Det var sånn en fin dag for en joggetur sammen med vakre kong vinter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tore hadde samvær med Even hjemme hos meg, og jeg varmet opp på strødde veier.

Bare isete, strødde veier, og jeg.

Jeg kom meg helberget hjem, tross kong vinter’s kvasse is og glatte veier.

Så hvorfor har jeg da et sånnt stort svartmerke en eller annen plass på kroppen?

Og denne hovne nesa.. Som om ikke den var ufin nok fra før.. Why? Whyy..??

Vel. Det er ikke så lang story. Det er egentlig en forbanna kort historie! Vi hadde både et viktig møte og Mathias sitt skolejuleball i Hommelvik, å rekke. Så etter joggeturen ble styrketreningen kjapt unnagjort, før jeg gikk i gang med å dusje meg før det halvlange deilige badet jeg aktet å endelig få gjennomført før timeplanen ble pløyd for ettermiddagen.

Ja, for man må jo dusje og vaske seg før et bad, synes jeg. Kjapt som fy, ikke sant? Yeah.. Jeg tente på masse lys i alle mulige slags glasslysholdere, slukket lyset, satte på badespotifylista, og riktig hev meg oppi badekaret for å dusje. Ting er glatt, og jeg mista ansiktsvasken på gulvet. Ja, ting er virkelig glatt, og jeg datt. Datt på en sånn måte at jeg ikke aner hvordan det hadde sett ut, dersom jeg, som jeg så gjerne skulle, hadde sett meg selv falle.

Med nesa slengende mot kanten, føtter og hender hit og dit, for til slutt å ende opp som noe slags knøvla greier. Ååå så sinna! Nordleningen i meg freste og bantes. Tore kom løpende, Tore lo, jeg lo, og jeg bantes. Der jeg satt fast på gulvet, blødende mellom glassbråt. SKULLE jeg GJENNOMFØRE det forbanna BADET!

Vi ble uansett forsinka, selv om det ikke var pgr av badekaret mitt. Jeg løp inn i butikken og handlet det vi skulle ha med til skolen av mat, drikke, pappfat og sånnt, mens Tore og gutta hentet finklær til Mathias. Streeeess, men hipp hurra: vi rakk det! Mathias fikk akkurat joina køa med 1.klassebarna, og vi rakk akkurat å skynde oss bort til de andre foreldrene i Amfiet på skolen. Vi rakk å se og høre nydelig sang og polognese. Fra våre fine og stolte skolebarn.

Even er jo sosial som alltid han da. Får seg venner overalt. Som regel bittelitt skeptisk også først. Hvilket jo normalt er. Men i kveld slo han til altså, og skrudde på babysjarmen sin…

Guttene mine, som er så innmari flinke begge to. Til huteste h… med blåmerker og sprukket nese; for til syvende og sist gjør jeg ALT for to gullige små tasser som trenger meg både med og uten knall og fall. Jeg tåler det. Er jo vant til å kløne.

Mathias elsker at jeg er så klomsete. For da har han jo noe å hikste av. Ikke gråte nei. Han LER til han hikster, av klomsemamman sin. Og da har jo jeg forlenget min sønns liv, siden en god latter forlenger livet. De kommer til å leve evig, guttene mine 🙂

Denne hovne, svartflekkede klønemamman, som skulle komme seg på date til helga. Gjøre som resten av verden, og teste dette datelivet for alvor. …hadde vært digg det, med hevet hue. Men med hevet, halv nese, blir det litt annerledes. For ikke å snakke om hvorvidt jeg greier å ikke falle. Falle som; ikke pladask, men snublefalle…

Jeg trodde den pubertale fnisedelen av livet mitt var bye bye long gone. Trodde jeg var blitt for gammel til omvendte latter-reaksjoner, enorme, og ikke dess mindre, upassende flirekuler. Faktor flau eller ei; nå nei, tjo hei kjøttdeig: upassende latterutbrudd er her for å bli.

Du vet det folkeslaget i samfunnet som sliter i begravelser. Ikke bare med selve sorgen, som om ikke det var mer enn nok. Respekt. Men også faren for den omvendte reaksonen i kirka. Den buldrende påtrengende forferdelige latterkrampa. På verdens verste tid og sted, så uvelkomment som overhodet mulig.

Humor har lite med saken å gjøre. Ja, det kan være så ille som ei fjær i en rar hatt. Der borte på rad 10 i den triste kirka. Utløsende faktor for den fæle latterkula har iallefall intet med bra humor å gjøre. Å trenge den tilbake kan virke umulig. Å ta seg sammen er noen fremmede ord fra en verden du ikke greier helt å lande på. For lander du litt, tar det av igjen om et minutt, ikke sant?

Joda, Gud vet at du ikke sitter der og rister av gråt. Hele himmelen vet, at det er like før alt avsløres, i det kirka ristes av høy, rungende, sørgelig …latter! Latter, faktisk. Huff så trist. Et ansikt vrengt i total smerte, med latterkrampe skrevet i en pinet panne. 

Dette er skrekken min. Jeg har aldri opplevd å få så voldsom omvendt reaksjon at det skjer i kirka. Men det brukte å hende titt og ofte i hverdagens små “kirker”. Nå er det visst tilbake..

I dag hadde det vært en litt hektisk dag. Jeg tok med min sjabre lille Even til legen nede i sentrum, fikk påvist virusinfeksjon på den lille, handlet, dro hjem, og pynta til jul. Riktignok etter at Even hadde spydd over hele seg og badet.

Det er rett før leggetid, og både Even og jeg er overtrøtte som fy. Det ringer på døra, og jeg åpner. Der står en hyggelig mann som gjerne vil inn for å snakke om Sector alarm. Ja dette vil han selge meg. Jeg kan jo først som sist fortelle dere at han fikk solgt meg dette. Men det er ikke poenget.

God damned så sliten jeg var, der jeg satt og prøvde å følge med på det han snakket om mellom kaffesupene, mens Even hoppet rundt i sofaen og sjarmerte både selger og møbler i senk.

Jeg skulle fortelle han om en brann noen jeg kjenner hadde opplevd. Det var en fæl hendelse som heldigvis endte bra med tanke på at alle overlevde. Så satt jeg da der i min lille alvorlige sofakirke og skulle fortelle hvor brannen startet. 

“Brannen starta ved feisen.” Hørte jeg meg selv si. (“Feis’en?” på trøndersk = “Prompet han?”/ “Feis han?”)

“Haha  haha.. Nei haha …Æ mene: Heisen! Ja heisen va det!” 

“Hohooo, !!! Nei, æ mene PEISEN!”

Skaden hadde allerede skjedd. Ansiktet mitt gren seg sammen i en trøtt latterkrampe. Som jeg for Guds skyld forsøkte å presse tilbake. Jeg klarte det. I et minutt. To minutter. Før jeg brast sammen i lattergråt igjen. For jeg lo så tårene trillet, og han stirret rart på meg. For han var ikke trønder, og forstod sikkert ikke noe som helst hva angikk “feisen”..

Jeg løy en hvit løgn mens jeg tørket tårer: “Æ har vært våken siden kl 6 skjønne du. Og det har vært en komisk dag. Ja han her lille spydd over hele sæ og greier. Hihi!!”

Som om det var “gøy”. Nei det var slettes ikke gøy for lille vennen å kaste opp. Og det var ikke så komisk å reise ned til sentrum med buss heller. For å dra til legen.

Reinspikka løgn, for å glatte over det fæle faktum at jeg satt der i bristende latterkrampe mens han snakket om noe så alvorlig som alle dem som er blitt reddet av sikkerhetssystemet han ville selge meg.

“Æ blir så fnisat når æ e sliten skjønne du..”

Kanskje undret han litt på om jeg var stabil nok til å kunne kjøpe noe som helst som krevde underskrift. Kanskje syntes han jeg virket helt rosa og ganske så grønn.

Inte vet jag. Jeg hadde mer enn nok å deale med der jeg satt og så meg selv fra et pubertalt og hormonelt perspektiv. 

Og jeg likte ikke det jeg så. Ei voksen dame med barnslige ukontrollerte latterutbrudd. 

Sørgelig, men sant.

Beklager, Simen selger. Du skjønner. Det hadde vært en sånn innmari komisk dag. Ja også blir jeg sånn når jeg er sliten da. Våken siden 6 vet du. Sett at vi sier det sånn. Deal.