Jeg husker før i tiden. Før jeg ble mamma. Skimter en tid langt der bak. 

Livet er så totalendret, at det er bare såvidt jeg kan se for meg livet før morskjærligheten fylte meg og veltet over meg som en bølge.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag er det morsdag, og jeg unner meg noen ettertanker på sengekanten før jeg sovner. 

Det jeg feirer hver morsdag, dypt inni meg, er takknemligheten over å få lov til å være mamma. For det var slettes ingen selvfølge å få lov til det. 

Jeg er en crazy mama. Ser disse rørende fødselshistoriene som deles, og det får meg alltid til å tenke på min første barseltid. Føler meg alltid litt utenfor normalen når det kommer til slike fødselshistorier.

Det vakre, vakre lille barnet. Et gutteansikt som så ut som den lille dukkegutten på dåpskaka til min lillebror på åttitallet. Men han her var ekte. Og han var ikke på størrelse med en ringefinger. 

Den nydelige ungen min ble tatt fra meg etter noen få timer, og jeg eide ikke selvinnsikt til å fatte hvorfor. 

For tilbake til gjøkeredet kunne jeg ikke få ha ham med. 

Og jeg forstod ikke selv, hvor syk jeg var. Alt jeg skjønte, var at tårene var ustoppelige.

Det rann av øynene og det sildret av puppene. Hele jeg flommet over i en stor katastrofe.

Inne på et lite rom bak Østmarkas låste dører. Skulle jeg dø nå? Eller kom jeg til å overleve savnet som rev slik i magen og brystet. Jeg kjente jo tomrommet etter bebien min. Han som var så altfor langt unna nå… 

Jeg skrek og ba, foldet hender og gråt. Dette var bunnen. Jeg sank ikke lavere enn dette. Og jeg kunne ikke puste her nede..

Babyen min. Guttungen min.

Årene ga meg flere utfordringer. Men jeg var rustet med en morskjærlighet som bygde meg opp. Jeg tok valg omkring medisin og livsstil, ble frisk, kjempet til meg mest mulig samvær, og lærte meg alt jeg kom over om barn.

En ny voksende mage… enda en gudegave. Denne gangen gjorde jeg alt annerledes, og fulgte alle råd til punkt og prikke. 

Ingen låste dører. Tårer av pur glede og takknemlighet. En storebror og en lillebror, og en ydmyk mamma med konstant klump i halsen.

En helt annen historie. En så overlykkelig barseltid, at den tok meg med en annen slags storm. Min rikdom var fordoblet, og jeg hadde fått beholdt min første lille skatt i tillegg. Gleden var til å ta og føle på, og det er den enda.

Jeg er på party, tivoli og sircus hver dag. Disse to barna bringer frem latter og lykke i meg, og den type kjærlighet de viser, kommer direkte fra et himmelsk paradis. 

Jeg registrerer at foreldre klager. At det er så “slitsomt å ha barn”. Men jeg kan skrive under på, at det som virkelig er slitsomt, er å savne barnet sitt. Det som er utfordrende, er å elske sitt barn høyere enn himmelen, men ikke få holde det inntil seg og trøste det. Ja det som er så mye mye verre enn å være litt sliten, er å være redd for at tårene som drypper ned på bildet av ditt nyfødte barn, skal viske ut hele bildet. Og i tillegg frykte at noen skal bli sinte av det og tolke det som at du har visket det ut med vilje. I en stund det alt teller in survival, for at du skal få tillatelse  se den lille elskede bylten igjen før du dør av sorg og lengsel. 

Det er ikke slitsomt å stå opp med gutta mine. Nå er de 6 og 1 år, og aktive pojker, men det er ikke utfordrende å våkne om mårran og gi dem stell, mat og prat. Den trøttheten på morgenen, er virkelig ingenting å klage over.

Å bruke 4 timer på en komplisert handletur, med en liten skatt i ei vogn, en rikdom på 6 år i hånda, buss og handleliste…  ….er ikke slitsomt! Det er den aller største lykke på jord!

Gratulerer med dagen, alle sterke, gode, flotte mødre. Bare det å ha båret barna frem, var mer slitsomt enn å møte soloppgang med barnesang, hva? 

Vi skal være takknemligere enn takknemligst for at vi våkner til denne dagen og får LOV TIL Å GI BARNA VÅRE EN KOS…

Det er større enn det største kicket som finnes: Å FÅ Å GI MINE BARN EN MAMMAKLEM I DAG!

Jeg gleder meg til to morsdagsgaver i form av to små bløte varme klemmer. Selve morsdagsgaven måtte jeg pakke opp i dagen før, siden snille Mathias trippet rundt og bare ikke greide å vente med å “se ansiktet mitt når jeg åpnet morsdagsgaven”. Jeg fikk sjokoladehjerter og pyntehjerter, av goingene mine.

Og jeg har et gråtende mammahjerte. Det gråter av glede. For jeg, jeg får lov til å være mamma, faktisk!