Jeg har ant det en stund. Hevet det ene øyenbrynet innimellom i ren forundring, og tenkt at de sikkert vokser det av seg…
Det hender seg vi som nærmer oss den deilige 40årskrisa får for oss at ungdommen inside burde få bli kjent med et ungdommelig sinn. Kanskje tar vi opp fag og havner i samme klasse som pur unge og uerfarne sjeler, eller vi møter dem der ute et sted på veien mot midtlivet.
De har gjerne passert 20, fylt tjueen, og bekket over 22. Disse er ofte av det slaget som liker å tro de er både voksne, modne og erfarne av seg, samtidig som de prøver å virke råest mulig. Tøffest. Skarpest i skuffa.
De bobler over av betroelser, vrenger sitt hjerte til du kjenner lommene i de hullete buksene deres ut og inn. De er sentimentale, og tror på “bestevenner og slikt”.
Så kommer dagen da du begynner å få nok av hormonell paranoia. Du prøver å ta avstand. Forsiktig. Vil jo ikke såre noen her. Det er bare det at du har forstått det slik at disse ungdomsreglene ikke gjelder i ditt voksne liv.
Vips, det kommer de desperate truslene. Over telefon får du høre at hun er “svært farlig” og “ond” for “fiendene sine”. Oh yeah, she’s bitcher than the biggest bitch du kan forestille deg. Mellom linjene ligger den fortvilte unge gråten hennes og dirrer. Stakkar, hun har jo betrodd seg til deg om både typen, familien og de merkeligste greier. Nå tror hun at hun må true deg til stillhet.
Ja, det viser seg tilogmed midt oppi alle paranoide hormonene, at hun har fått det for seg at du også er “farlig” å være “uvenn med”.
Du klarer ikke å dy deg. Nei fy deg. Latteren trenger på. “Farlig?” Du forklarer henne at du er da ikke farlig. Du bare tenker å holde deg til folk på din egen ufarlige alder.
Mer enn en gang har jeg ristet på mitt internettløse åttitallshue, og ledd av det på ekte nittitallsvis. For hva er det mine ører hører, og mine øyne skuer?
En ustabil trend der unge jenter føler at de må true folk til vennskap? Skremme dem med at de aldri bør “bli uvenn eller fiende”, for da altså, da..? Da hva? Det kan virke som de tror de kan skremme en gammel rev. True med å finne opp “onde rykter” og gjøre livet ubehagelig for “uvennene sine” dersom de “ikke vil være venn med dem”..
De skriver om det på internett. Hinter. I deres egne øyne; skremmer. Men i virkeligheten; setter seg selv og sine “vennskap” i et svært lite flatterende lys.
Jeg fyller 36 i år, og nyter det å bli eldre. Så mange avslappede og ekte vennskap jeg er så heldig å få ha med meg i sekken. Det er aldri et tema hva som “vil skje dersom vi blir uvenner”, rent enkelt fordi vi ikke har planer om å “bli uvenner”. Nei, vi har planer om å havne på samme gamlehjem, der vi skal slå ut håret som bare det.
Vi har ikke store krav til hverandre. Vi møtes når hverdagen tillater det, og vi henger oss ikke opp i bagateller. Det er EN ting vi vet: vi er svært glade i hverandre, og kommer aldri til å svikte vennskapet med trusler om tull og tøys. Vi er nok litt av noen guttejenter fra en tid langt der tilbake, og er lett preget av mannfolk’s mer avslappede forhold til slike vennskap.
Kjære unge sjel. Skjerpings nå, hva? Ingen blir redd av truslene dine, og det er ikke slik du beholder venner. Alt du oppnår med å være kjip, er karma tre ganger tilbake. Det er jo derfor vi andre ikke gidder å være kjipe mot deg. Livet har lært oss om karma og buddhisme. Hvis vi vil at livet skal være coolt mot oss, sender vi englesnille tanker mot deg, og visualiserer at du har det bra. Da får vi dette tre ganger tilbake. Slikt er klokskap du kommer til å lære deg mer av med årene.
Nei takk til denne skuespill-trenden. Vi er for gamle, og har ikke tid til slikt. Du kan skuespille i evigheter at du er slik en fantastisk cool bad bitch mohahah raw witch monster kind of scary berry. Men du lurer ikke disse gamle fjellrevene.
Når du først prøver å være en lur heks, gjør det ordentlig: gann en positiv godteripose, så får du 3 godteriposer tilbake 😉
Ahhhh vennene mine, dere avslappede vennene mine… jeg digger dere, Grete, Liz, Janne, Raya, Christina, Solfrid, Morten, Tommy, Monica, Tore W, Tore K, Lasse, Marie, Cecilie, Elisabeth, Rita, Astrid og alle dere andre som jeg vet ikke blir sure som potter hvis jeg ikke nevner dere her… Og ingen av dere er “best”, dere er helt rå alle sammen. Takk og pris for, og hyllest til; hyggelig vennskap ☺
