Med fare for negativ vinkling, skal jeg nå belyse temaet “Negative pessimister” fra en “sabla forbipolent vinkel”. 

“Nemmes assa skjerpings her da..!” Tenker jeg noen ganger. Men det blir med tanken. For du kan ikke oppdra en gammel hingst eller ei skral hoppe. Du bør la de være i fred med sin pessimistiske, deilig passiviserende gjørme, for der slipper de å gjøre noe som helst. Der kan de gni seg inn i all verdens negative pessimistgrunner.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

“Not my problem”, hva? Nei, men jeg skal innrømme at de dytter meg i skuldra innimellom, med sine surmaga geip. Som den ene dama i kassa på Ica her jeg bor (der jeg sjeldent handler). Jeg stråler som ei sol, og sier “Heeey!” (Rett før jeg nesten riktig gliser til med: “WHHHHASSUUUUP???”).

Hun gløtter hånete opp, og tier i en surminete taushet only devils know. Hver gang. Hver eneste gang, tror denne dama at hennes negative holdning fanger meg som kunde forever. Jeg går bare innom hvis jeg virkelig ikke har tid til å gå til en annen butikk, fordi butikken har dagligvaremonopol på kjøpesenteret. 

Du vet du har funnet en person som er det motsatte av din drømmepartner, venninne eller kompis, når du begynner å merke denne seige, negative fjertelukta. Ikke sånn ordentlig “lukt”, men et eller annet som får deg til å rynke på den livsglade snuten din. 

For du vil reise verden rundt. Oppleve livet og være completely impulsiv og gæren.

“Let’s GO! let’s go crazy …and just GO, YEEEAH!??”

Og det gjørmete pissesvaret, sammen med et bekymret ansiktsuttrykk, er:

“…vel. Nei altså det kan jeg ikke.” Hvorpå det hagler med all verdens “unnskyldninger”, alt som kan gå gærent og som stopper. Alt som gjør at vedkommende trygt kan legge seg til rette i den digge sørpegjørma si, og slippe å planlegge. Slippe å være sosial. Slippe å LEVE. Slippe å trollsprekke i lyset av syden’s avslørende sol. Penger, tid, altsomkangågalt, bekymringer og bla bla bla.

Jeg er enig i at man ikke bør gå rundt som en annen urealistisk Polyanna, med en usunnt naiv tilnærming til livet. 

Men en positiv holdning skader ingen. 

Jeg var en sånn gjørmegris selv en gang i tiden. Hadde “sosial angst”, “dårlig råd” og “var skeptisk”… Slik slapp jeg å gjøre noe som helst. Ikke at jeg trodde jeg “hadde det gjørmekjipt” “for å slippe noe”. Dette var jo rent underbevisstisk. 

Når du står rett foran en diger elefant, ser du ikke mye av den. Etter du har brukt tid på å bevege deg unna elefanten, ser du den bedre. Tid og space skaper både mer oversikt og lærdom til å se ting på en annen måte. 

Min tilnærming til livet er totalendret på de ti årene jeg har jobbet med meg selv. Jeg kan fortsatt være sjenert. Men det stopper ikke meg. Har fortsatt et visst budsjett å hole meg til. Så jeg stumpet røyken for 9 år siden, bruker ikke penger på annet enn kaffe ute på livet, kjøper billigprodukter, handler ikke på internett og skriver lister. Har det bra likevel.

Jeg viker unna negative pessimister. Vil de ikke være med meg ut på eventyr, ja så er det nok det beste at de holder seg i bingen sin. For de ville vært en eneste stor brems, og det trenger jeg rett og slett ikke.

Vi mennesker har behov. Vi har behov for næring, intimitet, sosial stimuli og hygiene.

Men det er en viktig ting til vi mennesker også behøver. Vi trenger å tilfredsstille spenningstrangen til å finne ut hvor nye stier leder oss. Eventyrsansen. Helt siden tidenes soloppgang har vi hatt behov for å UTFORSKE, og la spenningssansen lede oss frem mot eksotiske mål. Eksotiske, fordi de er nye og ukjente steder.

Vi kan ikke la oss bremse av seige og negative mennesker. Disse folka behøver for mye trygghet. Denne sansen som går ut på å utforske nye steder her i livet, trenger det motsatte av trygghet: spenningstrang. 

Vi er trygge inni oss. Og der behøves ingenting annet enn troen på oss selv, positiv tilnærming til livet, og sans for eventyrlig spenning. 

I det vi selv har kommet oss ut av bingen, over beitet, inn i flyet, ut av flyet, inn på togkupeen og ut av den, gjennom skogen på spennende stier, og ut i det deilige nye vannet…

….trenger vi strengt tatt ikke å drasse på et annet menneske’s sure gjørmebinge i kofferten…