La meg starte dette innlegget med et faktum, direkte fra det gyldne senteret i mitt indre landskap som heter ærlighet: 

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg trenger ikke din glamour.

Som en av disse som alltid kjenner seg styrtrik, skal jeg nå gå i dybden av et tema som mest av alt kun er belyst fra blitz og spotlights. Nemlig all denne glamouren verden vil selge oss. Alle disse kremene vi “må ha”. De svindyre klærne reklamen døtter inn i hue ditt mellom linjer som banker på med: “Du blir ikke akseptert uten DETTE! Du må kjøpe kjøpe kjøpe dette her sånn, hvis ikke er du ikke bra nok!”

Stopp litt. Du trenger ikke aksept fra falske folk som tillater seg å bedømme deg utfra fasade, for så etterpå å fordømme deg fra sitt frekke dommerpanel med trillende terninger.

Face the fact. Verden vil selge deg noe. Alltid. 

Et annet faktum, om verdens rektum: de som skiter penger, er dem som tjener på folk sine avhengigheter. 

Dem som forbruker seg fattigere og fattigere, er alle de avhengige. De avhengige er dem som kjøper det de som skiter penger finner opp, produserer og selger.

Jeg har forlengst stoppet opp. Verdens bakside av den store medaljen, lurer ikke meg. Jeg er ikke av de avhengige. Trenger ikke den dyreste dusjsåpa. En av disse flytende såpene som selges, koser 7 kr for ei svær flaske, og er i samme serie som testet best i test i VG for noen måneder siden. Den renser og gjør huden frisk. Nei jeg lar meg slettes ikke lure. Barna mine girer etter å oppleve nye greier. Jeg legger heller penger i en bra ferie med dem.

Jeg er altfor smart for buttikkfolka. De ser på meg med nedlatende blikk når jeg spør etter salg. Overser meg plutselig etter overstrømmende service, i det jeg informerer om at jeg ikke kommer til å kjøpe de 5 ekstra produktene de glam glatt fake forsøker å selge meg. Forsøker å innbille meg at jeg trenger. Like I got more needs than I knew before the store. Oh my goood…  respekt, where did it go. 

Butikkfolka vil få deg til å “føle deg fattig”. Men hva faen er “fattig”? 

Min farfar drev en liten kollonial i sin tid, i ei lita bygd i Vesterålen. Jeg er stolt av å kunne meddele at min farfar Harald på sine eldre dager, skrev brev med meg, akkurat som farmor. De lærte meg verdier med skrivekunst. Stolt ja, for hva gjorde de da de drev det lille handleriet sitt der langt tilbake? Jo, de lot bygdafolket krite. Skrev opp, og hjalp dem gjennom trange tider. 

Jeg hørte en busssjåførpappa fortelle om sin datter, som hadde bodd i sørAmerika. Det var folk uten penger hun menget seg med. Og da hun kom hjem, kjente hun et sårt savn. Hun ristet på hue av jevnaldre som sammenliknet dyre mobiltelefoner og vesker, og ville tilbake til den pengeløse fattigdommen i Søramerika.

Jeg gir blanke i hva folk skulle mene om at jeg handler smart. Det er ikke mye jeg selv behøver. Det jeg legger mer penger i er hårkurer, og en del matsorter. Men også i matveien er jeg intellegent nok til ikke å la meg lure av trollgull verden blinker med. Jeg prioriterer bra kvalitet i uteklær til barna, så dem holder seg tørre og varme. Ellers er det toppers å handle jumprer og bukser på salg. Jeg vil være en mamma som bruker hue, ikke en glinsende, naiv glamfake.

Om jeg kommer til å leve slik dersom jeg håver inn penger om noen år? Jepp. Jeg er ikke ute etter desserten, nemlig. Javisst kan vi bruke penger på reiser og sunn mat. Men hva om vi kunne reist til fjerne steder der de trenger pengene mine, og hjulpet noen med slik form for rikdom? Lært barna mine at de kan bruke penger fornuftig. 

Nei jeg er ikke her for å kjøpe dine ideer om hvordan min indre rikdom skal bedømmes. Jeg er styrtrik på ren og gold lykke. Du kan ikke selge meg skiten din, butikkfake. Jeg trenger ingenting mer enn akkurat det jeg kom for.

Inni meg bor en grunder og en investor. Tanken på hvor mange middager man kan kjøpe til hele  Norge’s tiggere for masse penger, er svært motiverende. 

Å følge sin intuisjon der ute i verden, kan koste en del penger. Slike reiser må finansieres. Da må du vel skjønne det, butikkansatte miss glamfake, at jeg ikke er interessert i å bruke spenna mine på alt det glitteret du har å selge meg! Kremer til 1000 kroner krukka, når jeg er glad i alle de tryneskrukka? Hver rynke er velkommen, og jeg er da virkelig ikke så dum at jeg ikke er opplyst om at det er kun solfaktor som funker mot rynker. Ikke alt dette dilldallet du så desperat dytter på meg…

Dessuten; jeg skal ikke tilbringe alderdommen min i et utstillingsvindu. Nei nei, …. jeg og de kloke rynkene mine skal ut og reise rundt i verden, langt bort fra både deg, butikken din og alle de dyrebare krukkene dine.

Hvem søttan sa vi skulle skjemmes over å kjøpe billige merker? 

Ikke min oldemor iallefall, der hun la sin stolthet i å tenke fornuft innen familiens økonomi og kosthold, blant fjøs og åkrer. 

Ikke min oldefar heller, der han helst så at min oldemor var naturlig og ekte, ikke glinsende og fake. Vel… …dem visste jo ikke om “glinsende og fake” den gang da. Visste ikke om fremtidens galskap og hurtighet. Fly, tog, kjøpesenter.

Dem visste bare om et knippe handelssteder. Og lykken lå ikke bare der. 

Javisst kan man kjøpe mye lykke for penger. Så hvorfor i alle dager skal jeg bruke dem penga på jøggel, glamour, tull, tøys og ting som ikke akkurat ville gjort oldeforeldrene mine stolt?

Dem vile vært stolte av meg og min sans for det ekte. In fact betyr det faktisk noe at dem ville vært stolte. 

At du, miss butikk glamfake ser ut til å overse meg hånlig dersom jeg ikke går på salgstrikselimpinnen din, er derimot av glamorøst lite betydning for meg. Jeg blir ikke stolt dersom trollgull liker meg i er halvt minutt, hele veien fram til butikkdørklokka ringer på vei ut. Jeg er stolt av at de ville klappet hender for meg den gang åkrer var grønne og fjøs lagde leven. Og der ville ikke glam’en din passa helt inn. 

Så bare hån meg på vei ut av butikken din, tøs. Jeg hører hjemme i mormor’s fjøs. 

Jeg vil ikke kjøpe glam’en din.                          Men kanskje du vil lese teksten min?

I don’t need your glamour

I’ll walk my shoes

and do my does

Just the way I like it yeah

You better say goodbye

I’m in a hurry, don’t ask why

I don’t need your glamour

You see, this heart aint poor

I’m hungry for life

And like Anouk: Nobody’s wife

Free like birds

Mark my words:

I don’t need your glamour

My heart is rich, your glam is poor…