Overskriften min er “Du blir lurt”. Hva om jeg lurte deg nå, og begynte å skrive om fårikål. Eller om badestrender? Du trykket deg inn her for å lese om dette med at “du blir lurt”, ikke sant…
Flere ganger i det siste har jeg blitt lurt. Innleggene som publiseres hos enkelte bloggere handler om noe helt helt annet enn hva overskriften viser til.
Javisst, vi bloggere bør tenke søkermotorvennlige og interessante overskrifter. Men når du skal skrive om temaet bukser, skriver du ikke “Hvordan hun ble myrdet”, til overskrift. Du misviser ikke folk ved å skrive “Nå fant jeg ut svaret!”, for så å unnlate å skrive “svaret” i innlegget. Nei du irriterer ikke de verdifulle leserene dine slik!
Og en annen greie: dere bloggere som driver på sånn. Denne desperate jakten på lesertall. Har dere tenkt over hvordan useriøsiteten i dette skader ryktet til oss seriøse i gamet?
Heldigvis vet mine lesere at de kan stole på meg. Jeg må også tenke over at overskriften skal være interessant. Slik er media. Men når jeg skriver mine innlegg, enten det er komi, eller sanne historier fra virkeligheten er ikke overskriftene “En elefant satte seg på meg!!” , “Jeg overlevde skyteepisoden” eller “Min tur til månen!” ….rent enkelt fordi jeg aldri har opplevd at en elefant har satt seg på meg (bank i bordet), aldri har vært borti noen skyteepisoder, og faktisk heller aldri vært på månen.
Jeg er selv bloggleser. Og jeg blir både irritert på og mister respekten for bloggere som har så lite interressant å skrive om at de må lure meg inn på bloggen sin med syke overakrifter. For så å skuffe big time. Alvorlig talt; det er TIDEN min de stjeler. Og den er verdifull. Jeg får den aldri igjen.
Så du blir lurt, du også, hver gang du tror du skal lese om turer til månen, elefanter som setter seg på folk, skyteepisoder, bukser og mystiske “svar”. Du blir frastjålet verdifull tid mot tull og tøys, du også.
Du blir lurt. Jeg blir lurt.
Men nå begynner jeg å kjenne igjen bloggerene som har drevet og lurt meg med misvisende overskrifter. Nå vet jeg at det er løgn og fanteri, hele pakka. Så jeg trykker meg ikke inn der.
Jeg ser gull som glitrer på ekte, nå. Disse fabelaktige skribentene som aldri prøver å lure oss. Takk og pris for dere, gullbloggere, som leverer
Seee på alle de nuskete søteste baby boomsene våre da.. Vi samlet oss til taco her oppe på Lykketoppen i går. Dette er en helt vanlig lørdag kveld for oss i denne velsignede slekta. Velsignet, fordi vi det siste året har blitt beriket med alle disse små knøttene, i tillegg til kjærlighetsbarna vi hadde fra før. Even er jo gutten min, som dere vet. Mathias sin lillebror. Johannes er min bror sin lille smiley, og om noen uker får Johannes (og Tuva 4 år) en liten søster eller bror. Babymagen til flotte Astrid ser ut som en guttemage, men hva vet vi vel… Maria Louise er min søster Silje sin søte lille. Glenn Aron’s lillesøs. Dere ser Krister Andre på 6 mnd i vippestolen. Han er vår kusine Hilde Marie sin lille store stolthet.
Tacokveldene våre har blitt heftig livat, and we love it. DDE, her e det liv, her!
Johannes (t.v.) og Even, prikk like og jevnaldrende søskenbarn 💙💙
Alt som kan legges opp på hodet er gøy for Even theese days..
Foreløpig minstemann, Krister Andre..
Vi er alle gode mammaer og pappaer i denne slekta. Elsker våre barn høyt og inderlig. Men hun som er aller best, er også yngst. Hilde Marie er 17 år, og mamma til Krister Andre. Vi er så imponerte over deg, Hilde Marie. Du er jo helt RÅ! FOR EN MAMMA! Jeg hadde glatt latt deg belære meg, for du er skapt for morsrollen 🙂 Da du var lita som Krister, passet jeg deg i gårdshuset på Ytterøya mens de andre stod på potetopptakeren og sorterte poteter. Nå er du så stor at du selv har denne søte lille krabbaten, og jeg er stolt av deg! Du har stått i en utfordrende situasjon, og taklet det med glans, hurra for deg 🙂
Blant alle gutta våre, har vi to prinsesser: Maria Louise og Tuva Sofie. Begge er søte som makroner, og snille som engler. Hvem får vi æren av å bli kjent med i 2016, tro? En minimakronprinsesse, eller en liten kakeprins? Vi gleder oss sprekkeferdige, for her i slekta er plass til både søte prinsesser og fine prinser. Mange, mange fler… De er gaver så overveldene store, og samtidig så bitte bitte små 😍😙😍
Se, Casakaos, vi har også kaos! Massevis innimellom! Noen timer før det øverste bildet var det ultrashina til helga. Så inviterte vi tjukke slekta, og sammen laget vi deilig kaos 😃
10 minutter lørdag kveld.. ok 20 da. 30. Så var det på ny strøkent..
Nå har vi vært oppe siden åtte, og det er søndag formiddag. Tenk at Even 1 år og Helene 35 år har greid å lage alt dette herlige kaosrotet alene..!
Ja, vårt sjarmerende kaos er underbart..
Jeg lyver nå! Jeg kan ikke fordra rot, og har titt og ofte noen anfall der jeg rydder på bare minutter. Der kommer diagnose bipolar godt med. Bipolar og kaffe = hyperaktive ryddefauker.
Det er en prøvelse å se på rot og klisjeri for en som meg. Det er som om hjernen langt fra er alene, men heller fylt opp den også, med bananflekker, utspyttede mandarinbåter, rusk, rask, risk, resk, leker med babyspytteklisk på, og sammenknøvlede duker i rotete mønster…
Jeg får altså rot i hue og skitne tanker av kaos. Ikke dirty ala Aguilera, men skikkelig skittent, rotete kaoshue.
Men jeg digger bloggen din Casakaos. Elsker ditt rot vettu. Hehe. Elsker alle andre sitt rotekaos. Jeje…
Min anonyme godterijulebord-venninne og jeg pratet om alt mellom univers, space, himmel og jord, i kveld. Om politikk og om hvordan vi alle er en liten fjert her i det store hele. Akkurat vi er iallefall døkkfjerts, fant vi ut. For vi er så langt unna døkkfeises som over himmelen mulig. Så begynte vi å prate om hvordan jeg ikke har tatt noe særlig til poseringsbilder til bloggen. Og om jeg i det hele tatt kunne få til å posere pinkypink døkki døkk. Vi fikk prøve da. Og her er det tragiske resultatet:
Jeg prøvde alle mulige slags positurer. Men det førte bare med seg klæbb og babb. Sorry antrekket altså, jeg var på vei til å skifte til ære for fotografinnen. Men det ble med et skritt, så fant jeg ut at jeg ikke gadd. Denne nissebuksa er jo så deilig.
Her begynte vi å gi opp.
Her ga vi opp.
Så prøvde vi dette. Beklager.
Siste krampeaktige forsøk. Liggende diva på sofaen, måtte vel fønke? Eller?
Og nå vet jeg at jeg ser ut som jeg har livstruende, alvorlige smerter når jeg har latterkrampe. Huff..
…og at jeg kan falle ned av mer eller mindre små/store høyder under slike flireanfall.
Rett og slett.
Jepp. Så vet vi det. Forbipolene er ei klumsete, rar jenteaktig dame på nærmere 40 enn 30, som definitivt ALDRI igjen bør forsøke å posere! Under noen som helst omstendigheter.
….til slutt fant vi ut at jeg iallefall kunne forsøke et slikt Dollytryne:
Ingen døkkfjert bør wanna be a young døkkfeis. Ordet døkkfeis fantes ikke da de mer anonyme, brevskrivende døkkfjertene vokste opp. Uten internett, bare myggnetting og edderkoppnett.
Men… vil dere se rumpa mi da, iallefall?
Ok, her er den. Jeg kjøpte den i Trondheim for noen og tyve kroner. Og, jeg må innrømme, at jeg aldri har kjøpt ei rumpe for så å klistre den på veggen. Før nå. Anbefales. Se, bra ikke sant? My sebra ass, rules!
“Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose…” tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna.
Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.
Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.
Jeg ble ikke en av dem.
Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.
Verden så Britney Spears “klikke” og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel’s intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.
Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på “cv’n”. De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.
La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden:
Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli “normal” til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr.
La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.
La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker.. Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker.
Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller 🙂
Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.
Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.
Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.
Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig.
Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå.
Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive.
Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.
“De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv…”
Min fantastiske, håndarbeidsdyktige søs Silje, ankom i dag Lykketoppen med lille Maria Louise. De hadde med en adventsgave til meg som jeg ble så innmari glad for, at jeg bare må vise den fram her.
Hjemmelagede grytekluter, faktisk, noe alle som kjenner meg vet at jeg trenger! Jippi!
“Æ bare klipt i stykker nån gardina og sydd inn litt filt, så klæsja æ på nå filt utapå, værsegod 😉😉😉!”
Tuuusen takk søs, det var skikkelig snilt altså. Snart på tide å skrive et innlegg om deg og alle mesterverkene du har laget innen håndarbeid. Du er helt rå på brodering og det å sy.
Sånne hjemmelagede gaver… det er noe spesielt med det. Jeg må bare innrømme at det folk har laget, har en type verdi som ikke kan måles i penger…
Uansett, søs, se deg i speilet. Du er så mye bedre enn du tror selv. Er dere ikke enige, lesere? Er hun ikke skjønn? Null makeup, og så vakker. Genene fra Nord har nok gjort sitt her, tenker jeg 😉 Hun er singel også da kremt..
Jeg fortsetter å åpne dørene til hjemmet vårt her oppe på Lykketoppen, og viser nå fram den forbipolene stuggu. Sist var det soverommet, nå er det altså stua mi som skal til pers.
I følge folk som kjenner meg, forteller dette hjemmet alt om meg. De sier de kan lese på veggene hvem som bor her. Min egen style, hellyeah, og det er så absolutt ikke en kostbar stil. Jeg vet godt hva jeg liker, og jeg setter nøye sammen alt jeg selv mener passer ihop.
Den ene tella mi her, synger på siste verset sitt, ser det ut til. Jeg var så “smart” å sette den og alle de andre trærne mine ute ved bassenget sommeren i fjor. Skulle lage syden jeg da vettu.. De tålte ikke sola, stakkar. Det var vel på den tiden jeg ble blond, når jeg tenker etter..
Jeg elsker planter og trær, og har en viss grønn avhengighet. En sunn grønn avhengighet, sådan. Ikke den verste måten å være grønn på dette..
Plantasjen, Ikea, Indiska, Søstrene Grene og jeg, er litt av en gjeng.
Kjøkken til venstre, og gang til høyre. Men viktigst: Mathias sin mamma er glad i deg-kalender, som jeg skal sende med pappan denne uka her. Så kan han åpne en ny gave fra meg hver morgen, og huske at mamma er glad i seg..
Fargerikt, sier de. Jeg ser egne mønster i farger og fasonger, og mener sort smijern er Guds gave til sånne som meg. Det er ikke slikt at jeg slenger sammen alle mulige slags mønster og farger. Jeg er egentlig mer kresen enn man skulle tro. Og jeg kjøper gjerne gjenbruk. Loppis og Fretex er jey!
Fugler og elefanter fra Indiska gjør hverdagen min gladere 🙂
Affeksjonsverdi på høyt nivå: Maleri malt av min far Hans Dalland. Han malte dette, og mange mange flere nydelige malerier etter at han fikk sitt 3.slag, hvilket medførte afasi og lam høyrearm. Respekt, pappa. May you R.I.P. 💙
Dette maleriet er spraylakkert av en vakker sjel ved navn Marte Handraniel Aasen. Sjekk henne ut. Hun har mange flere nydelige verk å by på. Jeg kjøpte dette forsommeren 2009, med stor mage og spent sinn. Ventet min første baby, og gikk ukjente tider i møte. De sier Marte’s malerier helbreder. Det skal man nok ikke se bort ifra, så fine som de er å se på.
Så langt har vi altså kommet hva angår stua her oppe på Lykketoppen. Men jeg er langt fra ferdig, og gleder meg til å dekorere mer med planter, trær og stæsj. Og jeg mener at en ekte, kreativ stil, aldri koster særlig mye penger. Fordi man finner gull over alt, både brukt og nytt.
Okay, first of all, du som så meg danse en rar kombi av cumbia, flameco, samba, marengs, salsa og reggaeton ….altså zumba, i dag…: let me explain. Cuz I can feel the embaressed pain!
Jeg hadde varmet opp med lettjogg helt fra Lykketoppen og ned til joggeskogen min i sentrum av Stjørdal. Der hadde jeg superjogga til harry musikk med de nye mammutskoene mine.
Så presset jeg meg selv til å jogge opp de aller fleste bakken tilbake hit til Lykketoppen. Rett nedi bakken her, kan du skjønne, så begynte edorfiner å danse i hue mitt, og lykken over å ha mestret all denne trimmen ga utslag i et flårete smil, and some mooves..
Jeg lyttet til en gammel workoutliste, og plutselig hørte jeg Shakira med sine rytmer og sin “Whenever, wherever, rattata…” Shakira og jeg, we go way back in time, okay. Jeg har et spesielt forhold til musikken hennes, siden jeg i min tidligere psykedeliske tilstand gikk i dybden av hennes låter under en psykose. Sangen “Timor”, blant annet, ble analysert av et åpent sinn, den gang da.
Jeg trodde jeg var alene der nede på den snødekte gangveien, etter min suksessfylte trimtur. Og det er så lenge siden jeg hadde tid til deilige aerobic og zumba-timer på favoritt-treningssenteret mitt her i byen. Timing allright. Det passet så sabla bra å danse litt. Kjenne på at dansestegene fortsatt sitter. Snu seg litt rundt og shake that hip’s! My hip’s don’t lie, trudeluttetidei sann.
Du kom bakfra. Som et spøkelse dukket du opp der bakfra, og jeg la ikke merke til deg før den femte gangen jeg snudde meg rundt for en komplisert salsa-moove.
Farsken! Du smilte. Ja du lo sikkert også. Men jeg hørte bare min kjære Shakira, okay.. En altfor kjekk mann, sikkert på vei til noen venner eller noe sånnt. Med verdens flaueste historie å fortelle fra nede i bakkene her. “So you think you can danse?” Liksom.
Jeg synes jeg hører deg! “En fragleliknende skapning med knallrødt ansikt, barnelue og noe som liknet på treneingsantrekk, hadde danseoppvisning for dyrene i skogen her nede. Mohahaaa. Hun gikk ikke. Hun løp ikke. Hun DANSET! Og så datt hun sammen som Bambi på isen, bare at det var snøen, da hun oppdaget meg!” Og så lo dere alle sikkert høyere enn Trampe sjøl…
Ja dette her var neeeesten sant. Men bare nesten. Det er sant at jeg danset for harde livet der nede på gangveien i dag. Men jeg tror de eneste som så meg var fuglene, rådyrene og trærne. Forhåpentligvis.
En eller annen gang kommer det til å skje. Shakira kommer til å drite meg ut så det stinker lang vei. For det hender seg ganske ofte at jeg danser når jeg tror ingen ser meg der ute. Shake it, shake shake shake it! Move not only the ass, but allso arms, legs and stumic, mooove it!
Og det er Shakira sin feil. Hun synger for bra, og har for dansevennlig musikk. Hypnotiserer hoftene mine. Og så er det et treningssenter her i byen sin feil. Ja, og så Dianelys, som befinner seg på Cuba for tiden. Hun er naboen min, verdens beste zumbainstruktør, og kommer hjem i januar 2016. Skynd deg hjem, Diva, så vi kan DANSE!!
Til min framtidige flausemaker av en overraskende tilskuer: Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor vi kun bruker kroppene våre ute i offentligheten’s hverdag, til å løpe og gå. Heller ikke hvorfor vi bare bruker munnen til å snakke i hverdagen. I min lille verden er det helt ok å shake seg opp gågata, og synge ut til butikkansatte, en liten trudelutt..
….!? To damer på do. Er det ikke rypisk, jeg mener: typisk? For å forklare hvordan Solfrid og jeg havnet her inne, må jeg nesten begynne fra start..
Altså, jeg tok på meg altfor lange løsvipper på salg, og dro ut i den lille byen vår i kveld. Tore superpappa skulle være sammen med gutta boys, og jeg dro ut på tokt for å slå to julebord i en smekk. Et med Monica og bildesky Christina, og et med Solfrid og hennes gjeng.
Min Sol og Månefrid, hva er det du gjør?
Monica til høyre her, møtte jeg for første gang på barselavdelingen på sykehuset, og jeg har det siste året lært Monica å kjenne som ei toppers dame. En kveld sammen med disse to blir det nok mer av i 2016. And guess what…
JEG HAR MØTT NOEN AV MINE BLOGGLESERE! @@@h, gøy altså!
…det kjennes som om jeg er en bortskjemt unge etter alle gavene er åpnet på julaften. For jeg møtte flere av mine lesere ute i kveld, og det de sa til meg, tok jeg til meg og gjemte det i mitt skattekammer.
Renate, som jeg aldri hadde møtt før: du fortalte meg at du leser det jeg skriver,og at du mener jeg skriver bra som bare fy. Helt fantastisk å høre, jeg er overveldet og inspirert. Ronny, du hadde så mye positivt å si om bloggen, at jeg tar det med meg og trykker på “lagre”.
Per Ove Monsen (Bildet under), deg hadde jeg heller aldri møtt før, og du kom bort og fortalte at du har lest mye av det jeg har publisert inne på forbipolene her. Det imponerer meg inderlig å møte dere blogglesere. For dere er oppegående, smarte, voksne, unge og eldre mennesker, som jeg GJERNE vil ha som lesere.
…skulle bare visst, dere, Renate, Ronny og Per Ove. Hvor mye det betyr for en freakete skribent fra Lykketoppen, å få høre alt dere sa til meg i kveld. Ei dame som jeg, greier aldri å la noe gå til hue mitt. Blir ikke innbilsk eller noe sånnt. Har vært for langt nede på samfunnets rangstige til det. Men ordene jeg hørte i kveld, var ikke bare balsam. Det var rene kuren mot all eventuell slitasje. Og jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så klisjeaktig, men ærlig må man være: jeg er søren meg glad i leserene mine. Puh..
⬇ ingen kommentar på denne.
Så havner vi da altså inne på do. Som vi ofte gjør, vi damer. Og dere menn løfter på det ene øyenbrynet som om dere i stillhet sier: “Wha wha ..what the hell R THEY DOING in there??” Men sannheten er at vi er inspirerte. Av dere. Nåh, vi ser dere nok i det vi passerer herredoen. Dere har jo party der inne.
Hva vi gjør ja.. Vel, ikkenoe. Ingenting vi ikke ville gjort der ute blant dere. Tror muligens, kanskje at jeg lyver nå. Jeg prøver på nytt: Vi geiper i speil. Ser etter matrester i munnen i det speilet, skravler, tar elfies (selfies der vi prøver å likne på søte alver. Uten at det lykkes.), går på do med åpne dører (der gjelder 2-regelen som regel. At vi bare er to stk der inne, som kjenner hverandre godt. Og det er en arti risk å ta, dersom det kommer flere damer inn. Da ler vi og kaller det flause. En ti og en hi, så er det allright.)
Ja, så tar vi disse elfies’ene da, som det ikke er meningen at noen skal se. Men vi er jo ikke akkurat fisefine. Mix av Finnmark og Trøndelag. Så her versegod:
Ca 10 minutter med venninneparty inne i bakteriebombeland. Fysjom. Men dere menn har et poeng; ganske trivelig, dette. Særlig med denne tøtta her. Fordelen med venninner som dette, er deres mangel på interesse av å prate nedlatende om andre. Dramaløse superchic’s: got to love ’em! Dessuten, de er ekte venner som støtter bloggen min, noe jeg setter så stor pris på at jeg …faktisk ikke finner ord.
Konklusjonen er: gode venner har du det alltid gøy med; på do, på et julebord-bord, på en kafe, hjemme i stuggu; elfies R elfies, anywhere 😉
