Etter 20 år har jeg for første gang skrevet en reportasje. Noe jeg ikke har gjort siden 1996. Og tenk, verdens cooleste redaksjon ville trykke mine skriblerier.
Jeg har skrevet om dem før. Redakjsonen som jeg trykker inntil hjertet mitt, i evig takknemlighet for at de gjorde den jobben en lærer burdte gjort for ei ung jente på 90tallet. Stjørdalens Blad må være den lokalavisa her til lands som har de mest profesjonelle ansatte. Redaktører og journalister i en årrekke, som alltid har vært i stand til å se glimtene i havet, og dyrke frem perler.
De veiledet og redigerte. Tok meg i mot og inspirerte meg til å fortsette å skrive.
20 år etter har de ikke gitt meg opp. Line, den fantastiske journalisten som alltid har minnet meg på at jeg burde skrive, viser meg sider ved livet som jeg trodde jeg måtte glemme. Åpner dører for meg, og sørger for å stille seg foran, så dørene ikke lukker seg.
Heidi, som jeg skriver om i reportasjen omhandlende Stjørdal’s nye fritidsklubb Carbon.. Hun jobbet i den fritidsklubben vennene mine og jeg tilbringte store deler av fritiden vår på. Nittitallet’s ungdomsgråtte. Gråtta fritidsklubb. Heidi nevnte for meg at det jo er litt symbolsk at jeg tar opp tråden der jeg slapp. Jeg brukte å skrive om andre ungdommer på den tiden; Ungdommens hus, lokale band og Gråtta fritidsklubb.
Vi må ta godt vare på disse herlige ungdommene som jeg skrier om i denne lørdagens lokalavis. Holde dem fast i hjertene våre,og fortelle dem at de ER BRA NOK som de er. Se glimtene deres og vise dem hvilke skinnende perler de er. Det dem trenger av oss, er aksept og kjærlighet. For akkurat hva de er. Ikke hva vi ønsker at de skal være.
Det betyr veldig mye for meg å få nye sjanser i 2015, så lenge etter der jeg begynte i 1995. Ja, det betyr så mye mer enn hva verdens mest inkluderende redaksjon noen gang kan forestille seg. Det gjør da ingenting at jeg aldri var god nok for en gammeldags lærer way back there, når det finnes dyktige journalister som ser potensiale i det jeg liker best: nemlig å skrive.
Jeg trykker deg også til brystet, jente. Du som rømte til nabolandet som 18åring. Du som aldri siden følte deg bra nok i samfunnet’s gyldne saler, gjemt bort bak institusjonenes låste dører. For du gikk i ett med tapeter og mer horisentale periferier. Holdt deg unna alt du trodde du ikke dugde til. Ungdommen inni meg, jeg er så glad i deg. Synes du var god nok hele tiden jeg, Hege sin Helene. Synes du skal fortsette med å være akkurat den du er.
Hvem vet, kanskje du kan skrive og mekke flere reportasjer. Some damned good ones too.. Freelanse som før i tiden, da sola så ut til å skinne hele tiden. I en papirduftende og smilende redaksjon, der en 15åring kunne føle seg hjemme på en cool og mye gøyere skolebenk enn læreren kunne tilby. Foran gammeldagse datamaskiner, blant kloke hoder og åpne sinn… Tusen takk, verdens aller beste redaksjon.
