Hva gjør det vel at frisørsalongene fylles opp, og etterveksten minner om alt for store kontraster, når man har en frisør til søster?
Silje er erfaren frisør nå, og jeg med min frisørangst, følte håret mitt var trygt i hennes hender i går.
Før bleking av ettervekst:
Etter hairdresser-sis:
Pretty awesome satisfied 🙂 Christmas, u may come now 😉
Jeg fortsetter å åpne dørene til hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, og viser nå fram den forbipolene stuggu. Sist var det soverommet, nå er det altså stua mi som skal til pers.
I følge folk som kjenner meg, forteller dette hjemmet alt om meg. De sier de kan lese på veggene hvem som bor her. Min egen style, hellyeah, og det er så absolutt ikke en kostbar stil. Jeg vet godt hva jeg liker, og jeg setter nøye sammen alt jeg selv mener passer ihop.
Den ene tella mi her, synger på siste verset sitt, ser det ut til. Jeg var så “smart” å sette den og alle de andre trærne mine ute ved bassenget sommeren i fjor. Skulle lage syden jeg da vettu.. De tålte ikke sola, stakkar. Det var vel på den tiden jeg ble blond, når jeg tenker etter..
Jeg elsker planter og trær, og har en viss grønn avhengighet. En sunn grønn avhengighet, sådan. Ikke den verste måten å være grønn på dette..
Plantasjen, Ikea, Indiska, Søstrene Grene og jeg, er litt av en gjeng.
Kjøkken til venstre, og gang til høyre. Men viktigst: Mathias sin mamma er glad i deg-kalender, som jeg skal sende med pappan denne uka her. Så kan han åpne en ny gave fra meg hver morgen, og huske at mamma er glad i seg..
Fargerikt, sier de. Jeg ser egne mønster i farger og fasonger, og mener sort smijern er Guds gave til sånne som meg. Det er ikke slikt at jeg slenger sammen alle mulige slags mønster og farger. Jeg er egentlig mer kresen enn man skulle tro. Og jeg kjøper gjerne gjenbruk. Loppis og Fretex er jey!
Fugler og elefanter fra Indiska gjør hverdagen min gladere 🙂
Affeksjonsverdi på høyt nivå: Maleri malt av min far Hans Dalland. Han malte dette, og mange mange flere nydelige malerier etter at han fikk sitt 3.slag, hvilket medførte afasi og lam høyrearm. Respekt, pappa. May you R.I.P. 💙
Dette maleriet er spraylakkert av en vakker sjel ved navn Marte Handraniel Aasen. Sjekk henne ut. Hun har mange flere nydelige verk å by på. Jeg kjøpte dette forsommeren 2009, med stor mage og spent sinn. Ventet min første baby, og gikk ukjente tider i møte. De sier Marte’s malerier helbreder. Det skal man nok ikke se bort ifra, så fine som de er å se på.
Så langt har vi altså kommet hva angår stua her oppe på Lykketoppen. Men jeg er langt fra ferdig, og gleder meg til å dekorere mer med planter, trær og stæsj. Og jeg mener at en ekte, kreativ stil, aldri koster særlig mye penger. Fordi man finner gull over alt, både brukt og nytt.
Okay, first of all, du som så meg danse en rar kombi av cumbia, flameco, samba, marengs, salsa og reggaeton ….altså zumba, i dag…: let me explain. Cuz I can feel the embaressed pain!
Jeg hadde varmet opp med lettjogg helt fra Lykketoppen og ned til joggeskogen min i sentrum av Stjørdal. Der hadde jeg superjogga til harry musikk med de nye mammutskoene mine.
Så presset jeg meg selv til å jogge opp de aller fleste bakken tilbake hit til Lykketoppen. Rett nedi bakken her, kan du skjønne, så begynte edorfiner å danse i hue mitt, og lykken over å ha mestret all denne trimmen ga utslag i et flårete smil, and some mooves..
Jeg lyttet til en gammel workoutliste, og plutselig hørte jeg Shakira med sine rytmer og sin “Whenever, wherever, rattata…” Shakira og jeg, we go way back in time, okay. Jeg har et spesielt forhold til musikken hennes, siden jeg i min tidligere psykedeliske tilstand gikk i dybden av hennes låter under en psykose. Sangen “Timor”, blant annet, ble analysert av et åpent sinn, den gang da.
Jeg trodde jeg var alene der nede på den snødekte gangveien, etter min suksessfylte trimtur. Og det er så lenge siden jeg hadde tid til deilige aerobic og zumba-timer på favoritt-treningssenteret mitt her i byen. Timing allright. Det passet så sabla bra å danse litt. Kjenne på at dansestegene fortsatt sitter. Snu seg litt rundt og shake that hip’s! My hip’s don’t lie, trudeluttetidei sann.
Du kom bakfra. Som et spøkelse dukket du opp der bakfra, og jeg la ikke merke til deg før den femte gangen jeg snudde meg rundt for en komplisert salsa-moove.
Farsken! Du smilte. Ja du lo sikkert også. Men jeg hørte bare min kjære Shakira, okay.. En altfor kjekk mann, sikkert på vei til noen venner eller noe sånnt. Med verdens flaueste historie å fortelle fra nede i bakkene her. “So you think you can danse?” Liksom.
Jeg synes jeg hører deg! “En fragleliknende skapning med knallrødt ansikt, barnelue og noe som liknet på treneingsantrekk, hadde danseoppvisning for dyrene i skogen her nede. Mohahaaa. Hun gikk ikke. Hun løp ikke. Hun DANSET! Og så datt hun sammen som Bambi på isen, bare at det var snøen, da hun oppdaget meg!” Og så lo dere alle sikkert høyere enn Trampe sjøl…
Ja dette her var neeeesten sant. Men bare nesten. Det er sant at jeg danset for harde livet der nede på gangveien i dag. Men jeg tror de eneste som så meg var fuglene, rådyrene og trærne. Forhåpentligvis.
En eller annen gang kommer det til å skje. Shakira kommer til å drite meg ut så det stinker lang vei. For det hender seg ganske ofte at jeg danser når jeg tror ingen ser meg der ute. Shake it, shake shake shake it! Move not only the ass, but allso arms, legs and stumic, mooove it!
Og det er Shakira sin feil. Hun synger for bra, og har for dansevennlig musikk. Hypnotiserer hoftene mine. Og så er det et treningssenter her i byen sin feil. Ja, og så Dianelys, som befinner seg på Cuba for tiden. Hun er naboen min, verdens beste zumbainstruktør, og kommer hjem i januar 2016. Skynd deg hjem, Diva, så vi kan DANSE!!
Til min framtidige flausemaker av en overraskende tilskuer: Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor vi kun bruker kroppene våre ute i offentligheten’s hverdag, til å løpe og gå. Heller ikke hvorfor vi bare bruker munnen til å snakke i hverdagen. I min lille verden er det helt ok å shake seg opp gågata, og synge ut til butikkansatte, en liten trudelutt..
Why, why, whyyy not? 😉
….!? To damer på do. Er det ikke rypisk, jeg mener: typisk? For å forklare hvordan Solfrid og jeg havnet her inne, må jeg nesten begynne fra start..
Altså, jeg tok på meg altfor lange løsvipper på salg, og dro ut i den lille byen vår i kveld. Tore superpappa skulle være sammen med gutta boys, og jeg dro ut på tokt for å slå to julebord i en smekk. Et med Monica og bildesky Christina, og et med Solfrid og hennes gjeng.
Min Sol og Månefrid, hva er det du gjør?
Monica til høyre her, møtte jeg for første gang på barselavdelingen på sykehuset, og jeg har det siste året lært Monica å kjenne som ei toppers dame. En kveld sammen med disse to blir det nok mer av i 2016. And guess what…
JEG HAR MØTT NOEN AV MINE BLOGGLESERE! @@@h, gøy altså!
…det kjennes som om jeg er en bortskjemt unge etter alle gavene er åpnet på julaften. For jeg møtte flere av mine lesere ute i kveld, og det de sa til meg, tok jeg til meg og gjemte det i mitt skattekammer.
Renate, som jeg aldri hadde møtt før: du fortalte meg at du leser det jeg skriver,og at du mener jeg skriver bra som bare fy. Helt fantastisk å høre, jeg er overveldet og inspirert. Ronny, du hadde så mye positivt å si om bloggen, at jeg tar det med meg og trykker på “lagre”.
Per Ove Monsen (Bildet under), deg hadde jeg heller aldri møtt før, og du kom bort og fortalte at du har lest mye av det jeg har publisert inne på forbipolene her. Det imponerer meg inderlig å møte dere blogglesere. For dere er oppegående, smarte, voksne, unge og eldre mennesker, som jeg GJERNE vil ha som lesere.
…skulle bare visst, dere, Renate, Ronny og Per Ove. Hvor mye det betyr for en freakete skribent fra Lykketoppen, å få høre alt dere sa til meg i kveld. Ei dame som jeg, greier aldri å la noe gå til hue mitt. Blir ikke innbilsk eller noe sånnt. Har vært for langt nede på samfunnets rangstige til det. Men ordene jeg hørte i kveld, var ikke bare balsam. Det var rene kuren mot all eventuell slitasje. Og jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så klisjeaktig, men ærlig må man være: jeg er søren meg glad i leserene mine. Puh..
⬇ ingen kommentar på denne.
Så havner vi da altså inne på do. Som vi ofte gjør, vi damer. Og dere menn løfter på det ene øyenbrynet som om dere i stillhet sier: “Wha wha ..what the hell R THEY DOING in there??” Men sannheten er at vi er inspirerte. Av dere. Nåh, vi ser dere nok i det vi passerer herredoen. Dere har jo party der inne.
Hva vi gjør ja.. Vel, ikkenoe. Ingenting vi ikke ville gjort der ute blant dere. Tror muligens, kanskje at jeg lyver nå. Jeg prøver på nytt: Vi geiper i speil. Ser etter matrester i munnen i det speilet, skravler, tar elfies (selfies der vi prøver å likne på søte alver. Uten at det lykkes.), går på do med åpne dører (der gjelder 2-regelen som regel. At vi bare er to stk der inne, som kjenner hverandre godt. Og det er en arti risk å ta, dersom det kommer flere damer inn. Da ler vi og kaller det flause. En ti og en hi, så er det allright.)
Ja, så tar vi disse elfies’ene da, som det ikke er meningen at noen skal se. Men vi er jo ikke akkurat fisefine. Mix av Finnmark og Trøndelag. Så her versegod:
Ca 10 minutter med venninneparty inne i bakteriebombeland. Fysjom. Men dere menn har et poeng; ganske trivelig, dette. Særlig med denne tøtta her. Fordelen med venninner som dette, er deres mangel på interesse av å prate nedlatende om andre. Dramaløse superchic’s: got to love ’em! Dessuten, de er ekte venner som støtter bloggen min, noe jeg setter så stor pris på at jeg …faktisk ikke finner ord.
Konklusjonen er: gode venner har du det alltid gøy med; på do, på et julebord-bord, på en kafe, hjemme i stuggu; elfies R elfies, anywhere 😉
Good evening kjære lesere, om det er sent på ettermiddagen i ditt godt levde liv, eller om det er tidlig på morgenen i din pur unge tilværelse: good evening.
Det var over 1900 stk i døgnet av dere readers en periode i sommer, og jeg postet innlegg flere ganger daglig. Nå har jeg en periode hvor jeg gjennomsnittlig er nede i ca et innlegg annenhver dag, og innimellom; et daglig. Why? Whyyy? Har a nedtur, eller? Hell no.. Jeg skylder dere en forklaring.
Det begynner å bli mange år siden jeg lærte å kontrollere min diagnose bipolar 1. Jeg vet godt hva jeg har å deale med. Jeg sjonglerer baller daglig for å holde meg frisk, og jeg kjenner detaljene. (Gå inn i arkivet fra juni, juli og august dersom du mangler info om denne diagnosen. Jeg har skrevet en del om det der.)
Vi har to poler alle sammen. Pol glad og pol trist. Vi med bipolar må lære oss hvordan vi balanserer innenfor disse polene. For det er når vi krysser polene at vi blir syke. Går vi forbi pol glad, blir vi overglade, sykelig that is. Dette kalles først hypoman. Neste steg er mani. Det er derfor det tidligere het manisk depressiv. Hvilket bringer oss den andre retningen, og over grensa til den andre polen: depressiv tilstand.
Jeg har ikke vært syk på 6 år nå. Og jeg har det veldig bra. Min medisin er den eneste innen folkemedisin som kunne gått for naturmedisin å være. For det er et salt. Lithium. Men samme hvor godt og trygt medisinert man er, må man kjenne spillereglene innen galskapens verden under og over kaninhullet i bakken.
Vi med bipolar er kjente for å være dyktige til å jobbe i gode perioder. Men desto mindre dyktige kan vi være på å bremse farta før det bærer utfor og over den glade hipp hurra-polen.
Så jeg bremser. That’s it. Jeg bremser, holder igjen for å ikke bruke opp kreativiteten i meg selv.
Det er sååååå tussi! Sååå slitsomt å BREMSE dette sirkuset av et fartsglad tivoli! For jeg har et hav av greier å skrive om. Bloggervjuer å utføre, storys to tell, miljøvennlige produkter å teste, og bilder å ta… Jeg bader i ideer hver eneste dag og hver eneste kveld. Og skrivingen er jo min store lidenskap. Men jeg må altså hold my horses, hvis jeg skal åpne dørene til neste tivolisirkus om en stund.
Det handler om å bruke de positive sidene av sin diagnose, uten å trigge frem de negative. En liten periode kan man sove litt mindre, skrive litt mer, og storkose seg med det. Men så må man ta tak i disse kjedelige tøylene og trykke på en vanskelig pauseknapp. Legge seg to timer tidligere enn man har lyst til, for så å våkne neste dag litt mindre sprudlende enn i går. Snakke litt mindre. Ta flere varme, lange bad. Jogge noen turer, for så å roooo o o o e e eeee ned…
Vanskelig? Spør du. Neida, ikke bare vanskelig, det er kjempevanskelig.
Det er som en Metallicafan som må rusle hjem igjen ved porten til en stor konsert med favorittbandet sitt, for å drøye 5 mnd før h*n får oppleve konserten. Som en sangerinne som må takke nei til en høyt ønsket kontrakt, for å vente 2 måneder med sin store drøm. Det er som å glede seg til en sydentur i flere måneder, for så å måtte snu på flyplassen og utsette turen i 6 måneder.
Jeg har mye å gjøre mens jeg drøyer og bremser. Å skrive en reportasje eller et intervju, er det mindre nettstress over. Man kan fordele det over noen dager. Finpusse. Som å spise en stor biff i stedet for å kjapt stappe i seg en soddkjøttbolle.
Men det viktigste er barna. Og han fantastiske superpappan som jeg samarbeider med. Min mest trofaste leser. Tittei, Tore 🙂 Jeg lover deg masse innlegg om en stund. Du som så meg syk for 6 år siden, en nok glad for at jeg innimellom tar tak i disse forbipolente tøylene og holder hestene mine under kontroll. Du og barna er min store inspirasjon til å fordele og jevne ut denne skrivetrangen.
….så er det altså ingen livskrise. Ingen nedtur. Intet drama som får forbipolene til å skrive tregere. Saktere. Mindre. En periode. Det er for å holde kontroll over to hester kalt sinnsykdom og galskap. Man må være elegant erfaren for å deale med disse. Vite konsekvensene av dråpen i det stille stille vannet. Huske på at karusellen må ha pauser innimellom. Være ekspert på seg selv. Kjenne galskapen på gangen. Coole ned både tjoheisann tiddelitei for en stund, lenge før man aner polen i horisonten. Vinke bye bye til den og se den forsvinne. Altså: gå hjem fra tidenes party leeénge før alle de andre. Alle de normale andre, som ikke har grenser inni seg som det faktisk går an å krysse…
Det eneste jeg sliter med, er kriblingene i magen av alle bloggeideene som sirkulerer i hue mitt hele tiden. Mange av dem kommer jeg til å skrive. Men i et saktere tempo en periode.
Miss you 😉
Hilsen innaforpolene
Du er en sånn en som lever av sladder. Åh, sladder er så digg for deg, du kunne levd one and only av dirty words om andre menesker. Hverken næring, intimitet eller hygiene ville vært nødvendig, så lenge du fikk sitte på en liten lytt kafe og snakke babbel med dine venner Drama, Qeen, Hvisk og Tisk.
Et sjokkert uttrykk hersker over ansiktet ditt, og du er i konstant overraskelse over snuskete nyheter om de i samfunner rundt deg som gidder å leve livet sitt. Når man lever livet sitt, må man tryne i blant, ikke sant. Sånn er livet… Men du har jo aldri helt slått deg selv helt løs og rocka livet, så du aner ikke at det er naturlig at man faktisk går på en smell innimellom. Dette gjør at den dagen DU selv faller/tryner/detter over ende, vet du desverre ikke hvordan du kommer deg opp.
Du forakter sånne som meg. Slike som virkelig har tryna en eller 50 ganger i løpet av livet. Ja for tenk; sånne som meg har jo ikke engang anstendighet til å slå fingrene av narkomane og alkoholikere, hva? Jeg har heller ikke vett til å heve meg over de som har annen legning enn det jeg har, når livet endelig smiler til meg, og jeg burde sitte der med deg, Drama, Queen, Hvisk og Tisk. To take the Risk. Sitte der og vurderes til opptak i den surnede gjengen som så tydelig har utgått på dato. Nei jeg har ikke engang sluttet å hilse på samfunnets underground. Jeg er en av de du elsker å sladre om. Og tenk nå har a begynt å blogge også! Snakk om å søke attention ass!
Well, I’ve got neews for you: jeg liker ikke deg, jeg heller! Du liker ikke meg og det faktum at jeg alltid reiste meg fra gjørma. Og jeg forakter alt du står for. Ta sladderen din og tørk av det det falske smilet ditt, der du sitter og virkelig tror du er smartere enn all verdens outsidere. Hadde du hatt vett til å se dem for hva de er, og lytte til hva livet har lært dem, hadde jeg kanskje likt deg ørlitegrann bedre. Men du fordømmer alt og alle jeg respekterer. Og du ville aldri i livet turdt å si det til oss.
Jeg hadde ikke giddet å bruke så mye som et minutt av det verdifulle livet mitt på å sitte på den spreke rompa mi og høre deg og de kjedelige venninnene dine fortelle hva jeg for tiden burde mene om andre mennesker. Om hvordan jeg burde fordømme forskjellige typer atferd, fordi dramaqueens og hvisketiskere said so.
Jeg synes dere er dumme som sitter der og waster time på bullshit, for å være helt ærlig. Alle dere prater sladder om, er dem som er interessante for meg. Jeg vet du aldeles ikke liker hverken meg, min diagnose eller mine venner, men nå kan du altså ta det helt med ro:
Jeg kommer aldri til å nedlate meg til å gidde å bli kjent med deg. Du kjenner jo ikke engang deg selv, for du er opptatt med å flytte fokus over på alle andre sine såkalte fiaskoer. Vær så snill og ikke be meg hverken på en kaffekopp eller i det tråkige bryllupet ditt, for jeg ville sovnet av kjedsomhet. Hvis du synes sånne som meg er verdt å prate om, vit at vi ikke synes sånne som deg er verdt å snakke med.
Så bare prat i vei, og kjenn hvordan du virkelig utfordrer intellegensen din maksimalt mens sladder og onde ord flyter som i god gammel kloakk mellom deg og de tillitsvekkende vennene dine.
Men husk at vi ikke kommer til å prate om deg tilbake. Det har vi desverre ikke tid til.
Presentasjon Lykketoppen:
Det er på tide å vise dere lesere vårt nye hjem, her vi har bodd i 2 mnd nå. Fordelt på 3 etg begynner vi å komme litt mer i orden, og vi stortrives her. Det er mye som gjenstår; bilder å henge opp, falsk eføy å “plante” opp etter veggene, speil og hyller å feste fast ogsåviiidere.. Men vi er godt i gang nå altså, hell yeah.
Jeg skal begynne med å vise dere favorittrommet mitt. Nemlig verdens koseligste soverom. Jeg skrev gladelig under på et rekkehus med 3 soverom, og sover overlykkelig under “åpen himmel” hver natt.
Som dere nok forstår, er dette toppetagen. Selve soverommet er mye større enn jeg viser frem her, men resten skal brukes som walkincloset-garderobe, og den er aldeles ikke ferdig enda. Ikea, my friend, here I come..
Man føler seg pretty small av å ligge og se på himmelen hver kveld på denne måten. Jeg ligger der og ser etter satelitter og sånnt. Det er veldig inspirerende, og skikkelig deilig med dette skråtaket over senga.
Både Even og Mathias sover her oppe sammen med mamman sin. Mathias har soverom nede, men kjenner seg tryggest der oppe sammen med Even og meg. Jeg kommer ikke til å tvinge han til å sove i kjelleren. Det er da et sabla bra lekerom han har der nede. Han blir tidsnok så stor at det siste han vil i hele verden er å sove ved siden av snorkemamman sin.
Trappene knirker når jeg henter melk nede i kjøkkenet, til en sulten baby om morgenen. Sover guttene, våkner de ikke av de runde knirketrappene hvis jeg går ned en tur. Dem er nok vant med knirkerier nå.
Neste gang skal jeg ta dere med ut av soverommet, ned knirketrapp nr 1, og vise dere midtetagen. Det er der vi for det meste holder til, for på det planet er både kjøkken, stue, gang, lilledoen og inngangsdøra.
Lykketoppen er altså langt fra ferdig, men klar for å deles med flere enn venner og familie, her inne på bloggen. Jeg har siden de tidlige tenårene hatt min helt egen stil, og er ikke redd for å vise fram den. Det er nok en pen miks av eksotisk indie hippie blandet med en smijernsrocker som digger planter…
Dette et et helt annet hjem enn hva vi var vant til. Vi bodde på 80 kvm over et plan, et soverom og bråkete naboer. Her blir vi ikke vekket av ei høylydt nabodame i telefonkrangel. Her parkerer ikke 20 biler utenfor hver dag (det var rett ved en skole), og her er naboene stille og rolige.
Nå skal jeg legge meg, se etter stjerneskudd og lytte til babysnork. Himmelen er halvklar i kveld, bare noen skyer dekker litt til. Jeg skal slukke alle lys og bare ligge der og føle meg i ett med universet. Så skal jeg slå på leselampa og lese litt. Har så mye å velge i etter den siste tiden der jeg hadde større leseambisjoner enn jeg hadde tid. Ei bok kjøpte jeg, 4 lånte jeg på biblioteket, og Stellabladet er ikke ferdiglest. Jeg må jo lese siste sida også, få med meg Bonde Tusvik’s faste spalte.
Takk og pris for vårt trygge, rolige, trivelige
💙H💚J💛E💜M💖
Gonatta fra hu derre forbipolena under stjernehimmelen 😊😴😪
Litt sminkede og halvredigerte fakta om hu derre forbipolena. My selfie, that is.
1. Jeg er ei dame som blir innmari glad i barna mine, vennene mine, slekta mi, familien min, barna til alle disse, og alle over hele verden som vekker min sympati. Slik har det alltid vært. Oversosial@blablabla.ænno-nej.comcom
2. Jeg har endelig, etter 20 år siden sist, skrevet en reportasje for lokalavisa. Dette er virkelig noe av det aller beste jeg vet. Det gir meg mye å skrive, ja det former hele meg å få bruke ord og grammatikk på min egen måte. Innen journalistikk har jeg mye å lære, og jeg akter å være den svampen som suger den lærdommen til seg. This time I’m ready. Words, my friend. Words.
3. Jeg er verdens aller beste mamma for barna mine. Min selvtillit som mor er per dags dato meget høy. Og pappan dems, er verdens aller beste pappa for dem. Livet har gitt oss høy utdannelse innen omsorg for våre søte små.
4. Jeg har utviklet de sterke, intuitive evnene som jeg mener vi alle er i besittelse av langt der inne, og går og ruger på et originalt blogginnlegg om dette. (Nånei, copycat, ikke prøv deg. Akkurat denne kan du ikke kopiere)
5. Ja, det er sant at jeg hadde en copycat her inne i bloggverdenen. Denne la ut innlegg omhandlende akkurat hva jeg la ut, en periode i sommer. Noen ganger med nesten samme overskrift. Blogg.no var ikke langt unna å engasjere seg i det. Men denne bloggeren skjerpet seg i det jeg begynte å blogge litt mindre. Da måtte vedkommende begynne å finne opp sine egne greier, og det ble mindre stressende for meg. Jeg er ikke her for å kjøre konkurranse mot bloggdagbøker og usanne overskrifter. I’m here to write, not to fight. Så jeg koser meg med å skrive færre innlegg med mer tyngde, for tiden. I fred og ro for kopierende katter.
6. En av de sangtekstene jeg har skrevet her inne på bloggen min, som jeg er aller mest fornøyd med, heter “Copycat”.
7. Jeg liker ikke oppmerksomhet, men jeg gir blaffen i det. Som da jeg hadde knallrødt hår, likt rødt lys. Glemte det, og kunne ikke fatte hvorfor folk glodde. Var det søl rundt munnen min? Hadde noen sluppet en fjert og ville skylde på meg i all stillhet? Kroppspråk i ansvarsfraskrivelse er ikke pent.. Var jumper’n min på vranga? Eller? ….10 minutter senere, inne på en offentlig do, foran speilet: “Ååååja, æ har jo selvlysende hår. Hoho. Humre. Derfor det gloddes ja…”
8.Jeg mener at sinnsykdom gjør deg smartere på sikt. Fordi man havner utenfor denne verden i tankene på mange måter, og bruker deler av hjernen man ellers ikke ville brukt. Innsikt på en ny måte. Hvis man velger å overleve, vil de friske årene bli meget mer intellegente enn før.
9. Jeg vil fikse på puppene. Men ikke som du tror. De er store og tunge, og skuldrene mine vil bli vonde med årene. Puppene mine er ikke her for å behage andre enn meg, derfor vil jeg redusere dem dithen at jeg ikke plages med dem. Brystreduksjon? Ja takk! Har snakket med legen om det, og jeg er klar for mindre pupper enn naturen ville gi meg. Ingenting er sikkert enda, men jeg håper.
10. Jeg vet akkurat hvem i livet mitt jeg kan stole på, og omvendt. Som de fleste andre velger jeg å innen visse relasjoner forholde meg til småfalske folk. Noen av disse vet at jeg vet. Noen vet ikke at jeg vet. Det snakkes bakom der, og jeg vet akkurat hvem som piper høyest. Jeg synes de er litt søte. Arti at de tror at pipene deres i det hele tatt utgjør noen betydning i mitt liv. Falske folk inspirerer meg. For når jeg er til stede, øver jeg opp min intuisjon på dem. Jeg snakker med dem også. Og de kan få inntrykk av at jeg betror meg til dem, mens jeg i virkeligheten kun deler småspiselig stuff. Som jeg senere får servert andre steder i store porsjoner. Hehe.
Jepp. Det var mine svar på egne “spørsmål”. Beklager at jeg ikke at spurt dere om en “spørsmålsrunde” enda, i løpet av min halvårskarriere som blogger. De fleste andre bloggere har jo gjort det. Men sannheten er at jeg er realist. Og i realiteten kommer det jo sikkert inn bare 3 spørsmål. For ærlig talt; sååå interessant er jeg nok ikke at det vil regne spørsmål over bloggerhuet mitt her jeg foreløpig blogger mest lokalt. Og derfor er det, at jeg også liker å blogge om litt andre ting enn bare meg, meg selv og jeg.
Hilsen meg selfie 😉
Med snusleppa foran alt annet, og flesk i blikket, gruser de over grensa til nabolandet, med Harry i hue og forkjølet snue. De hoster seg gjennom svenske sjapper, og kjøper røyk, snus, øl, vin og brus. Litt oster også. Og masse flesk.
For de er fattige Nordmenn, stakkar. De må til Sverige for å handle. Det må nemlig handles raskt. Det må drekkes og det må røykes, slik at tåka kan skjule økonomiske vansker. Og, hey, noen goder må man vel få ha midt i alt slitet?!
Mens de suser tilbake over grensa, tenker de på barna i baksetet. De som bare såvidt fikk julegave i fjor. Men, hey, neste uke skal jo mamma og pappa demonstrere foran stortinget, med plakater om fattige barn i Norge.
De drikker en pils om dagen, eller et glass vin om kvelden. Legene sier visst at det er sunt. Ja det er visst noe man absolutt ikke kan leve uten. Man kan sikkert dø av stress uten denne alkoholen. Denne forbanna dyre alkoholen. Dessuten sier legene også at man bør finne riktig tid og sted for å slutte med nikotinen. Sist du sluttet med sigarettene, begynte du å snuse heller. Du sprakk etter to uker, så nå både snuser og røyker du.
Men heeey, det går fint, hva? For i Sverige koser ti esker med snus ca 490 norske spenn, mot det dobbelte i Norge. Og du snuser jo bare 5 esker i uka du, så i stedet for å bruke 2000 kroner på snus i måneden, har du forminsket summen til kr 980! Wæw! Helt rått! For i tillegg sparer du jo inn masse du, på å kjøpe 5-pakninger med harry tobakk, til ca 400 kr i Sverige. Mot 800 kr i Norge. Klapp på den fattige skuldra di altså…
Vi hører om deg stadig vekk i media. Du er så fattig altså. Du er fattig som fy, i et av verdens rikeste land. Du er altså så innmari fattig, at du må pumpe deg full med kostbar nikotin og spise masse svensk flesk for å overleve vinteren. Du er så fattig, at et glass vin ikke holder til å dempe pengepanikken. Så du drikker ei hel flaske Harry-vin til 68 kroner hver kveld for å holde ut. Det er jo bare 2 glass magiske dråper, det, så har du glemt fattigdommen din litt hver kveld. De dråpene som er igjen, er ikke noe å snakke om vel?
Hvem søren er denne forbipolene dama på femogtredve til å komme her og kritisere deg og din hellige fattigdom?
Hvem i alle dager våger? Jo, det skal jeg fortelle deg! JEG våger, fordi jeg vil og kan. Og fordi jeg med god grunn har meget sterke meninger om deg og din harrye fattigdom.
Jeg er nemlig selv beregnet for “fattig” å være i dette landet. Min historie inneholder uføretrygd fra jeg var 21 år gammel pgr av min sykdom. De mente det ikke var noe håp for meg på den tiden, så et uført stempel ble plassert i min unge panne.
Ei stund var jeg som deg. Drakk vin og pils, røyket meg både grå og grønn, og sutret over min fattige dom. Hadde ikke engang råd til noe ekstra på harryhandel. Eller var jeg for lat? Husker ikke..
2015: Jeg er fortsatt uføretrygdet, og mottar barnetrygd for et av mine barn. Dette er for meget lite å regne i dette landet. Jeg underholder også mitt eldste barn med disse pengene. Betaler alle regninger, husleie og strøm. Kjøper tipp topp utstyr til barna, og handler inn god sunn mat. Vi har alltid mer enn nok mat og hygieneartikler. Vi mangler aldri noe som helst. Og livet vårt er mer enn morsomt nok.
Hvordan kan det ha seg at jeg, som også er å regne for fattig å være, ikke er i nærheten av å være så fattig som deg?
Jo, nå skal jeg forklare deg:
Jeg sluttet for ca 9 år siden å røyke, ved hjelp av Allen Carr’s geniale: “Endelig ikke-røyker”. Vips, et steg ut av fattigdommen.
Da jeg fikk barn nr to, ble det for dyrt å trene på treningsstudioet, selv om den viktigste årsaken var at jeg ikke hadde tid. Så jeg meldte meg ut, og begynte å jogge til musikk heller. Digger det! Vips, enda et steg ut av fattigdommen.
Hvorfor ikke teste avholdslivet? Spennende å prøve å være avholds. Så da siste svangerskapet var slutt, forsatte jeg min klin edru livsstil. Selvfølgelig av også mange andre årsaker. Vips, nok et steg ut av pengeklemma.
Så jeg kan ikke gå ut på byen jeg da?, undrer du på. Joda, og i aller høyeste grad på et mye gøyere nivå enn før: det ER så moro og billig å drekke kaffe ute på byen! Og jeg våkner aldri mer til kostbare fylleangster. Alkoholkiloene holder seg unna også.
Joggeturene hjelper meg å holde stabilt blodsukker, så jeg behøver heller ikke å kjøpe inn særlig mye godterier. Og når jeg gjør det, finnes det faktisk rimelig helgegodis også. Vips, … ja , du vet…
“NOE, må vel vi fattige kunne unne oss også…” griner du der nede i den selvbedritne gjørma di. Poenget mitt, vennen, er at du ER ikke fattig uten de dyre vanene dine. Og nikotin er ikke “godt”, det er forferdelig fælt. Alkohol gjør deg sløv og overvektig, og har ikke noe med livsnyt å gjøre. Svenskeflesk og godis vil på sikt gjøre deg syk.
Og alle tingene? Har du plass, og i det hele tatt lyst til å kjøpe, alle disse greiene? Hyller nok? Skapplass nok i ditt fattige hjem?
Det finnes håndsåpe til 7 kr, shampoo til 8 kr, tamponger til 11 kr, dopapir til 10 kr pakken, saft uten sukker til 15 kr flaska.. hallo? Du må leve etter din økonomi, hvis du vil kjenne deg rik. Bytt ut nikotin med beroligende bad. Har du ikke bad, lukt på lavendelolje. Hvis du absolutt må være så himla rolig da. Bytt ut kveldenes vinglass med kakao med krem. Eller te. Mye bedre og billigere. Og nei, du behøver ikke å tenke at denne måten å leve på et “kjedelig”.
Du vil komme til å se tilbake på de sløvende alkoholiserte nikotinerte dagene som skikkelig tåkete og trege. Slutt å prøve å leve, bli heller med å sveve! Hev deg over penger. Du er mye mer verdifull enn all verdens penger. Og penger kan du faktisk skape massevis av en vakker dag, du også. På veien dit må du begynne å verdsette deg selv. Nå!
En venninne tok en gang med seg en for meg ukjent dame hjem til meg. Det var før jeg hadde begynt å få opp arbeidsselvtilliten min ved å forsøke å jobbe en periode. Teste arbeidsevnen. Før jeg prioritert ny sofa og ny TV. Vi var inne på temaet “lykke”, der vi satt i min grønne ufyselige tøysofa og pratet. Jeg nevnte at jeg var lykkelig. Storøyd så hun seg rundt. Dama kunne ikke tro at JEG var lykkelig. Sannheten er at lykken ligger ikke i fasadene’s ting og tang. Lykken ligger inni deg hele tiden, klar til å aktiviseres av DEG.
Før du syter ut i media, vil jeg gjerne vite noe: holder du deg alkoholfri og røykfri? Kjøper du de billigste dagligvarene? Har du skrudd på salgnesa di? Funnet de billigste og beste kleskjedene? Trener du gratistrening, slik at blodsukkeret ditt ikke kontinuerlig sitter på en kostbar berg og dalbane? Benytter du deg av rimelig kollektivtransport? Parkert bilen 90%?
Hvis det er ET av disse spørsmålene du må svare nei på..
….da er du ikke grisefattig!
Etter 20 år har jeg for første gang skrevet en reportasje. Noe jeg ikke har gjort siden 1996. Og tenk, verdens cooleste redaksjon ville trykke mine skriblerier.
Jeg har skrevet om dem før. Redakjsonen som jeg trykker inntil hjertet mitt, i evig takknemlighet for at de gjorde den jobben en lærer burdte gjort for ei ung jente på 90tallet. Stjørdalens Blad må være den lokalavisa her til lands som har de mest profesjonelle ansatte. Redaktører og journalister i en årrekke, som alltid har vært i stand til å se glimtene i havet, og dyrke frem perler.
De veiledet og redigerte. Tok meg i mot og inspirerte meg til å fortsette å skrive.
20 år etter har de ikke gitt meg opp. Line, den fantastiske journalisten som alltid har minnet meg på at jeg burde skrive, viser meg sider ved livet som jeg trodde jeg måtte glemme. Åpner dører for meg, og sørger for å stille seg foran, så dørene ikke lukker seg.
Heidi, som jeg skriver om i reportasjen omhandlende Stjørdal’s nye fritidsklubb Carbon.. Hun jobbet i den fritidsklubben vennene mine og jeg tilbringte store deler av fritiden vår på. Nittitallet’s ungdomsgråtte. Gråtta fritidsklubb. Heidi nevnte for meg at det jo er litt symbolsk at jeg tar opp tråden der jeg slapp. Jeg brukte å skrive om andre ungdommer på den tiden; Ungdommens hus, lokale band og Gråtta fritidsklubb.
Vi må ta godt vare på disse herlige ungdommene som jeg skrier om i denne lørdagens lokalavis. Holde dem fast i hjertene våre,og fortelle dem at de ER BRA NOK som de er. Se glimtene deres og vise dem hvilke skinnende perler de er. Det dem trenger av oss, er aksept og kjærlighet. For akkurat hva de er. Ikke hva vi ønsker at de skal være.
Det betyr veldig mye for meg å få nye sjanser i 2015, så lenge etter der jeg begynte i 1995. Ja, det betyr så mye mer enn hva verdens mest inkluderende redaksjon noen gang kan forestille seg. Det gjør da ingenting at jeg aldri var god nok for en gammeldags lærer way back there, når det finnes dyktige journalister som ser potensiale i det jeg liker best: nemlig å skrive.
Jeg trykker deg også til brystet, jente. Du som rømte til nabolandet som 18åring. Du som aldri siden følte deg bra nok i samfunnet’s gyldne saler, gjemt bort bak institusjonenes låste dører. For du gikk i ett med tapeter og mer horisentale periferier. Holdt deg unna alt du trodde du ikke dugde til. Ungdommen inni meg, jeg er så glad i deg. Synes du var god nok hele tiden jeg, Hege sin Helene. Synes du skal fortsette med å være akkurat den du er.
Hvem vet, kanskje du kan skrive og mekke flere reportasjer. Some damned good ones too.. Freelanse som før i tiden, da sola så ut til å skinne hele tiden. I en papirduftende og smilende redaksjon, der en 15åring kunne føle seg hjemme på en cool og mye gøyere skolebenk enn læreren kunne tilby. Foran gammeldagse datamaskiner, blant kloke hoder og åpne sinn… Tusen takk, verdens aller beste redaksjon.
