Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger “It’s an animal city..” Og det er som om bygdadyret tror at sangen “fancy” handler om det selv. “I’m so fancy, you allready know..” rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i “it’s raining gossip!”  …vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen…

…ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre. 

I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere: 

Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.

Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt… Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.

Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)

Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller. 

Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!

For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv. 

Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?

 Yeah, bygdadyrets old habits… hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.

Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.

Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.

Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen “Smisk for å bli godtatt”. Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city’s bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med? 

For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler. 

La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.

Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre’s liv..

Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.