Dere vet hu derre mora mi. Hippiehelene. Hu, vettu, skulle liksom lære meg å tegne med tusjer for aller første gang i dag. Ut med blyant, inn med tusj. Som de fleste kids, kan jeg ikke lese enda, men jeg kan lese tanker. Hun tenkte; “Nei å nei så lonely lillegull ser ut nå. Etter duppen og badet, SKAL vi ut på eventyr. På tide å sjekke nøyaktig hvor barnehageklar gromgutten er. Vi må besøke en barnehage!”
Jippi, tenkte jeg. Så sovna jeg. Så bada jeg. Og så…..
..kledde mamma på meg DENNE MONSTERDRESSEN. Reima liksom… I tillegg skulle hun absolutt bære meg i BÆRESELE! Foran selveste BARNEHAGEBARNA! Jeg ville gå, og det uten å holde hender. Jeg hørte brum brum og så bilhjul, men kunne, og kan fremdeles ikke fatte hvorfor mamma bestemte seg for å bære meg. Coolt med biler vel?
Jeg bråket ekstra mye mohaha! Hylskrek som aldri før! Ut av barnehagen kom ei mor med et barn, og hu sa: “Haha er det “barnemishandling”, neida, er det en SÅNN dag?”
Som dere ser fikk jeg viljen min innafor grinda:
Dette er en garder obe. Eller en gard erobe…Lite vet vel lille jeg om det, men det var ikke noe for meg.
….!
DETTE var noe for meg!
Mamma snakket med de to flotte damene som minnet om rolige havfruer. De jobbet der, og var kjempesnille. De sa til mamma at jeg er en trygg liten gutt, men det et jeg ikke, det. Jeg er en trygg, STOR gutt!
Her kan jeg stå og beundre meg selv..
Og leke med masse tasser på min egen høyde.
Mamma sa vi skulle besøke barnehagen for å se om hun ville søke meg inn dit fra den måneden som kaller seg august.
Det er aaaaltfor lenge til, så jeg buuuhuuua hele veien hjem, sutta i meg ei trøsteflaske og la meg til å furtesove.
Bygdadyret røyker ikke fredspipe med deg. Det kommer aldri til å skje. Og det forbanna dyret har særdeles god hukommelse. Shakira synger “It’s an animal city..” Og det er som om bygdadyret tror at sangen “fancy” handler om det selv. “I’m so fancy, you allready know..” rappesynger Iggy Azaela. Bygdadyret synger falskt med, og danser noe som skal være rytmisk regndans. Som i “it’s raining gossip!” …vi andre rister på hodene og legger vår lit til tiden. Ja, for selv om det derre monsteret aldri ser ut til å glemme det dersom du driter litt på draget, tabber deg ut eller tråkker i Coopsalaten før du sluker lapskausen…
…ja så vet vi en ting: tiden leger iallefall alle sår. Tiden bringen oss videre.
I dag fikk jeg som blogger av denne bloggen, forbipolene, to fantastisk aldeles nydelige komplimenter for skrivingen min. Jeg ble oppriktig rørt av begge to. Og nå skal jeg sette dem i mønsterets rette sammenheng for dere:
Kompliment nr 1: Jeg snakker i telefonen med en høyt utdannet dame som jobber innen omsorg. Hun har det man anser som en viktig stilling i samfunnet vårt. Midt i samtalen forteller hun at hun leser bloggen min, og sier at hun synes jeg skriver veldig bra. Sier det flere ganger. Jeg blir helt satt ut av glede.
Kompliment nr 2: Vi er inne på Rema 1000 og har handlet. Det er på tide å pakke varene i vogn og poser. Bak meg i køa står en bekjent av meg som jeg vet har rushistorikk og selger bladet Sorgenfri. Han er i mine øyne å anse som smart, veldig smart. De er som regel for intellegente til å takle alle tanker og ideer, slike som han. Jeg kjenner dem. De kunne funnet opp så mye mer enn krutt… Han begynner å pakke i posene sine, klapper meg vennlig på skuldra og ber meg fortsette denne bloggingen. Han sier han leser det jeg skriver, og at jeg aldri må slutte å skrive. Jeg blir aldeles satt ut av glede.
Bygdadyr ser ikke likheten mellom disse to. Jeg gjør det. Kjenner dem. Han som selger Sorgenfri er like snill og hjertelig som hun med høy utdanning. Og hun med det, samfunnet anser som, viktige stillingen, er like smart og oppegående som han som har levd livet innen rus og tankedybdsomhet (nytt ord? U r welcome.)
Jeg så et par granskende onde øyne i dag. Inne på kjøpesenteret. Prøvde å smile og hilse. Men slike bygdadyr hilser ikke tilbake. Nei, som sagt røyker de ikke fredspipe engang. De smugrøyker heller.
Tiden står altså stille for bygdadyret. De lever i fortiden og husker tragiske tabber som om det var i går. Dine nedelag går aldri ut på dato. Bygdadyret kan spise seg like mett på den ondsinnede sladderen nå i dag, som for 10 år siden. Skjedde det for 20 år siden? Åja, no problem, det har desverre ikke mugla!
For to år siden møtte en dame jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg husket henne som så ruspåvirker at jeg aldri helt fikk øyenkontakt. Nå så hun på meg med klare, ærlige øyne. Det tidligere så løgneraktige blikket så meg ydmykt rett inn i øynene. Hun kunne fortelle om avrusning og et helt nytt nykternt liv.
Det er så lett å tenke at de fortsatt er der de var sist du så dem. Tenke som et visst animalsk vesen fra bygd og by. Men hva om de har utviklet seg? Hva om de har flyttet langt sør, utdannet seg, skapt seg et liv, brent broer og bygd nye veier?
Yeah, bygdadyrets old habits… hah! Stanken av snøft i nakken, forhåndsdømmende ånde og et pustende snev av en stupid, brainless og fordomsfull holdning. En holdning som straks mister kraft i det sannheten tvinger dyret ned i skammekroken.
Du. Du i køa på Rema, og du med alle de dårlige ryktene: SCREW THEM! NÅ! Ta et realt hodeløft, og gi blanke i bygdadyrsnøft! Det er så mange av oss her ute, som har dreti på draget i fortidens fjerne strøk, at vi trygt kan løfte blikkene våre sammen nå. Gå med hevet hode og være stolte av de vi er. Det er vårt ansvar som menneske å lære oss å elske oss selv akkurat som vi er.
Om jeg gjør det? Elsker meg selv? Oh yeah! Har brukt ti år av livet mitt på å lære meg det, så: Gjett om jeg gjør. Altså, jeg synes jeg har et svært merkverdig og komisk utseende, som jeg aldri helt til å skjønne at folk mener er fint, men det har lite med egenkjærlighet å gjøre. Er ikke det good news, hva? Versegod, du kan beholde så mange komplekser du bare vil, og bli glad i dem også. Akkurat som de er.
Sliter du med bygdadyrets dårlige ånde? Slutt å prøv å tilby det tyggisen “Smisk for å bli godtatt”. Lær deg å elske deg selv i stedet. Da står du rustet som en fransk soldat i møte med animal city’s bygdadyr. Du skal ikke søke deres anerkjennelse. Vi er flere her ute i kulden. Du kan leke med oss, heller enn å kjede deg der inne i varmen. Vi kan bygge borg. Bade i selvironi. Er du med?
For sånne bygdadyr blir ikke mette av din suksess. Du må regne med at de heller blir sultne på ny, fresh fiasko. De tripper forventningsfulle mens de håper du feiler.
La dem så spise seg mette når du ramler og faller. For du og jeg, vi vet jo at babyer som lærer å gå, faller, reiser seg opp og prøver på nytt.
Og du og jeg, vi vet jo at bygdadyr til slutt dør ut. Fordi de glemmer å utvikle seg selv, i sin iver etter å følge med i andre’s liv..
Du og jeg, vi føler med det ensomme dyret, tilgir og glemmer.
Åååå jeg er så GLAD! For en dag! For noen gutter jeg har! Det enda to dager til Mathias kommer hjem, og vi gleder oss masse. I mellomtiden må vi ut og nyte kong vinter bittelitt, han minste og hu crazy mama.
Even og jeg skulle altså ut på Eventyr i dag, og her skal dere få et aldri så lite bildedryss fra turen vår. Det er omtrent 40 minutter å gå ned til sentrum fra Lykketoppen våres, og i dag testa vi en ny vei, nemlig Blakstadbakkan …eller: Blakkstabakkan …eller wellawell, you name it (Blakkenbakken huhuh..)
Se så fargerike vi var da! Neida, disse er redigert som fyy, og dere vet jo godt hvordan denne mama’n ser ut uten alt dette spaklet…Men Even, ååå, han er nydelig hele tiden!
Even sovna, og jeg knipsa bilder mens jeg lytta til DDE, Åge og …disse møkkaguttene vet du, de som synger møkkamann (har landa i sofaen og gidder ikke engang sjekke hva de kaller seg. Sorry altså.) (…ikke mye klasse over “sorry”. Beklager. Altså, beklager som i unnskyld for at jeg ikke har møkkagutta på tunga nå.)
Før Even sovna lo han og smilte til meg..
Jeg er så lykkelig i dette nuet dere ser her. Ute i frisk trønderluft, med verdens gladeste ettåring å se på…
Vi handlet og koste oss. Budsjett som bare rakkarn akkurat nå, men er det noe denne mamman kan, så er det kronetrylling. Inne på kjøpesenteret hadde vi en halvtime på oss før bussen gikk, så da fikk Even komme opp av vogna og teste de nye skoene sine.
Jeg prøvde å gi han ei trygg hånd, men det var ikke aktuelt.. Som dere ser er han den fødte “shopper-boy”. Han spradet rundt på kjøpesenteret som om han tuslet omkring i sin egen lomme.
….og jeg.. jeg nesten sprakk. Åh den der stoltheten vet du. Jeg nesten faktisk sprakk..
Vi tok bussen hjem, og Even fikk kveldsstellet sitt. Han klamret seg fast til meg da jeg sang for han i kveld. Mulig han tryglet meg om å slutte å synge sånn, men jeg velger å tro det var fordi han er så innmari glad i mamman sin. Lykkeliten min.
Nå har jeg shina kåken og vært megakreativ. Etter det fortjente jeg en lang varm dusj, og en myk landing på sofaen.
Livet er altfor altfor digg nå. Det er slikt som skjer når man sørger for å fylle livet sitt med positive, snille mennesker, og en aldri så liten dose selvironi.
Nå har jeg skriveDILLA, så det er kanskje muligens sannsynlig at det renner ut et innlegg til her i kveld. Dere er herved warned.
Til slutt: sjekk ut mitt “megakreative” innfall her oppe på toppen i kveld:
(Ja jeg har dukkehus! Har ikke du?!? 😦😣👇)
(Vet jeg har skryta av dukkehuset mitt før, men jeg er så kry av det.)
… det var sånn en møkkadag. Altså, den var lovely som fy, men den endte med feber og kvalme for oss begge. Og så sånn derre kvalme fra en slik negativ tassibassi vettu, oppi det hele. …enkelte bare eier ikke manerer.
Jeg skulle lage ostesnitzler og amerikansk blanding til lille Even og meg. Men han ville ikke leke for seg selv mens mamman fiksa varmlunsjen på kjøkkenet. Løsningen ble, som så mange ganger før: den digge bæresela!
Even koste seg i bæresela mens en trynefaktorisert usminket mum is home …making food..
Hvordan gjør en alenemamma single in the house, følgende: Muttra skal dusjes, Ettåringen skal bades, og mamman skal sminkes..
Slik:
Barnet oppi reisesenga fra gjesterommet og inn i badet, mamma i dusjen. Så:
Party på badet med sang og dans mens barnet bader…
…og barnet bare:
…mens mamman bare: make up!
Så: sjamponering av den lille, babysåpevask, hånduk og qtipsstell. Og så:
Mens mamma sminker seg ferdig:
Dagens outfit: T-shirt fra New Yorker: 15 kr på salg (intet sponset innlegg), ei joggebukse dere ikke ser, også fra New Yorker: 69 kr. Og noen sabla kule sebrasokker som altså ikke vises her.
Så kom feberen. Og kvalmen. Så kom et besøk jeg ikke ville ha. Aldri kult med besøk av negative sursneiper når du er syk, så min venninne og jeg ble enige om å møtes på en bedre dag. Vet du leser dette snuppa: sura sura rattata 😜😝😛
..neida. Kremt. Det var ikke helt sånn. Ganske dramaløst egentlig.
Noen andre mødre eller fedre der ute som har knallbra badestelltips? Mottas med kreativ takk 🙂
Med fare for negativ vinkling, skal jeg nå belyse temaet “Negative pessimister” fra en “sabla forbipolent vinkel”.
“Nemmes assa skjerpings her da..!” Tenker jeg noen ganger. Men det blir med tanken. For du kan ikke oppdra en gammel hingst eller ei skral hoppe. Du bør la de være i fred med sin pessimistiske, deilig passiviserende gjørme, for der slipper de å gjøre noe som helst. Der kan de gni seg inn i all verdens negative pessimistgrunner.
“Not my problem”, hva? Nei, men jeg skal innrømme at de dytter meg i skuldra innimellom, med sine surmaga geip. Som den ene dama i kassa på Ica her jeg bor (der jeg sjeldent handler). Jeg stråler som ei sol, og sier “Heeey!” (Rett før jeg nesten riktig gliser til med: “WHHHHASSUUUUP???”).
Hun gløtter hånete opp, og tier i en surminete taushet only devils know. Hver gang. Hver eneste gang, tror denne dama at hennes negative holdning fanger meg som kunde forever. Jeg går bare innom hvis jeg virkelig ikke har tid til å gå til en annen butikk, fordi butikken har dagligvaremonopol på kjøpesenteret.
Du vet du har funnet en person som er det motsatte av din drømmepartner, venninne eller kompis, når du begynner å merke denne seige, negative fjertelukta. Ikke sånn ordentlig “lukt”, men et eller annet som får deg til å rynke på den livsglade snuten din.
For du vil reise verden rundt. Oppleve livet og være completely impulsiv og gæren.
“Let’s GO! let’s go crazy …and just GO, YEEEAH!??”
Og det gjørmete pissesvaret, sammen med et bekymret ansiktsuttrykk, er:
“…vel. Nei altså det kan jeg ikke.” Hvorpå det hagler med all verdens “unnskyldninger”, alt som kan gå gærent og som stopper. Alt som gjør at vedkommende trygt kan legge seg til rette i den digge sørpegjørma si, og slippe å planlegge. Slippe å være sosial. Slippe å LEVE. Slippe å trollsprekke i lyset av syden’s avslørende sol. Penger, tid, altsomkangågalt, bekymringer og bla bla bla.
Jeg er enig i at man ikke bør gå rundt som en annen urealistisk Polyanna, med en usunnt naiv tilnærming til livet.
Men en positiv holdning skader ingen.
Jeg var en sånn gjørmegris selv en gang i tiden. Hadde “sosial angst”, “dårlig råd” og “var skeptisk”… Slik slapp jeg å gjøre noe som helst. Ikke at jeg trodde jeg “hadde det gjørmekjipt” “for å slippe noe”. Dette var jo rent underbevisstisk.
Når du står rett foran en diger elefant, ser du ikke mye av den. Etter du har brukt tid på å bevege deg unna elefanten, ser du den bedre. Tid og space skaper både mer oversikt og lærdom til å se ting på en annen måte.
Min tilnærming til livet er totalendret på de ti årene jeg har jobbet med meg selv. Jeg kan fortsatt være sjenert. Men det stopper ikke meg. Har fortsatt et visst budsjett å hole meg til. Så jeg stumpet røyken for 9 år siden, bruker ikke penger på annet enn kaffe ute på livet, kjøper billigprodukter, handler ikke på internett og skriver lister. Har det bra likevel.
Jeg viker unna negative pessimister. Vil de ikke være med meg ut på eventyr, ja så er det nok det beste at de holder seg i bingen sin. For de ville vært en eneste stor brems, og det trenger jeg rett og slett ikke.
Vi mennesker har behov. Vi har behov for næring, intimitet, sosial stimuli og hygiene.
Men det er en viktig ting til vi mennesker også behøver. Vi trenger å tilfredsstille spenningstrangen til å finne ut hvor nye stier leder oss. Eventyrsansen. Helt siden tidenes soloppgang har vi hatt behov for å UTFORSKE, og la spenningssansen lede oss frem mot eksotiske mål. Eksotiske, fordi de er nye og ukjente steder.
Vi kan ikke la oss bremse av seige og negative mennesker. Disse folka behøver for mye trygghet. Denne sansen som går ut på å utforske nye steder her i livet, trenger det motsatte av trygghet: spenningstrang.
Vi er trygge inni oss. Og der behøves ingenting annet enn troen på oss selv, positiv tilnærming til livet, og sans for eventyrlig spenning.
I det vi selv har kommet oss ut av bingen, over beitet, inn i flyet, ut av flyet, inn på togkupeen og ut av den, gjennom skogen på spennende stier, og ut i det deilige nye vannet…
….trenger vi strengt tatt ikke å drasse på et annet menneske’s sure gjørmebinge i kofferten…
Goklompen til mamman sin, hvis du bare visste hvordan jeg føler det i magen min hver gang jeg ser på deg…
Jeg prøver å være cool nok mamma for deg lillevenn, men jeg er ikke i nærheten av så cool og tøff som deg. Nå er du 1 år og 4 måneder. 1 år og 4 måneder hvor du bare har sovet i samme rom som mamman din. Ekspertene sier at du ikke trenger å utsettes for noe annet heller, hvis det ikke er nødvendig, før du er 3 år.
Dette sitter dypt. Jeg sover nesten hele dagen de dagene du er hos pappan din. Han mener jeg er sliten nå. Snille, gode pappan står klar med et trygt og godt hjem, og har lenge ønsket å ha deg på overnatting der alene.
Lille nette vennen, for meg er du skjørere enn porselen. Jeg bar deg i magen min i nesten 9 måneder, og ba takkebønn hver eneste kveld for at du fortsatt var der. At dagen hadde gått bra. På barselavdelingen knyttet vi oss veldig til hverandre, du og jeg, sønnen min.
Ok, så er jeg kanskje mer sliten enn jeg merker selv. Men jeg er så innmari innmari glad i deg. Hva om kvelden bringer sår gråt for deg, og mamma ikke er der? Hva om dette gjør deg redd og mindre enn liten du er?
Nei. Så sliten er jeg ikke enda, at vi absolutt må gjennomføre overnatting uten mamman din. Hvorfor skal du måtte prøve det, bare for å prøve det. Fordi de voksne er nysgjerrig på om det går bra?
Jeg sov hele dagen i dag. Igjen. Mens du koste deg på samvær hos pappa. Vel, så gjorde jeg det da. Alt for deg lille venn. Og nå kommer kvelden. Den er hellig. Rutinert vet du hva som skal skje da. Du skal hjem til mamma. Få kveldsstell og kos. Se litt i ei bok. Og bysse lalle.
Jeg tåler å sove bort et par dager i måneden, lille hjerte. Men jeg tåler ikke tanken på at du får det trasig uten at jeg kan trøste deg på et helt døgn.
Jeg tåler at enkelte er kritisk innstilt til at jeg er slik ei hønemor. Men jeg tåler ikke at du våkner på natta uten at mamma er der så du kan roe deg ned på ei kjent brystkasse.
Jeg tåler å være sliten for deg, uskyldige lille gogutten min. Ække sååå sliten vettu, som sååå innmari mye jeg er GLAD I DEG.
Vi står stødige her for deg, både mamma og pappa. Mamma på sin måte, og pappa på sin måte. En vakker dag skal du overnatte annenhver helg hos denne snille pappan din. Jeg gleder meg til å senke skuldrene, vel vitende om at du den dagen er en stor gutt, klar for å utvide horisonten. Inntil da er det alltid koselig med kveldsstell og bitteliten kropp i babysenga nedom senga mi.
Nå føler jeg meg som om jeg nesten bor i Villa villakålla …eller hva det var det het, the pink house of Pippi. Kåken fylles opp med lyslenker i alle slags farger og fasonger, fra Indiska og TGR.
Jeg må bare vis dere hvordan den nyeste lyslenka, og smijerns smykkeholderen jeg kjøpte fredag, funker på mitt favorittrom i hele kåken; upstairs.
Innlegget er på ingen måte sponset, men inneholder produktplasseringer.
“Iskaffen” er klar, ser dere. Foran praktisk smykkeholder, og funkbart settekassehus. Nattbordskrotet mitt trenger system og orden, hvis ikke blir det rørete i mitt bipolare hue. Og kaffen, den er også funkbar tidlig om morgenen, når lille Even roper på den nye dagen fra beibisenga si..
Som dere vet, er jeg dypt og hellig forelska i stilen min. Den er svært personlig, og veldig inkluderende. Der er plass til alt fra Fretex og loppemarked, til Indiska og TGR.
Skjønnhet for meg, kommer innenfra, der tanker og følelser regjerer. Jeg kjenner igjen stilen min tvert jeg ser en del av den i en butikk.
Soverommet er veldig viktig, fordi vi mennesker behøver et stille fristed der vi kjenner balanse og harmoni i skjønn forening. Søvn, that is. REM-reisen din bør suppleres av ting du synes er vakre. Ikke hva som gir status, men hva DU synes er vakkert.
Jeg har ant det en stund. Hevet det ene øyenbrynet innimellom i ren forundring, og tenkt at de sikkert vokser det av seg…
Det hender seg vi som nærmer oss den deilige 40årskrisa får for oss at ungdommen inside burde få bli kjent med et ungdommelig sinn. Kanskje tar vi opp fag og havner i samme klasse som pur unge og uerfarne sjeler, eller vi møter dem der ute et sted på veien mot midtlivet.
De har gjerne passert 20, fylt tjueen, og bekket over 22. Disse er ofte av det slaget som liker å tro de er både voksne, modne og erfarne av seg, samtidig som de prøver å virke råest mulig. Tøffest. Skarpest i skuffa.
De bobler over av betroelser, vrenger sitt hjerte til du kjenner lommene i de hullete buksene deres ut og inn. De er sentimentale, og tror på “bestevenner og slikt”.
Så kommer dagen da du begynner å få nok av hormonell paranoia. Du prøver å ta avstand. Forsiktig. Vil jo ikke såre noen her. Det er bare det at du har forstått det slik at disse ungdomsreglene ikke gjelder i ditt voksne liv.
Vips, det kommer de desperate truslene. Over telefon får du høre at hun er “svært farlig” og “ond” for “fiendene sine”. Oh yeah, she’s bitcher than the biggest bitch du kan forestille deg. Mellom linjene ligger den fortvilte unge gråten hennes og dirrer. Stakkar, hun har jo betrodd seg til deg om både typen, familien og de merkeligste greier. Nå tror hun at hun må true deg til stillhet.
Ja, det viser seg tilogmed midt oppi alle paranoide hormonene, at hun har fått det for seg at du også er “farlig” å være “uvenn med”.
Du klarer ikke å dy deg. Nei fy deg. Latteren trenger på. “Farlig?” Du forklarer henne at du er da ikke farlig. Du bare tenker å holde deg til folk på din egen ufarlige alder.
Mer enn en gang har jeg ristet på mitt internettløse åttitallshue, og ledd av det på ekte nittitallsvis. For hva er det mine ører hører, og mine øyne skuer?
En ustabil trend der unge jenter føler at de må true folk til vennskap? Skremme dem med at de aldri bør “bli uvenn eller fiende”, for da altså, da..? Da hva? Det kan virke som de tror de kan skremme en gammel rev. True med å finne opp “onde rykter” og gjøre livet ubehagelig for “uvennene sine” dersom de “ikke vil være venn med dem”..
De skriver om det på internett. Hinter. I deres egne øyne; skremmer. Men i virkeligheten; setter seg selv og sine “vennskap” i et svært lite flatterende lys.
Jeg fyller 36 i år, og nyter det å bli eldre. Så mange avslappede og ekte vennskap jeg er så heldig å få ha med meg i sekken. Det er aldri et tema hva som “vil skje dersom vi blir uvenner”, rent enkelt fordi vi ikke har planer om å “bli uvenner”. Nei, vi har planer om å havne på samme gamlehjem, der vi skal slå ut håret som bare det.
Vi har ikke store krav til hverandre. Vi møtes når hverdagen tillater det, og vi henger oss ikke opp i bagateller. Det er EN ting vi vet: vi er svært glade i hverandre, og kommer aldri til å svikte vennskapet med trusler om tull og tøys. Vi er nok litt av noen guttejenter fra en tid langt der tilbake, og er lett preget av mannfolk’s mer avslappede forhold til slike vennskap.
Kjære unge sjel. Skjerpings nå, hva? Ingen blir redd av truslene dine, og det er ikke slik du beholder venner. Alt du oppnår med å være kjip, er karma tre ganger tilbake. Det er jo derfor vi andre ikke gidder å være kjipe mot deg. Livet har lært oss om karma og buddhisme. Hvis vi vil at livet skal være coolt mot oss, sender vi englesnille tanker mot deg, og visualiserer at du har det bra. Da får vi dette tre ganger tilbake. Slikt er klokskap du kommer til å lære deg mer av med årene.
Nei takk til denne skuespill-trenden. Vi er for gamle, og har ikke tid til slikt. Du kan skuespille i evigheter at du er slik en fantastisk cool bad bitch mohahah raw witch monster kind of scary berry. Men du lurer ikke disse gamle fjellrevene.
Når du først prøver å være en lur heks, gjør det ordentlig: gann en positiv godteripose, så får du 3 godteriposer tilbake 😉
Ahhhh vennene mine, dere avslappede vennene mine… jeg digger dere, Grete, Liz, Janne, Raya, Christina, Solfrid, Morten, Tommy, Monica, Tore W, Tore K, Lasse, Marie, Cecilie, Elisabeth, Rita, Astrid og alle dere andre som jeg vet ikke blir sure som potter hvis jeg ikke nevner dere her… Og ingen av dere er “best”, dere er helt rå alle sammen. Takk og pris for, og hyllest til; hyggelig vennskap ☺
Jeg er så god damned fri. Knasker m på natta og spiser rømmegrøt når som helst på døgnet jeg vil. Jeg er så himla fri.
Min egen aller beste venn, det er jeg. Skaper så mye trivsel for meg selv at jeg aldri i livet ville vært noen annen. Tilogmed joggeturene er koselig sammen med meg.
Jo takk. Jeg observerer og registrerer at verden er på sjekkern. Hele verden “leter etter lykken”, mens resten har “funnet den”.
Inte vet jag om de fant den gjemt inne i gifteringen, den der lykken. Eller om de fant den inne i biffen de spiste på date nr 3.
Jeg vet bare at jeg selv fant den i m-posen, oppi fjordland sin rømmegrøt, blant solstrålene fra soloppgangen jeg nøt sammen med barna mine her for noen uker siden, og oppi kaffekoppen jeg supte i meg mens jeg skravlet om kapp med ei venninne her om dagen.
Completely singel..
Ikke “singel og på søken”, men “singel og lykkelig!”
Det er så digg at folk gifter seg. For da kan sånne som jeg komme i bryllup og nyte digg middag og kake. Gråte en skvett for kjærleken, og kjenne på gledesrushet.
Men selv kommer jeg aldri til å gifte meg.
Til og med June Carter ga opp og svarte ja til slutt, etter at Johnny Cash hadde fridd så mange ganger at hun maybe baby ikke gadd å høre på mer.
Men selv vil jeg aldri bruke tid og penger på en slik dag. Tenk så mange m-poser og rømmegrøter jeg får for de penga..
Kanskje er det fordi jeg hørte for mye på Anouk’s “Nobody’s wife” på nittitallet. Eller fordi jeg simpelthen ikke gidder bryllupsnerver, tjas og mas. Men jeg vet at jeg ikke vil gifte meg.
June Carter Cash og alle dere andre som svarte et høyt og rungende JA, som jeg respekterer dere… å gå gjennom all denne planleggingen og alt dette stresset; god damned så flinke dere er.
Men verden må nok for evig og alltid si seg enig i at slaget om Helenebryllup er tapt til evig tid. Jeg har det alt for travelt med å nyte livets goder. Og jeg kunne aldri forrådt meg selv for å svikte min egen tro.
Og min tro handler ikke om å si ja i ei kirke, på ei strand eller i kommunelokaler. Jeg er et jamenneske, og sier mer enn nok “ja” som det er fra før. I min tro behøver ikke fingrene mine flere ringer å somle bort. Det jeg tror på handler om å finne kjærligheten og lykken i seg selv før man velger å dele alt dette med noen andre.
Det er m-posen og jeg midt i svarte natta. Lykkelig som f. Det er morgendagen som nærmer seg, i naturlig spenning. For hva venter rundt neste sving? Det er ingen vits i å planlegge alt for mye. Livet liker et åpent sinn.
Det er lykken, m-posen, jeg og meg selv. Og det er hva jeg har å by på. Ingen beringet finger, og ingen nervøse, giftige løfter.
I går var det en spesiell fredag for meg. Dere kan lese om dette i gårdagens innlegg her . Innlegget inneholder produktplasseringer, men er på ingen måte sponset.
Jeg følte for å klappe meg selv på skuldra, etter disse to årene. Like I am a great mama! For real! Paper real..
Så jeg suste innover til Trondheim for å være alene noen timer, og skjemme bort meg selv. Nå var det min tur. Jeg skulle bare tenke på meg selv. Puste ut og kose meg. Da jeg var ferdig shoppet, satte jeg meg leeenge på sushirestauranten på Trondheim torg, og bare nøt nuet.
Men hva shopper ei rar dame som meg? Chech it out ☺
Bildet over: en bitteliten minihandlevogn fra TGR, til 50 kr. Nabodama har en, og jeg har lenge ønsket meg en slik. Hva er det ikke TGR bringer, hva?
Bildet under: Lyktekjede ala Pippi Langstrømpe til 100 kr på TGR.
Under: Dørhengekroker fra TGR til 70 kr
Under: En skribent må ha penner tilgjengelig konstant, and TGR has it! 15 kr for trepenna, husker ikke hva de andre to kostet, men de var rimelige.
Under: Batikkjumper fra Indiska på salg, til 115 kr.
Under: Briketter fra Indiska på salg, 10 kr stk. Jeg har en ettåring.. Duk? Nei. Brikett? Hellyeah, say no more!
Under: Smykkeoppheng perfekt på nattbordet, fra TGR, 40 kr.
Så møtte jeg guttaboyz Even, Mathias og Tore. Inne på TGR brukte Mathias noe av ukelønna si på denne “koseslangen” fra TGR til 80 kr…
Og så fikk Mathias en liten bygave av meg til skole og hobbybruk, en bitteliten lommeteip, på str med ei halv fyrstikkeske. Husker ikke hva den kosta. 7 kr eller noe.
Jeg er ikke kravstor. Og jeg elsker salg. Er dessuten altfor streng med meg selv rent handlelistemessig og når det kommer til utskeielser. Barna først, mat og hygiene, og da er jeg stort sett fornøyd.
Men innimellom bør jeg sette av noen helt private timer i Trondheim by, og bare rusle rundt i mitt eget hue. Det behøver ikke koste så mye.
Nå gleder jeg meg til sommeren, med Pippi Langstrømpe-lykter på den lave takrenna langs terrassen, indiske briketter og penner i minivogn på terrassebordet…
