Andrea Karlsen er mellom 12 og 14 år gammel. Det er Saltouka i Trondheim, noe hun har gledet seg til lenge. Turntrening og sosialt samvær. Men hun ligger alene igjen på skolen der turngruppen fra Frøya bor denne uken. Den lille jenta bare ligger der. Kjenner en tidlig angst herske. Hun tør ikke være med de andre. 

 

Toget bringer meg fra Trøndelags bygder og gårder, innover mot Trondheim’s asfalt og folkemenger. Limp bizkit roper inn i øret mitt: “Keep rollin’, rollin’, rollin’, rollin’!” og jeg kjenner jeg er spent som fy. For etter et halvt år med chatting skal jeg endelig møte Drea Karlsen. Bipolare Drea overlevde nok en tung vår og sommer. Det er nemlig høsten og vinteren som løfter denne dama.

Jeg “roller”meg gjennom byen. Snubler over en broderlig kompis. Inne på burgerking får man underholdning av en høyrøstet ung herremann med sterke meninger uttalt med bred og finere bydialekt. Helt på andre siden av byen blir jeg sittende foran samme fyr. Ila, here I come. For jeg skal møte bloggeren Drea Karlsen på fotofagskolen. 

 

 

Det er sjeldent du møter en 26åring som framstår så samlet og modent som Drea, som bestemte seg for at hun ikke kunne hete Andrea lenger for noen år siden. Så hun byttet og forkortet. Finpusset seg selv til Drea, som moren hennes alltid hadde kalt henne likevel.

Bloggeren, som ble pokerentusiast etter at hun var med som blogger i PokerNM,  kan si ting som: “I’m a doer! Talk the talk, and do the walk!”

Hun har minglet med Oprah, Marcia Cross, Kirsten Bell, Julianne Moore, Kate Blanchett, og Ethan Hawke. Turen med Hans Erik Dyvik Husby omkring i USA i februar 2015, passet midt i blinken for Drea. Det er en verden hun trives i. Der passer hun inn, med sunn galskap og lånte smykker verdt millioner. 

Lille Vilja, mamma Drea’s skatt, kommer til verden 1.februar i 2009. Når Drea Karlsen snakker om jenta si, er det med en dyp og ugrunn mammakjærlighet. Hun elsker sin datter høyt og hellig, og er så god ei mor for henne som hun bare kan.

Hun sitter foran meg og rett og slett imponerer ei midtitredveberte. Snakker om andre bloggere i positiv og respektabel forstand, mens hun forteller om alle de intellegente forfatterene hun mener ruver på blogg.no-lista.

Dette er bloggeren som bølget omkring 2.plass på blogg.no, da bloggerene fikk den store skattesmellen. Skrivetalentet Drea begynte å blogge da hun var 16 år. Det startet med bloggshop. Hun solgte parykker og det hun kaller dilldall, på nett. Det var en 200 lapp her, og 300 kr der, forteller hun. Ei jente på 16 år må nok ved alle tilfeller veiledes og læres opp innen økonomi. Men ingen var der for å vise henne. Hverken hun eller de omkring henne tenkte over at det måtte betales skatt. Tiden gikk, og bra blogging bringte henne høyt opp på blogg.no-lista, en kort stund før hun skiftet over til eget domene. Da hadde hun fått så mye gratis at hun hadde mistet oversikten.

Men det var ikke lov å ta imot noe gratis. Det skulle hun nå smertefullt erfare. Overskriftene informerte hele landet om den store skattesmellen.

-“Jeg husker ikke hvor mye, men det var masse penger. Flere hundre tusen…”  Knekken var et faktum, og hun flyttet tilbake til Frøya der hun vokste opp. Hun behøvde en fast jobb nå, og med sin teft for ord fikk hun raskt stilling i Hitra-Frøya, en lokalavis der hun kunne bruke sine skriveferdigheter. Starte på nytt. 

Men nå begynte en ny epoke i Drea’s liv. Hun hadde lenge visst at hun har diagnosen bipolar. Men i 2012 blir hun innlagt ved psykiatrisk avdeling for aller første gang. Senere har hun skildret verden sett med ubeskrivelig triste øyne, på bloggen sin. Hun er nær ved å gi opp. 

-“Det er rart å tenke på i ettertid at jeg kunne dødd. For det var jo det eneste jeg ville. Det naturlige for meg var å dø..”

Hun fortsetter:

“Bipolag er snedig. Den pågår hver dag i både positiv og negativ retning. Det positive er at man får sykt mye innsikt, at man er reflektert, produktiv,  og at man har en annen forståelse for mennesket. Det negative er at når man er nede for telling, blir man altfor observant på seg selv. Man overanalyserer og grubler på om det man gjør og sier er normalt eller ikke.”

 Mens Drea snakker, tenker jeg, wow… denne unge dama er gamlere i topplokket enn ti år eldre meg.. For jeg har jo denne diagnosen selv.. 

 Årene har ruslet og passert 20 for et par år siden. Et minne presser på. Han som skadet henne for livet, han som Drea har fortrengt i flere år. Helt siden hun var ei 17 år gammel uskyldig jente der ute på Frøya..

Der er som om hun står ved siden av seg selv når hun forteller om voldtekten. Den forbannede opplevelsen som hun delte offentlig inne på sin blogg Drea Karlsen i fjor. 

-“Jeg er ødelagt. Det er noe som er fucka.., han ødela noe i meg”

Mannen hun forteller om, mishandlet henne seksuelt på det aller groveste, og hun forteller om minutter i skrekkslagen angst. 

Jeg spør henne hvordan man overlever en voldtekt. 

Drea svarer: “Fortrengning. Jeg fortrengte det i flere år.” 

Han har ødelagt viktige deler av livet, som den unge damen aldri kan få tilbake. Men hun kunne ta tilbake sin verdighet gjennom å være åpen om det inne på bloggen sin. Hun tenkte nøye gjennom det før hun gjorde det.

 

 

Men nådeløse er de og lavt synker de.. Ja, nemlig; nett-trollene som kommenterte på historien om voldtekten. De som måtte hakke løs. Kalle Drea feminist, (som om det var noe galt i å være feminist), og prøvde å så tvil om hun virkelig hadde opplevd en voldtekt. 
 

Gikk det inn på deg, Drea? Spør jeg

-“Nei langt fra. Ikke i det hele tatt faktisk. Altså, jeg har måttet forholde meg til så mye dritt opp gjennom årene, at til og med ikke dette gikk inn på meg. Jeg gjør sånn: svarer de. Så svarer de bullshit, til jeg ikke gidder mer, så tar andre over kommentarfeltet og forsvarer meg. Derfra får folk bare drite seg ut.

 

 

Hun kom inn på fotofagskolen i Ila, Trondheim i 2010. Men livet tårnet seg. Høsten 2015 begynte Drea her ved den samme fotofagskolen. Fremtiden er lysende klar: Hun skal bo i USA og jobbe som fashion-fotograf.  Jeg tror henne. Har sett bildene, og er mildt sagt begeistret over det jeg ser hun kan. 

På skolen kaller de henne “Duracell” og “Turbo”. Slik er det å ha bipolar. Det er ikke stress. Det er noe annet knallbra.

“Vi tar 10 kjappe spørsmål, Drea, eller hur?” Hell yeah, denne dama er et ja-menneske med selvtillit, uten at selvfølelsen alltid henger med. But, oh, she’s a doer.

1. “Veska di inneholder?”

-“Headset, Det Nye, HMkatalogen og Lipgloss.”

-“….hmh, Det Nye?” Sier jeg -“Ja..” sier hun. -“Pgr av intervjuet med Sophie Elise?” Spør jeg. “Mhm” svarer Drea. 

Det hele ender med at snille Drea gir meg bladet, siden hun har lest det, og ikke jeg. Tusen takk, Drey key, klart vi må lese om flotte, smarte Sophie Elise. 

2. “Du sier du kjøpte det for å lese på flyet i går, hvorfor satt du på det flyet?”

-“Fordi jeg hadde vært i Oslo på fotoshoot, tok bilder av Lene Alexandra.”

3.”Hvordan opplevde du å ta bilder av henne?” 

-“Det var veldig morsomt. Hun er ei hyggelig dame, og vi kom godt overens.”

4.”Hvordan er vennene dine?”

-“Har ingen. Neida. (stillhet..)  …eller på en måte er det litt sånn. Ikke helt som før. Man er travel. Vennene mine er veldig forskjellige.”

5. “Drømmetypen?” 

-“Høy, snill, men og litt streng, god humor, sjarm, alle blir kjekke med sjarm, kjemi…”

Jeg viser henne bilde av Tore Valstad, som jeg skrev om i “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie. Drea har ikke lest den enda. “En sånn en? Han er høy..” 

-“Ja. En sånn en” smiler Drea.  

….Tore!!! 😉

6.”Har du grønne fingre?”

-“Nei. Kaktuser dør…”

7.”Beste butikken?”

-“Bik bok. Billig, og de har klær som holder formen”

8. “Hvilket blogginnlegg er du mest stolt av?”

-“Edru på nattbussen, da det er bra beskrivende.”

9. “Vil du ha flere barn?”

-“Ja og nei. Vet ikke.”

10. “Hvor er du om 10 år?”

-“I USA, der jeg jobber som famous fashion photographer, u know.. så klart!”

 

Og hva Drea Karlsen og jeg har pønsket ut NÅ?? Ja det får dere vite allerede i morgen. Ingen tvil om at jeg bare mååå samarbeide litt med denne superdama!

De neste kveldene skal jeg lese Det nye, og blogger på senga! Drea sin, Sophie Elise sin, Charlotte79 sin og aspergerinformator sin. 

For Drea har jo rett. Inne på blogg.no ruver noen sabla bra skribenter. Okay så ser de bra ut. But that’s not it: de kan skrive også! Og slikt er braincandy.

 

 Les Drea Karlsen’s fantastic blogg      HER

 

 

Kjære du som opplever mishandlig. Mobbing. Trakassering. Jeg har skrevet en tekst til DEG. 

VI HEIER PÅ DEG. 

Hele landet heier på DEG.

Så hold ut.

Vi gråter for DEG. 

Vi tenker på DEG.

De tar feil, de som plager deg, for du er vakker, smart og RÅ!

Jeg vet at det finnes mange talenter blant dere mobbeoffer. Jeg gir herved fra meg denne teksten, og ville følt meg beæret dersom en av dere setter toner til denne og lager en låt av den. Feel free, gjør om på den om du vil. 

Den er DIN. 

 

Jeg holder min lille babyskatt hjemme fra barnehage til han er nesten to år. Dette fordi jeg heldigvis har muligheten til det, og fordi jeg mener at han iallefall ikke tar skade av det.

Men jeg må følge han opp. Har selv jobbet i barnehage, og vet hva han går glipp av dette året i forhold til stimuli av finmotorikk og grovmotorikk, dersom jeg ikke tar tak i dette og hjelper han. Jeg forbereder ettåringen min før høstens barnehagestart.

Hva angår finmotorikk, trener vi for tiden på tegning og matspising. Det å holde i blyant, og det å håndtere skje og gaffel. 

 

I en barnehage kommer Even minstemann til å lære seg en verden med babyregler omkring leker. Jeg prøver å lære han om individuelle behov. Stort sett leker vi fritt, og helst tonet inn etter hva han styrer. Jeg prøver å ikke styre leken for mye. 

Men innimellom driver jeg med små input. De andre barna i barnehagen kommer om noen måneder til å gjøre opprør, slå eller bite dersom Even tar fra dem lekene, slik han liker så godt å gjøre. Så jeg demonstrere for han at det er jeg som holder på med denne legoen dere ser på bildene her, at han ikke får ta de fra meg. På denne måten blir han bedre vant til å vente på tur, og vil forstå bedre disse uskrevne barnereglene i barnehagen til høsten.

 

I begynnelsen funker det ikke helt etter planen ….

 

Det testes…

 

 Og det triumferes.

 

Men etter en ny runde med lek og moro, setter jeg denne grisen på parkeringshuset. Jeg forklarer han at den grisen skal stå der.

 

Even står en stund og respekterere det. Så blir fristelsen for stor. Han tar opp grisen og holder dem litt mens han ser på meg. Jeg sier: “Men jeg satte den der fordi jeg ville den skulle stå der..”

Da setter han den på plass igjen. Jeg klapper med hendene og gir han masse ros for det.

 

Nå som jeg holder barnet mitt hjemme det første åren han kunne gått i barnehage, sørger jeg for mange trilleturer. Friskluft skader ikke en liten tassi.

 

Jeg lytter til musikk og henter inspirasjon under åpen himmel.

Så er vi i gang igjen. Lille vennen vil gjerne ha mamma helt nede på gulvet. Og han får tilfredsstilt spenningsfølelsen sin ved å leke spøkelse, borte bø og kom og fang meg.

Skal man være hjemme med barn på denne måten, må man være aktiv voksen, og stimulere barnet på en måte som er gunstig for det. Det er en form for balanse mellom kos, aktivisering, stimuli og random lek.

 

Det kan gå hektisk for seg.

 

Min lille venn er en luring. Dette, og det at han er glad i å danse, er noe jeg følger opp. Humor og dans anser jeg som to positive egenskaper hos han, derfor lar jeg han danse til variert musikk, og lure meg trill rundt så han har noe å le av. 

Han liker å late som om jeg skal å få noe, for så å trekke det tilbake før jeg får tak i det. Dette er visst revnende gøy. 

“Versegod mammaaa..”

“Køddaaa”

 

Han skal også lære seg å dele oppmerksomhet, så jeg trekker meg tilbake noen ganger. Det er helt ok å sette i gang en aktivitet, for så å liste seg litt unna en stund. Han skal lære seg å leke alene også. 

Tidlig trenger de grenser, de søte små. Even lærer seg mye om hvordan ham ikke får lov til å slå eller bite. Og han har en storebror som vi nylig har veiledet litt innen dette. For de hadde det jo så gøy der satt i sofaen og Mathias smådyttet Even på tull. Nå har han sluttet med det, for vi forklarte han at Even kopierer atferd.

Det er en familiebarnehage jeg kommer til å søke Even inn i. De sier de blir like glad i dem som om barna er sine egne, i den barnehagen, og jeg kjenner at jeg gleder meg. For det er noe spesielt med det å sende søte lille goklompen sin rett i andre voksne sine hender. Media belyser mer og mer hvorfor det heller lkke bør være enkelt, og som mor er jeg en løve. Ingen rører mine skatter, og jeg vokter dem som om denne løvemamman var dragen i den store hulen.

Derfor var det lettende å høre om ekstra strenge politkattester, små forhold og grundig oppfølging i denne barnehagen. 

Utpå våren skal vi mye ut å leke. Jeg innrømmer det, lek er ikke akkurat det beste jeg vet, men jeg har et ansvar for å bringe barnet mitt velstimulert og trygt fram mot barnehagestarten til høsten.

 

Flere har etterlyst bok. Dette er kjempehyggelig, tusen takk. Det gjør meg rørt og glad at så mange har uttrykt at de liker måten jeg skriver på gjennom det halve året jeg har blogget. Takk for reisen. Jeg er klar for mye mer, og det vet jeg dere også er.

Så definitivt håper jeg at jeg en vakker dag får gleden av å skrive bøker. For i meg bor det både en forfatter, skribent, frilanser, poet og en blogger. Jeg greier ikke la være. Klarer ikke å slutte. Jeg består av ord og grammatikk, og fungerer best når jeg har skrevet lange blogginnlegg. 

Disse 9 sanne fortellingene skrev jeg i fjor sommer, og utover høsten. De er å finne i arkivet fra juni 2015. Det gjør også hodet mitt ryddigere å skrive en tekst, det være seg et dikt eller ei låt.

Jeg både poengterer og presiserer at alt er ok med meg den dag i dag. At jeg lever et lykkelig og sosialt liv som mamma til mine to barn, og at alt gikk bra til slutt. Belyser også at min barndom var trygg og idyllisk, selv om jeg senere skulle oppleve utfordrende og traumatiske ting. 

Jeg leter fortsatt etter Anna Larson, som tok vare på meg i Stockholm for 18 år siden, da jeg var på rømmen. Kanskje kan denne bloggen en vakker dag føre meg til henne. 

Jeg har nøye tråkket stien opp blogg.no-fjellet. Skrevet og forfattet, tatt bilder, laget tekster og skrevet rim. Det er det jeg kan best, og det er det jeg vil jobbe med. Det faller meg naturlig, og jeg har vært ivrig på å skrive siden jeg lærte meg min første blyantstrek.

Nå er jeg her. Åpner matpakka mi og jafser i meg, mens jeg puster inn norsk fjell-luft her oppe på bloggtoppen. Var det opp til meg; I’d be here to stay. For det er alle skribenters drøm å nå ut til så mange med sine skriblerier. 

Dere ble kjent med tøffe Tore Valstad i fredagens “Den åpne kisten: en sann historie om mobbing”. Nå bringer natta oss over fra helg til mandag, og jeg er klar for ei uke med nye historier.  

I morgen blogges det fra Trondheim by, my darling town 😉 Skal opp om få timer, så god natt fjellheim, daler og byer. 

 

Hammeren banker hardt. Dommen er tydelig og klar: Vi er TELEFONAVHENGIGE. Alle som en. Et steg inn på en Netcombutikk, og du er hekta.

(Bare et lite huebilde: Se for deg, året er 1987, og folket er telefonhekta. Køer utenfor røde telefonkiosker, og ved de grå hustelefonene…  Back to now:)

Vi går skjelvende forbi bøker i bokhandelen med titler som “Digital demens”, og tør ikke kjøpe boka i frykt for den store fæle sannheten: Du er HEKTA HEkta hektaaa….  Og det er ikke bra for barna dine ☝

Men hey! Stopp en halv! Er jeg hekta?

Ok. Da vil jeg ha et ord med i laget før vi starter behandlingen. For hvis JEG er hekta på en alt i ett-duppedings i år 2016, hva var de voksne folka i stedet hekta på på åttitallet DA tro..?

Skal vi se. Ingen google. De hadde leksikon. Brukte tid på å bla opp der hvis de lurte på noe.  Ånei. Feil bok. Sette på plass den store tunge boke, finne riktig bok,  sette seg på stompen og prøve på nytt.  De satt og skravla i noe som het “telefonrør”, mens de surret krussedulleledning og tegnet krusseduller. De var også ganske avhengige av vekkerklokker. 

Jeg vil ikke egentlig påstå at pappa var “avhengig” av det store videokameraet. Men han filmet bursdager, turer og sammenkomster, og så tittet vi på det etterpå. Jeg vil ikke påstå at mamma var avhengig av fotoapparatet heller. Men hun tok bilder, for så å kjøre til sentrum for å levere inn den derre lille fotorulldingsen. Ei uke senere kunne hun spent hente bildene. Kan ikke si vi var avhengige av det, men vi brukte en del tid på å sette inn bildene i fotoalbum. Skulle vi dele, måtte vi kopiere. Back to the photo-shop. 

Mamma bestilte klær på Ellos og sånnt. Hun var heller ikke avhengig av det, heldigvis, men det tok litt tid: Først bladde hun gjennom katalogen. Så skrev hun på noen linjer det hun skulle ha, med kodene hun fant i bladet. Så satte hun seg i bilen igjen. Det ble postet et brev, og noen dager senere: ut en dør, tut og kjør, hente klær i all slags vær…

Regningene skulle betales, ja gjett om det tok tid. Kjøre til banken, betale, kjøre tilbake…

De leste aviser i timesvis. Det var hverdagskost.

Når musikk skulle kjøpes, måtte man i butikken, eller bestille. Dette tok masse tid.

Apropos brev: jeg KAN påstå at jeg hadde en avhengighet: nemlig brevskriving. Hver eneste måned skrev og mottok jeg flere titalls brev med alle mine spennende brevvenner. 

Ingen stod med hammer og dømmende dom den gang da. Ingen beskyldte de voksne for at de ga barna for lite oppmerksomhet fordi de tok bilder, satte dem i album, brukte tid på å kjøre til fotobutikken, banken, butikken eller postkontoret (eller Gud forby: ikke hadde bil og måtte gå…)

Barn trenger ikke oppmerksomhet kontinuerlig.

De trenger å bli sett, ja. Det trengte vi på åttitallet også, men jeg tror vi ville vokst opp til å bli noen ufyselige vesener dersom vi var tilvendt en ufravikelig form for oppmerksomhet. 

Vi tålte at mamma brukte tid på alle “ærendene” hun hadde å utføre da hun satte seg i bilen. Ja vi tålte tilogmed at pappa leste avisen i dyp konsentrasjon. Ble jeg “sjalu på avisen”…? Hæh? Sjalu på pappa’s aviser? Kremt nei! Jeg lekte med vennene mine, og hadde det kjempebra. Eller vi satt og hørte fredagens topp 10 for å ta opp musikk. Vi skrev brev og var ute i friskluft og løp i skauen for å finne kongler å lage pinnedyr av.

Vi tålte at pappa filmet eller tittet i leksikonet. Vi tålte at han betalte regninger også.

Nei jeg kan ikke påstå at vi barna led under våre foreldre’s avhengighet av banken, Ellos, fotoapparatet, videokameraet, vekkerklokka og leksikonet.

Nå til dags er det pent lite igjen av 80tallet og hvordan de gjorde hverdagslige nødvendigheter. Likevel hersker den hersketeknikken som går ut på det dobbltsidige, hvilket betyr at samme hva du gjør av to valg, er det ikke bra nok. 

Det er bare det at det ikke finnes særlig alternativer. Vi har stort sett et valg: å bruke telefonen. Likevel ser vi den svære pekefingeren ruve over oss: fyyy! Du ser på den lille tidbesparende telefonen din igjen! Du er hekta

Nei for fader ta! Jeg er såvisst ikke hekta! Og barna mine får oppmerksomhet i akkurat like store og sunne doser som jeg fikk på 80tallet!

Jeg betaler mine regninger, men jeg bruker ikke plenty tid på det som før i tiden. Jeg filmer og tar bilder, og nå til dags går det fort. Jeg googler kjapt det jeg undrer på, i stedet for å bruke unødig tid på å sitte og bla i alfabetisk leksikon. 

Og hva gjør jeg med all den tiden som telefonen gir meg mulighet til å spare? 

Bruker den på barna mine, og venner. Fordi internett gir foreldre av 2016 bedre muligheter til å være sosiale, på flere nivå.

Så når jeg betaler regninger, lytter til musikk, setter på vekkerklokka eller googler: screw “phone addiction”, jeg gjør alt dette med god samvittighet 😜

 

 

Kjære kjære lesere..

Dere har delt innlegget om Tore Valstad 4093 ganger i skrivende stund. 

Dere har kommentert utelukkende støttende, og for hvert ord han leser, renner tårene i frie strømmer.

Jeg følger opp. Har fått meg en supertøff kompis for livet. Vi snakker på telefon og vi chatter.

Dette er en offentlig takk til dere, fra Tore. Han sier han kjenner seg ydmykt takknemlig og overveldet. Han er tom. “Helene, jeg er så GLAD!” Sier han, med bristende stemme. 

Håper dere er klar over hva dere GJØR NÅ FOLKENS 😢😊☺ Vær stolte av dere selv. For alle de som leser og kommenterer innlegget “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie” , er i ferd med å gi denne mannen all den støtten han fortjener.

Dere lager tidenes plaster for han, og pakker inn en sliten kropp i et ullteppe som varmer og smelter bort en vond gammel isklump. 

Hverken han eller jeg trodde dere kom til å ta ham så varm og hjertelig imot. Vi gråt og vi lo, og hørte musikk mens jeg noterte på mine originale A3-ark. 

Jeg kan ikke vente med å ta meg en fest med denne herlige fyren! For en gave:  den COOLESTE kompis du bare kan tenke deg! Vi skal skåle i kaffe og pils, tute og le, og feire plasteret og ullteppet bigtime!

Så dere: TAKK, TAKK, INDERLIG TAKK, først og fremst fra en overveldet mann i Malvik, som egentlig bare forventet seg mer mobbing. Netthets denne gangen. Slik ble det altså ikke. Tenk at han var villig til å ta sjansen på å dele dette med oss likevel..

Men også takk fra meg, skribent av forbipolene. For jeg er sprekkeferdig av stolthet over den omsorgen og medmenneskeligheten dere viser han nå. Dere driver å reparerer et utslitt hjerte her i kalde nord. 

Denne bloggen er utsiktstreet i Sheerwood woods. Her inne skrives det innimellom om samfunnets medaljebakside. For jeg mener det er av våre erfarne livslevere vi LÆRER. Og jeg har selv stått nederst på rangstigen flere ganger her i livet. Dette er jeg så glad for. For jeg er blitt klokete vis av det.

Og jeg bygger heller ei kul hytte her oppe i Sheerwood-treet mitt, enn et slott med falsk fasade. 

 

Klumpen i halsen sitter. Og den skal få sitte. Jeg er målløs av respekt og beundring for fantastiske Tore Valstad, som i går lot meg skrive hans forferdelig vonde historie om hvordan han helt siden han var 7 år ble mobbet, trakassert og utsatt for psykisk terror.

En skulle tro det var kun barna, dette, som gjorde den lille skolestarteren’s hverdag utrygg. Men slik var det ikke. Det hadde vært ille nok, det. Likevel må man desverre meddele at læreren hans var med på mobbingen, han også. Man kan spørre seg hvorfor det skulle være så vanskelig for læreren å sette grenser for en rampete guttegjeng på 3-4 stykk. Jeg ville VALGT det, ville ikke DU?

 Vi må holde fokus nå, med alle blikk i landet rettet mot mobbingen som i disse dager avsløres i media og nettkok. Vi vet jo det har pågått mobbing. Men nå får vi åpne historier. Og flere vil komme.

Jeg har andre innlegg “på tunga”, av andre karakterer og temaer, i dag som de fleste andre dager. Men nå har jeg en slags dag i stillhet. Stillhet for Tore. For den stakkars jenta som døde som følge av mobbing nylig. Tretten unge år. Lyset slukket i henne for lenge siden. Nå er hun altså, …død. Hun ble fratatt resten av livet sitt til evig tid. Det er ugjenkallelig. 😢

Respekt for den stakkars mamman, som hadde kjempet i flere år for å redde det kjæreste hun hadde, og som ble den som fikk skylden for alt av det offentlige etterpå. Tanker til Line i Malvik, som kjempet utslitt og syk, og vant mobbedommen mot Malvik kommune. Nestekjærlighet for familien hennes.

Selvfølgelig skal vi GRÅTE MED DEM. Ja, det er klart VI SKAL GJØRE OPPRØR: FOR VI SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN URETT SOM IKKE RAMMER OSS SELV! NÅ! NÅ skal vi riste vett i politikere og kommuneansatte i skoler og psykiatri: faglitteraturen SKAL SKRIVES AV MOBBEOFRENE! Det er DE som er EKSPERTENE. 

Ok nå er jeg sint! Ikke en eneste lærer til i dette landet skal slippe unna med uaktsom atferd som kan føre til død.

Vi er LØVEMAMMAER OG LØVEPAPPAER,

…tror dere som styrer dette landet at vi virkelig finner oss i kommuner som anker mot våre ofre som en etter en kommer til å vinne fram i retten, som vår nydelige Line? 

Tror dere faktisk at vi finner oss i at lærere ikke tør å stanse mobberene, men heller legger til rette for dødelig psykisk terror mot våre barn, slik Tore opplevde? …uten å miste lærerstillingen sin?! 

Tror dere vi har glemt at vi lever i det som skal være en trygg nasjon i følge menneskerettene, og godtar et “hjelpeapparat” som svikter omkring ei, syk av mobbing, jente på 13, slik at staten indirekte er med på å myrde et barn??

Er dere virkelig så blåste, at dere tror dere kan desperat og stupid forsøke å skylde på den sørgende mamman til jenta, en mor som i årevis har kjempet for sin fortvilte lille skatt, FORAN ØYNENE PÅ OSS LØVEFORELDRE???

ALDRI!

Et eneste ord: ALDRI! 

Vi kommer ALDRI til å godta det

En dag stillhet for englebarna i hinmelen. Guttene og jentene som tok selvmord før de rakk å begynne på ungdomsskolen. Barna som døde av sykdom de fikk av psykisk og fysisk tortur og terror. Jovisst kan jeg kalle det tortur og terror: Watch me! Våkn opp! Barn som dør.. voksne som blør eller dør, av en traumatisk barndom…, hva er det du som politiker SITTER OG KALLER DET SOM DREPER BARNA VÅRE?

Ingenting annet enn mine barn og nærmeste, og denne respektfulle stillheten betyr noe for meg i dag.

Vi må fortsette å holde fokus. Det må ha ulmet under overflaten. For Tore og jeg visste ikke om Line’s sak da vi i oktober startet denne ferden mot åpne hav. Flere tusen slike historier ligger fortsatt under Norge’s overflate og ulmer. Hvorfor skal vi godta at våre høyt elskede mobbeoffer i dette land stadig vekk få alle’s øyne rettet mot seg i klasserom og skolegårder, gymgarderober og på internett? Vi må bidra til at fokuset skifter nå. Blikkene på skolene skal rettes mot alle som forsøker å stjele et annet liv med mobbing. Vi lærer barna våre å ikke stjele blyantene fra hverandre. Vi må lære dem at dersom de FORSØKER Å STJELE ET LIV, er det DE som får øynene på seg. Ikke mobbeofrene.

Nå sprakk noen bobler i dette land, og et strengt nasjonalt blikk er rettet mot mobbing. Hold fokus og ikke vik med øynene.

Vi voksne har tenkt å gå foran som forbilder, ikke sant? Slutte å baksnakke andre foran barna. Slutte å dømme hverandre, slik at barna lærer bedre oppførsel.

Når du nå vet at denne trangsynte og dømmende atferden vi voksne har, føres over til mobbing som dreper barn, er ikke det nok til å begynne å ta ansvar? Slutte å rakke ned på andre så barna hører og lærer, og heller lære dem folkeskikk? ….dersom den folkeskikken kan redde liv…?

Jeg har ikke ord for hvor fortvilet jeg ble i går, av å høre hvordan Tore har hatt det. Særlig også fordi jeg ikke helt greide å nå fram med mine ord da jeg så gjerne ville forklare han at den tankegangen om han selv som mobberene prentet i ham, er feil. At HAN ER KJEMPEKUL! HELT RÅ! Inni meg raser jeg mot mobberene, særlig fordi de ikke sluttet i voksen alder heller. Tore er min kompis om han vil. Ja, jeg ville føle meg beæret dersom jeg fikk bli kjent med en slik genial musiker som han.

Dere deler innlegget i mangfold. Og dere kommenterer. Jeg er så innmari STOLT av alle dere som gjør det akkurat nå. Fordi jeg vet at han trodde ingen ville bry seg.  Han ville bare bidra med åpenhet. 

Det langstrakte land er tilsynelatende enige i EN ting: Alle politikere, lærere og helsefagarbeidere som ikke TAR GREP OM, OG ANSVAR FOR, Å STOPPE ALL MOBBING, DIREKTE OG INDIREKTE, 

….HAR HERVED SPARKEN.

Det er nemlig vi løveforeldre som har ansatt dere for å veilede, lære opp og sikre barna våre de timene vi ikke får være til stede. Fra lærerkateteret, på helsearenaen eller fra politikerstolen: gjør du ikke jobben vi ansatte deg for å gjøre, gir vi deg sparken.

Hilsen løvemamma og resten av løveflokken, i dyp respekt og medfølelse. 

Ps: Du som blir mobbet. Ikke gi opp. Og aldri aldri gi deg! Du er den som skal vinne denne triste kampen. Og du er ikke alene. Vi slår ring omkring deg. Hele landet koker i empati. For deg. …og beundring. For deg.

 

 

 

En liten gutt står alene inne på skoletoalettet med vondt i leppene. Tårene renner i frie strømmer. Han har bitt seg i leppene for å holde tårene tilbake, lenge nok. Han er alene. Alene. Helt, helt alene. Tårene kan trille nå. Ingen ser det..

“Jeg har på en måte bevist ovenfor meg selv, og dem som var jævlige mot meg, at jeg er tøffere enn de tror. At jeg ikke tok livet mitt. Det har vært hardt. Og det er fortsatt hardt. Veldig slitsomt. Men jeg er her enda.”

Jeg lytter til Laleh i det jeg rusler bortover Hommelvik’s strake veier langs sjøen. “I will tell your story…” synger hun. Havet puster. Det er iskaldt, og vinteren har bringt det norske folk i hi. Jeg vet det er meningen at jeg skal hit i dag. Noen ganger bare vet jeg, that I need to tell that story…

Siden oktober har jeg prøvd å fått tak i han. Vi møttes den kvelden jeg skulle bloggervjue Ramm og Tørnquist, da vi pratet litt mens jeg satt på Bamses pub og ventet. Og jeg visste. Jeg visste at jeg ville skrive hans historie, ut fra det lille han fortalte.

Innimellom har jeg nådd han. Men han har kviet seg. Behøvd tid på å gruble og tenke. For oppmerksomhet, det er han ikke særlig glad i. 

I dag tilbringer jeg timer i sofaen til Tore Valstad, 38, i Malvik kommune. Jeg har fått æren av å bli med på en reise tilbake til åttitallet. En fjern fortid som jeg har ventet i 3 måneder på å få lov til å belyse. Og disse lyktene er de første som lyser opp denne historien. Tore poengterer at han ikke ønsker noe slags medlidenhet. Han har bygd seg opp lenge for dette. 

Vi må være hjemme hos han, der tryggheten oser, og persiennene er trekt for. For han er skadet av år med mobbing. Bare det å gå på butikken er utfordrende for han.

I 1984 begynner en spent liten gutt på 7 år på Hommelvik barneskole. Han undrer på hvem klassekameratene er. Er ikke vant til mange å leke med. Har heller ikke gått på barnehage, som mange andre. Forventningene er store hos den lille gutten. Som selv beskriver seg som større og mer røsslig enn alle de andre. 

Forventningene blir snart knust. Det går ikke lang tid før han blir “utvalgt”.

Hver eneste dag skal bli preget av regelmessig psykisk tortur, slag, spark og spytting. .

Det er vondt for Tore å fortelle om dette. Innimellom må han holde for øynene. Da sier han “sorry”, mens tårer triller.

Han ble aldri god nok for guttegjengen i klassen. En gjeng på 3-4 stykk gutter. For hvert onde ord, for hvert spark og for hvert slag, beskriver Tore at det kjentes som om noen tok en kniv og stakk i hjertet hans, for så å vri om, for så å gjøre det igjen…

“De kunne sparke meg i rævva for å le av meg. Det var verst i gymmen, for da fikk jeg høre hvor feit, ekkel, stygg og fjøsstinkende jeg var.” Alltid stod jeg igjen, og ble den siste som ble valgt på fotballaget. Det var uutholdelig.

Tore forteller om en gang han og et par stykker til satt utenfor klasserommet og ventet på at timen skulle begynne. Plutselig kom en i den slemme gjengen og spyttet ned på Tore. Spyttklysen landet rett i hodet hans, og sa mer enn tusen ord. 

Han prøvde. Prøvde å spørre: “Hva faen er det du gjør? Spyttet du på meg?” Men gutten lo, og gikk sin vei. 

Det var ok. Det var greit. Men bare for læreren og mobberene. Det var slettes ikke ok for Tore. 

Alt så ut til å “være galt” med gutten som var så spent på vennene han skulle få seg første skoledag på barneskolen. Klærne. Kroppen. At han bodde på en gård. Alt. Alt var visst på vranga. Dessuten tjente foreldrene til de andre mer penger enn hans.

Jeg ber han beskrive det verste han husker. Den gjestfrie, trivelige mannen humrer litt ironisk og rister oppgitt på hodet. -“…Ja, du kommer sikkert til å synes det er teit at DETTE er det verste jeg minnes. Men det var så forferdelig ydmykende!”

Tore forteller om da han gikk i 7.klasse på ungdomsskolen. En gutt i 9.trinn satte ut rykter om at han drev utukt med grisene på gården han vokste opp på. Det var fæle ord som ble spredt videre som ild i tørt trøndergress, og folk trodde på den stygge ilden i årevis. Situasjonen forverret seg denne perioden, og avskyen medelevene viste han, så ut til å være grenseløs. 

En dag eskalerte alt i klasserommet. De hadde ikke hovedlæreren denne dagen. Dette var en annen lærer, som nok i sin beste mening tok til motmæle mot mobbingen. Han sa høyt, så alle hørte det: “Nå må det bli slutt på å kalle Tore alt dette. Det er bare tull at Tore her driver utukt med dyr!” Alle så på han. Det flaueste, mest ydmykende øyeblikk oppstod der og da for en som allerede slet fra før..

Jeg spør: “Ble det 1000 ganger verre?”

Tore rister på hodet: “Nei. Det ble en million ganger verre.”

Utover 90tallet vokser den lille gutten til. Han lærer seg med årene at han må ha et tøft ytre. Han må bite tårene i seg og gråte på skoletoalettet. Utagere kan han gjøre hjemme på gården, der han raser fra seg mot familien. Tore uttrykker dårlig samvittighet for dette. Særlig ovenfor moren sin. Han er så inderlig glad i moren og søstrene sine. Er lei seg for disse årene, hvor all mobbingen på skolen gikk utover de hjemme. Men det skulle ikke prates særlig om skoledagen ved middagsbordet. Ingen visste.

På skolen bagatelliserer en feig lærer årevis med psykisk og fysisk mishandling gjennom åttitallets ensomme sti for Tore. Ikke blir han godtatt i klasserommet, i gymgarderoben blir han systematisk utsatt for nedpsyking. Ute i skolegården er han fritt villt. At han ikke kan stole på alle voksne, har han forlengst forstått, og bitt i seg. Læreren har et ansvar for den ensomme, plagede eleven. Tar han ansvar? Nei, tvert imot. Læreren er med på det. “Dette må Tore tåle..  Ta seg sammen. Tåle!” Læreren grep aldri inn. Aldri. 

Allerede i fjerde klasse på barneskolen får Tore skumle tanker. 10åringen begynner å fundere på hva i alle dager han gjør her på jorda sammen med alle disse menneskene. Folk som ikke ser ut til å like han, samme hva han fortvilet prøver å gjøre.

Som ungdom tenker han: Hvis han betaler dem? Kan de like ham da? I det minste være litt venn for noen dager? Ja, det kan de, sier de andre ungdommene. De slemme guttene. Så i desperasjon stjeler han penger fra foreldrene sine. Det er ikke vanlig opprør. Nei dette er et siste desperat forsøk på å bli godtatt.

De tar gladelig imot penger, mobberene. Men de tar ikke imot han, slik de lovte han. Det var bare en del av den psykiske terroren, dette også. Så fikk han erfare at han ikke engang kan kjøpe seg popularitet.. De var like frekke og nådeløse som før. Ordene som hadde haglet i årevis, drysset ned på han nå også. Han hadde betalt. Hva mer ville de ha? Hva annet kunne han gjøre?

Ja. I 1984 gikk en spent og forventningsfull gutt inn på skolegården i Hommelvik skole. 9 år senere kjente han også på forventninger. Men nå var det grå, triste forventninger om at han en dag burde ta over gården. Det skulle ikke bli slik.

For nå hadde han fått hørt helt siden han var så liten som han kunne huske, at han “stinket fjøs”, at han var ekkel, feit og heslig. Nå hadde de spyttet så mye, slått så mye, og sparket så mye på han, at det ikke var særlig mye igjen av han. Utad tok han på seg ei tøff og hard maske. Inni seg stod det livstruende til… 

Tårene presser på hos underskrivende. Tore gråter. Jeg kjenner på meningsløsheten. Denne uselviske, snille, coole, tøffe, trivelige, flotte mannen …sitter her og betaler fortsatt.

-“Jeg sliter verre med det nå enn før,” forteller han. -“En av dem har bedt om unnskyldning, og det virket som han mente det. Han var trist. Jeg har sagt at det er greit. Men jeg vil aldri få livet mitt tilbake uansett”

Tore forteller om null utdanning. Han snakker om en CV han ikke greier å stå for. Om deler av ei bygd som bare aldri slutter… 

Jeg kommenterer at hele historien kan minne om psykisk terror i 9 år.

-“Ja, men du må huske på at mobbingen pågår enda. Jeg får høre igjen på bygda at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. Rykter om meg ser ut til å ingen ende ta. Men jeg er jo snill som en bamse. Gjør ikke en flue fortred. De setter meg i gapestokken for å skjule sine egne feil…”

Jeg ser meg rundt. Det er en nyoppusset, fin, ren og ryddig leilighet. Jeg blir vartet opp med kaffe og gjentakende spørsmål om jeg ikke vil ha noe attåt. Han fikser musikk som jeg kan lytte til mens jeg skriver litt, og er kjempespennende å prate med.

Fader ta, jeg må bare si det: Jeg digger denne fyren! Han minner meg på om mine nærmeste kompiser, og jeg greier ikke å forestille meg hvordan noen kunne være så kjipe mot han. Denne mannen rocker jo villt.

Tore forteller videre om det som irriterer han mest den dag i dag. At han aldri tok igjen. Og at de mobbet akkurat han, som bare er grei og snill.

 

 

Det brister. Tårene er nådeløse, og de må frem. Isklumpen fra alle vonde årene må smelte nå. Litt etter litt. Dette er hva han har gruet seg til. Å gå i dybden av vonde minner for første gang. Han gjemmer seg bak sterke armer, og kan ikke holde igjen tårene. Stemmen sprekker, og nå er det ingen vei tilbake. 

Jeg gråter sammen med han. Kjenner ansiktet vri seg i salt svie. Fortvilelse og gammel avmakt er til å ta og føle på, og respekten jeg kjenner for denne modige, utholdende overleveren   ….er enorm.

Minnene er som en lukket kiste. Han hadde innimellom gjennom disse månedene håpet at bloggeren forbipolene ga seg med meldinger og telefoner. Men så kom han jo fram til at det kunne være ok å prøve å åpne den forbanna kista likevel.

 -“Det som har pågått i alle de årene der, har gått på bekostning av mye som betyr masse for meg. Kjærlighet, familie, utdanning, jobb. Det å føle seg verdsatt for den man er. Tilhørlighet. Jeg kan ikke huske sist jeg var avslappet. Sover 2-3 timer i døgnet. Dette kommer til å sitte til den dagen jeg dør.”

Tore er en tøffing av et lettrørt følelsesmenneske. Og sympati ønsker han altså ikke. Han snakker om ansvar for egne valg

-“samtidig er det naturlig at jeg har tatt de valgene jeg har tatt, også.” Poengterer han, som i ungdommen kjeftet og smalt med dørene kraftigere og høyere enn innen normen. Slik agresjon hos barn, mener han kan være et sikkert tegn på at man blir mobbet.

Han har aldri sloss eller vært voldelig. Snill som dagen er lang.

Jeg vil vite fra han som jeg anser som ekspert: Hva kan vi voksne GJØRE mot mobbing?

-“Vi må gripe inn og være krassere og mer bestemt mot lærere og inspektører. Vi må oppdra våre barn med klare grenser. Og vi må prate om skoledagen ved middagsbordet. Barna må lære seg å snakke om det.”

Tore vet altså hva han snakker om, og han fnyser av politikere som babler om, og lover, at “skolene skal bli mobbefrie innen 2016”. 

-“Mobbing kommer alltid til å være der. Det vil alltid være noen dårligere stilt, som blir plassert på sidelinja. Foreldre må innse at de ikke kan dikke dikke hverken med lærere eller politikere. Og at barna får med seg mer av det som blir sagt og gjort i voksenverden enn vi tror.”

Det er 2016. Tore kommer til å fylle 39 år i april, som den væren han er. Dette er det voksne platået, og han er reflektert, klokere enn før, og ærligere ovenfor seg selv.

Han stenger seg inne. Trekker ned persiennene. Er livredd for å gå på butikken. Hverken Nav eller lege forstår ham, og det forventes at han skal kaste seg ut i det “normale samfunnet”. 

I en stue i Malvik sitter en sabla allright kar alene, og grubler. Tenker. Kjenner på angst. Overtenker. Vil være alene. Tenker at ingen liker han. Det er lenge siden første skoledag i 1984. Lenge siden, men det var som i går, i ei kiste som nå er åpnet.

De tok ikke ansvar den gangen. De voksne på skolen. Nå som kisten er åpen, har vi alle et ansvar. Vi må slutte oss omkring. Vise medmenneskelighet og sunn aksept.. Det er helt klart det vanskeligste Tore kan gjøre, dette. Å gi oss denne åpne kisten. En skatt for bidraget til et åpnere samfunn. En forbannelse for Tore. 

Mobber. Du må innse at slaget er tapt. Dette er media, and we are here to stay. Ingenting behøver å foregå bak lukkede dører lenger.

I en taxi for noen år siden, spør taxisjåføren: “Du huske mæ itj, du?” Da kjente jeg igjen han fra ungdomsskolen. Han begynte å prate om hvordan han kom til å droppe 10årsjubileet for å unngå å møte de som mobbet han den gang da skolegården var uttrygg.”

Han sa: “Du. Du var alltid snill, du.”

DET, kjære medmenneske, er hva du skal sørge for å høre om deg selv senere!

Bærer du på dårlig samvittighet fordi du var en mobber. Skole. Arbeidsplass. Whatever. Det er ikke for sent å si unnskyld, forhåpentligvis. Kanskje kan du redde et liv med den praten. Den oppriktige beklagelse. Og først DA, kan vi andre respektere deg.

Kjære Tore. Tusen inderlig hjertelig innmari TAKK for at du valgte å la meg være med deg på reisen tilbake til den grusomme fortiden. Jeg lover at jeg ikke ser på deg som et offer. Du er en helt. Og jeg håper dette kan bli et livsvarig vennskap. Håper jeg får være kompisen din. For det var både latter og tårer å erfare sammen med deg i kveld. Du er en amazing bra dude! Og du skal HOLDE UT videre, for verden trenger deg.

Og vi andre? Våre barn? De behøver slike åpne kister. Sårt og inderlig.

Takk fra oss foreldre, og takk fra barna våre.

Jeg skrev en tekst til deg, til dagens tøffing. Versegod:

 

 

 

 

 

 

Hvorfor Monica og jeg ser så serious ut? Jo DET skal jeg fortelle dere…

Vi sitter her og vrir oss i fortvilelse, grøss og gru.

Det hele startet da vi kjørte forbi Hommelvika. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre:

“…eeh æsj. Monica… E det du som …kremt..?”

Monica: “..hæh? Åja, nei det e sånn gammeldaws flæskesvær. No kjenne æ det æ å! Æsj stinke fjøs! Vil itj ha mer æ no!”

Vi begynte å snakke om WHY WHYYY vi spiser grisehud som har rullet seg i skiten sin. Ja vi nærmest rappet:

-“….sterilisere dem den grisehuden??”

-“Enn dem som spise BALLA da! Yøøøk!”

-“Dem spise det sekkert fordi dem vil ha oppmerksomhet”

-“Ja, like this: Æ har spist BALLA!!” …liksom!”

-“Ja dem snakke alltid om det hvis dem har gjort sånnt: “Heeey vettø ka? Æ har spist ØYA! Og TUNGE!”

-“Føsj! Ikke meninga vi ska SPIS ØYA, BALLA, HUD OG TUNGE ASS!”

-“Nei…”

 

Kan ettåringer ta seg en fest? Oh, like sure yeah they can! The milkey w@y! Every DAY!

Even inviterte søte Mina på partey beybey i dag. Først bød han henne på fiskepinner med ris og amerikansk blanding. Så tok det av i stua. (Innlegget inneholder redigerte screenshoots fra you tube)

 

Disse småttisene tar seg ofte en fest. Alene, eller sammen med tiny friends. Og gjett om de kan både å danse og headbange, noe så inni fantasiverden awesome ☆

Og det er da rom for litt usjenert flirting, også. “Mina fina, du vet jo at vi skal gifte oss om 18 år. Få en suss da!” -“iiik neeei! Dette skal du få jobbe for i flere år, din o’boy!”

 

Moderne baby’s vil gjerne ha youtube på festen sin.

 

De elsker å ta en fest med disse rare, fargerike minidamene….  “Yooooo I’ll tell you whatIwantwhatIreallyreallywant so heresthestoryfromatoc….!”

 

Og rocker wild thing til Men without hats med “safety dance”. Hippie er jippi!

 

Han her funker også. Men Eminem, du kan ikke måle deg med…..

 

…disse to gutta! Mina er nok for tiden myyye mer interessert i disse to elektriske dude’sen, enn stakkars lille sjanseløse Even..

 

Vet dere hva? Jeg, Helene, synes et babyparty med disse to goklompene, er mye gøyere enn å gå ut i byen der jeg bor. Sorry folks, det er mye mer liv og latter i disse to superstars”n!

 

Og de trenger bare melk å drikke!

 

Yeah! Babyparty rocks! Vi voksne kan gjøre mye for å piffe opp babyfesten. Mamman til Mina er alltid med på sprell. Hun må være en av de beste, vakreste, kuleste mammaene i hele verden. Alltid barna først, ytterst måteholden med alkohol, og med livserfaring nok til å berike en samtale på genuin måte.

For vi voksne skaper stemningen. Da er det allright at man klaffer innen kjemien omkring de små.

 

Mina fina, du er heldig som har Monica til mamma du. 

Vi møttes for første gang på barselavdelingen, Innherred sykehus, 2014. Det er litt over et år siden. Trebarnsmoren Monica har vært gjennom noen tøffe og ekstremt utfordrende tak, med alvorlig fysisk sykdom, og en fantastisk stå på-vilje. Hun er et slikt menneske som man får energi av.

Tenk hvis vi skulle hørt på alle ryktene om hverandre, Monica… Jeg er så stolt av at vi ikke er slik. At vi valgte å bli kjent med hverandre og tenke sjæl, heller. For jeg kjenner deg nå. Og du er ei skikkelig tøff og sterk dame, som kun fortjener det beste. En mamma som er med på alt som gjør barna glad. 

Vi kommer nok til å lage mange slike sammenkomster for barna. Ikke bare for Mina og Even, men også for Mathias og Michelle. Marcus blir kanskje med innimellom, han også. Men han er Monica’s eldste, 15 år og altfor cool for oss hehe. 

Herlige, veloppdragne, morsomme tre ungene til Monica.

Jeg gleder meg til mer babypartys og kids happy times!

Vi kjenner mange med barn, og er kanskje allerede mer enn nok sosiale. Men bor du i Trøndelag, og mangler lekevenner til barna dine mens du tar en kaffe med foreldrene: heihei, her er vi 😉

Nå er jeg klar som et egg for morgendagen. Uka mi ble litt forskyvd, og det bloggervjuet jeg skulle gjøre onsdag, skal jeg endelig gjøre i morgen. Det ligger en historie der, som jeg skal få æren i å få ta del i. Dere også.