Du er en sånn en som lever av sladder. Åh, sladder er så digg for deg, du kunne levd one and only av dirty words om andre menesker. Hverken næring, intimitet eller hygiene ville vært nødvendig, så lenge du fikk sitte på en liten lytt kafe og snakke babbel med dine venner Drama, Qeen, Hvisk og Tisk.

Et sjokkert uttrykk hersker over ansiktet ditt, og du er i konstant overraskelse over snuskete nyheter om de i samfunner rundt deg som gidder å leve livet sitt. Når man lever livet sitt, må man tryne i blant, ikke sant. Sånn er livet… Men du har jo aldri helt slått deg selv helt løs og rocka livet, så du aner ikke at det er naturlig at man faktisk går på en smell innimellom. Dette gjør at den dagen DU selv faller/tryner/detter over ende, vet du desverre ikke hvordan du kommer deg opp.

Du forakter sånne som meg. Slike som virkelig har tryna en eller 50 ganger i løpet av livet. Ja for tenk; sånne som meg har jo ikke engang anstendighet til å slå fingrene av narkomane og alkoholikere, hva? Jeg har heller ikke vett til å heve meg over de som har annen legning enn det jeg har, når livet endelig smiler til meg, og jeg burde sitte der med deg, Drama, Queen, Hvisk og Tisk. To take the Risk. Sitte der og vurderes til opptak i den surnede gjengen som så tydelig har utgått på dato. Nei jeg har ikke engang sluttet å hilse på samfunnets underground. Jeg er en av de du elsker å sladre om. Og tenk nå har a begynt å blogge også! Snakk om å søke attention ass! 

Well, I’ve got neews for you: jeg liker ikke deg, jeg heller! Du liker ikke meg og det faktum at jeg alltid reiste meg fra gjørma. Og jeg forakter alt du står for. Ta sladderen din og tørk av det det falske smilet ditt, der du sitter og virkelig tror du er smartere enn all verdens outsidere. Hadde du hatt vett til å se dem for hva de er, og lytte til hva livet har lært dem, hadde jeg kanskje likt deg ørlitegrann bedre. Men du fordømmer alt og alle jeg respekterer. Og du ville aldri i livet turdt å si det til oss. 

Jeg hadde ikke giddet å bruke så mye som et minutt av det verdifulle livet mitt på å sitte på den spreke rompa mi og høre deg og de kjedelige venninnene dine fortelle hva jeg for tiden burde mene om andre mennesker. Om hvordan jeg burde fordømme forskjellige typer atferd, fordi dramaqueens og hvisketiskere said so.

Jeg synes dere er dumme som sitter der og waster time på bullshit, for å være helt ærlig. Alle dere prater sladder om, er dem som er interessante for meg. Jeg vet du aldeles ikke liker hverken meg, min diagnose eller mine venner, men nå kan du altså ta det helt med ro: 

Jeg kommer aldri til å nedlate meg til å gidde å bli kjent med deg. Du kjenner jo ikke engang deg selv, for du er opptatt med å flytte fokus over på alle andre sine såkalte fiaskoer. Vær så snill og ikke be meg hverken på en kaffekopp eller i det tråkige bryllupet ditt, for jeg ville sovnet av kjedsomhet. Hvis du synes sånne som meg er verdt å prate om, vit at vi ikke synes sånne som deg er verdt å snakke med.

Så bare prat i vei, og kjenn hvordan du virkelig utfordrer intellegensen din maksimalt mens sladder og onde ord flyter som i god gammel kloakk mellom deg og de tillitsvekkende vennene dine.

Men husk at vi ikke kommer til å prate om deg tilbake. Det har vi desverre ikke tid til.