Den trøkker til. Den er heavy. Og den veier skikkelig …heavy!
Min medfølelse er fylt med så mange intense tårer, at den ikke er til å ta feil av når den presser seg fram.
Min empati er heavy og intens.
Aldri er den så intens, som når jeg skriver betente og vanskelige, urettferdige og triste historier. Samme om det er trøkkende på telefonen for bloggen, eller foran en pc på Kimenbiblioteket, som frilans for avis.
Tårene presser på, og som regel må jeg bare gi etter, la dem trille. Da jeg skrev om Tore Valstad, historien som er delt over 6000 ganger på nettet, Den åpne kista, en sann historie om mobbing , gråt jeg så mye at jeg hadde problemer med å se teksten jeg skrev.
I dag satt jeg på biblioteket og lot tårene trille på ny. Jeg skrev en historie som ikke kommer til å bli publisert på forbipolene før det har gått en god stund. Grunnene til det vil komme sammen med publiseringen.
Personen jeg skrev om, vet selv hvorfor jeg gråt foran tastaturet i dag. Noen mennesker er bare fantastisk rørende. Gripende. For min del iallefall. Empaten meg. Jeg tåler ikke å se at folk har det vondt, og jeg greier ikke å stå og se på.
Jeg er alltid klar for en ny historie. Det er en form for omsorg inni meg som bare skrevne ord kan uttrykke. Samt tårene da. Ordene og tårene, de går hånd i hånd, og de gir meg mening med livet.
Det er sterkt når de forteller at de bare såvidt overlevde de tøffe stundene. Så innmari stillestående, pustende rått …at de fortsatt er her. Det griper tak i hver celle av meg.
Noen ganger er det for sent. Da skriver jeg for de etterlatte. Setter en type fokus på selvmord som bare kan kalles åpent ærlig. Himmelens snilleste, stilleste ungdom er nok et eksempel på ord gjennom tårer.
Vi må bry oss. Være åpne. Sette fokus og sprekke troll i dagslys.
Jeg kommer aldri til å slutte med det iallefall. Kommer aldri til å slutte å fighte tabu med mine gråtende ord. Slik har jeg vært siden tidlig barndom, og det er derfor jeg er her.
Jeg er her for å sette ord på tungtveiendeempati. Og jeg med min diagnose er herdet for dette. Det har tidligere vært manier som var problemet. Salte tårer veier altså heavy, og holder meg på bakken.
Jeg nærmest fløy ut av døra i mårest. Polyanna in da way! Klar for digg dag og action, med liiiiitt i overkant for godt humør.
Nå har jeg landa mykt, for en liten stund. Realiteten har dasket en ny virkelighet i hjertet mitt.
Heavy er bra, for oss høytflyvende bipo’s. Heavy holder oss litt nede på normalen. Jepp. Heavy er bra!
💜