Jeg sitter her og glor på …vel, ikke kassa. Skjermen. Kassa var old days. Nå har den slanka seg betraktelig, den televisjonen.

Russel Brand fyller skjermen med sitt maniskaktige ansikt. Nåja, han derre Google mener han har bipolar, han som meg, så kanskje er der noe i det maniskliknende blikket hans.

Dokumentaren til Russel handler om drugs. Noe jeg har svært lite peil på. Men jeg har så mange ganger hatt det close. Så mange venner.. 

Russel Brand sier i dokumentaren om narkotika, i en samtale om hvorvidt mange narkomane blir stuet bort på metadon: “Hvem vil vel hoste opp penger på narkomane?”

Det får meg til å tenke på dem…

Jeg hilser på dem. Snakker med dem. Savner å snakke mer med dem. Men savner ikke frustrasjonen midt i dype og intellegente samtaler…

Frustrasjonen goes like this: Ååååå fytti! Fytti rakkarn så SMART! Og så sitter h*n her og røyker/drikker/smeller det BORT! 

For jeg følte mange ganger at de rusavhengige jeg ble kjent med, kunne styrt dette landet mye bedre enn mårnaJens og Erna til sammen. Hvis de bare hadde sitti på ei  rusfri øde øy med matlager et års tid først! Det er bare det at de er så opplyste om det meste, at de sikkert hadde funnet noe på den øya å ruse seg på også.

La meg ta dere noen få år tilbake i tid. Jeg var bare 20 da jeg flytta inn i et leilighetskompleks på 4 kåker. Oppe bodde en spilleavhengig vietnameser som kontinuerlig stod paralysert og trykket på de farlige gamle spilleautomatene, og en ung mann som var hekta på heroin. Sistnevnte var litt redd meg, for jeg freste ut i sinne dersom han gikk inn i min nyvaskede kåk i sko. 

I leiligheten ved siden av meg bodde han som skulle bli en av mine aller nærmeste kompiser. Jeg har skrevet om han før. Han og jeg spiste grøt under skinnende sol på plena og pratet om alt mulig. Joda, også vær og vind, når jeg tenker meg om. Han kunne mye om det meste, han Arild. To kompiser på uflidd plen, en mann på 50 og ei jente på 20. Dette var alkoholikeren som pappan min også ble kjent med.

Pappa lærte meg en viss holdning. En viktig, ydmyk holdning som handlet om respekt for mangfold.

Min snille far, som stod ved siden av min nabo’s plastikktre, og sa: “Nemmen …Arild! Legg du der og kava i skogen?” Så hørte jeg de lo høyt, begge to. Pappa hadde kjørt han omkring i bilen som han noen ganger gjorde. I butikken. Til foreldrene hans. U name it. Og denne dagen var Arild så full at han ramlet over plastikkpalmen sin.

I det huset ble jeg kjent med nesten hele det kriminelle miljøet på stedet der jeg fortsatt bor. For min del var det aldri farlig å ha dem som venner. Jeg ble så skremt av livsstilen til naboene mine, at det fristet ikke å prøve noe særlig. Spesielt ikke etter nedturen jeg hadde opplevd i Stockholm som 18åring. Jeg var skremt for livet.

Menneskene jeg ble kjent med, var behagelige, allrighte, humoristiske folk, som det gikk an å føre dype samtaler med. Flere av dem har klart å bli nykter. Jeg fryder meg, gleder meg med dem. Noen er fortsatt high up there, og jeg håper de, som Onkl P, lander mykt. 

Etter pappa døde, snakket Arild like mye om han som før. Jeg hadde flyttet, og like så hadde han. Vår fortids rønne var blitt revet, men vi holdt kontakten.

Noen ganger når jeg kom innom, så han ut som om det ikke kunne være lenge til han reiste fra meg for godt. Det så slik ut flere år før han døde. Det klokeste mennesket jeg kjente holdt på å drikke seg ihjel, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg visste det. At dette var langt utenfor min makt. Jeg prøvde å akseptere. Spilte Elvis og Beatles for ham fra Spotify. Da gråt han. 

Akkurat da lot jeg han gråte. Så ba jeg ham tenne et lys, fant fram penna og diktboka mi, og skrev:

 

Se mæ inn i øyan..

 

Hvis æ koinna skin for dæ i kveld, kjære du

Hvis æ koinn få dæ te å snu..

Hvis æ kan få dæ te å smil no

som du før i tida lo

 

Da va æ fornøyd

Hvis ryggen din itj lenger va bøyd

 

Hvis du reist dæ opp og smila

Og lot vonde tanka hvila

Kjære vænn, så glad i dæ

Så tenn et lys for dæ og mæ

 

Se mæ inn i øyan mine

Og del tankan dine

Ensomhet e en avgrunns greie

Den e din te odel og eie

 

Men det e også et vennskap fra mæ te dæ 

Så se mæ inn i øyan, og ikke dra fra mæ

 

Hver gang jeg så opp på han, gråt han. Elvis sang, han gråt, og jeg skreiv.

En annen gang greide jeg å dra han med meg til legevakta, og så til sykehuset. Men ingenting kan redde en som ikke makter å gå stegene selv.

Så dro han. For evig og alltid. Såvidt passert 60. Snille, gode, kloke kompisen min Jeg skrev et nytt dikt, og tvang meg selv til å vise ham den siste ære å lese det foran hans vakre kiste i kirka.

Rus. Du har tatt fra meg mine venner. Hvis du ikke fantes, forbanna rus, hadde jeg for pokker hatt stua mi full av kloke humorister!

Jeg vet noen av dere andre leser dette. Vet iallefall om 5 stk av dere som fortsatt lever, og som fortsatt ruser dere, og leser bloggen min.

Samfunnet trenger huene deres, og dere vet det. Tenk så GØY vi kunne hatt det, hvis dere hadde søkt hjelp nå, og kommet dere inn i en nykter tilværelse. Tenk så spennende! Det er lenge siden du var nykter i et helt år i strekk, ikke sant, gullsmedkompisen min? Du skulle bli gullsmed, husker du..?

Jeg savner dere! Skulle ønske jeg kunne ta en kaffe med dere. Men jeg kan ikke. Dere er inne i ei boble. Vi som har barn, eller i det hele tatt lever nyktre liv, når ikke gjennom den bobla før det glassaktige laget over de fine øynene deres er borte, og vi oppnår ekte øyekontakt.

Her er årets utfordring til dere fra meg, Gullsmed, Sorgenfri, ambulansesjåfør og filosof, og alle dere andre: Hvem av dere tør å møte det største kicket av alle nå i vår: å bli nykter? 

Enn så lenge venter vi, og håper dere overlever på veien hit. 

Rus. Narkotika. Drugs. Fuck of and leave my friends alone!