Okay, first of all, du som så meg danse en rar kombi av cumbia, flameco, samba, marengs, salsa og reggaeton ….altså zumba, i dag…: let me explain. Cuz I can feel the embaressed pain!
Jeg hadde varmet opp med lettjogg helt fra Lykketoppen og ned til joggeskogen min i sentrum av Stjørdal. Der hadde jeg superjogga til harry musikk med de nye mammutskoene mine.
Så presset jeg meg selv til å jogge opp de aller fleste bakken tilbake hit til Lykketoppen. Rett nedi bakken her, kan du skjønne, så begynte edorfiner å danse i hue mitt, og lykken over å ha mestret all denne trimmen ga utslag i et flårete smil, and some mooves..
Jeg lyttet til en gammel workoutliste, og plutselig hørte jeg Shakira med sine rytmer og sin “Whenever, wherever, rattata…” Shakira og jeg, we go way back in time, okay. Jeg har et spesielt forhold til musikken hennes, siden jeg i min tidligere psykedeliske tilstand gikk i dybden av hennes låter under en psykose. Sangen “Timor”, blant annet, ble analysert av et åpent sinn, den gang da.
Jeg trodde jeg var alene der nede på den snødekte gangveien, etter min suksessfylte trimtur. Og det er så lenge siden jeg hadde tid til deilige aerobic og zumba-timer på favoritt-treningssenteret mitt her i byen. Timing allright. Det passet så sabla bra å danse litt. Kjenne på at dansestegene fortsatt sitter. Snu seg litt rundt og shake that hip’s! My hip’s don’t lie, trudeluttetidei sann.
Du kom bakfra. Som et spøkelse dukket du opp der bakfra, og jeg la ikke merke til deg før den femte gangen jeg snudde meg rundt for en komplisert salsa-moove.
Farsken! Du smilte. Ja du lo sikkert også. Men jeg hørte bare min kjære Shakira, okay.. En altfor kjekk mann, sikkert på vei til noen venner eller noe sånnt. Med verdens flaueste historie å fortelle fra nede i bakkene her. “So you think you can danse?” Liksom.
Jeg synes jeg hører deg! “En fragleliknende skapning med knallrødt ansikt, barnelue og noe som liknet på treneingsantrekk, hadde danseoppvisning for dyrene i skogen her nede. Mohahaaa. Hun gikk ikke. Hun løp ikke. Hun DANSET! Og så datt hun sammen som Bambi på isen, bare at det var snøen, da hun oppdaget meg!” Og så lo dere alle sikkert høyere enn Trampe sjøl…
Ja dette her var neeeesten sant. Men bare nesten. Det er sant at jeg danset for harde livet der nede på gangveien i dag. Men jeg tror de eneste som så meg var fuglene, rådyrene og trærne. Forhåpentligvis.
En eller annen gang kommer det til å skje. Shakira kommer til å drite meg ut så det stinker lang vei. For det hender seg ganske ofte at jeg danser når jeg tror ingen ser meg der ute. Shake it, shake shake shake it! Move not only the ass, but allso arms, legs and stumic, mooove it!
Og det er Shakira sin feil. Hun synger for bra, og har for dansevennlig musikk. Hypnotiserer hoftene mine. Og så er det et treningssenter her i byen sin feil. Ja, og så Dianelys, som befinner seg på Cuba for tiden. Hun er naboen min, verdens beste zumbainstruktør, og kommer hjem i januar 2016. Skynd deg hjem, Diva, så vi kan DANSE!!
Til min framtidige flausemaker av en overraskende tilskuer: Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor vi kun bruker kroppene våre ute i offentligheten’s hverdag, til å løpe og gå. Heller ikke hvorfor vi bare bruker munnen til å snakke i hverdagen. I min lille verden er det helt ok å shake seg opp gågata, og synge ut til butikkansatte, en liten trudelutt..
Why, why, whyyy not? 😉
