Good evening kjære lesere, om det er sent på ettermiddagen i ditt godt levde liv, eller om det er tidlig på morgenen i din pur unge tilværelse: good evening.

Det var over 1900 stk i døgnet av dere readers en periode i sommer, og jeg postet innlegg flere ganger daglig. Nå har jeg en periode hvor jeg gjennomsnittlig er nede i ca et innlegg annenhver dag, og innimellom; et daglig. Why? Whyyy? Har a nedtur, eller? Hell no.. Jeg skylder dere en forklaring. 

Det begynner å bli mange år siden jeg lærte å kontrollere min diagnose bipolar 1. Jeg vet godt hva jeg har å deale med. Jeg sjonglerer baller daglig for å holde meg frisk, og jeg kjenner detaljene. (Gå inn i arkivet fra juni, juli og august dersom du mangler info om denne diagnosen.  Jeg har skrevet en del om det der.)

Vi har to poler alle sammen. Pol glad og pol trist. Vi med bipolar må lære oss hvordan vi balanserer innenfor disse polene. For det er når vi krysser polene at vi blir syke. Går vi forbi pol glad, blir vi overglade, sykelig that is. Dette kalles først hypoman. Neste steg er mani. Det er derfor det tidligere het manisk depressiv. Hvilket bringer oss den andre retningen, og over grensa til den andre polen: depressiv tilstand.

Jeg har ikke vært syk på 6 år nå. Og jeg har det veldig bra. Min medisin er den eneste innen folkemedisin som kunne gått for naturmedisin å være. For det er et salt. Lithium. Men samme hvor godt og trygt medisinert man er, må man kjenne spillereglene innen galskapens verden under og over kaninhullet i bakken. 

Vi med bipolar er kjente for å være dyktige til å jobbe i gode perioder. Men desto mindre dyktige kan vi være på å bremse farta før det bærer utfor og over den glade hipp hurra-polen. 

Så jeg bremser. That’s it. Jeg bremser, holder igjen for å ikke bruke opp kreativiteten i meg selv.

Det er sååååå tussi! Sååå slitsomt å BREMSE dette sirkuset av et fartsglad tivoli! For jeg har et hav av greier å skrive om. Bloggervjuer å utføre, storys to tell, miljøvennlige produkter å teste, og bilder å ta… Jeg bader i ideer hver eneste dag og hver eneste kveld. Og skrivingen er jo min store lidenskap. Men jeg må altså hold my horses, hvis jeg skal åpne dørene til neste tivolisirkus om en stund. 

Det handler om å bruke de positive sidene av sin diagnose, uten å trigge frem de negative. En liten periode kan man sove litt mindre, skrive litt mer, og storkose seg med det. Men så må man ta tak i disse kjedelige tøylene og trykke på en vanskelig pauseknapp. Legge seg to timer tidligere enn man har lyst til, for så å våkne neste dag litt mindre sprudlende enn i går. Snakke litt mindre. Ta flere varme, lange bad. Jogge noen turer, for så å roooo o o o e e eeee ned…

Vanskelig? Spør du. Neida, ikke bare vanskelig, det er kjempevanskelig.

Det er som en Metallicafan som må rusle hjem igjen ved porten til en stor konsert med favorittbandet sitt, for å drøye 5 mnd før h*n får oppleve konserten. Som en sangerinne som må takke nei til en høyt ønsket kontrakt, for å vente 2 måneder med sin store drøm. Det er som å glede seg til en sydentur i flere måneder, for så å måtte snu på flyplassen og utsette turen i 6 måneder.

Jeg har mye å gjøre mens jeg drøyer og bremser. Å skrive en reportasje eller et intervju, er det mindre nettstress over. Man kan fordele det over noen dager. Finpusse. Som å spise en stor biff i stedet for å kjapt stappe i seg en soddkjøttbolle. 

Men det viktigste er barna. Og han fantastiske superpappan som jeg samarbeider med. Min mest trofaste leser. Tittei, Tore 🙂 Jeg lover deg masse innlegg om en stund. Du som så meg syk for 6 år siden, en nok glad for at jeg innimellom tar tak i disse forbipolente tøylene og holder hestene mine under kontroll. Du og barna er min store inspirasjon til å fordele og jevne ut denne skrivetrangen.

….så er det altså ingen livskrise. Ingen nedtur. Intet drama som får forbipolene til å skrive tregere. Saktere. Mindre. En periode. Det er for å holde kontroll over to hester kalt sinnsykdom og galskap. Man må være elegant erfaren for å deale med disse. Vite konsekvensene av dråpen i det stille stille vannet. Huske på at karusellen må ha pauser innimellom. Være ekspert på seg selv. Kjenne galskapen på gangen. Coole ned både tjoheisann tiddelitei for en stund, lenge før man aner polen i horisonten. Vinke bye bye til den og se den forsvinne. Altså: gå hjem fra tidenes party leeénge før alle de andre. Alle de normale andre, som ikke har grenser inni seg som det faktisk går an å krysse…

Det eneste jeg sliter med, er kriblingene i magen av alle bloggeideene som sirkulerer i hue mitt hele tiden. Mange av dem kommer jeg til å skrive. Men i et saktere tempo en periode. 

Miss you 😉

Hilsen innaforpolene