet, skal jeg innrømme noe. Jeg føler meg egentlig aldri helt alene. Sånn egentlig. Noen passer på meg. Noen er med, og det er helt ok. Lufta er massiv, ja det er mye mellom himmel og jord som vi ikke vet om med øynene. Men jeg ville aldri kalt det spøkelser og gjenferd. Jeg heller mer mot parallelle univers og energier.
Dette er ensomhet for meg. Noe av det aller beste jeg vet. Jeg er like glad i å være alene som å tilbringe deilig tid sammen med barna mine og vennene mine.
Så om du ser meg alene der ute,
…er det ikke synd på meg.
Jeg nyter bare min hellige ensomhet i dybden, på tvers, og i høyden.
Dette er en av tekstene jeg er aller mest fornøyd med, og jeg skrev den nå i kveld påen halv time.
Du vet, når du kjenner deg sliten og utmattet, og du har en relasjon i livet som tapper deg med sine negative krefter. Diskusjoner og bekymringer fyller din hverdag.
Ja, man kan si du irriterer åndene dine. Them spirits… De vil ha deg på rett vei. Din indre stemme prøver å fortelle deg noe viktig. Tvert du kutter båndet med det mennesket som gjør livet ditt surt, får du kreftene tilbake. Energi og humør fyller deg: "you feel great!"
Det, og den lettelse det innebærer, handler denne teksten om.
Voice'n i teksten er en klok dame jeg nylig snakket med.
I dag har Even fått møtt ei søt ung dame på 20 år. Hun heter både Ann Charlotte, Annsja og Lotte. Et kjært barn, med andre ord.
Kanskje får hun enda et navn når Even begynner å snakke. Lotte er nemlig en av de to søstrene som svarte da jeg annonserte etter to stk faste barnevakter for lille Even. Søsteren får vi også snart møte.
For ei trivelig jente altså! Det synes både Even og jeg. Kjemien mellom Even og Lotte var suveren, og det var tydelig at hun er vant til å passe barn.
Etter et år og 4 mnd er det på tide denne mamman setter på seg litt vinger. Jeg trenger tid til å jogge, space til å trene dans, rom for å dra på bloggoppdrag og pauser til å dra ut på livet med vennene mine. Det skal bli kjempegøy. Og som dere vet er jeg alltid klin edru der ute på livet, så Lotte og søstra kan stole på at jeg kommer tilbake gående opp trappa her. Hverken krypende eller snøvlende. Koffein er en av mine beste venner, og holder i lange baner.
Dette er en milepæl for den minste gogutten min og meg. På de 16 mnd Even har levd, vi har blitt kjent med hverandre, og bodd sammen, har denne mamman vært ute på byen ca 4 ganger. Even har aldri overnattet bort fra mamman sin, og det hverken har vært, eller er, nødvendig. Det holder med Lotte og søsteren noen timer innimellom. Vi kommer til å bli godt kjent, og jeg kommer igjen til å føle meg veltrent, fresh og med utvidede horisonter.
Og dere; nå kan jeg DATE OGSÅ! Kanskje også blogge om det 😄
Aldri er den så intens, som når jeg skriver betente og vanskelige, urettferdige og triste historier. Samme om det er trøkkende på telefonen for bloggen, eller foran en pc på Kimenbiblioteket, som frilans for avis.
Tårene presser på, og som regel må jeg bare gi etter, la dem trille. Da jeg skrev om Tore Valstad, historien som er delt over 6000 ganger på nettet, Den åpne kista, en sann historie om mobbing , gråt jeg så mye at jeg hadde problemer med å se teksten jeg skrev.
I dag satt jeg på biblioteket og lot tårene trille på ny. Jeg skrev en historie som ikke kommer til å bli publisert på forbipolene før det har gått en god stund. Grunnene til det vil komme sammen med publiseringen.
Personen jeg skrev om, vet selv hvorfor jeg gråt foran tastaturet i dag. Noen mennesker er bare fantastisk rørende. Gripende. For min del iallefall. Empaten meg. Jeg tåler ikke å se at folk har det vondt, og jeg greier ikke å stå og se på.
Jeg er alltid klar for en ny historie. Det er en form for omsorg inni meg som bare skrevne ord kan uttrykke. Samt tårene da. Ordene og tårene, de går hånd i hånd, og de gir meg mening med livet.
Det er sterkt når de forteller at de bare såvidt overlevde de tøffe stundene. Så innmari stillestående, pustende rått …at de fortsatt er her. Det griper tak i hver celle av meg.
Noen ganger er det for sent. Da skriver jeg for de etterlatte. Setter en type fokus på selvmord som bare kan kalles åpent ærlig. Himmelens snilleste, stilleste ungdom er nok et eksempel på ord gjennom tårer.
Vi må bry oss. Være åpne. Sette fokus og sprekke troll i dagslys.
Jeg kommer aldri til å slutte med det iallefall. Kommer aldri til å slutte å fighte tabu med mine gråtende ord. Slik har jeg vært siden tidlig barndom, og det er derfor jeg er her.
Jeg er her for å sette ord på tungtveiendeempati. Og jeg med min diagnose er herdet for dette. Det har tidligere vært manier som var problemet. Salte tårer veier altså heavy, og holder meg på bakken.
Jeg nærmest fløy ut av døra i mårest. Polyanna in da way! Klar for digg dag og action, med liiiiitt i overkant for godt humør.
Nå har jeg landa mykt, for en liten stund. Realiteten har dasket en ny virkelighet i hjertet mitt.
Heavy er bra, for oss høytflyvende bipo’s. Heavy holder oss litt nede på normalen. Jepp. Heavy er bra!
En psykolog “tegnet” ei linje i lufta for meg en gang. Hun viste den ene siden av linja med den ene hånda si, og sa: “Her, Helene, er en psykopat.” Så viste hun den motsatte siden av linja, og sa: “…og her er du. Helene, du kunne godt …vel, beveget deg biiittelitt mot midten. Tenk litt på deg selv. Vær litt ego..”
Jeg gjorde det. Beveget meg en liten centi mot midten av linja. Jobbet med det i 10 år.
Her er mine råd til selvutslettende empater.
1. Gjør det du også, beveg deg litt mot midten av den linja. Begynn å tenk på deg selv. Ingen omkring deg har godt av at du utsletter deg selv. Da kan du ikke hjelpe noen. Gir noen deg en dårlig magefølelse? Da stemmer det. Det er din intuisjon. Din egen sannhet.
2. Nå skal du begynne å gi deg selv den omsorgen og empatien du har kastet bort på folk som misbruker det og suger deg tom for energi. Du skal bevisst stelle kåken din slik omgivelsene er verdige DEG. Bruk energi på å gjøre rent, rydde og style stæsj i ditt hjem. Ikke glem deg selv. Det er ikke jåleri å handle smart. Det være seg klær, hårkur og ansiktsmaske. Salg gjør det mulig ved dårlig råd, og du kan være kreativ for å stelle godt med deg selv. Du skal føle deg bra, og være rustet, for å gi din empati og din omsorg til riktig adresse.
3. Leave em alone. Og med det mener jeg: Ignorer de som ustanselig spiller på din samvittighet. De har snust seg fram til det, vet du… Ja for du vet det? At slike som heller mot den andre siden av linja, lukter seg fram til dem de kan tråkke på. Det å spille på å få frem dårlig samvittighet i deg, er den spillebrikken slike kjenner best. Så: Glem dem. La dem være. Ikke gi dem noe som helst form for unødig oppmerksomhet. Slike er også “vampyrer” som elsker at folk åpner seg og betror seg, for så å bruke det mot dem senere. Du skal huske at noe heter karma. La dem være. Du trenger ikke snakke. Trenger ikke dele. Du trenger å komme deg langt unna dem.
4. Du er i besittelse av godhet og en ekte omsorg for andre levende. Dyr og mennesker. Det er meningen du skal bruke dette fornuftig. En person som misbruker din omsorg, vil kreve alt av dine energier. Som en hånd på den lampen, vips: alle energitråder leder mot den hånden. Og kun den hånden. Straks den slipper taket, leder dine friske energitråder dit de skal. Elegant og i fri flyt. Du skal stole på at du ikke behøver disse menneskene i livet ditt. De som på flere manipulative måter krever alt ditt fokus. De dreper flere timer av ditt liv. Det er en alvorlig tilstand. Helbred den snarest.
5. Det kan være at du har mistet det selv helt og holdent. Kanskje har det gått så langt at du kjenner deg totalt selvutslettet og fanget i et voldelig samboerskap. Da er ikke bare dette innlegget nok for deg. Mine ord holder ikke til til alvorlige livssituasjon:
Hør her. Jeg mener, les her:
Sett deg ned og tegn en strek. Denne streken er resten av ditt liv. Tiden du sånn ca kanskje er så heldig å ha igjen å leve. Du vet like godt som alle oss som før deg har kommet oss ut av slike forhold, at du ikke skal kaste bort en time til på dette. Har du barn, ta de med, og søk dekning. Landet er pyntet med så mange varme anonyme krisesenter, at du sikkert har et i nærheten. Eller du kan komme deg til legevakta, og snakk ut. Be om hjelp. Jeg har gjort det. Mange mange, har gjort det før deg. Det er ikke sannheten at du ikke klarer deg uten h*n, du vil bli overrasket. Kom deg unna.
6. Du har behov for å få utløp for all omsorgen. Har du barn, overrøs det over dem. Hvis ikke, hva med et dyr? Eller bli kjent med et eldre menneske som du jevnlig besøker. Hva med å bli støttekontakt for et ensomt menneske som oppriktig behøver din empati?
7. Hver kveld skal du si følgende tre setninger til deg selv, foran speilet. Se deg selv inn i øynene og si:
*Jeg er nå trygg og selvstendig.
*Jeg er nå dyktig på å sette klare, tydelige grenser. Jeg har nå ren og god samvittighet.
*Jeg er nå glad i meg selv, og jeg fortjener nå det beste.
Gi det to uker. Hver kveld i to uker. Feel the difference 😉
8. Make space. Du kan kalle det pauser, selv om jeg personlig av erfaring mener det beste er å holde seg helt borte fra mennesker som til enhver tid forsøker å undertrykke deg. Ok: Pusterom. Space. Pause. Break it. Dra på en reise. Eller sett klare tydelige grenser om at du vil være vanskelig å få tak i for en stund. Bygg deg opp. Ikke gå på en ny flopp. Ingen har godt av din omsorg dersom du ender opp i sykesenga av utmattelse.
9. Selv om du så hater å gå tur alene; gå en tur i friskluft. Der vil DINE EGNE tanker og ideer trenge frem etter 10 minutter gange.
10. “Kle på deg” et imaginært, rundt speil omkring hele kroppen din hver morgen. Skap deg en illusjonert beskyttelse. Bruk din tankekraft, og fall ikke for fristelse til å få dårlig samvittighet når du fra nå av SETTER FRISKE, TYDELIGE GRENSER!
Dette er ikke utdannede råd fra en profesjonell, men tips fra en dame med litt erfaring i bagasjen. Tilværelsen med tydelig grensesetting er fantastisk for meg, og jeg har funnet min omsorgshylle ved at jeg kan skrive folk sine historier, og på den måten hjelpe dem. Ellers kommer min empatiske omsorg nå veldig til nytte for mine to kjære sønner. Men det er fortsatt viktig at jeg jobber med dette. Jeg holder meg langt unna alle som mer eller mindre ubevisst higer etter å kue meg.
Det er ikke verdt det. Livet skal leves. Du kjenner det godt dersom noen misbruker din empati. Du kjenner deg søvnig og trett, blir lett hissig, og selvfølgelig lettere nedtrykt i stemningsleiet. Det koster mye. Krever enormt av deg. All din energi, faktisk. Ja du kan til og med komme til å falle i trollgullfella, som betyr at du tror du er avhengig av vedkommende som trykker deg nede. Og det er ALLTID trollgull. Altså; ikke gull. Det vil si at det ikke er sant. Det er faktisk omvendt: h*n er avhengig av deg. Nemlig.
Verden er full av empater. Og alle har samme utfordring; den sterke luktesansen til egosentriske uempater. (For å pakke det pent inn.)
Dette var sikkert småtteri i forhold til hva en coach eller en psykolog kan lære deg. Hvorfor ikke oppsøke en?
