Okey. Jeg skal være den første til å innrømme følgende:

*Å leke med biler og si “tut tut” og “ørn ørn” er for meg grinende kjedelig. (Men jeg tuter og ørner som en helt. Nesten hver dag.) 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

* Å leke lego er kun moro før meg når det er smålego etter oppskrift, eller noe slags crazy dyrehage opplegg i duplo. (Jeg gjør dette også.)

* Men det aller verste er for meg å rusle ut til Kong vinter langs eksotiserte isveier, for å “ake” eller “disse”. (Dette, derimot, har det vært verre med.)

I dag var en av disse dagene jeg fikk for meg at mine egne kjedsomheter ikke må gå utover barna mine… Jeg sa: “Eeeyyy kids, ut å leke??”

Mathias:”Neh. Vil vær inn æ…”

Jeg:”Barn! Ska vi ….GÅ EN TUR UT I SOLA?”

 Mathias:”Jeeeee!”

Even:”Gågo ee!”

Og vet dere hva? Det er ikke det verste jeg vet lenger! Dronning sommer er ikke lenger den eneste årstiden jeg digger å ha meg ut i frisklufta for å være sammen med barna.

Okay, det er stress å kle på seg tynnull, flis, tjukkull, lue, votter, vintesko og reima innen man kommer seg ut av heima… Og det er nesten ikke plass til oss der ute pgr av all SNØEN, men når du går der og ser på de to gutta du er så innmari mammaforelska i, ja da kunne det meste funket som gøy. 

Even er slettes ikke vant til snø. Heldigvis var det ok temp i sola i dag, for Even lider av votteangst. 

Jeg fikk tilogmed lov av Mathias til å ringe på et par hus for å “sanke nye venner” …vi fortsetter med det neste gang. Han fikk iallefall kjent på at det ikke er så farlig at mamma ringer på hos fremmede naboer for å spørre etter Mathias-jevnaldrede han kan leke med.

Til nå har jeg vært litt i hi. Kong vinter har hatt grep på meg. Barna mine har vært vant til at uteturene i vinter mest har dreid seg om at mamma triller Even i vogn, vi går til sentrum, handler, og tar bussen hjem igjen. Etter det får vi litt mer friskluft i det vi tripper fra bussen og hjem.

Nå er det nok! Fra nå av blir det ut og LEKE! Og gå turer. Vi er omgitt av nydelig turterreng bortom all denne eksos-snøen, og jeg gleder meg til å dra med kidsa ut i skauen når snøen stikker av også. Frem til da skal jeg prøve å elske snøkaving og aking, snøditt, snødatt og isfall på rattata. 

Jeg tenkte jeg fikk toppe hele den sunne friskluftdagen med supermiddag. Seifilet med potet og stekt løk i smør. Den beste lukta man kjenner vet dere, i sånne boligbyggestrøk. Når noen steker løk..  Yeah, mammasamvittigheten hviler i ro og fred i kveld. Det er mer enn bra nok nå.

Oppvasken får stå til i morgen, for å si det sånn…

Dørstokkmila krympet ned til noen få centimeter i dag, og jeg troooor nesten kaaanskje at det er klart for helnorsk kakao og eksotisk appelsin …kremt …neste gang. 

….men da hadde det jaggu vært digg med tur til varmere strøk om en stund. For sånn helt ærlig, glatte, iskalde, hvite Kong vinter? Du er ikke min beste venn akkurat..

 Men DERE TO, MATHIAS OG EVEN: dere er de mest diggbare typene jeg vet om. Takk for sjokoladehjerter, utedag og pyntehjerter i morsdagsgave, jeg elsker, liker, digger dere bigtime 💙💚💜

Jeg husker før i tiden. Før jeg ble mamma. Skimter en tid langt der bak. 

Livet er så totalendret, at det er bare såvidt jeg kan se for meg livet før morskjærligheten fylte meg og veltet over meg som en bølge.

I dag er det morsdag, og jeg unner meg noen ettertanker på sengekanten før jeg sovner. 

Det jeg feirer hver morsdag, dypt inni meg, er takknemligheten over å få lov til å være mamma. For det var slettes ingen selvfølge å få lov til det. 

Jeg er en crazy mama. Ser disse rørende fødselshistoriene som deles, og det får meg alltid til å tenke på min første barseltid. Føler meg alltid litt utenfor normalen når det kommer til slike fødselshistorier.

Det vakre, vakre lille barnet. Et gutteansikt som så ut som den lille dukkegutten på dåpskaka til min lillebror på åttitallet. Men han her var ekte. Og han var ikke på størrelse med en ringefinger. 

Den nydelige ungen min ble tatt fra meg etter noen få timer, og jeg eide ikke selvinnsikt til å fatte hvorfor. 

For tilbake til gjøkeredet kunne jeg ikke få ha ham med. 

Og jeg forstod ikke selv, hvor syk jeg var. Alt jeg skjønte, var at tårene var ustoppelige.

Det rann av øynene og det sildret av puppene. Hele jeg flommet over i en stor katastrofe.

Inne på et lite rom bak Østmarkas låste dører. Skulle jeg dø nå? Eller kom jeg til å overleve savnet som rev slik i magen og brystet. Jeg kjente jo tomrommet etter bebien min. Han som var så altfor langt unna nå… 

Jeg skrek og ba, foldet hender og gråt. Dette var bunnen. Jeg sank ikke lavere enn dette. Og jeg kunne ikke puste her nede..

Babyen min. Guttungen min.

Årene ga meg flere utfordringer. Men jeg var rustet med en morskjærlighet som bygde meg opp. Jeg tok valg omkring medisin og livsstil, ble frisk, kjempet til meg mest mulig samvær, og lærte meg alt jeg kom over om barn.

En ny voksende mage… enda en gudegave. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og fulgte alle råd til punkt og prikke. 

Ingen låste dører. Tårer av pur glede og takknemlighet. En storebror og en lillebror, og en ydmyk mamma med konstant klump i halsen.

En helt annen historie. En så overlykkelig barseltid, at den tok meg med en annen slags storm. Min rikdom var fordoblet, og jeg hadde fått beholdt min første lille skatt i tillegg. Gleden var til å ta og føle på, og det er den enda.

Jeg er på party, tivoli og sircus hver dag. Disse to barna bringer frem latter og lykke i meg, og den type kjærlighet de viser, kommer direkte fra et himmelsk paradis. 

Jeg registrerer at foreldre klager. At det er så “slitsomt å ha barn”. Men jeg kan skrive under på, at det som virkelig er slitsomt, er å savne barnet sitt. Det som er utfordrende, er å elske sitt barn høyere enn himmelen, men ikke få holde det inntil seg og trøste det. Ja det som er så mye mye verre enn å være litt sliten, er å være redd for at tårene som drypper ned på bildet av ditt nyfødte barn, skal viske ut hele bildet. Og i tillegg frykte at noen skal bli sinte av det og tolke det som at du har visket det ut med vilje. I en stund det alt teller in survival, for at du skal få tillatelse  se den lille elskede bylten igjen før du dør av sorg og lengsel. 

Det er ikke slitsomt å stå opp med gutta mine. Nå er de 6 og 1 år, og aktive pojker, men det er ikke utfordrende å våkne om mårran og gi dem stell, mat og prat. Den trøttheten på morgenen, er virkelig ingenting å klage over.

Å bruke 4 timer på en komplisert handletur, med en liten skatt i ei vogn, en rikdom på 6 år i hånda, buss og handleliste…  ….er ikke slitsomt! Det er den aller største lykke på jord!

Gratulerer med dagen, alle sterke, gode, flotte mødre. Bare det å ha båret barna frem, var mer slitsomt enn å møte soloppgang med barnesang, hva? 

Vi skal være takknemligere enn takknemligst for at vi våkner til denne dagen og får LOV TIL Å GI BARNA VÅRE EN KOS…

Det er større enn det største kicket som finnes: Å FÅ Å GI MINE BARN EN MAMMAKLEM I DAG!

Jeg gleder meg til to morsdagsgaver i form av to små bløte varme klemmer. Selve morsdagsgaven måtte jeg pakke opp i dagen før, siden snille Mathias trippet rundt og bare ikke greide å vente med å “se ansiktet mitt når jeg åpnet morsdagsgaven”. Jeg fikk sjokoladehjerter og pyntehjerter, av goingene mine.

Og jeg har et gråtende mammahjerte. Det gråter av glede. For jeg, jeg får lov til å være mamma, faktisk!

Tenk at de tre forferdelige månedene er over nå….

“Jeg kommer tilbake om tre måneder, uti februar..” Sa Dianellys, og dro til sitt varme hjemland Cuba.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var litt sånn det “dødt” i gården her. Merket det hver gang jeg entret den felles gårdsplassen. Her er andre trivelige naboer også, ….men rett ved siden av her var jeg blitt vant med Diva Dianelys og de tre herlige barna hennes.

Kremt. Barna ja… de to eldste på 15 og 16 år lurte meg trill rundt to ganger mens mamma var på Cuba.

“Jeg har bursdag..” sa sønnen, da dundrende bass røpet hjemme alene festen. Jeg gikk over med en skinkegrateng til bursdagsgave, og sa de måtte kose seg.

“Fikk lov av mamma!”

“Ok”

“Jeg har noen venner på besøk..” sa den søte dattra hennes noen uker senere. Jeg gikk over med en godteripose og ba henne si fra om de trengte mat eller noe..

“Fikk lov av mamma!”

“Okayy…”

De hadde ikke bursdag. Men det hadde ikke jeg heller for 20 år siden. Jeg ler og kaller dem søte rakkarunger, mens Dianelys har hatt en del å rydde opp i sitt rekkehus etter hun kom hjem.

Det betyr ikke noe. Det eneste som betyr noe er at hun ER FOR POKKER HJEMME NÅ! Jeg har savna henne, og nå begynner moroa. Vi bodde i samme streeten for 15 år siden. Etter det har vi begge vært utsatt for både bygdadyr og bygdadyrets trollvenner i den mørke mørke skogen.

Så havnet vi her på lykketoppen da. Som to gode naboer som har fått pratet og funnet tilbake til et gammelt vennskap som ingen skal få ødelegge med falske rykter og dårlig bygdadyrånde.

Hun er amazing. Og i kveld feirer vi at hun er HJEMME IGJEN, at vi har ambisjoner og supersupre planer for futurama, og at vi er PRETTY DAMNED HAPPY! 

Dianelys. Vennen. Hev deg over med din styrke. Du vet hva jeg mener. Sannheten kjenner VI, and we shall rock!

Bare vær deg selv du, kjære nabo, du er mer enn bra nok AKKURAT som du er 😙

Jeg sitter her og glor på …vel, ikke kassa. Skjermen. Kassa var old days. Nå har den slanka seg betraktelig, den televisjonen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Russel Brand fyller skjermen med sitt maniskaktige ansikt. Nåja, han derre Google mener han har bipolar, han som meg, så kanskje er der noe i det maniskliknende blikket hans.

Dokumentaren til Russel handler om drugs. Noe jeg har svært lite peil på. Men jeg har så mange ganger hatt det close. Så mange venner.. 

Russel Brand sier i dokumentaren om narkotika, i en samtale om hvorvidt mange narkomane blir stuet bort på metadon: “Hvem vil vel hoste opp penger på narkomane?”

Det får meg til å tenke på dem…

Jeg hilser på dem. Snakker med dem. Savner å snakke mer med dem. Men savner ikke frustrasjonen midt i dype og intellegente samtaler…

Frustrasjonen goes like this: Ååååå fytti! Fytti rakkarn så SMART! Og så sitter h*n her og røyker/drikker/smeller det BORT! 

For jeg følte mange ganger at de rusavhengige jeg ble kjent med, kunne styrt dette landet mye bedre enn mårnaJens og Erna til sammen. Hvis de bare hadde sitti på ei  rusfri øde øy med matlager et års tid først! Det er bare det at de er så opplyste om det meste, at de sikkert hadde funnet noe på den øya å ruse seg på også.

La meg ta dere noen få år tilbake i tid. Jeg var bare 20 da jeg flytta inn i et leilighetskompleks på 4 kåker. Oppe bodde en spilleavhengig vietnameser som kontinuerlig stod paralysert og trykket på de farlige gamle spilleautomatene, og en ung mann som var hekta på heroin. Sistnevnte var litt redd meg, for jeg freste ut i sinne dersom han gikk inn i min nyvaskede kåk i sko. 

I leiligheten ved siden av meg bodde han som skulle bli en av mine aller nærmeste kompiser. Jeg har skrevet om han før. Han og jeg spiste grøt under skinnende sol på plena og pratet om alt mulig. Joda, også vær og vind, når jeg tenker meg om. Han kunne mye om det meste, han Arild. To kompiser på uflidd plen, en mann på 50 og ei jente på 20. Dette var alkoholikeren som pappan min også ble kjent med.

Pappa lærte meg en viss holdning. En viktig, ydmyk holdning som handlet om respekt for mangfold.

Min snille far, som stod ved siden av min nabo’s plastikktre, og sa: “Nemmen …Arild! Legg du der og kava i skogen?” Så hørte jeg de lo høyt, begge to. Pappa hadde kjørt han omkring i bilen som han noen ganger gjorde. I butikken. Til foreldrene hans. U name it. Og denne dagen var Arild så full at han ramlet over plastikkpalmen sin.

I det huset ble jeg kjent med nesten hele det kriminelle miljøet på stedet der jeg fortsatt bor. For min del var det aldri farlig å ha dem som venner. Jeg ble så skremt av livsstilen til naboene mine, at det fristet ikke å prøve noe særlig. Spesielt ikke etter nedturen jeg hadde opplevd i Stockholm som 18åring. Jeg var skremt for livet.

Menneskene jeg ble kjent med, var behagelige, allrighte, humoristiske folk, som det gikk an å føre dype samtaler med. Flere av dem har klart å bli nykter. Jeg fryder meg, gleder meg med dem. Noen er fortsatt high up there, og jeg håper de, som Onkl P, lander mykt. 

Etter pappa døde, snakket Arild like mye om han som før. Jeg hadde flyttet, og like så hadde han. Vår fortids rønne var blitt revet, men vi holdt kontakten.

Noen ganger når jeg kom innom, så han ut som om det ikke kunne være lenge til han reiste fra meg for godt. Det så slik ut flere år før han døde. Det klokeste mennesket jeg kjente holdt på å drikke seg ihjel, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg visste det. At dette var langt utenfor min makt. Jeg prøvde å akseptere. Spilte Elvis og Beatles for ham fra Spotify. Da gråt han. 

Akkurat da lot jeg han gråte. Så ba jeg ham tenne et lys, fant fram penna og diktboka mi, og skrev:

Se mæ inn i øyan..

Hvis æ koinna skin for dæ i kveld, kjære du

Hvis æ koinn få dæ te å snu..

Hvis æ kan få dæ te å smil no

som du før i tida lo

Da va æ fornøyd

Hvis ryggen din itj lenger va bøyd

Hvis du reist dæ opp og smila

Og lot vonde tanka hvila

Kjære vænn, så glad i dæ

Så tenn et lys for dæ og mæ

Se mæ inn i øyan mine

Og del tankan dine

Ensomhet e en avgrunns greie

Den e din te odel og eie

Men det e også et vennskap fra mæ te dæ 

Så se mæ inn i øyan, og ikke dra fra mæ

Hver gang jeg så opp på han, gråt han. Elvis sang, han gråt, og jeg skreiv.

En annen gang greide jeg å dra han med meg til legevakta, og så til sykehuset. Men ingenting kan redde en som ikke makter å gå stegene selv.

Så dro han. For evig og alltid. Såvidt passert 60. Snille, gode, kloke kompisen min Jeg skrev et nytt dikt, og tvang meg selv til å vise ham den siste ære å lese det foran hans vakre kiste i kirka.

Rus. Du har tatt fra meg mine venner. Hvis du ikke fantes, forbanna rus, hadde jeg for pokker hatt stua mi full av kloke humorister!

Jeg vet noen av dere andre leser dette. Vet iallefall om 5 stk av dere som fortsatt lever, og som fortsatt ruser dere, og leser bloggen min.

Samfunnet trenger huene deres, og dere vet det. Tenk så GØY vi kunne hatt det, hvis dere hadde søkt hjelp nå, og kommet dere inn i en nykter tilværelse. Tenk så spennende! Det er lenge siden du var nykter i et helt år i strekk, ikke sant, gullsmedkompisen min? Du skulle bli gullsmed, husker du..?

Jeg savner dere! Skulle ønske jeg kunne ta en kaffe med dere. Men jeg kan ikke. Dere er inne i ei boble. Vi som har barn, eller i det hele tatt lever nyktre liv, når ikke gjennom den bobla før det glassaktige laget over de fine øynene deres er borte, og vi oppnår ekte øyekontakt.

Her er årets utfordring til dere fra meg, Gullsmed, Sorgenfri, ambulansesjåfør og filosof, og alle dere andre: Hvem av dere tør å møte det største kicket av alle nå i vår: å bli nykter? 

Enn så lenge venter vi, og håper dere overlever på veien hit. 

Rus. Narkotika. Drugs. Fuck of and leave my friends alone!

Howdy hey, me, Even, was in the kindergarden!

Men først: let’s go back in time.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere vet hu derre mora mi. Hippiehelene. Hu, vettu, skulle liksom lære meg å tegne med tusjer for aller første gang i dag. Ut med blyant, inn med tusj. Som de fleste kids, kan jeg ikke lese enda, men jeg kan lese tanker. Hun tenkte; “Nei å nei så lonely lillegull ser ut nå. Etter duppen og badet, SKAL vi ut på eventyr. På tide å sjekke nøyaktig hvor barnehageklar gromgutten er. Vi må besøke en barnehage!”

Jippi, tenkte jeg. Så sovna jeg. Så bada jeg. Og så…..

..kledde mamma på meg DENNE MONSTERDRESSEN. Reima liksom… I tillegg skulle hun absolutt bære meg i BÆRESELE! Foran selveste BARNEHAGEBARNA! Jeg ville gå, og det uten å holde hender. Jeg hørte brum brum og så bilhjul, men kunne, og kan fremdeles ikke fatte hvorfor mamma bestemte seg for å bære meg. Coolt med biler vel?

Jeg bråket ekstra mye mohaha! Hylskrek som aldri før! Ut av barnehagen kom ei mor med et barn, og hu sa: “Haha er det “barnemishandling”, neida, er det en SÅNN dag?”

Som dere ser fikk jeg viljen min innafor grinda: 

Dette er en garder obe. Eller en gard erobe…Lite vet vel lille jeg om det, men det var ikke noe for meg.

….!

DETTE var noe for meg! 

Mamma snakket med de to flotte damene som minnet om rolige havfruer. De jobbet der, og var kjempesnille. De sa til mamma at jeg er en trygg liten gutt, men det et jeg ikke, det. Jeg er en trygg, STOR gutt! 

Her kan jeg stå og beundre meg selv..

Og leke med masse tasser på min egen høyde.

Mamma sa vi skulle besøke barnehagen for å se om hun ville søke meg inn dit fra den måneden som kaller seg august. 

Det er aaaaltfor lenge til, så jeg buuuhuuua hele veien hjem, sutta i meg ei trøsteflaske og la meg til å furtesove.

Jeg VIL i barnehagen NÅ 👶🙈🙉🙌

Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger “It’s an animal city..” Og det er som om bygdadyret tror at sangen “fancy” handler om det selv. “I’m so fancy, you allready know..” rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i “it’s raining gossip!”  …vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen…

…ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere: 

Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.

Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt… Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.

Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)

Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller. 

Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!

For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv. 

Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?

 Yeah, bygdadyrets old habits… hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.

Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.

Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.

Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen “Smisk for å bli godtatt”. Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city’s bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med? 

For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler. 

La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.

Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre’s liv..

Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.

 … det var sånn en møkkadag. Altså, den var lovely som fy, men den endte med feber og kvalme for oss begge. Og så sånn derre kvalme fra en slik negativ tassibassi vettu, oppi det hele. …enkelte bare eier ikke manerer. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

La meg starte fra børjan:

Jeg skulle lage ostesnitzler og amerikansk blanding til lille Even og meg. Men han ville ikke leke for seg selv mens mamman fiksa varmlunsjen på kjøkkenet. Løsningen ble, som så mange ganger før: den digge bæresela! 

Even koste seg i bæresela mens en trynefaktorisert usminket mum is home …making food..

Hvordan gjør en alenemamma single in the house, følgende: Muttra skal dusjes, Ettåringen skal bades, og mamman skal sminkes..

Slik:

Barnet oppi reisesenga fra gjesterommet og inn i badet, mamma i dusjen. Så:

Party på badet med sang og dans mens barnet bader…

…og barnet bare:

 …mens mamman bare: make up!

Så: sjamponering av den lille, babysåpevask, hånduk og qtipsstell. Og så:

Mens mamma sminker seg ferdig:

Dagens outfit: T-shirt fra New Yorker: 15 kr på salg (intet sponset innlegg), ei joggebukse dere ikke ser, også fra New Yorker: 69 kr. Og noen sabla kule sebrasokker som altså ikke vises her.

Så kom feberen. Og kvalmen. Så kom et besøk jeg ikke ville ha. Aldri kult med besøk av negative sursneiper når du er syk, så min venninne og jeg ble enige om å møtes på en bedre dag. Vet du leser dette snuppa: sura sura rattata 😜😝😛

..neida. Kremt. Det var ikke helt sånn. Ganske dramaløst egentlig. 

Noen andre mødre eller fedre der ute som har knallbra badestelltips? Mottas med kreativ takk 🙂

Med fare for negativ vinkling, skal jeg nå belyse temaet “Negative pessimister” fra en “sabla forbipolent vinkel”. 

“Nemmes assa skjerpings her da..!” Tenker jeg noen ganger. Men det blir med tanken. For du kan ikke oppdra en gammel hingst eller ei skral hoppe. Du bør la de være i fred med sin pessimistiske, deilig passiviserende gjørme, for der slipper de å gjøre noe som helst. Der kan de gni seg inn i all verdens negative pessimistgrunner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Not my problem”, hva? Nei, men jeg skal innrømme at de dytter meg i skuldra innimellom, med sine surmaga geip. Som den ene dama i kassa på Ica her jeg bor (der jeg sjeldent handler). Jeg stråler som ei sol, og sier “Heeey!” (Rett før jeg nesten riktig gliser til med: “WHHHHASSUUUUP???”).

Hun gløtter hånete opp, og tier i en surminete taushet only devils know. Hver gang. Hver eneste gang, tror denne dama at hennes negative holdning fanger meg som kunde forever. Jeg går bare innom hvis jeg virkelig ikke har tid til å gå til en annen butikk, fordi butikken har dagligvaremonopol på kjøpesenteret. 

Du vet du har funnet en person som er det motsatte av din drømmepartner, venninne eller kompis, når du begynner å merke denne seige, negative fjertelukta. Ikke sånn ordentlig “lukt”, men et eller annet som får deg til å rynke på den livsglade snuten din. 

For du vil reise verden rundt. Oppleve livet og være completely impulsiv og gæren.

“Let’s GO! let’s go crazy …and just GO, YEEEAH!??”

Og det gjørmete pissesvaret, sammen med et bekymret ansiktsuttrykk, er:

“…vel. Nei altså det kan jeg ikke.” Hvorpå det hagler med all verdens “unnskyldninger”, alt som kan gå gærent og som stopper. Alt som gjør at vedkommende trygt kan legge seg til rette i den digge sørpegjørma si, og slippe å planlegge. Slippe å være sosial. Slippe å LEVE. Slippe å trollsprekke i lyset av syden’s avslørende sol. Penger, tid, altsomkangågalt, bekymringer og bla bla bla.

Jeg er enig i at man ikke bør gå rundt som en annen urealistisk Polyanna, med en usunnt naiv tilnærming til livet. 

Men en positiv holdning skader ingen. 

Jeg var en sånn gjørmegris selv en gang i tiden. Hadde “sosial angst”, “dårlig råd” og “var skeptisk”… Slik slapp jeg å gjøre noe som helst. Ikke at jeg trodde jeg “hadde det gjørmekjipt” “for å slippe noe”. Dette var jo rent underbevisstisk. 

Når du står rett foran en diger elefant, ser du ikke mye av den. Etter du har brukt tid på å bevege deg unna elefanten, ser du den bedre. Tid og space skaper både mer oversikt og lærdom til å se ting på en annen måte. 

Min tilnærming til livet er totalendret på de ti årene jeg har jobbet med meg selv. Jeg kan fortsatt være sjenert. Men det stopper ikke meg. Har fortsatt et visst budsjett å hole meg til. Så jeg stumpet røyken for 9 år siden, bruker ikke penger på annet enn kaffe ute på livet, kjøper billigprodukter, handler ikke på internett og skriver lister. Har det bra likevel.

Jeg viker unna negative pessimister. Vil de ikke være med meg ut på eventyr, ja så er det nok det beste at de holder seg i bingen sin. For de ville vært en eneste stor brems, og det trenger jeg rett og slett ikke.

Vi mennesker har behov. Vi har behov for næring, intimitet, sosial stimuli og hygiene.

Men det er en viktig ting til vi mennesker også behøver. Vi trenger å tilfredsstille spenningstrangen til å finne ut hvor nye stier leder oss. Eventyrsansen. Helt siden tidenes soloppgang har vi hatt behov for å UTFORSKE, og la spenningssansen lede oss frem mot eksotiske mål. Eksotiske, fordi de er nye og ukjente steder.

Vi kan ikke la oss bremse av seige og negative mennesker. Disse folka behøver for mye trygghet. Denne sansen som går ut på å utforske nye steder her i livet, trenger det motsatte av trygghet: spenningstrang. 

Vi er trygge inni oss. Og der behøves ingenting annet enn troen på oss selv, positiv tilnærming til livet, og sans for eventyrlig spenning. 

I det vi selv har kommet oss ut av bingen, over beitet, inn i flyet, ut av flyet, inn på togkupeen og ut av den, gjennom skogen på spennende stier, og ut i det deilige nye vannet…

….trenger vi strengt tatt ikke å drasse på et annet menneske’s sure gjørmebinge i kofferten…

Nå føler jeg meg som om jeg nesten bor i Villa villakålla …eller hva det var det het, the pink house of Pippi. Kåken fylles opp med lyslenker i alle slags farger og fasonger, fra Indiska og TGR. 

Jeg må bare vis dere hvordan den nyeste lyslenka, og smijerns smykkeholderen jeg kjøpte fredag, funker på mitt favorittrom i hele kåken; upstairs.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Innlegget er på ingen måte sponset, men inneholder produktplasseringer.

“Iskaffen” er klar, ser dere. Foran praktisk smykkeholder, og funkbart settekassehus. Nattbordskrotet mitt trenger system og orden, hvis ikke blir det rørete i mitt bipolare hue. Og kaffen, den er også funkbar tidlig om morgenen, når lille Even roper på den nye dagen fra beibisenga si..

Som dere vet, er jeg dypt og hellig forelska i stilen min. Den er svært personlig, og veldig inkluderende. Der er plass til alt fra Fretex og loppemarked, til Indiska og TGR. 

Skjønnhet for meg, kommer innenfra, der tanker og følelser regjerer. Jeg kjenner igjen stilen min tvert jeg ser en del av den i en butikk.

Soverommet er veldig viktig, fordi vi mennesker behøver et stille fristed der vi kjenner balanse og harmoni i skjønn forening. Søvn, that is. REM-reisen din bør suppleres av ting du synes er vakre. Ikke hva som gir status, men hva DU synes er vakkert.

Jeg har ant det en stund. Hevet det ene øyenbrynet innimellom i ren forundring, og tenkt at de sikkert vokser det av seg…

Det hender seg vi som nærmer oss den deilige 40årskrisa får for oss at ungdommen inside burde få bli kjent med et ungdommelig sinn. Kanskje tar vi opp fag og havner i samme klasse som pur unge og uerfarne sjeler, eller vi møter dem der ute et sted på veien mot midtlivet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De har gjerne passert 20, fylt tjueen, og bekket over 22. Disse er ofte av det slaget som liker å tro de er både voksne, modne og erfarne av seg, samtidig som de prøver å virke råest mulig. Tøffest. Skarpest i skuffa. 

De bobler over av betroelser, vrenger sitt hjerte til du kjenner lommene i de hullete buksene deres ut og inn. De er sentimentale, og tror på “bestevenner og slikt”.

Så kommer dagen da du begynner å få nok av hormonell paranoia. Du prøver å ta avstand. Forsiktig. Vil jo ikke såre noen her. Det er bare det at du har forstått det slik at disse ungdomsreglene ikke gjelder i ditt voksne liv.

 Vips, det kommer de desperate truslene. Over telefon får du høre at hun er “svært farlig” og “ond” for “fiendene sine”. Oh yeah, she’s bitcher than the biggest bitch du kan forestille deg. Mellom linjene ligger den fortvilte unge gråten hennes og dirrer. Stakkar, hun har jo betrodd seg til deg om både typen, familien og de merkeligste greier. Nå tror hun at hun må true deg til stillhet.

Ja, det viser seg tilogmed midt oppi alle paranoide hormonene, at hun har fått det for seg at du også er “farlig” å være “uvenn med”.

Du klarer ikke å dy deg. Nei fy deg. Latteren trenger på. “Farlig?” Du forklarer henne at du er da ikke farlig. Du bare tenker å holde deg til folk på din egen ufarlige alder.

Mer enn en gang har jeg ristet på mitt internettløse åttitallshue, og ledd av det på ekte nittitallsvis. For hva er det mine ører hører, og mine øyne skuer?

En ustabil trend der unge jenter føler at de må true folk til vennskap? Skremme dem med at de aldri bør “bli uvenn eller fiende”,  for da altså, da..? Da hva? Det kan virke som de tror de kan skremme en gammel rev. True med å finne opp “onde rykter” og gjøre livet ubehagelig for “uvennene sine” dersom de “ikke vil være venn med dem”..

De skriver om det på internett. Hinter. I deres egne øyne; skremmer. Men i virkeligheten; setter seg selv og sine “vennskap” i et svært lite flatterende lys.

Jeg fyller 36 i år, og nyter det å bli eldre. Så mange avslappede og ekte vennskap jeg er så heldig å få ha med meg i sekken. Det er aldri et tema hva som “vil skje dersom vi blir uvenner”, rent enkelt fordi vi ikke har planer om å “bli uvenner”. Nei, vi har planer om å havne på samme gamlehjem, der vi skal slå ut håret som bare det.

Vi har ikke store krav til hverandre. Vi møtes når hverdagen tillater det, og vi henger oss ikke opp i bagateller. Det er EN ting vi vet: vi er svært glade i hverandre, og kommer aldri til å svikte vennskapet med trusler om tull og tøys. Vi er nok litt av noen guttejenter fra en tid langt der tilbake, og er lett preget av mannfolk’s mer avslappede forhold til slike vennskap. 

 Kjære unge sjel. Skjerpings nå, hva? Ingen blir redd av truslene dine, og det er ikke slik du beholder venner. Alt du oppnår med å være kjip, er karma tre ganger tilbake. Det er jo derfor vi andre ikke gidder å være kjipe mot deg. Livet har lært oss om karma og buddhisme. Hvis vi vil at livet skal være coolt mot oss, sender vi englesnille tanker mot deg, og visualiserer at du har det bra. Da får vi dette tre ganger tilbake. Slikt er klokskap du kommer til å lære deg mer av med årene.

Nei takk til denne skuespill-trenden. Vi er for gamle, og har ikke tid til slikt. Du kan skuespille i evigheter at du er slik en fantastisk cool bad bitch mohahah raw witch monster kind of scary berry. Men du lurer ikke disse gamle fjellrevene. 

Når du først prøver å være en lur heks, gjør det ordentlig: gann en positiv godteripose, så får du 3 godteriposer tilbake 😉

Ahhhh vennene mine, dere avslappede vennene mine… jeg digger dere, Grete, Liz, Janne, Raya, Christina, Solfrid, Morten, Tommy, Monica, Tore W, Tore K, Lasse, Marie, Cecilie, Elisabeth, Rita, Astrid og alle dere andre som jeg vet ikke blir sure som potter hvis jeg ikke nevner dere her…  Og ingen av dere er “best”, dere er helt rå alle sammen. Takk og pris for, og hyllest til; hyggelig vennskap ☺