Storebror Mathias begynte på ishochey, og lillebror ble stum. Kanskje av både begeistring og beundring. Hvem vet.. bare han lille her..
Å se på storebror på isen var nok stas kan vi tenke oss..
Catcha på kjøkkenet..
I full gang med et eller annet mamma ikke helt forstår…
Flirta med jentene som vanlig har han også gjort.
Og ledd høyt av..
Verdens beste superpappa.
Vi tror Even har hatt ei knall uke. Kosa seg skikkelig, ser det ut til. Han vokser til og er en ettåring som gjerne vil gi bort en klem, så ofte som mulig. En snill og rampete lillebror som er så glad i storebror, som er så stolt av lillebror.
Vi har nå tatt helg alle 4. Storebror og muttern med Newton-eksperimenter (Saltkrystaller og egg i eddik), og lillebror og fattern med latterlek på gulvet.
Hva var vel livet før muttern og fattern’s lillebror og storebror? Newton, latter og coca cola er mye mer party enn brunpub, disco og sur pils noensinne var, and here come the rest of the weekend, iiha!
Denne teksten handler om et møte med en datter av en Buddhistmamma. Hun var fra Kina, og velvillig til å dele av sin mor’s tro. Jeg håper hun velger å gå i sin mamma’s fotspor.
Buddhister ser innover. De søker balanse. Litt av alt. Men ikke for meget. De tror på tilgivelsen’s kraft, og noe sier meg at denne verden hadde vært en himmel på jord dersom alle tok til vett og praktiserte buddhisme framfor tilbedelse av “høyere makter”.
…og jeg håper jeg møter mange mange flere buddhister på min krokete, lærerrike vei.
Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -“Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre..”
Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.
Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.
Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her .
De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.
To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.
Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine.
Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.
Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..
…at jeg er EI GOD MOR!
Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.
Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim’s gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.
Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..
Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜
Her kommer noen sjekketriks til dere fra ei som bare antar at det ville funket. Jeg har aldri hverken vært noen sjekkegudinne, eller blitt sjekket opp noe særlig. Men fantasi, det har jeg:
1. Versjon mann til dame: Si: Heisann. Start en samtale på en kompis måte, peil innpå åndelige tema, si: Jeg var hos ei sånn derre spådame, og hun sa jeg skulle møte ei dame som hadde (beskriv 30 % av dama du sjekker opp) sort langt hår og blå øyne…
Versjon dame til mann: Hallå. Start en samtale på en kul måte. Fortell om en imaginær kompis av deg. Lat som om du har sett mannen du sjekker opp, på facebooksiden til din bekjente, som du ikke husker navnet på nå. Si en by “deres felles facebookvenn kommer fra”, f eks Bergen. Han kjenner nok noen der. Si ja til den han nevner. Vips, praten er i gang.
2. Smil, hils, og si: Det er så sabla ryddig her, skal vi rote litt? …med denne risikerer du en litt pinlig stemning, da dette en en slik teit sjekkereplikk. Fang opp stemningen, og beklag med en gang dersom den surner til. Le av deg selv, vis selvironi
3. Kjøp en kuleis til h*n, og si du skal lære h*n noe. Nemlig å lage mørjeis. Skvis isen med skjeen og prat i vei. De fleste blir sexy i det de spiser is. Synd ved laktoseallergi, men men.. kunne jo ikke du vite. Da kan dere heller prate litt om laktose og sånnt.
4. Finn opp en rar historie. Fortell om “deg selv”. Si at du danser i dansecrewet til Madonna, eller at du er Donald Trump sin rådgiver. Nei. Ikke hans. Si du er rådgiveren i det Danske kongehuset. Eller at du er sircusartist. Snakk om det i 10 minutter, for så å si at du bare tulla. Praten er i gang, og du har tilogmed fått fram litt latter. Forhåpentligvis.
5. Har du noen gang sett to ettåringer i flirt? Ikke? Studer og lær.
6. Du er sjenert? Ikke i kveld. Akkurat i kveld har du kledd deg ut i en ny personlighet.. Du spiller et game i en by der ingen kjenner deg. Utavendt og full av sjarm, er din indre magnet i kveld. Fake it til you make it!
7. Gi jordnære komplimenter. Slike komplimenter er deilige å høre fra en sjenert munn med en litt lav stemme. Fantastisk. Vær deg selv, også om du er shy guy/ shy fly.
8. Vær edru. Det er et snacksy tema å komme inn på. H*n vil garantert bli nysgjerrig på hvorfor i alle huteste dager du er e d r u ¿
9. Si som vår svenske søster og vår svenske bror: “Aa, men jag kan kle av mej, watch me!”
10. Lat som om du ikke kan si k, l og r. Prat. H*n kommer ikke til å greie å holde seg,og i det h*n får latterkrampe, sier du: “Bare tulla”.
Husk at sjekkearenaen ute sent på kveldene er en bompibjørn fraglete verden. Det er mest sannsynlig ikke ute på partylivet du kommer til å møte the big love.
Sørg for å vær glad i deg selv og lykkelig som singel, så du ikke stråler ut desperasjon. Vær avslappet.
Ditt liv og din lykke er ikke avgengig av den du prøver å sjekke opp, så sørg for å vis denne tryggheten frem:
…du har det great, du er lykkelig som fy, men det hadde vært gøy å blitt kjent med h*n, og finne på sprell som å ringe på og stikke av hos Skavland, eller spise rømmegrøt sammen klokka tre på natta… Det er en funfriend du ser etter, det gjør h*n også, sååå: vips, vaps, vips, mekke sjekke TRIKS!
Som jeg skrev om for 14 dager siden ( her ) , tester jeg for tiden supermat, helt komplett uten sponsorer eller andre goder. Dere skal få det rett fra hjertet, hva jeg mener og synes. Jeg er vant med perioder hvor jeg inntar grønn te, hvetegress, spirulina/chlorella og chiafrø. På slutten av desember 2015 begynte jeg med Spirulina, hvetegress og chiafrø. Spirulina kun i en uke, som rens. Ikke overraskende har denne supermaten gjort at huden gløder, og gitt meg mer bærekraftig energi.
For 3 uker siden begynte jeg å tilsette udo’s choice olje i tillegg. For to uker siden, den 19.januar, tilsatte jeg også startsdagsdose første måned med 6 kapsler per dag, Eye q (omega 3, nattlysolje og omega 6 fettsyrer.)
Optimal funk av eye q vil jeg nok først kjenne i mars måned. Men etter snart en måneds tilførsel av Udo’s choice, og to uker høydose eye q, kan jeg kjenne en viss merkbar forandring.
Jeg vurderer også utfra psyken, av to grunner:
helsepersonell bl a ved Østmarka psykiatrisk sykehus, har spekulert i om jeg har en grad av ADHD i tillegg til bipolar. Jeg er jo klar over at ADHD-medisin som ritalin og conserta, funker på meg, da jeg har prøvd det i mine yngre dager. Likevel lar jeg være å be om utredning. Jeg er vant til rastløs overaktivitet og “tusen tanker i minuttet”. Skravler i vei nonstop innimellom, og er fæl til å avbryte, fordi jeg rett og slett ikke hører hva den andre sier. Tankene “bråket for mye”. Den andre psykiske grunnen til min vurdering er den forbanna pms’en.. Det å bli forvandlet til en blanding av Snehvit’s heksestemor og Cruella De Vil en gang i måneden, vel …kremt. Do I need to say no more to make u sure?
Det jeg kjenner per dags dato hva angår helheten av oljer, chiafrø og hvetegress, pluss grønn te og daglig inntak av blåbær, eple, gulrøtter og mango (alt i morgensmoothie unntatt eyeq-kapslene), er følgende:
-jeg løper i trappene, og blir faktisk ikke anpusten. …der jeg tidligere nærmest lot det være fordi jeg gruet meg til å bli anpusten.
-Jeg HØRER hva andre sier. Lytter. Venter. Turtakinga funker bedre. Ikke helt. Men bedre.
-Når jeg utfører noe, f eks setter inn kopper i oppvaskmaskinen, er jeg til stede der og da og gjør det jeg skal, fremfor å fyke hit og dit i tankeverdenen.
-Forstyrrende støy som jeg nå slipper, kan være seg en, alt annet enn, salig blanding av dette: dagdrøm om ei strand i syden, tanker om middagen i morgen, for så å hoppe til tanker om det at jeg må huske å ringe canal digital. Ja og så net com da. Søren, må notere alt dette! For ikke å glemme det, må jeg stoppe med det jeg gjør, eller både notere og sette inn kopper samtidig. Mens jeg med dårlig samvittighet husker at DEEET var FY FY det, i boka “Slow”…! Mennee.. neih! Jeg gidder ikke tvinge meg selv til å gjøre en og en ting av gangen fordi “Slow” says so! Det kjører på, og jeg må henge med.
Jeg har prøvd ADHD-medisin for lenge siden. Funken av disse oljene minner meg om slik medisin. Dessuten kan min 100% riktig utredede diagnose bipolar, litt lik ADHD i visse trekk.
– ….Men det er boring å tenke en og en tanke om gangen. Da jeg kjøpte siste boksen med Eye q, sa jeg til butikkdamen: “Jeg må si dere har det kjedelig, dere normale folk. Jeg savner mitt hektiske tankeaction..
-Mindre irritasjon. Noen oljete nye bruer i huet sørger for lengre reaksjonstid i diskusjon med andre. Det å tie og tenke rolig, heller enn å reagere emosjonelt, …er …interessant.
-Mye mer kontrollert PMS-periode, i sammenheng med forrige punkt.
-Jeg blir naturlig sliten. Litt sånn ….treg.
-Som mor er jeg kvikkere rent fysisk. Men det går altså …tregere.
-Selv om det er kjedeligere med tregere hue, er det nok mindre stressende for de omkring meg at jeg fortsetter med dette.
Jeg oppdaterer igjen om en stund. Ei uke eller to utgjør nok enda mer funk av oljene. Spennende, spennende. Og det er bare å spørre, hvis noen har spørsmål utenom mine oppdateringer. Kanskje er dette noe jeg vil velge å innta resten av livet.
Pappan til barna mine skulle jo også teste Eye q, som dere kunne lese om i første innlegg for to uker siden. Men han sliter med å huske å ta kapslene, så vi får se om kanskje han hiver seg med igjen senere, eller hva, Tore? 🙂
Vi har entret år 2016, og det er 18 år siden jeg var 18 år. Jeg skal nå reise tilbake i tid og hilse på henne igjen. Hun som stakk av fra tvangsinnleggelse i Norge, og ble tatt vare på i Stockholm. Jeg skal være med henne på rømmen i Stockholms gater’s siste kvelder. Dere var med meg dit for et halvt år siden, og dersom du ikke var det: Les hele triologien her .
Jeg unnlot å fortelle om de to siste kveldene i Stockholm, og ga dere kun bruddstykker. Nå er tiden inne for å fortelle mer om hvordan de siste to døgnene artet seg for lille Hege på 18 år, alene i Stockholm i 1998.
Anna hadde bedt meg og Gunilla om å finne oss et annet sted å være. Hun var lei for det, men kunne ikke gjøre noe med det, da leiligheten i Stockholm jo var faren hennes sin, og jeg tror ikke engang denne pappan visste om hvordan Anna tok seg av “slike som oss” som hun kalte det så enkelt og greit. Det skulle komme noen amerikanere til byen, og bo i den lille kåken. Den fantastiske, bittelille, bohemaktige hippieleiligheten, men stor seng på stolper, hyller opp etter høye vegger. Hyller med hatter, parykker og annet stæsj. En enkel benk med vask og hengekroker, der Anna’s vegetarmat ble laget. Ute i gangen kunne man se et lite lufteromav en terasse blant alle leilighetene, ut av et vindu. Der stod jeg flere ganger under åpen himmel, og kjente hvordan verden tok vare på meg på sin spesielle måte, mens jeg røyket svenske sigaretter.
Men nå ga jeg opp.
Jeg ante ikke hva framtiden ville bringe. Satte igjen buret med musa jeg hadde stjålet i dyrebutikken, og la ut på min ferd langs Stockholm’s gater. For en stund ville jeg bare glemme alt. Absolutt alt. Det var en tvangsinnleggelse jeg hadde rømt fra. Det var piller jeg nektet å ta. Det var på ingen måte slik at jeg turde å reise tilbake. Å risikere min egen frihet var ikke et alternativ.
Jeg lot føttene mine tråkke trappetrinn for trappetrinn ned fra Anna’s trygge leilighet, for aller siste gang. Jeg visste ikke at det var for siste gang. Trodde jeg skulle tilbake og hente tingene mine og prate litt mer med Anna.
Langsomt og i ett med nuet, gikk jeg ut i Gamla Stan’s gammeldagse og koselige gater. Bare ruslet i vei, og lot vinden lekende ta håret mitt. Stockholm pustet meg vennlig i nakken. Jeg ga opp. Ga blaffen.
En voldsom ensomhetsfølelse skremte vettet av meg der den flyttet inn i den unge brystkassa mi. Jeg kunne like gjerne dø nå. Det fantes ingen framtid for meg i Norge, og her i Sverige stod et uoppnåelig høyt fjell foran meg midt i byen.
En raring som meg. Et utskudd som jeg. En liten gjøkeredefuggel som hun derre rømlingen.
Stockholm danser rundt meg. Jeg prøver å danse med. Diana forsøker også å danse med. Så vi gir opp litt, sammen vi to.
Hun er ivrig. Litt sånn der overaktiv. Prater i et sett, og forteller i vei. I følge henne var hun medlem av 4nonblondes “innan Linda”, som hun babler om. Hun prater så mye at jeg innimellom lukker ørene.
Plutselig har jeg en venn. En eneste Dianavenn i hele store verden. Jeg er apatisk. Det må ha gått nærmere to uker på rømmen. To uker uten medisin. Og nå vet jeg altså den dag i dag, at en bipolar som jeg bør innta lithium regelmessig.
Men jeg er bare 18 år og skremt på flukt. Jeg snakker ikke mye. Gir blaffen i alt. Livet mitt er ødelagt for alltid, føler jeg. Jeg og musa i buret. Fanget i en stor by. Å reise tilbake til Norge’s låste dører er utelukket. Å bli her er ingen framtid. Jeg trodde det de første dagene, men nå har jeg sett nok. Jeg spises sakte men sikkert opp, i en pulserende by der jeg er komplett usynlig. Uviktig. Lille jeg er uviktig her, og uviktig der hjemme. Hva jeg gjør og ikke gjør, er helt og holdent betydningsløst. Jeg er ingen.
Diana sier at jeg kan henge med henne. Hvorfor ikke? Hvor ellers skal jeg henge?
Jeg husker ikke hvor Diana’s sykler dukket opp. Men plutselig suser vi i vei på hver vår sykkel. Langs et slags byggefelt, opp en asfaltsving og ved et stort bygg på stolper. Diana forklarer meg at det er et slags sykehus. Hun viser vei inn i en svær, åpen kjeller. Langs veggene står store søppelkontainere, og vi setter oss helt innerst. Der sitter jeg og gir faen. I alt. Jeg kan like gjerne bli uteligger nå.
Bla bla bla bla. Diana prater og prater. Hun forteller om hvordan hun har kreft, og at det er viktig at jeg ikke sier det til noen. Cancer, snakker hun om. Jeg tenker at jeg selvfølgelig må sørge for at dama får livreddende hjelp. Hvis hun har kreft.
Plutselig sitter Diana med en liten pose med noe hvitt pulver oppi som hun viser meg. Jeg har aldri sett sånnt, men skjønner at det er noe som ikke er helt bra. Og det passer bra. For livet mitt eksisterer ikke. Jeg er en 18åring som ikke helt har det så bra.
Hva det er oppi posen, aner jeg ikke. Har virkelig null peiling. Og der jeg sitter, kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva det er heller. Men jeg er klar for å ødelegge livet mitt enda litt mer, og har intet å falle tilbake på. Avgrunnen, her kommer jeg; var like i nærheten, så hvorfor ikke hilse på?
Kjapt stikker jeg frem høyre pekefinger, slikker på den, stapper den nedi posen, drar den til meg og smaker på.
Diana roper, og utbryter: “Men hva fan! Så der kan du inte gøra!” Så ser hun på meg som om hun ser meg for aller første gang. Det går opp for henne at jeg aldri har sett dop av denne art før. Dette var nytt for den unge jenta hun drasset på. Hun begynner å le, og forklarer meg at man ikke skal utsette tunga si for slikt pulvet.
Diana skravler i vei, mens hun villig deler av den hvite snøen sin. Medisinen i posen. Jeg får det pakket inn i et sigarettpapir, og svelger. “Nu, tjejen, mår du okej om en stund.”
Jeg våknet til liv. Alt klarnet, og jeg kunne høre meg selv puste igjen. Vi ruslet ut av søppelkjelleren, og hev oss på syklene. Det drysser hvit puddersnø over Stockholm denne natten, og det føltes som om vi syklet Stockholm rundt. Fort. Fort. Fortere. Raskere og friere. Jeg var fri. Krystallfri for noen timer.
Jeg ser det nå. At Diana ikke hadde noen plass å bo. At hun derfor måtte rote rundt i søppeldunker. Men i mitt barnslige og svært så unge sinn, var litt annerledes. Da hun viste vei til noen søppeldunker, trodde jeg det var av spenning. Diana ristet på det omkring 30 år gamle hodet sitt, da hun så at jeg drasset med meg videre ei porselenskirke på størrelse med et lår, og andre hyggelige pyntegjenstander. Hun spurte om jeg virkelig skulle ha med meg den derre kirka. Og av en eller annen nedsnødd, tåkete grunn, skulle jeg det.
Vi syklet videre. Saktere. Saktere og tregere. Hjemme hos en kompis av Diana fikk jeg låne en dusj og stelle meg. Jeg var så sliten, at alt gikk i slow motion. Nedturen jeg hadde begynt på, ante jeg ingenting om selv. For det jeg hadde smakt på, var hvit puddersnø av Stockholms skyggeside. Det het amfetamin, og hadde en bakside av medaljongen natta hadde vist meg.
Det gikk nedover. Nedover i unnabakke. Fortere og raskere enn mitt unge sinn kune takle. Rusen var på god vei ut, og virkeligheten hadde alvor å by på. En sannhet uten bopel. En hverdag på rømmen fra psykiatrien i Norge. En redd og usikker framtid. Ordet angst fikk ny betydning. Alt var så mye mørkere. Rent fysisk, altså; byen var blitt mørk. Vidunderbyen min i djevelsk forkledning. Mørkere og mer nådeløs enn noensinne.
Syklene var borte. Hvit puddersnø var blitt til vått og eksosfarget slaps. Jeg dro føttene etter bakken, langs veien nedenom slottet. Følte meg som det motsatte av kongelig, og helt fortapt.
Senere har fagfolk uttalt at de tror jeg kan ha adhd i tillegg til bipolar. Jeg forstår derfor hvorfor jeg reagerte på stoffet amfetamin ved å bli klar til sinns, rolig og fattet. Men nedturen som kom etterpå, var aldeles ikke til å holde ut. Den grep om det lille hjertet mitt og gjorde meg hudløs og mindre enn den liten jeg noensinne hadde følt meg som. Livredd og mer ensom enn en øde øy.
Slik gikk det til, at Diana og jeg sakte men sikkert gikk til sosialtjoren. Der fortalte jeg de som jobbet der, om at Diana hadde kreft. Jeg så du ble sint, Diana, og hvis du lever enda; sorry, men jeg hadde gjort det samme i dag.
Jeg vil forresten takke deg, Stockholm’s nattedronning med det lange mørke håret, og den hvite puddersnøen. For hva hadde skjedd med meg, alene i den store byen, dersom du ikke hadde bidratt til å kjøre på meg så voldsom en nedtur, at jeg valgte å reise hjem til Norge? Jeg hadde antakelig opplevd ting i de gatene, som ikke hadde vært bra for meg. Du vekket opp ei ung jente på rømmen, og sendte henne hjem i noia. Takk for det. Jeg mener det, tusen takk for det.
Det skulle komme tøffere tider enn dette. Men jeg skled iallefall aldri ut på noe narkokjør. For jeg fikk smake på den mørke vonde baksiden av rusen. Og den vil jeg aldri aldri mer oppleve maken til.
Den hvite puddersnøen over Stockholm’s gater lærte meg om dagen derpå’s mørke slappsføre.
Jeg ble skremt som fy. Måtte lære dette et par ganger til som 20åring. Men de kongelige hadde nok mer utprøvende ungdomstid enn jeg. Jeg visste jo at hue mitt ikke kom til å tåle det. Den dag i dag rører jeg aldri dop. Jeg ruser meg på det rusfrie livet, joggeturer, aerobic og hvetegress. Er ytterst måteholden med alkohol, og drikker bare kaffe ute på byen.
Jeg velger å huske Stockholm som en lang utdanning. Unge meg lærte mye der. Blant annet er jeg troende på en unik måte. Jeg blir passet på, og jeg VET det. Jeg TROR det ikke, jeg VET det. Behøver ingen religion, for jeg er trygg i mitt hjerte og mitt sinn, på hva jeg lærte meg å vite.
Stockholm hadde flere sider. Kanskje en dag kan jeg fortelle alt. Men jeg kam forsikre om at jeg aldri opplevde noe traumatisk. Jovisst var det vondt nok for ei ung jente å oppleve denne nedturen den siste dagen i byen, men det var noe jeg tålte å leve med i ettertid.
Jeg kommer igjen, Stockholm. Denne sommeren vil jeg reise tilbake.18 år har gått, og det vil aldri igjen være 18 år siden jeg var 18 år og alene i mitt andre hjem; Stockholm…
