Stæsj-styling og oljedynk

Her kommer noen bilder fra siste soveromstyling etter en real shoppingrunde i går. Dette er ingen reklame for Indiska, jeg har aldeles ikke spurt etter, eller fått noen goder på noen som helst butikker. Jeg er bare dønn forelska i sommerfuglene, lyskulene og småfuglene jeg kjøpte der i dag. Check it out. Innlegget inneholder altså produktplasseringer.

 

Once a hippie, allways av freak.

 

Lysende sommerfugler er koselig å se på veggen ved senga si, synes denne dama iallefall.

 Å shoppe alene i Trondheim slår aldri feil for meg. I går da jeg skulle gi en tigger en liten tøynisse, stod en fremmed mann ved siden av meg og begynte å snakke til meg. Han sa han var sjaman og healer, og undret på om jeg ville ha litt olje. Jeg takket ja, hvorpå han smurte på to gode dæsjer med en eller annen olje bak ørene mine. Hvor enn jeg gikk etterpå så folk rart på meg. Inne på verdens morsomste gavebutikk; kondomeriet, fikk jeg bekreftet at jeg duftla hele butikken. “Hva er det som lukter så godt her da?” Spurte hun ene som kom med sniffende nese i sky ut fra bakrommet. Og jeg forklarte hvorfor jeg gikk rundt som et vandrende parfymeri…

Kanskje vi skal slutte å kritisere folk for å dynke seg i alt for mye perfume? Kanskje de har møtt en sjaman som har dynket dem i olje? Slutt å mobb oljedynkede sjamanfrelst uskyldige… kremt, humre.

 

Trondheim har pønta seg.

 

Og julemessa på torget er godt i gang.. Her i byen hadde jeg tidenes egodate i går. Du kunne kjenne på lukta hvilken rute jeg gikk i byen.

Got to love Trondheim town 😉

Jeg skylder dere en forklaring ✌

Good evening kjære lesere, om det er sent på ettermiddagen i ditt godt levde liv, eller om det er tidlig på morgenen i din pur unge tilværelse: good evening.

Det var over 1900 stk i døgnet av dere readers en periode i sommer, og jeg postet innlegg flere ganger daglig. Nå har jeg en periode hvor jeg gjennomsnittlig er nede i ca et innlegg annenhver dag, og innimellom; et daglig. Why? Whyyy? Har a nedtur, eller? Hell no.. Jeg skylder dere en forklaring. 

 

Det begynner å bli mange år siden jeg lærte å kontrollere min diagnose bipolar 1. Jeg vet godt hva jeg har å deale med. Jeg sjonglerer baller daglig for å holde meg frisk, og jeg kjenner detaljene. (Gå inn i arkivet fra juni, juli og august dersom du mangler info om denne diagnosen.  Jeg har skrevet en del om det der.)

Vi har to poler alle sammen. Pol glad og pol trist. Vi med bipolar må lære oss hvordan vi balanserer innenfor disse polene. For det er når vi krysser polene at vi blir syke. Går vi forbi pol glad, blir vi overglade, sykelig that is. Dette kalles først hypoman. Neste steg er mani. Det er derfor det tidligere het manisk depressiv. Hvilket bringer oss den andre retningen, og over grensa til den andre polen: depressiv tilstand.

Jeg har ikke vært syk på 6 år nå. Og jeg har det veldig bra. Min medisin er den eneste innen folkemedisin som kunne gått for naturmedisin å være. For det er et salt. Lithium. Men samme hvor godt og trygt medisinert man er, må man kjenne spillereglene innen galskapens verden under og over kaninhullet i bakken. 

Vi med bipolar er kjente for å være dyktige til å jobbe i gode perioder. Men desto mindre dyktige kan vi være på å bremse farta før det bærer utfor og over den glade hipp hurra-polen. 

Så jeg bremser. That’s it. Jeg bremser, holder igjen for å ikke bruke opp kreativiteten i meg selv.

Det er sååååå tussi! Sååå slitsomt å BREMSE dette sirkuset av et fartsglad tivoli! For jeg har et hav av greier å skrive om. Bloggervjuer å utføre, storys to tell, miljøvennlige produkter å teste, og bilder å ta… Jeg bader i ideer hver eneste dag og hver eneste kveld. Og skrivingen er jo min store lidenskap. Men jeg må altså hold my horses, hvis jeg skal åpne dørene til neste tivolisirkus om en stund. 

Det handler om å bruke de positive sidene av sin diagnose, uten å trigge frem de negative. En liten periode kan man sove litt mindre, skrive litt mer, og storkose seg med det. Men så må man ta tak i disse kjedelige tøylene og trykke på en vanskelig pauseknapp. Legge seg to timer tidligere enn man har lyst til, for så å våkne neste dag litt mindre sprudlende enn i går. Snakke litt mindre. Ta flere varme, lange bad. Jogge noen turer, for så å roooo o o o e e eeee ned…

Vanskelig? Spør du. Neida, ikke bare vanskelig, det er kjempevanskelig.

Det er som en Metallicafan som må rusle hjem igjen ved porten til en stor konsert med favorittbandet sitt, for å drøye 5 mnd før h*n får oppleve konserten. Som en sangerinne som må takke nei til en høyt ønsket kontrakt, for å vente 2 måneder med sin store drøm. Det er som å glede seg til en sydentur i flere måneder, for så å måtte snu på flyplassen og utsette turen i 6 måneder.

Jeg har mye å gjøre mens jeg drøyer og bremser. Å skrive en reportasje eller et intervju, er det mindre nettstress over. Man kan fordele det over noen dager. Finpusse. Som å spise en stor biff i stedet for å kjapt stappe i seg en soddkjøttbolle. 

Men det viktigste er barna. Og han fantastiske superpappan som jeg samarbeider med. Min mest trofaste leser. Tittei, Tore 🙂 Jeg lover deg masse innlegg om en stund. Du som så meg syk for 6 år siden, en nok glad for at jeg innimellom tar tak i disse forbipolente tøylene og holder hestene mine under kontroll. Du og barna er min store inspirasjon til å fordele og jevne ut denne skrivetrangen.

 

….så er det altså ingen livskrise. Ingen nedtur. Intet drama som får forbipolene til å skrive tregere. Saktere. Mindre. En periode. Det er for å holde kontroll over to hester kalt sinnsykdom og galskap. Man må være elegant erfaren for å deale med disse. Vite konsekvensene av dråpen i det stille stille vannet. Huske på at karusellen må ha pauser innimellom. Være ekspert på seg selv. Kjenne galskapen på gangen. Coole ned både tjoheisann tiddelitei for en stund, lenge før man aner polen i horisonten. Vinke bye bye til den og se den forsvinne. Altså: gå hjem fra tidenes party leeénge før alle de andre. Alle de normale andre, som ikke har grenser inni seg som det faktisk går an å krysse…

Det eneste jeg sliter med, er kriblingene i magen av alle bloggeideene som sirkulerer i hue mitt hele tiden. Mange av dem kommer jeg til å skrive. Men i et saktere tempo en periode. 

Miss you 😉

Hilsen innaforpolene

 

Jeg liker ikke deg, jeg heller.

Du er en sånn en som lever av sladder. Åh, sladder er så digg for deg, du kunne levd one and only av dirty words om andre menesker. Hverken næring, intimitet eller hygiene ville vært nødvendig, så lenge du fikk sitte på en liten lytt kafe og snakke babbel med dine venner Drama, Qeen, Hvisk og Tisk.

Et sjokkert uttrykk hersker over ansiktet ditt, og du er i konstant overraskelse over snuskete nyheter om de i samfunner rundt deg som gidder å leve livet sitt. Når man lever livet sitt, må man tryne i blant, ikke sant. Sånn er livet… Men du har jo aldri helt slått deg selv helt løs og rocka livet, så du aner ikke at det er naturlig at man faktisk går på en smell innimellom. Dette gjør at den dagen DU selv faller/tryner/detter over ende, vet du desverre ikke hvordan du kommer deg opp.

Du forakter sånne som meg. Slike som virkelig har tryna en eller 50 ganger i løpet av livet. Ja for tenk; sånne som meg har jo ikke engang anstendighet til å slå fingrene av narkomane og alkoholikere, hva? Jeg har heller ikke vett til å heve meg over de som har annen legning enn det jeg har, når livet endelig smiler til meg, og jeg burde sitte der med deg, Drama, Queen, Hvisk og Tisk. To take the Risk. Sitte der og vurderes til opptak i den surnede gjengen som så tydelig har utgått på dato. Nei jeg har ikke engang sluttet å hilse på samfunnets underground. Jeg er en av de du elsker å sladre om. Og tenk nå har a begynt å blogge også! Snakk om å søke attention ass! 

Well, I’ve got neews for you: jeg liker ikke deg, jeg heller! Du liker ikke meg og det faktum at jeg alltid reiste meg fra gjørma. Og jeg forakter alt du står for. Ta sladderen din og tørk av det det falske smilet ditt, der du sitter og virkelig tror du er smartere enn all verdens outsidere. Hadde du hatt vett til å se dem for hva de er, og lytte til hva livet har lært dem, hadde jeg kanskje likt deg ørlitegrann bedre. Men du fordømmer alt og alle jeg respekterer. Og du ville aldri i livet turdt å si det til oss. 

Jeg hadde ikke giddet å bruke så mye som et minutt av det verdifulle livet mitt på å sitte på den spreke rompa mi og høre deg og de kjedelige venninnene dine fortelle hva jeg for tiden burde mene om andre mennesker. Om hvordan jeg burde fordømme forskjellige typer atferd, fordi dramaqueens og hvisketiskere said so.

Jeg synes dere er dumme som sitter der og waster time på bullshit, for å være helt ærlig. Alle dere prater sladder om, er dem som er interessante for meg. Jeg vet du aldeles ikke liker hverken meg, min diagnose eller mine venner, men nå kan du altså ta det helt med ro: 

Jeg kommer aldri til å nedlate meg til å gidde å bli kjent med deg. Du kjenner jo ikke engang deg selv, for du er opptatt med å flytte fokus over på alle andre sine såkalte fiaskoer. Vær så snill og ikke be meg hverken på en kaffekopp eller i det tråkige bryllupet ditt, for jeg ville sovnet av kjedsomhet. Hvis du synes sånne som meg er verdt å prate om, vit at vi ikke synes sånne som deg er verdt å snakke med.

Så bare prat i vei, og kjenn hvordan du virkelig utfordrer intellegensen din maksimalt mens sladder og onde ord flyter som i god gammel kloakk mellom deg og de tillitsvekkende vennene dine.

Men husk at vi ikke kommer til å prate om deg tilbake. Det har vi desverre ikke tid til.

 

Det nye hjemmet vårt🏡: soverommet 💤😴💤🌕💤

 

Presentasjon Lykketoppen:

Det er på tide å vise dere lesere vårt nye hjem, her vi har bodd i 2 mnd nå. Fordelt på 3 etg begynner vi å komme litt mer i orden, og vi stortrives her. Det er mye som gjenstår; bilder å henge opp, falsk eføy å “plante” opp etter veggene, speil og hyller å feste fast ogsåviiidere.. Men vi er godt i gang nå altså, hell yeah.

Jeg skal begynne med å vise dere favorittrommet mitt. Nemlig verdens koseligste soverom. Jeg skrev gladelig under på et rekkehus med 3 soverom, og sover overlykkelig under “åpen himmel” hver natt.

 

Som dere nok forstår, er dette toppetagen. Selve soverommet er mye større enn jeg viser frem her, men resten skal brukes som walkincloset-garderobe, og den er aldeles ikke ferdig enda. Ikea, my friend, here I come..

 

Man føler seg pretty small av å ligge og se på himmelen hver kveld på denne måten. Jeg ligger der og ser etter satelitter og sånnt. Det er veldig inspirerende, og skikkelig deilig med dette skråtaket over senga.

Både Even og Mathias sover her oppe sammen med mamman sin.  Mathias har soverom nede, men kjenner seg tryggest der oppe sammen med Even og meg. Jeg kommer ikke til å tvinge han til å sove i kjelleren. Det er da et sabla bra lekerom han har der nede. Han blir tidsnok så stor at det siste han vil i hele verden er å sove ved siden av snorkemamman sin.

Trappene knirker når jeg henter melk nede i kjøkkenet, til en sulten baby om morgenen. Sover guttene, våkner de ikke av de runde knirketrappene hvis jeg går ned en tur. Dem er nok vant med knirkerier nå. 

Neste gang skal jeg ta dere med ut av soverommet, ned knirketrapp nr 1, og vise dere midtetagen. Det er der vi for det meste holder til, for på det planet er både kjøkken, stue, gang, lilledoen og inngangsdøra. 

Lykketoppen er altså langt fra ferdig, men klar for å deles med flere enn venner og familie, her inne på bloggen. Jeg har siden de tidlige tenårene hatt min helt egen stil, og er ikke redd for å vise fram den. Det er nok en pen miks av eksotisk indie hippie blandet med en smijernsrocker som digger planter…  

Dette et et helt annet hjem enn hva vi var vant til. Vi bodde på 80 kvm over et plan, et soverom og bråkete naboer. Her blir vi ikke vekket av ei høylydt nabodame i telefonkrangel. Her parkerer ikke 20 biler utenfor hver dag (det var rett ved en skole), og her er naboene stille og rolige.

Nå skal jeg legge meg, se etter stjerneskudd og lytte til babysnork. Himmelen er halvklar i kveld, bare noen skyer dekker litt til. Jeg skal slukke alle lys og bare ligge der og føle meg i ett med universet. Så skal jeg slå på leselampa og lese litt. Har så mye å velge i etter den siste tiden der jeg hadde større leseambisjoner enn jeg hadde tid. Ei bok kjøpte jeg, 4 lånte jeg på biblioteket, og Stellabladet er ikke ferdiglest. Jeg må jo lese siste sida også, få med meg Bonde Tusvik’s faste spalte.

 

Takk og pris for vårt trygge, rolige, trivelige

 💙H💚J💛E💜M💖

Gonatta fra hu derre forbipolena under stjernehimmelen 😊😴😪

 

Fakta om meg selfie

Litt sminkede og halvredigerte fakta om hu derre forbipolena. My selfie, that is.

1. Jeg er ei dame som blir innmari glad i barna mine, vennene mine, slekta mi, familien min, barna til alle disse, og alle over hele verden som vekker min sympati. Slik har det alltid vært. [email protected]ænno-nej.comcom

2. Jeg har endelig, etter 20 år siden sist, skrevet en reportasje for lokalavisa. Dette er virkelig noe av det aller beste jeg vet. Det gir meg mye å skrive, ja det former hele meg å få bruke ord og grammatikk på min egen måte. Innen journalistikk har jeg mye å lære, og jeg akter å være den svampen som suger den lærdommen til seg. This time I’m ready. Words, my friend. Words.

3. Jeg er verdens aller beste mamma for barna mine. Min selvtillit som mor er per dags dato meget høy. Og pappan dems, er verdens aller beste pappa for dem. Livet har gitt oss høy utdannelse innen omsorg for våre søte små.

4. Jeg har utviklet de sterke, intuitive evnene som jeg mener vi alle er i besittelse av langt der inne, og går og ruger på et originalt blogginnlegg om dette. (Nånei, copycat, ikke prøv deg. Akkurat denne kan du ikke kopiere)

5. Ja, det er sant at jeg hadde en copycat her inne i bloggverdenen. Denne la ut innlegg omhandlende akkurat hva jeg la ut, en periode i sommer. Noen ganger med nesten samme overskrift. Blogg.no var ikke langt unna å engasjere seg i det. Men denne bloggeren skjerpet seg i det jeg begynte å blogge litt mindre. Da måtte vedkommende begynne å finne opp sine egne greier, og det ble mindre stressende for meg. Jeg er ikke her for å kjøre konkurranse mot bloggdagbøker og usanne overskrifter. I’m here to write, not to fight. Så jeg koser meg med å skrive færre innlegg med mer tyngde, for tiden. I fred og ro for kopierende katter.

6. En av de sangtekstene jeg har skrevet her inne på bloggen min, som jeg er aller mest fornøyd med, heter “Copycat”.

7. Jeg liker ikke oppmerksomhet, men jeg gir blaffen i det. Som da jeg hadde knallrødt hår, likt rødt lys. Glemte det, og kunne ikke fatte hvorfor folk glodde. Var det søl rundt munnen min? Hadde noen sluppet en fjert og ville skylde på meg i all stillhet? Kroppspråk i ansvarsfraskrivelse er ikke pent.. Var jumper’n min på vranga? Eller?  ….10 minutter senere, inne på en offentlig do, foran speilet: “Ååååja, æ har jo selvlysende hår. Hoho. Humre. Derfor det gloddes ja…”

8.Jeg mener at sinnsykdom gjør deg smartere på sikt. Fordi man havner utenfor denne verden i tankene på mange måter, og bruker deler av hjernen man ellers ikke ville brukt. Innsikt på en ny måte. Hvis man velger å overleve, vil de friske årene bli meget mer intellegente enn før.

9. Jeg vil fikse på puppene. Men ikke som du tror. De er store og tunge, og skuldrene mine vil bli vonde med årene. Puppene mine er ikke her for å behage andre enn meg, derfor vil jeg redusere dem dithen at jeg ikke plages med dem. Brystreduksjon? Ja takk! Har snakket med legen om det, og jeg er klar for mindre pupper enn naturen ville gi meg. Ingenting er sikkert enda, men jeg håper.

10. Jeg vet akkurat hvem i livet mitt jeg kan stole på, og omvendt. Som de fleste andre velger jeg å innen visse relasjoner forholde meg til småfalske folk. Noen av disse vet at jeg vet. Noen vet ikke at jeg vet. Det snakkes bakom der, og jeg vet akkurat hvem som piper høyest. Jeg synes de er litt søte. Arti at de tror at pipene deres i det hele tatt utgjør noen betydning i mitt liv. Falske folk inspirerer meg. For når jeg er til stede, øver jeg opp min intuisjon på dem. Jeg snakker med dem også. Og de kan få inntrykk av at jeg betror meg til dem, mens jeg i virkeligheten kun deler småspiselig stuff. Som jeg senere får servert andre steder i store porsjoner. Hehe.

Jepp. Det var mine svar på egne “spørsmål”. Beklager at jeg ikke at spurt dere om en “spørsmålsrunde” enda, i løpet av min halvårskarriere som blogger. De fleste andre bloggere har jo gjort det. Men sannheten er at jeg er realist. Og i realiteten kommer det jo sikkert inn bare 3 spørsmål. For ærlig talt; sååå interessant er jeg nok ikke at det vil regne spørsmål over bloggerhuet mitt her jeg foreløpig blogger mest lokalt. Og derfor er det, at jeg også liker å blogge om litt andre ting enn bare meg, meg selv og jeg. 

Hilsen meg selfie 😉

Grisefattige Nordmenn 🍻🍷🍹🍗🍺🍸🍔

 Med snusleppa foran alt annet, og flesk i blikket, gruser de over grensa til nabolandet, med Harry i hue og forkjølet snue. De hoster seg gjennom svenske sjapper, og kjøper røyk, snus, øl, vin og brus. Litt oster også. Og masse flesk.

For de er fattige Nordmenn, stakkar. De må til Sverige for å handle. Det må nemlig handles raskt. Det må drekkes og det må røykes, slik at tåka kan skjule økonomiske vansker. Og, hey, noen goder må man vel få ha midt i alt slitet?!

Mens de suser tilbake over grensa, tenker de på barna i baksetet. De som bare såvidt fikk julegave i fjor. Men, hey, neste uke skal jo mamma og pappa demonstrere foran stortinget, med plakater om fattige barn i Norge. 

De drikker en pils om dagen, eller et glass vin om kvelden. Legene sier visst at det er sunt. Ja det er visst noe man absolutt ikke kan leve uten. Man kan sikkert dø av stress uten denne alkoholen. Denne forbanna dyre alkoholen. Dessuten sier legene også at man bør finne riktig tid og sted for å slutte med nikotinen. Sist du sluttet med sigarettene, begynte du å snuse heller. Du sprakk etter to uker, så nå både snuser og røyker du. 

Men heeey, det går fint, hva? For i Sverige koser ti esker med snus ca 490 norske spenn, mot det dobbelte i Norge. Og du snuser jo bare 5 esker i uka du, så i stedet for å bruke 2000 kroner på snus i måneden, har du forminsket summen til kr 980! Wæw! Helt rått! For i tillegg sparer du jo inn masse du, på å kjøpe 5-pakninger med harry tobakk, til ca 400 kr i Sverige. Mot 800 kr i Norge. Klapp på den fattige skuldra di altså…

Vi hører om deg stadig vekk i media. Du er så fattig altså. Du er fattig som fy, i et av verdens rikeste land. Du er altså så innmari fattig, at du må pumpe deg full med kostbar nikotin og spise masse svensk flesk for å overleve vinteren. Du er så fattig, at et glass vin ikke holder til å dempe pengepanikken. Så du drikker ei hel flaske Harry-vin til 68 kroner hver kveld for å holde ut. Det er jo bare 2 glass magiske dråper, det, så har du glemt fattigdommen din litt hver kveld. De dråpene som er igjen, er ikke noe å snakke om vel?  

Hvem søren er denne forbipolene dama på femogtredve til å komme her og kritisere deg og din hellige fattigdom? 

Hvem i alle dager våger? Jo, det skal jeg fortelle deg! JEG våger, fordi jeg vil og kan. Og fordi jeg med god grunn har meget sterke meninger om deg og din harrye fattigdom.

Jeg er nemlig selv beregnet for “fattig” å være i dette landet. Min historie inneholder uføretrygd fra jeg var 21 år gammel pgr av min sykdom. De mente det ikke var noe håp for meg på den tiden, så et uført stempel ble plassert i min unge panne. 

Ei stund var jeg som deg. Drakk vin og pils, røyket meg både grå og grønn, og sutret over min fattige dom. Hadde ikke engang råd til noe ekstra på harryhandel. Eller var jeg for lat? Husker ikke..

2015: Jeg er fortsatt uføretrygdet, og mottar barnetrygd for et av mine barn. Dette er for meget lite å regne i dette landet. Jeg underholder også mitt eldste barn med disse pengene. Betaler alle regninger, husleie og strøm. Kjøper tipp topp utstyr til barna, og handler inn god sunn mat. Vi har alltid mer enn nok mat og hygieneartikler. Vi mangler aldri noe som helst. Og livet vårt er mer enn morsomt nok.

Hvordan kan det ha seg at jeg, som også er å regne for fattig å være, ikke er i nærheten av å være så fattig som deg?

Jo, nå skal jeg forklare deg: 

Jeg sluttet for ca 9 år siden å røyke, ved hjelp av Allen Carr’s geniale: “Endelig ikke-røyker”. Vips, et steg ut av fattigdommen.

Da jeg fikk barn nr to, ble det for dyrt å trene på treningsstudioet, selv om den viktigste årsaken var at jeg ikke hadde tid. Så jeg meldte meg ut, og begynte å jogge til musikk heller. Digger det! Vips, enda et steg ut av fattigdommen.

Hvorfor ikke teste avholdslivet? Spennende å prøve å være avholds. Så da siste svangerskapet var slutt, forsatte jeg min klin edru livsstil. Selvfølgelig av også mange andre årsaker. Vips, nok et steg ut av pengeklemma.

Så jeg kan ikke gå ut på byen jeg da?, undrer du på. Joda, og i aller høyeste grad på et mye gøyere nivå enn før: det ER så moro og billig å drekke kaffe ute på byen! Og jeg våkner aldri mer til kostbare fylleangster. Alkoholkiloene holder seg unna også.

Joggeturene hjelper meg å holde stabilt blodsukker, så jeg behøver heller ikke å kjøpe inn særlig mye godterier. Og når jeg gjør det, finnes det faktisk rimelig helgegodis også. Vips,  … ja , du vet…

“NOE, må vel vi fattige kunne unne oss også…” griner du der nede i den selvbedritne gjørma di. Poenget mitt, vennen, er at du ER ikke fattig uten de dyre vanene dine. Og nikotin er ikke “godt”, det er forferdelig fælt. Alkohol gjør deg sløv og overvektig, og har ikke noe med livsnyt å gjøre. Svenskeflesk og godis vil på sikt gjøre deg syk.

Og alle tingene? Har du plass, og i det hele tatt lyst til å kjøpe, alle disse greiene? Hyller nok? Skapplass nok i ditt fattige hjem?

Det finnes håndsåpe til 7 kr, shampoo til 8 kr, tamponger til 11 kr, dopapir til 10 kr pakken, saft uten sukker til 15 kr flaska.. hallo? Du må leve etter din økonomi, hvis du vil kjenne deg rik. Bytt ut nikotin med beroligende bad. Har du ikke bad, lukt på lavendelolje. Hvis du absolutt må være så himla rolig da. Bytt ut kveldenes vinglass med kakao med krem. Eller te. Mye bedre og billigere. Og nei, du behøver ikke å tenke at denne måten å leve på et “kjedelig”.

Du vil komme til å se tilbake på de sløvende alkoholiserte nikotinerte dagene som skikkelig tåkete og trege. Slutt å prøve å leve, bli heller med å sveve! Hev deg over penger. Du er mye mer verdifull enn all verdens penger. Og penger kan du faktisk skape massevis av en vakker dag, du også. På veien dit må du begynne å verdsette deg selv. Nå!

En venninne tok en gang med seg en for meg ukjent dame hjem til meg. Det var før jeg hadde begynt å få opp arbeidsselvtilliten min ved å forsøke å jobbe en periode. Teste arbeidsevnen. Før jeg prioritert ny sofa og ny TV. Vi var inne på temaet “lykke”, der vi satt i min grønne ufyselige tøysofa og pratet. Jeg nevnte at jeg var lykkelig. Storøyd så hun seg rundt. Dama kunne ikke tro at JEG var lykkelig. Sannheten er at lykken ligger ikke i fasadene’s ting og tang. Lykken ligger inni deg hele tiden, klar til å aktiviseres av DEG. 

Før du syter ut i media, vil jeg gjerne vite noe: holder du deg alkoholfri og røykfri? Kjøper du de billigste dagligvarene? Har du skrudd på salgnesa di? Funnet de billigste og beste kleskjedene? Trener du gratistrening, slik at blodsukkeret ditt ikke kontinuerlig sitter på en kostbar berg og dalbane? Benytter du deg av rimelig kollektivtransport? Parkert bilen 90%?

Hvis det er ET av disse spørsmålene du må svare nei på..

….da er du ikke grisefattig!

 

 

Reportasjen min i avisa i dag 📰

Etter 20 år har jeg for første gang skrevet en reportasje. Noe jeg ikke har gjort siden 1996. Og tenk, verdens cooleste redaksjon ville trykke mine skriblerier.

Jeg har skrevet om dem før. Redakjsonen som jeg trykker inntil hjertet mitt, i evig takknemlighet for at de gjorde den jobben en lærer burdte gjort for ei ung jente på 90tallet. Stjørdalens Blad må være den lokalavisa her til lands som har de mest profesjonelle ansatte. Redaktører og journalister i en årrekke, som alltid har vært i stand til å se glimtene i havet, og dyrke frem perler.

De veiledet og redigerte. Tok meg i mot og inspirerte meg til å fortsette å skrive. 

20 år etter har de ikke gitt meg opp. Line, den fantastiske journalisten som alltid har minnet meg på at jeg burde skrive, viser meg sider ved livet som jeg trodde jeg måtte glemme. Åpner dører for meg, og sørger for å stille seg foran, så dørene ikke lukker seg.

Heidi, som jeg skriver om i reportasjen omhandlende Stjørdal’s nye fritidsklubb Carbon.. Hun jobbet i den fritidsklubben vennene mine og jeg tilbringte store deler av fritiden vår på. Nittitallet’s ungdomsgråtte. Gråtta fritidsklubb. Heidi nevnte for meg at det jo er litt symbolsk at jeg tar opp tråden der jeg slapp. Jeg brukte å skrive om andre ungdommer på den tiden; Ungdommens hus, lokale band og Gråtta fritidsklubb.

Vi må ta godt vare på disse herlige ungdommene som jeg skrier om i denne lørdagens lokalavis. Holde dem fast i hjertene våre,og fortelle dem at de ER BRA NOK som de er. Se glimtene deres og vise dem hvilke skinnende perler de er. Det dem trenger av oss, er aksept og kjærlighet. For akkurat hva de er. Ikke hva vi ønsker at de skal være. 

Det betyr veldig mye for meg å få nye sjanser i 2015, så lenge etter der jeg begynte i 1995. Ja, det betyr så mye mer enn hva verdens mest inkluderende redaksjon noen gang kan forestille seg. Det gjør da ingenting at jeg aldri var god nok for en gammeldags lærer way back there, når det finnes dyktige journalister som ser potensiale i det jeg liker best: nemlig å skrive.

Jeg trykker deg også til brystet, jente. Du som rømte til nabolandet som 18åring. Du som aldri siden følte deg bra nok i samfunnet’s gyldne saler, gjemt bort bak institusjonenes låste dører. For du gikk i ett med tapeter og mer horisentale periferier. Holdt deg unna alt du trodde du ikke dugde til. Ungdommen inni meg, jeg er så glad i deg. Synes du var god nok hele tiden jeg, Hege sin Helene. Synes du skal fortsette med å være akkurat den du er.

Hvem vet, kanskje du kan skrive og mekke flere reportasjer. Some damned good ones too.. Freelanse som før i tiden, da sola så ut til å skinne hele tiden. I en papirduftende og smilende redaksjon, der en 15åring kunne føle seg hjemme på en cool og mye gøyere skolebenk enn læreren kunne tilby. Foran gammeldagse datamaskiner, blant kloke hoder og åpne sinn… Tusen takk, verdens aller beste redaksjon.

 

Knall, fall og juleball!

Det var sånn en fin dag for en joggetur sammen med vakre kong vinter.

Tore hadde samvær med Even hjemme hos meg, og jeg varmet opp på strødde veier.

Bare isete, strødde veier, og jeg.

 

Jeg kom meg helberget hjem, tross kong vinter’s kvasse is og glatte veier.

 

Så hvorfor har jeg da et sånnt stort svartmerke en eller annen plass på kroppen?

Og denne hovne nesa.. Som om ikke den var ufin nok fra før.. Why? Whyy..??

 

Vel. Det er ikke så lang story. Det er egentlig en forbanna kort historie! Vi hadde både et viktig møte og Mathias sitt skolejuleball i Hommelvik, å rekke. Så etter joggeturen ble styrketreningen kjapt unnagjort, før jeg gikk i gang med å dusje meg før det halvlange deilige badet jeg aktet å endelig få gjennomført før timeplanen ble pløyd for ettermiddagen.

Ja, for man må jo dusje og vaske seg før et bad, synes jeg. Kjapt som fy, ikke sant? Yeah.. Jeg tente på masse lys i alle mulige slags glasslysholdere, slukket lyset, satte på badespotifylista, og riktig hev meg oppi badekaret for å dusje. Ting er glatt, og jeg mista ansiktsvasken på gulvet. Ja, ting er virkelig glatt, og jeg datt. Datt på en sånn måte at jeg ikke aner hvordan det hadde sett ut, dersom jeg, som jeg så gjerne skulle, hadde sett meg selv falle.

Med nesa slengende mot kanten, føtter og hender hit og dit, for til slutt å ende opp som noe slags knøvla greier. Ååå så sinna! Nordleningen i meg freste og bantes. Tore kom løpende, Tore lo, jeg lo, og jeg bantes. Der jeg satt fast på gulvet, blødende mellom glassbråt. SKULLE jeg GJENNOMFØRE det forbanna BADET!

 

Vi ble uansett forsinka, selv om det ikke var pgr av badekaret mitt. Jeg løp inn i butikken og handlet det vi skulle ha med til skolen av mat, drikke, pappfat og sånnt, mens Tore og gutta hentet finklær til Mathias. Streeeess, men hipp hurra: vi rakk det! Mathias fikk akkurat joina køa med 1.klassebarna, og vi rakk akkurat å skynde oss bort til de andre foreldrene i Amfiet på skolen. Vi rakk å se og høre nydelig sang og polognese. Fra våre fine og stolte skolebarn.

 

Even er jo sosial som alltid han da. Får seg venner overalt. Som regel bittelitt skeptisk også først. Hvilket jo normalt er. Men i kveld slo han til altså, og skrudde på babysjarmen sin…

Guttene mine, som er så innmari flinke begge to. Til huteste h… med blåmerker og sprukket nese; for til syvende og sist gjør jeg ALT for to gullige små tasser som trenger meg både med og uten knall og fall. Jeg tåler det. Er jo vant til å kløne.

Mathias elsker at jeg er så klomsete. For da har han jo noe å hikste av. Ikke gråte nei. Han LER til han hikster, av klomsemamman sin. Og da har jo jeg forlenget min sønns liv, siden en god latter forlenger livet. De kommer til å leve evig, guttene mine 🙂

Denne hovne, svartflekkede klønemamman, som skulle komme seg på date til helga. Gjøre som resten av verden, og teste dette datelivet for alvor. …hadde vært digg det, med hevet hue. Men med hevet, halv nese, blir det litt annerledes. For ikke å snakke om hvorvidt jeg greier å ikke falle. Falle som; ikke pladask, men snublefalle…

Høyst upassende latterkramper..

Jeg trodde den pubertale fnisedelen av livet mitt var bye bye long gone. Trodde jeg var blitt for gammel til omvendte latter-reaksjoner, enorme, og ikke dess mindre, upassende flirekuler. Faktor flau eller ei; nå nei, tjo hei kjøttdeig: upassende latterutbrudd er her for å bli.

Du vet det folkeslaget i samfunnet som sliter i begravelser. Ikke bare med selve sorgen, som om ikke det var mer enn nok. Respekt. Men også faren for den omvendte reaksonen i kirka. Den buldrende påtrengende forferdelige latterkrampa. På verdens verste tid og sted, så uvelkomment som overhodet mulig.

Humor har lite med saken å gjøre. Ja, det kan være så ille som ei fjær i en rar hatt. Der borte på rad 10 i den triste kirka. Utløsende faktor for den fæle latterkula har iallefall intet med bra humor å gjøre. Å trenge den tilbake kan virke umulig. Å ta seg sammen er noen fremmede ord fra en verden du ikke greier helt å lande på. For lander du litt, tar det av igjen om et minutt, ikke sant?

Joda, Gud vet at du ikke sitter der og rister av gråt. Hele himmelen vet, at det er like før alt avsløres, i det kirka ristes av høy, rungende, sørgelig …latter! Latter, faktisk. Huff så trist. Et ansikt vrengt i total smerte, med latterkrampe skrevet i en pinet panne. 

Dette er skrekken min. Jeg har aldri opplevd å få så voldsom omvendt reaksjon at det skjer i kirka. Men det brukte å hende titt og ofte i hverdagens små “kirker”. Nå er det visst tilbake..

I dag hadde det vært en litt hektisk dag. Jeg tok med min sjabre lille Even til legen nede i sentrum, fikk påvist virusinfeksjon på den lille, handlet, dro hjem, og pynta til jul. Riktignok etter at Even hadde spydd over hele seg og badet.

Det er rett før leggetid, og både Even og jeg er overtrøtte som fy. Det ringer på døra, og jeg åpner. Der står en hyggelig mann som gjerne vil inn for å snakke om Sector alarm. Ja dette vil han selge meg. Jeg kan jo først som sist fortelle dere at han fikk solgt meg dette. Men det er ikke poenget.

God damned så sliten jeg var, der jeg satt og prøvde å følge med på det han snakket om mellom kaffesupene, mens Even hoppet rundt i sofaen og sjarmerte både selger og møbler i senk.

Jeg skulle fortelle han om en brann noen jeg kjenner hadde opplevd. Det var en fæl hendelse som heldigvis endte bra med tanke på at alle overlevde. Så satt jeg da der i min lille alvorlige sofakirke og skulle fortelle hvor brannen startet. 

“Brannen starta ved feisen.” Hørte jeg meg selv si. (“Feis’en?” på trøndersk = “Prompet han?”/ “Feis han?”)

“Haha  haha.. Nei haha …Æ mene: Heisen! Ja heisen va det!” 

“Hohooo, !!! Nei, æ mene PEISEN!”

Skaden hadde allerede skjedd. Ansiktet mitt gren seg sammen i en trøtt latterkrampe. Som jeg for Guds skyld forsøkte å presse tilbake. Jeg klarte det. I et minutt. To minutter. Før jeg brast sammen i lattergråt igjen. For jeg lo så tårene trillet, og han stirret rart på meg. For han var ikke trønder, og forstod sikkert ikke noe som helst hva angikk “feisen”..

Jeg løy en hvit løgn mens jeg tørket tårer: “Æ har vært våken siden kl 6 skjønne du. Og det har vært en komisk dag. Ja han her lille spydd over hele sæ og greier. Hihi!!”

Som om det var “gøy”. Nei det var slettes ikke gøy for lille vennen å kaste opp. Og det var ikke så komisk å reise ned til sentrum med buss heller. For å dra til legen.

Reinspikka løgn, for å glatte over det fæle faktum at jeg satt der i bristende latterkrampe mens han snakket om noe så alvorlig som alle dem som er blitt reddet av sikkerhetssystemet han ville selge meg.

“Æ blir så fnisat når æ e sliten skjønne du..”

Kanskje undret han litt på om jeg var stabil nok til å kunne kjøpe noe som helst som krevde underskrift. Kanskje syntes han jeg virket helt rosa og ganske så grønn.

Inte vet jag. Jeg hadde mer enn nok å deale med der jeg satt og så meg selv fra et pubertalt og hormonelt perspektiv. 

Og jeg likte ikke det jeg så. Ei voksen dame med barnslige ukontrollerte latterutbrudd. 

Sørgelig, men sant.

Beklager, Simen selger. Du skjønner. Det hadde vært en sånn innmari komisk dag. Ja også blir jeg sånn når jeg er sliten da. Våken siden 6 vet du. Sett at vi sier det sånn. Deal.