Jeg ble ikke døpt Helene. Mitt navn var Hege Merete. 

Nå skal jeg fortelle historien om hvorfor og hvordan Hege ble til Helene. 

Det er enkelte ting som er lov, men som man bare ikke gjør. Det finnes uskrevne lover, regler og normer man bør holde seg innafor. 

Jeg var en av de som krysset en slik normete, reglete, lovete, usynlig grense. Uten å vite at den var der.

 

Jeg mistet henne. Jeg vet ikke når. Men jeg mistet henne.

Hun var den delen av meg som identifiserte seg med navnet sitt. Men da jeg fant meg selv hylende og ristende i senga av mareritt, natt etter natt, uke etter uke, visste jeg det. Han greide ikke å drepe meg. Men han drepte henne. 

Det er ikke normalt å leve i et fysisk og psykisk voldelig forhold. Det gjør noe med deg. Jeg har tidligere skrevet om disse tre årene i innlegget i arkivet ved tittel “Volden drepte noe i meg”. Nå skal jeg fortelle dere om tiden etterpå. Det var i år 2005.

 

Voldsalarmen var ikke på plass enda. Men den kommunale leiligheten var det. Og det var vel det eneste som var på plass. Ingenting i meg var på plass, og jeg ante ikke hvem jeg var lenger. 

Marerittene plaget meg natt etter natt. En morgen slet jeg voldsomt med å komme meg ut av en drøm. Han kom inn gjennom soveromsvinduet med en gjeng slemme folk, og gikk inn på stua for å vente på meg. Angsten red meg da jeg løp inn på stua for å be dem om nåde. Da våknet jeg. Gikk inn på stua, bare for å finne dem der. Så våknet jeg. Puh, bare en drøm! Men inne på stua, det fant jeg dem igjen, klare til å ta meg. Banke meg. Ikke bare han, men gjengen hans også. Slemme, onde, folk…

Jeg var så redd da jeg våknet. Livredd. For da jeg virkelig våknet på ordentlig, var stua mi tom. Og jeg var trygg? Nei. Jeg følte meg aldri trygg. Alltid var jeg rastløs og engstelig. Skvatt av ingenting. Prøvde å le det bort. Men jeg visste hvorfor jeg skvatt. Hver gang. 

Og jeg hatet det hver gang noen kalte meg “Hege”. For det var det han kalte meg da han sparket meg i hodet da jeg lå på stuegulvet til kompisen min. Det var det navnet han kalte meg da han slo på meg 7 blåmerker i ansiktet. Og det var det han kalte meg da ham sparket meg så hardt i magen at jeg mistet pusten.

Hege var død. Jeg var ikke henne. Jeg var faen ikke henne! 

Hege hadde sunket så lavt at hun druknet, desverre. 

Uke etter uke tenkte jeg på å skifte navn. Til slutt sendte jeg inn søknaden til folkeregisteret. 

En av pappa’s kusiner har tre døtre. Den ene heter Hege Merete, den andre Hedda Helene, og den tredje Heidi. Jeg visste ikke, og vet ikke, om jeg var oppkalt etter hun ene. Men jeg valgte å late som det, for så å kalle meg opp etter hun andre. 

En god varme bredte seg utover brystkassa mi den dagen jeg mottok brevet. Hege Merete hadde blitt til Helene Merethe. Og ærlig talt trodde jeg ikke dette kom til å bli noe slags problem for noen..

Men det ble det. Dette er straks 11 år siden nå. Og det føltes så riktig for meg. Men folk kan være både dumme, slemme og ekle. Voksne mennesker kan virkelig dette med småmobbing. Usynlige bemerkninger. Med ett hadde navnet “Hege” blitt til et mobbeord man brukte ca 15 ganger under en kort samtale bare for å terge. For å lete etter reaksjoner hos meg. For det var definitivt ikke greit altså, fikk jeg vite, at jeg hadde -gidameg: BYTTA NAVN! Hvem trodde jeg at jeg var, som kunne tillate meg å VÆRE så forbanna UVANLIG? Hadde “Hege” oppmerksomhetsbehov eller??

Voksne mennesker…

Jeg bestemte meg tidlig for å ikke gi dem noen reaksjon. De var som små barn som visste at de gjorde noe galt, ergo var det best å ikke gi dem noe slags oppmerksomhet for det. Inni meg visste jeg at jeg hadde gjort det rette, og jeg følte med dem. For hadde de bare visst hvor viktig dette navnet var for meg å skifte, hadde de ikke villet dumme seg ut på denne måten. Det var altså de som var “oppmerksomhetssyk”. Hver gang de sa navnet Hege litt for mange ganger og litt for høyt, og hver gang de kritiserte meg for valget jeg hadde tatt. “Attention please…”

Det var nemlig ikke bare den nedverdigene måten de snakket til meg på. Det var i tillegg alt tullet jeg fikk “høre igjen på bygda”. Det var ikke måte på for en kriminell handling jeg hadde foretatt meg ved å skifte navn.

Årene gikk. Voldsalarmen kom, og gikk. Etter 4 år leverte jeg den tilbake. Trente kickboksing, styrke, kondis, aerobick og mindbuilding. Bygde meg opp, sten for sten, år etter år. Sakte men sikkert ble jeg den beste utgaven av meg selv. Og en etter en stund begynte de å si “Helene”. Særlig etter en periode der jeg lo og sa: “Kaller du meg Hege, kaller jeg deg Magda/Bertha/Berthram/Vagdus, for jeg har nemlig ikke LOV til å kalle meg “Hege”, da jeg i folkeregisteret heter HELENE, og det VET DU…”

…..vi sitter i stua til gamle tante Ranveig i Sigerfjord i Vesterålen. Pappa’s flotte kusine Randi, som selv har skiftet navn til Ingeborg, fyller rommet med sin feminine og vakre tilstedeværelse. De to kloke damene er som rosebuskene utenfor, og det dype Vesterålsvhavet nedenfor; duftende og dype. Det som blir sagt inne i den stua den dagen, gir meg styrke og en påminnelse om mine sterke røtter fra nord. Tante Ranveig viser meg bilder fra Revhaugen, hjemstedet til min far, og hun peker på en dame som bodde hos familien. Så ser vi på flere bilder. 

De kaller meg Helene. Jeg bemerker det, og at jeg er takknemlig for det. At de viser meg den respekten så lett og naturlig. De er så rolige og behagelige. Det tar tid før Ingeborg svarer: “Helene, du vet, i enkelte andre kultura, e det vanlig å skifte navn når man når en viss alder. Det e en del av de kulturan, det. Du ska ikkje bry dæ om ka folk synes om det. Vær stolt av dæ sjøl og navnet ditt, du.” Hun smiler lurt og blunker til meg. 

Jeg lytter heller til mine røtter, en til falske folk’s besettende behov for å trampe på andre for å løfte seg selv. Dette med å flytte fokus fra den forbanna bjelken i en selv, og over til min flis kalt “navnebytte, gosh!”.

What to do about it? Nothing. Mitt navn er Helene Merethe, og sånn er det. Plager det deg? Haha så gøy! Det er faktisk det. For hvis du er et sånnt fordomsfylt, fordømmende type menneske med anti-det-meste-firkant, som rommer det meste utenfor a4-livet ditt… Vel, da har jeg ikke særlig mye til overs for deg. Og da er det bare morsomt for min del å kunne kile deg litt irritende på overleppa med ordet “Navnebytte”

Jeg brydde meg virkelig aldri noe om de arrogante holdningene. For meg var det jo så viktig å skifte navnet mitt til noe jeg kunne leve med. Jeg syntes ikke Hege-navnet var stygt. Det var ikke det. Men noe skjedde inni meg, hver gang han brølte det navnet før han slo eller sparket. Jeg ville ikke skvette himmelhøyt resten av livet mitt hver gang noen sa navnet mitt.

Skjønner du NÅ hvor viktig det er å skaffe deg riktig informasjon om et navnebytte, før du hånflirer og sier det gamle navnet tre ganger så mye som normalt i en setning? Før du etter 5 år, sier: “Jeg klaaarer ikke å venne meg til det nye navnet assa, for meg er du hu derre Kari Nordmann for evig og alltid!”

Hører du hvor latterlig det er å si noe sånnt, du som lett glemmer det meste annet, og som enkelt venner deg til nye ting, navn, steder og tang, pluss duppeditter, hver eneste måned…? Skaff deg ryggrad og viljestyrke nok til å støtte de i samfunnet som følger sine egne originale stier, heller enn å sette skjegg i postkasser. Det kler deg ikke å dilte etter flertallet i slik voksen alder, vet du 😉

 

Karma might become your bitch

 

Look in your mirror now

Find yourself, somehow 

Cuz my name 

Aint no shame

Say it loud

Cuz I’m proud

You should know

Facts before making a show

Use your mind

And try to be kind

Before Karma’s to show

How it feels to lay low

 

 

 

Skrevet av Helene Merethe på tampen av 2015