I dag har Even fått møtt ei søt ung dame på 20 år. Hun heter både Ann Charlotte, Annsja og Lotte. Et kjært barn, med andre ord.
Kanskje får hun enda et navn når Even begynner å snakke. Lotte er nemlig en av de to søstrene som svarte da jeg annonserte etter to stk faste barnevakter for lille Even. Søsteren får vi også snart møte.
For ei trivelig jente altså! Det synes både Even og jeg. Kjemien mellom Even og Lotte var suveren, og det var tydelig at hun er vant til å passe barn.
Etter et år og 4 mnd er det på tide denne mamman setter på seg litt vinger. Jeg trenger tid til å jogge, space til å trene dans, rom for å dra på bloggoppdrag og pauser til å dra ut på livet med vennene mine. Det skal bli kjempegøy. Og som dere vet er jeg alltid klin edru der ute på livet, så Lotte og søstra kan stole på at jeg kommer tilbake gående opp trappa her. Hverken krypende eller snøvlende. Koffein er en av mine beste venner, og holder i lange baner.
Dette er en milepæl for den minste gogutten min og meg. På de 16 mnd Even har levd, vi har blitt kjent med hverandre, og bodd sammen, har denne mamman vært ute på byen ca 4 ganger. Even har aldri overnattet bort fra mamman sin, og det hverken har vært, eller er, nødvendig. Det holder med Lotte og søsteren noen timer innimellom. Vi kommer til å bli godt kjent, og jeg kommer igjen til å føle meg veltrent, fresh og med utvidede horisonter.
Og dere; nå kan jeg DATE OGSÅ! Kanskje også blogge om det 😄
Velkommen til presentasjon av forbipolene, bloggen som jeg trykker tett inntil mitt bryst. Jeg er en skribent, en freak, en storyteller, ei jåle og en poet. En såkalt ekte skrivenerd, er hva jeg er, og denne bloggen funker nok mer som et slags magasin enn en blogg.
Forbipolene har vært innom 4.plass på blogg.no-listen, og hadde da 18554 lesere det døgnet. Siden har bloggen hatt på det meste 27500 lesere i døgnet, og jeg som skribent er selvfølgelig glad i mine lesere. Noe av det essensielle i bloggen er historiene fra real life, skrevet på min egen originale måte. Det er dem jeg brenner for å nå ut med. Jeg startet forbipolene for å lagre mine egne historier fra en tøff fortid med diagnose bipolar 1, og hadde ingen utsikter mot en bloggtilværelse. Jeg begynte sjenert å blogge mens jeg trøstet meg med at ingen kom til å lese det jeg skrev, i juni 2015. Etter å ha skrevet mine egne historier, begynte jeg å skrive andre sine opplevelser fra fortid og fjerne horisonter; hvilket ble en genial måte for meg å få klødd tilbake på skrivekløa på. For å nå ut med alvor, synes jeg man må pakke det inn i humor! Jeg får god hjelp av komikere, artister og TVfjes fra kjendisNorge med dette.
Jeg begynner med “innpakningspapiret” først. Altså de muntre innleggene leserene får som “belønning” for at de makter å lese alle de heavy historiene fra real life. Jeg kommer tilbake til disse nedest i denne cv’en. Jeg pakker alvor inn i humor for at både leserene og jeg skal kjenne på en viss balanse. Samt at disse kjendisene støtter de tøffingene som jeg får skrive om, ved å titte frem her inne og hilse på.
Våren 2016 fant jeg endelig familien til John Ivar; gutten som jeg hadde hørt så mye om. En ung sjel som satte sine spor over Stjørdal i 1990, da han ikke makter mer av mobbingen, men tok sitt eget liv. Her er hans historie, fra den korte tiden han fikk leve. Hvil i fred Johnnis💙: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html
Lokalavisa skrev om bloggen høsten 2015:
Jeg har også skrevet litt frilans for den samme lokalavisa. Bladet.no
Og når jeg vil noe, gir jeg meg aldri. Må jeg mase i 2 mnd for å få 5 minutter med Metallica eller 3 med Beyoncé, vel så kommer jeg til å gjøre det da. Alle pressefolk hadde “Presse” på sin stol da Thomas og Harald spilte inn Senkveld Live fra Stjørdal. Unntatt forbipolene, hun hadde:
Ved kreative ideer hva angår alle slags morsomme eller mer alvorlige samarbeid,
Aldri er den så intens, som når jeg skriver betente og vanskelige, urettferdige og triste historier. Samme om det er trøkkende på telefonen for bloggen, eller foran en pc på Kimenbiblioteket, som frilans for avis.
Tårene presser på, og som regel må jeg bare gi etter, la dem trille. Da jeg skrev om Tore Valstad, historien som er delt over 6000 ganger på nettet, Den åpne kista, en sann historie om mobbing , gråt jeg så mye at jeg hadde problemer med å se teksten jeg skrev.
I dag satt jeg på biblioteket og lot tårene trille på ny. Jeg skrev en historie som ikke kommer til å bli publisert på forbipolene før det har gått en god stund. Grunnene til det vil komme sammen med publiseringen.
Personen jeg skrev om, vet selv hvorfor jeg gråt foran tastaturet i dag. Noen mennesker er bare fantastisk rørende. Gripende. For min del iallefall. Empaten meg. Jeg tåler ikke å se at folk har det vondt, og jeg greier ikke å stå og se på.
Jeg er alltid klar for en ny historie. Det er en form for omsorg inni meg som bare skrevne ord kan uttrykke. Samt tårene da. Ordene og tårene, de går hånd i hånd, og de gir meg mening med livet.
Det er sterkt når de forteller at de bare såvidt overlevde de tøffe stundene. Så innmari stillestående, pustende rått …at de fortsatt er her. Det griper tak i hver celle av meg.
Noen ganger er det for sent. Da skriver jeg for de etterlatte. Setter en type fokus på selvmord som bare kan kalles åpent ærlig. Himmelens snilleste, stilleste ungdom er nok et eksempel på ord gjennom tårer.
Vi må bry oss. Være åpne. Sette fokus og sprekke troll i dagslys.
Jeg kommer aldri til å slutte med det iallefall. Kommer aldri til å slutte å fighte tabu med mine gråtende ord. Slik har jeg vært siden tidlig barndom, og det er derfor jeg er her.
Jeg er her for å sette ord på tungtveiendeempati. Og jeg med min diagnose er herdet for dette. Det har tidligere vært manier som var problemet. Salte tårer veier altså heavy, og holder meg på bakken.
Jeg nærmest fløy ut av døra i mårest. Polyanna in da way! Klar for digg dag og action, med liiiiitt i overkant for godt humør.
Nå har jeg landa mykt, for en liten stund. Realiteten har dasket en ny virkelighet i hjertet mitt.
Heavy er bra, for oss høytflyvende bipo’s. Heavy holder oss litt nede på normalen. Jepp. Heavy er bra!
En psykolog “tegnet” ei linje i lufta for meg en gang. Hun viste den ene siden av linja med den ene hånda si, og sa: “Her, Helene, er en psykopat.” Så viste hun den motsatte siden av linja, og sa: “…og her er du. Helene, du kunne godt …vel, beveget deg biiittelitt mot midten. Tenk litt på deg selv. Vær litt ego..”
Jeg gjorde det. Beveget meg en liten centi mot midten av linja. Jobbet med det i 10 år.
Her er mine råd til selvutslettende empater.
1. Gjør det du også, beveg deg litt mot midten av den linja. Begynn å tenk på deg selv. Ingen omkring deg har godt av at du utsletter deg selv. Da kan du ikke hjelpe noen. Gir noen deg en dårlig magefølelse? Da stemmer det. Det er din intuisjon. Din egen sannhet.
2. Nå skal du begynne å gi deg selv den omsorgen og empatien du har kastet bort på folk som misbruker det og suger deg tom for energi. Du skal bevisst stelle kåken din slik omgivelsene er verdige DEG. Bruk energi på å gjøre rent, rydde og style stæsj i ditt hjem. Ikke glem deg selv. Det er ikke jåleri å handle smart. Det være seg klær, hårkur og ansiktsmaske. Salg gjør det mulig ved dårlig råd, og du kan være kreativ for å stelle godt med deg selv. Du skal føle deg bra, og være rustet, for å gi din empati og din omsorg til riktig adresse.
3. Leave em alone. Og med det mener jeg: Ignorer de som ustanselig spiller på din samvittighet. De har snust seg fram til det, vet du… Ja for du vet det? At slike som heller mot den andre siden av linja, lukter seg fram til dem de kan tråkke på. Det å spille på å få frem dårlig samvittighet i deg, er den spillebrikken slike kjenner best. Så: Glem dem. La dem være. Ikke gi dem noe som helst form for unødig oppmerksomhet. Slike er også “vampyrer” som elsker at folk åpner seg og betror seg, for så å bruke det mot dem senere. Du skal huske at noe heter karma. La dem være. Du trenger ikke snakke. Trenger ikke dele. Du trenger å komme deg langt unna dem.
4. Du er i besittelse av godhet og en ekte omsorg for andre levende. Dyr og mennesker. Det er meningen du skal bruke dette fornuftig. En person som misbruker din omsorg, vil kreve alt av dine energier. Som en hånd på den lampen, vips: alle energitråder leder mot den hånden. Og kun den hånden. Straks den slipper taket, leder dine friske energitråder dit de skal. Elegant og i fri flyt. Du skal stole på at du ikke behøver disse menneskene i livet ditt. De som på flere manipulative måter krever alt ditt fokus. De dreper flere timer av ditt liv. Det er en alvorlig tilstand. Helbred den snarest.
5. Det kan være at du har mistet det selv helt og holdent. Kanskje har det gått så langt at du kjenner deg totalt selvutslettet og fanget i et voldelig samboerskap. Da er ikke bare dette innlegget nok for deg. Mine ord holder ikke til til alvorlige livssituasjon:
Hør her. Jeg mener, les her:
Sett deg ned og tegn en strek. Denne streken er resten av ditt liv. Tiden du sånn ca kanskje er så heldig å ha igjen å leve. Du vet like godt som alle oss som før deg har kommet oss ut av slike forhold, at du ikke skal kaste bort en time til på dette. Har du barn, ta de med, og søk dekning. Landet er pyntet med så mange varme anonyme krisesenter, at du sikkert har et i nærheten. Eller du kan komme deg til legevakta, og snakk ut. Be om hjelp. Jeg har gjort det. Mange mange, har gjort det før deg. Det er ikke sannheten at du ikke klarer deg uten h*n, du vil bli overrasket. Kom deg unna.
6. Du har behov for å få utløp for all omsorgen. Har du barn, overrøs det over dem. Hvis ikke, hva med et dyr? Eller bli kjent med et eldre menneske som du jevnlig besøker. Hva med å bli støttekontakt for et ensomt menneske som oppriktig behøver din empati?
7. Hver kveld skal du si følgende tre setninger til deg selv, foran speilet. Se deg selv inn i øynene og si:
*Jeg er nå trygg og selvstendig.
*Jeg er nå dyktig på å sette klare, tydelige grenser. Jeg har nå ren og god samvittighet.
*Jeg er nå glad i meg selv, og jeg fortjener nå det beste.
Gi det to uker. Hver kveld i to uker. Feel the difference 😉
8. Make space. Du kan kalle det pauser, selv om jeg personlig av erfaring mener det beste er å holde seg helt borte fra mennesker som til enhver tid forsøker å undertrykke deg. Ok: Pusterom. Space. Pause. Break it. Dra på en reise. Eller sett klare tydelige grenser om at du vil være vanskelig å få tak i for en stund. Bygg deg opp. Ikke gå på en ny flopp. Ingen har godt av din omsorg dersom du ender opp i sykesenga av utmattelse.
9. Selv om du så hater å gå tur alene; gå en tur i friskluft. Der vil DINE EGNE tanker og ideer trenge frem etter 10 minutter gange.
10. “Kle på deg” et imaginært, rundt speil omkring hele kroppen din hver morgen. Skap deg en illusjonert beskyttelse. Bruk din tankekraft, og fall ikke for fristelse til å få dårlig samvittighet når du fra nå av SETTER FRISKE, TYDELIGE GRENSER!
Dette er ikke utdannede råd fra en profesjonell, men tips fra en dame med litt erfaring i bagasjen. Tilværelsen med tydelig grensesetting er fantastisk for meg, og jeg har funnet min omsorgshylle ved at jeg kan skrive folk sine historier, og på den måten hjelpe dem. Ellers kommer min empatiske omsorg nå veldig til nytte for mine to kjære sønner. Men det er fortsatt viktig at jeg jobber med dette. Jeg holder meg langt unna alle som mer eller mindre ubevisst higer etter å kue meg.
Det er ikke verdt det. Livet skal leves. Du kjenner det godt dersom noen misbruker din empati. Du kjenner deg søvnig og trett, blir lett hissig, og selvfølgelig lettere nedtrykt i stemningsleiet. Det koster mye. Krever enormt av deg. All din energi, faktisk. Ja du kan til og med komme til å falle i trollgullfella, som betyr at du tror du er avhengig av vedkommende som trykker deg nede. Og det er ALLTID trollgull. Altså; ikke gull. Det vil si at det ikke er sant. Det er faktisk omvendt: h*n er avhengig av deg. Nemlig.
Verden er full av empater. Og alle har samme utfordring; den sterke luktesansen til egosentriske uempater. (For å pakke det pent inn.)
Dette var sikkert småtteri i forhold til hva en coach eller en psykolog kan lære deg. Hvorfor ikke oppsøke en?
* Å leke lego er kun moro før meg når det er smålego etter oppskrift, eller noe slags crazy dyrehage opplegg i duplo. (Jeg gjør dette også.)
* Men det aller verste er for meg å rusle ut til Kong vinter langs eksotiserte isveier, for å “ake” eller “disse”. (Dette, derimot, har det vært verre med.)
I dag var en av disse dagene jeg fikk for meg at mine egne kjedsomheter ikke må gå utover barna mine… Jeg sa: “Eeeyyy kids, ut å leke??”
Mathias:”Neh. Vil vær inn æ…”
Jeg:”Barn! Ska vi ….GÅ EN TUR UT I SOLA?”
Mathias:”Jeeeee!”
Even:”Gågo ee!”
Og vet dere hva? Det er ikke det verste jeg vet lenger! Dronning sommer er ikke lenger den eneste årstiden jeg digger å ha meg ut i frisklufta for å være sammen med barna.
Okay, det er stress å kle på seg tynnull, flis, tjukkull, lue, votter, vintesko og reima innen man kommer seg ut av heima… Og det er nesten ikke plass til oss der ute pgr av all SNØEN, men når du går der og ser på de to gutta du er så innmari mammaforelska i, ja da kunne det meste funket som gøy.
Even er slettes ikke vant til snø. Heldigvis var det ok temp i sola i dag, for Even lider av votteangst.
Jeg fikk tilogmed lov av Mathias til å ringe på et par hus for å “sanke nye venner” …vi fortsetter med det neste gang. Han fikk iallefall kjent på at det ikke er så farlig at mamma ringer på hos fremmede naboer for å spørre etter Mathias-jevnaldrede han kan leke med.
Til nå har jeg vært litt i hi. Kong vinter har hatt grep på meg. Barna mine har vært vant til at uteturene i vinter mest har dreid seg om at mamma triller Even i vogn, vi går til sentrum, handler, og tar bussen hjem igjen. Etter det får vi litt mer friskluft i det vi tripper fra bussen og hjem.
Nå er det nok! Fra nå av blir det ut og LEKE! Og gå turer. Vi er omgitt av nydelig turterreng bortom all denne eksos-snøen, og jeg gleder meg til å dra med kidsa ut i skauen når snøen stikker av også. Frem til da skal jeg prøve å elske snøkaving og aking, snøditt, snødatt og isfall på rattata.
Jeg tenkte jeg fikk toppe hele den sunne friskluftdagen med supermiddag. Seifilet med potet og stekt løk i smør. Den beste lukta man kjenner vet dere, i sånne boligbyggestrøk. Når noen steker løk.. Yeah, mammasamvittigheten hviler i ro og fred i kveld. Det er mer enn bra nok nå.
Oppvasken får stå til i morgen, for å si det sånn…
Dørstokkmila krympet ned til noen få centimeter i dag, og jeg troooor nesten kaaanskje at det er klart for helnorsk kakao og eksotisk appelsin …kremt …neste gang.
….men da hadde det jaggu vært digg med tur til varmere strøk om en stund. For sånn helt ærlig, glatte, iskalde, hvite Kong vinter? Du er ikke min beste venn akkurat..
Men DERE TO, MATHIAS OG EVEN: dere er de mest diggbare typene jeg vet om. Takk for sjokoladehjerter, utedag og pyntehjerter i morsdagsgave, jeg elsker, liker, digger dere bigtime 💙💚💜
I dag er det morsdag, og jeg unner meg noen ettertanker på sengekanten før jeg sovner.
Det jeg feirer hver morsdag, dypt inni meg, er takknemligheten over å få lov til å være mamma. For det var slettes ingen selvfølge å få lov til det.
Jeg er en crazy mama. Ser disse rørende fødselshistoriene som deles, og det får meg alltid til å tenke på min første barseltid. Føler meg alltid litt utenfor normalen når det kommer til slike fødselshistorier.
Det vakre, vakre lille barnet. Et gutteansikt som så ut som den lille dukkegutten på dåpskaka til min lillebror på åttitallet. Men han her var ekte. Og han var ikke på størrelse med en ringefinger.
Den nydelige ungen min ble tatt fra meg etter noen få timer, og jeg eide ikke selvinnsikt til å fatte hvorfor.
For tilbake til gjøkeredet kunne jeg ikke få ha ham med.
Og jeg forstod ikke selv, hvor syk jeg var. Alt jeg skjønte, var at tårene var ustoppelige.
Det rann av øynene og det sildret av puppene. Hele jeg flommet over i en stor katastrofe.
Inne på et lite rom bak Østmarkas låste dører. Skulle jeg dø nå? Eller kom jeg til å overleve savnet som rev slik i magen og brystet. Jeg kjente jo tomrommet etter bebien min. Han som var så altfor langt unna nå…
Jeg skrek og ba, foldet hender og gråt. Dette var bunnen. Jeg sank ikke lavere enn dette. Og jeg kunne ikke puste her nede..
Babyen min. Guttungen min.
Årene ga meg flere utfordringer. Men jeg var rustet med en morskjærlighet som bygde meg opp. Jeg tok valg omkring medisin og livsstil, ble frisk, kjempet til meg mest mulig samvær, og lærte meg alt jeg kom over om barn.
En ny voksende mage… enda en gudegave. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og fulgte alle råd til punkt og prikke.
Ingen låste dører. Tårer av pur glede og takknemlighet. En storebror og en lillebror, og en ydmyk mamma med konstant klump i halsen.
En helt annen historie. En så overlykkelig barseltid, at den tok meg med en annen slags storm. Min rikdom var fordoblet, og jeg hadde fått beholdt min første lille skatt i tillegg. Gleden var til å ta og føle på, og det er den enda.
Jeg er på party, tivoli og sircus hver dag. Disse to barna bringer frem latter og lykke i meg, og den type kjærlighet de viser, kommer direkte fra et himmelsk paradis.
Jeg registrerer at foreldre klager. At det er så “slitsomt å ha barn”. Men jeg kan skrive under på, at det som virkelig er slitsomt, er å savne barnet sitt. Det som er utfordrende, er å elske sitt barn høyere enn himmelen, men ikke få holde det inntil seg og trøste det. Ja det som er så mye mye verre enn å være litt sliten, er å være redd for at tårene som drypper ned på bildet av ditt nyfødte barn, skal viske ut hele bildet. Og i tillegg frykte at noen skal bli sinte av det og tolke det som at du har visket det ut med vilje. I en stund det alt teller in survival, for at du skal få tillatelse se den lille elskede bylten igjen før du dør av sorg og lengsel.
Det er ikke slitsomt å stå opp med gutta mine. Nå er de 6 og 1 år, og aktive pojker, men det er ikke utfordrende å våkne om mårran og gi dem stell, mat og prat. Den trøttheten på morgenen, er virkelig ingenting å klage over.
Å bruke 4 timer på en komplisert handletur, med en liten skatt i ei vogn, en rikdom på 6 år i hånda, buss og handleliste… ….er ikke slitsomt! Det er den aller største lykke på jord!
Gratulerer med dagen, alle sterke, gode, flotte mødre. Bare det å ha båret barna frem, var mer slitsomt enn å møte soloppgang med barnesang, hva?
Vi skal være takknemligere enn takknemligst for at vi våkner til denne dagen og får LOV TIL Å GI BARNA VÅRE EN KOS…
Det er større enn det største kicket som finnes: Å FÅ Å GI MINE BARN EN MAMMAKLEM I DAG!
Jeg gleder meg til to morsdagsgaver i form av to små bløte varme klemmer. Selve morsdagsgaven måtte jeg pakke opp i dagen før, siden snille Mathias trippet rundt og bare ikke greide å vente med å “se ansiktet mitt når jeg åpnet morsdagsgaven”. Jeg fikk sjokoladehjerter og pyntehjerter, av goingene mine.
Og jeg har et gråtende mammahjerte. Det gråter av glede. For jeg, jeg får lov til å være mamma, faktisk!
Det var litt sånn det “dødt” i gården her. Merket det hver gang jeg entret den felles gårdsplassen. Her er andre trivelige naboer også, ….men rett ved siden av her var jeg blitt vant med Diva Dianelys og de tre herlige barna hennes.
Kremt. Barna ja… de to eldste på 15 og 16 år lurte meg trill rundt to ganger mens mamma var på Cuba.
“Jeg har bursdag..” sa sønnen, da dundrende bass røpet hjemme alene festen. Jeg gikk over med en skinkegrateng til bursdagsgave, og sa de måtte kose seg.
“Fikk lov av mamma!”
“Ok”
“Jeg har noen venner på besøk..” sa den søte dattra hennes noen uker senere. Jeg gikk over med en godteripose og ba henne si fra om de trengte mat eller noe..
“Fikk lov av mamma!”
“Okayy…”
De hadde ikke bursdag. Men det hadde ikke jeg heller for 20 år siden. Jeg ler og kaller dem søte rakkarunger, mens Dianelys har hatt en del å rydde opp i sitt rekkehus etter hun kom hjem.
Det betyr ikke noe. Det eneste som betyr noe er at hun ER FOR POKKER HJEMME NÅ! Jeg har savna henne, og nå begynner moroa. Vi bodde i samme streeten for 15 år siden. Etter det har vi begge vært utsatt for både bygdadyr og bygdadyrets trollvenner i den mørke mørke skogen.
Så havnet vi her på lykketoppen da. Som to gode naboer som har fått pratet og funnet tilbake til et gammelt vennskap som ingen skal få ødelegge med falske rykter og dårlig bygdadyrånde.
Hun er amazing. Og i kveld feirer vi at hun er HJEMME IGJEN, at vi har ambisjoner og supersupre planer for futurama, og at vi er PRETTY DAMNED HAPPY!
Dianelys. Vennen. Hev deg over med din styrke. Du vet hva jeg mener. Sannheten kjenner VI, and we shall rock!
Bare vær deg selv du, kjære nabo, du er mer enn bra nok AKKURAT som du er 😙
1. Jeg legger med vilje ikke alltid sammen klærne på hyller og i skap. Så lenge jumprene omkring er brettet, synes jeg det må balanseres med litt knøvla rot innimellom.
2. Noe av det mest ugly jeg ser, er nisser og generell julepynt i februar, mars, april ….og hele veien fram til november. Jeg fant en nisse fremme på kjøkkenbenken da jeg shina kåken etter guttene sovnet i går kveld, og merket at jeg nærmest tilla den en gang i desember så søte nissekallen, personlighet, idet jeg kjente jeg ble “sint på han”…
3. Jeg ble ledd av, av to fjortiser i går. Inne på Stjørdals nye kulturhus Kimen, har vi et splitter nytt bibliotek. Jeg skulle sitte og skrive på en reportasje på en liten forhøyning av studieplasser der. Plutselig la jeg merke til to gutter på ca 15 år som satt oppe i den åpne 2.etg. De så på meg og lo. Jeg stirret tilbake og lo tilbake. Da sa han ene: “Unnskyld, jeg bare..” og så hørte jeg ikke resten. De ble stille en stund. Jeg skrev og lyttet til Spotify. Da jeg titter opp, hadde de latterkrampe. Jeg tok av meg headsettet, og da laget han ene ungdommen en sånn pipelyd, mens han pekte på meg og styret på. Jeg ble oppriktig interessert i hva som var så gøy. Ville le litt, jeg også. Var ikke sint i det hele tatt. Så dere fjortiser, sorry hvis dere trodde jeg var sinna da jeg løp opp den lange trappa opp til dere, for dere var borte da jeg kom frem. Ville jo bare spørre hva som var så gøy, ikke skremme vannet av dere..
4. Jeg har en barnelampe fra Ikea til taklampe i stua. Og kunne ikke brydd meg mindre om hva folk mener om det.
5. Jeg ber hver dag, og er innimellom innom kirka i sentrum for å sette meg ned og be takkebønn. Samtidig tror jeg Jesus gikk på vannet fordi det hadde frosset til is, og at Gud er energi vi alle er en del av.
6. Jeg har en egen evne til å glemme at folk som har vært kjipe mot meg, eksisterer. Det er en praktisk evne å ha.
7. Kondomeriet er en nær venn av meg, og jeg kunne glatt levd komplett uten noen som helst slags partner resten av livet. Jeg er ikke engang gira på å ha med noen hjem fra byen.
8. Jeg skal herved avsløre hvem som er min nærmeste og aller beste knuppelupp venn. Jeg, er min aller beste venn. De andre vennene mine, kaller jeg nære venner. Bestevennen min, det er jeg det. Jeg er supersnill med meg selv, og passer alltid på at jeg har det ypperlig.
9. Jeg blir kalt hønemamma, og irriterer meg grønn over å bli sammenlikna med ei forbanna høne. Jeg som mamma er så mye mer enn kakkel og egglegging. Jeg er ei omsorgsfull, konsekvent, bestemt og dyktig mor, en supermamma. Ikke ei ….høne 😐 ! Det er gravide som er hønemødre. De ruger de. Jeg, jeg ruger for søren ikke lenger…
10. Jeg har bestemt meg for å forbli singel, fordi jeg alltid er superlykkelig uten sånn derre mongamisk kjærest. Er for mye mas med det gitt. Ikke er det aktuelt å være en av 4 koner heller. 4 ektemenn? Nope. De har mansen innimellom de og vettu.. Jeg forsøkte inntil nå nylig, haha altså ikke 4 av dem. Det var 7. Neida. 1. Men så kjenner jeg at energinivået mitt er på topp nå som jeg har vært noen dager singel. Det må være noe rart med meg, for jeg funker ikke som andre. Får ikke sånn derre “kjærlighetssorg” jeg. Kan ikke komme på at jeg noengang har blitt annet enn positivt preget av sånne “brudd”.
Og en bonus: 11: …jeg synes egentlig sånne “så og så mange ting du ikke vet om: MEG!” er døll møll superkrøll. Men det minner meg litt om de herlige skoledagbøkene vi hadde på nittitallet, så det er ikke helt krøll heller. Før het det skoledagbok. Theese days: blågg@blågg.blågg…
Da jeg skulle gå ut i dag, og stod klar med sko og jakke på, gadd jeg ikke å løpe helt opp til toppetagen for å hente skjerf. Så jeg tok på en gammel genser jeg hadde i gangen, slik.
Den varmet skikkelig, og så ut som et urbant skjerf.
(Og den kløfta? Det er den doble hijaben BH som har laga den. Ingen løft, ingen kløft. Ikke i det hele tatt, faktisk. Kremt. )
Russel Brand fyller skjermen med sitt maniskaktige ansikt. Nåja, han derre Google mener han har bipolar, han som meg, så kanskje er der noe i det maniskliknende blikket hans.
Dokumentaren til Russel handler om drugs. Noe jeg har svært lite peil på. Men jeg har så mange ganger hatt det close. Så mange venner..
Russel Brand sier i dokumentaren om narkotika, i en samtale om hvorvidt mange narkomane blir stuet bort på metadon: “Hvem vil vel hoste opp penger på narkomane?”
Det får meg til å tenke på dem…
Jeg hilser på dem. Snakker med dem. Savner å snakke mer med dem. Men savner ikke frustrasjonen midt i dype og intellegente samtaler…
Frustrasjonen goes like this: Ååååå fytti! Fytti rakkarn så SMART! Og så sitter h*n her og røyker/drikker/smeller det BORT!
For jeg følte mange ganger at de rusavhengige jeg ble kjent med, kunne styrt dette landet mye bedre enn mårnaJens og Erna til sammen. Hvis de bare hadde sitti på ei rusfri øde øy med matlager et års tid først! Det er bare det at de er så opplyste om det meste, at de sikkert hadde funnet noe på den øya å ruse seg på også.
La meg ta dere noen få år tilbake i tid. Jeg var bare 20 da jeg flytta inn i et leilighetskompleks på 4 kåker. Oppe bodde en spilleavhengig vietnameser som kontinuerlig stod paralysert og trykket på de farlige gamle spilleautomatene, og en ung mann som var hekta på heroin. Sistnevnte var litt redd meg, for jeg freste ut i sinne dersom han gikk inn i min nyvaskede kåk i sko.
I leiligheten ved siden av meg bodde han som skulle bli en av mine aller nærmeste kompiser. Jeg har skrevet om han før. Han og jeg spiste grøt under skinnende sol på plena og pratet om alt mulig. Joda, også vær og vind, når jeg tenker meg om. Han kunne mye om det meste, han Arild. To kompiser på uflidd plen, en mann på 50 og ei jente på 20. Dette var alkoholikeren som pappan min også ble kjent med.
Pappa lærte meg en viss holdning. En viktig, ydmyk holdning som handlet om respekt for mangfold.
Min snille far, som stod ved siden av min nabo’s plastikktre, og sa: “Nemmen …Arild! Legg du der og kava i skogen?” Så hørte jeg de lo høyt, begge to. Pappa hadde kjørt han omkring i bilen som han noen ganger gjorde. I butikken. Til foreldrene hans. U name it. Og denne dagen var Arild så full at han ramlet over plastikkpalmen sin.
I det huset ble jeg kjent med nesten hele det kriminelle miljøet på stedet der jeg fortsatt bor. For min del var det aldri farlig å ha dem som venner. Jeg ble så skremt av livsstilen til naboene mine, at det fristet ikke å prøve noe særlig. Spesielt ikke etter nedturen jeg hadde opplevd i Stockholm som 18åring. Jeg var skremt for livet.
Menneskene jeg ble kjent med, var behagelige, allrighte, humoristiske folk, som det gikk an å føre dype samtaler med. Flere av dem har klart å bli nykter. Jeg fryder meg, gleder meg med dem. Noen er fortsatt high up there, og jeg håper de, som Onkl P, lander mykt.
Etter pappa døde, snakket Arild like mye om han som før. Jeg hadde flyttet, og like så hadde han. Vår fortids rønne var blitt revet, men vi holdt kontakten.
Noen ganger når jeg kom innom, så han ut som om det ikke kunne være lenge til han reiste fra meg for godt. Det så slik ut flere år før han døde. Det klokeste mennesket jeg kjente holdt på å drikke seg ihjel, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg visste det. At dette var langt utenfor min makt. Jeg prøvde å akseptere. Spilte Elvis og Beatles for ham fra Spotify. Da gråt han.
Akkurat da lot jeg han gråte. Så ba jeg ham tenne et lys, fant fram penna og diktboka mi, og skrev:
Se mæ inn i øyan..
Hvis æ koinna skin for dæ i kveld, kjære du
Hvis æ koinn få dæ te å snu..
Hvis æ kan få dæ te å smil no
som du før i tida lo
Da va æ fornøyd
Hvis ryggen din itj lenger va bøyd
Hvis du reist dæ opp og smila
Og lot vonde tanka hvila
Kjære vænn, så glad i dæ
Så tenn et lys for dæ og mæ
Se mæ inn i øyan mine
Og del tankan dine
Ensomhet e en avgrunns greie
Den e din te odel og eie
Men det e også et vennskap fra mæ te dæ
Så se mæ inn i øyan, og ikke dra fra mæ
Hver gang jeg så opp på han, gråt han. Elvis sang, han gråt, og jeg skreiv.
En annen gang greide jeg å dra han med meg til legevakta, og så til sykehuset. Men ingenting kan redde en som ikke makter å gå stegene selv.
Så dro han. For evig og alltid. Såvidt passert 60. Snille, gode, kloke kompisen min Jeg skrev et nytt dikt, og tvang meg selv til å vise ham den siste ære å lese det foran hans vakre kiste i kirka.
Rus. Du har tatt fra meg mine venner. Hvis du ikke fantes, forbanna rus, hadde jeg for pokker hatt stua mi full av kloke humorister!
Jeg vet noen av dere andre leser dette. Vet iallefall om 5 stk av dere som fortsatt lever, og som fortsatt ruser dere, og leser bloggen min.
Samfunnet trenger huene deres, og dere vet det. Tenk så GØY vi kunne hatt det, hvis dere hadde søkt hjelp nå, og kommet dere inn i en nykter tilværelse. Tenk så spennende! Det er lenge siden du var nykter i et helt år i strekk, ikke sant, gullsmedkompisen min? Du skulle bli gullsmed, husker du..?
Jeg savner dere! Skulle ønske jeg kunne ta en kaffe med dere. Men jeg kan ikke. Dere er inne i ei boble. Vi som har barn, eller i det hele tatt lever nyktre liv, når ikke gjennom den bobla før det glassaktige laget over de fine øynene deres er borte, og vi oppnår ekte øyekontakt.
Her er årets utfordring til dere fra meg, Gullsmed, Sorgenfri, ambulansesjåfør og filosof, og alle dere andre: Hvem av dere tør å møte det største kicket av alle nå i vår: å bli nykter?
Enn så lenge venter vi, og håper dere overlever på veien hit.
Rus. Narkotika. Drugs. Fuck of and leave my friends alone!
