Andrea Karlsen er mellom 12 og 14 år gammel. Det er Saltouka i Trondheim, noe hun har gledet seg til lenge. Turntrening og sosialt samvær. Men hun ligger alene igjen på skolen der turngruppen fra Frøya bor denne uken. Den lille jenta bare ligger der. Kjenner en tidlig angst herske. Hun tør ikke være med de andre. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Toget bringer meg fra Trøndelags bygder og gårder, innover mot Trondheim’s asfalt og folkemenger. Limp bizkit roper inn i øret mitt: “Keep rollin’, rollin’, rollin’, rollin’!” og jeg kjenner jeg er spent som fy. For etter et halvt år med chatting skal jeg endelig møte Drea Karlsen. Bipolare Drea overlevde nok en tung vår og sommer. Det er nemlig høsten og vinteren som løfter denne dama.

Jeg “roller”meg gjennom byen. Snubler over en broderlig kompis. Inne på burgerking får man underholdning av en høyrøstet ung herremann med sterke meninger uttalt med bred og finere bydialekt. Helt på andre siden av byen blir jeg sittende foran samme fyr. Ila, here I come. For jeg skal møte bloggeren Drea Karlsen på fotofagskolen. 

Det er sjeldent du møter en 26åring som framstår så samlet og modent som Drea, som bestemte seg for at hun ikke kunne hete Andrea lenger for noen år siden. Så hun byttet og forkortet. Finpusset seg selv til Drea, som moren hennes alltid hadde kalt henne likevel.

Bloggeren, som ble pokerentusiast etter at hun var med som blogger i PokerNM,  kan si ting som: “I’m a doer! Talk the talk, and do the walk!”

Hun har minglet med Oprah, Marcia Cross, Kirsten Bell, Julianne Moore, Kate Blanchett, og Ethan Hawke. Turen med Hans Erik Dyvik Husby omkring i USA i februar 2015, passet midt i blinken for Drea. Det er en verden hun trives i. Der passer hun inn, med sunn galskap og lånte smykker verdt millioner. 

Lille Vilja, mamma Drea’s skatt, kommer til verden 1.februar i 2009. Når Drea Karlsen snakker om jenta si, er det med en dyp og ugrunn mammakjærlighet. Hun elsker sin datter høyt og hellig, og er så god ei mor for henne som hun bare kan.

Hun sitter foran meg og rett og slett imponerer ei midtitredveberte. Snakker om andre bloggere i positiv og respektabel forstand, mens hun forteller om alle de intellegente forfatterene hun mener ruver på blogg.no-lista.

Dette er bloggeren som bølget omkring 2.plass på blogg.no, da bloggerene fikk den store skattesmellen. Skrivetalentet Drea begynte å blogge da hun var 16 år. Det startet med bloggshop. Hun solgte parykker og det hun kaller dilldall, på nett. Det var en 200 lapp her, og 300 kr der, forteller hun. Ei jente på 16 år må nok ved alle tilfeller veiledes og læres opp innen økonomi. Men ingen var der for å vise henne. Hverken hun eller de omkring henne tenkte over at det måtte betales skatt. Tiden gikk, og bra blogging bringte henne høyt opp på blogg.no-lista, en kort stund før hun skiftet over til eget domene. Da hadde hun fått så mye gratis at hun hadde mistet oversikten.

Men det var ikke lov å ta imot noe gratis. Det skulle hun nå smertefullt erfare. Overskriftene informerte hele landet om den store skattesmellen.

-“Jeg husker ikke hvor mye, men det var masse penger. Flere hundre tusen…”  Knekken var et faktum, og hun flyttet tilbake til Frøya der hun vokste opp. Hun behøvde en fast jobb nå, og med sin teft for ord fikk hun raskt stilling i Hitra-Frøya, en lokalavis der hun kunne bruke sine skriveferdigheter. Starte på nytt. 

Men nå begynte en ny epoke i Drea’s liv. Hun hadde lenge visst at hun har diagnosen bipolar. Men i 2012 blir hun innlagt ved psykiatrisk avdeling for aller første gang. Senere har hun skildret verden sett med ubeskrivelig triste øyne, på bloggen sin. Hun er nær ved å gi opp. 

-“Det er rart å tenke på i ettertid at jeg kunne dødd. For det var jo det eneste jeg ville. Det naturlige for meg var å dø..”

Hun fortsetter:

“Bipolag er snedig. Den pågår hver dag i både positiv og negativ retning. Det positive er at man får sykt mye innsikt, at man er reflektert, produktiv,  og at man har en annen forståelse for mennesket. Det negative er at når man er nede for telling, blir man altfor observant på seg selv. Man overanalyserer og grubler på om det man gjør og sier er normalt eller ikke.”

 Mens Drea snakker, tenker jeg, wow… denne unge dama er gamlere i topplokket enn ti år eldre meg.. For jeg har jo denne diagnosen selv.. 

 Årene har ruslet og passert 20 for et par år siden. Et minne presser på. Han som skadet henne for livet, han som Drea har fortrengt i flere år. Helt siden hun var ei 17 år gammel uskyldig jente der ute på Frøya..

Der er som om hun står ved siden av seg selv når hun forteller om voldtekten. Den forbannede opplevelsen som hun delte offentlig inne på sin blogg Drea Karlsen i fjor. 

-“Jeg er ødelagt. Det er noe som er fucka.., han ødela noe i meg”

Mannen hun forteller om, mishandlet henne seksuelt på det aller groveste, og hun forteller om minutter i skrekkslagen angst. 

Jeg spør henne hvordan man overlever en voldtekt. 

Drea svarer: “Fortrengning. Jeg fortrengte det i flere år.” 

Han har ødelagt viktige deler av livet, som den unge damen aldri kan få tilbake. Men hun kunne ta tilbake sin verdighet gjennom å være åpen om det inne på bloggen sin. Hun tenkte nøye gjennom det før hun gjorde det.

Men nådeløse er de og lavt synker de.. Ja, nemlig; nett-trollene som kommenterte på historien om voldtekten. De som måtte hakke løs. Kalle Drea feminist, (som om det var noe galt i å være feminist), og prøvde å så tvil om hun virkelig hadde opplevd en voldtekt. 
 

Gikk det inn på deg, Drea? Spør jeg

-“Nei langt fra. Ikke i det hele tatt faktisk. Altså, jeg har måttet forholde meg til så mye dritt opp gjennom årene, at til og med ikke dette gikk inn på meg. Jeg gjør sånn: svarer de. Så svarer de bullshit, til jeg ikke gidder mer, så tar andre over kommentarfeltet og forsvarer meg. Derfra får folk bare drite seg ut.

Hun kom inn på fotofagskolen i Ila, Trondheim i 2010. Men livet tårnet seg. Høsten 2015 begynte Drea her ved den samme fotofagskolen. Fremtiden er lysende klar: Hun skal bo i USA og jobbe som fashion-fotograf.  Jeg tror henne. Har sett bildene, og er mildt sagt begeistret over det jeg ser hun kan. 

På skolen kaller de henne “Duracell” og “Turbo”. Slik er det å ha bipolar. Det er ikke stress. Det er noe annet knallbra.

“Vi tar 10 kjappe spørsmål, Drea, eller hur?” Hell yeah, denne dama er et ja-menneske med selvtillit, uten at selvfølelsen alltid henger med. But, oh, she’s a doer.

1. “Veska di inneholder?”

-“Headset, Det Nye, HMkatalogen og Lipgloss.”

-“….hmh, Det Nye?” Sier jeg -“Ja..” sier hun. -“Pgr av intervjuet med Sophie Elise?” Spør jeg. “Mhm” svarer Drea. 

Det hele ender med at snille Drea gir meg bladet, siden hun har lest det, og ikke jeg. Tusen takk, Drey key, klart vi må lese om flotte, smarte Sophie Elise. 

2. “Du sier du kjøpte det for å lese på flyet i går, hvorfor satt du på det flyet?”

-“Fordi jeg hadde vært i Oslo på fotoshoot, tok bilder av Lene Alexandra.”

3.”Hvordan opplevde du å ta bilder av henne?” 

-“Det var veldig morsomt. Hun er ei hyggelig dame, og vi kom godt overens.”

4.”Hvordan er vennene dine?”

-“Har ingen. Neida. (stillhet..)  …eller på en måte er det litt sånn. Ikke helt som før. Man er travel. Vennene mine er veldig forskjellige.”

5. “Drømmetypen?” 

-“Høy, snill, men og litt streng, god humor, sjarm, alle blir kjekke med sjarm, kjemi…”

Jeg viser henne bilde av Tore Valstad, som jeg skrev om i “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie. Drea har ikke lest den enda. “En sånn en? Han er høy..” 

-“Ja. En sånn en” smiler Drea.  

….Tore!!! 😉

6.”Har du grønne fingre?”

-“Nei. Kaktuser dør…”

7.”Beste butikken?”

-“Bik bok. Billig, og de har klær som holder formen”

8. “Hvilket blogginnlegg er du mest stolt av?”

-“Edru på nattbussen, da det er bra beskrivende.”

9. “Vil du ha flere barn?”

-“Ja og nei. Vet ikke.”

10. “Hvor er du om 10 år?”

-“I USA, der jeg jobber som famous fashion photographer, u know.. så klart!”

Og hva Drea Karlsen og jeg har pønsket ut NÅ?? Ja det får dere vite allerede i morgen. Ingen tvil om at jeg bare mååå samarbeide litt med denne superdama!

De neste kveldene skal jeg lese Det nye, og blogger på senga! Drea sin, Sophie Elise sin, Charlotte79 sin og aspergerinformator sin. 

For Drea har jo rett. Inne på blogg.no ruver noen sabla bra skribenter. Okay så ser de bra ut. But that’s not it: de kan skrive også! Og slikt er braincandy.

 Les Drea Karlsen’s fantastic blogg      HER

Jeg holder min lille babyskatt hjemme fra barnehage til han er nesten to år. Dette fordi jeg heldigvis har muligheten til det, og fordi jeg mener at han iallefall ikke tar skade av det.

Men jeg må følge han opp. Har selv jobbet i barnehage, og vet hva han går glipp av dette året i forhold til stimuli av finmotorikk og grovmotorikk, dersom jeg ikke tar tak i dette og hjelper han. Jeg forbereder ettåringen min før høstens barnehagestart.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva angår finmotorikk, trener vi for tiden på tegning og matspising. Det å holde i blyant, og det å håndtere skje og gaffel. 

I en barnehage kommer Even minstemann til å lære seg en verden med babyregler omkring leker. Jeg prøver å lære han om individuelle behov. Stort sett leker vi fritt, og helst tonet inn etter hva han styrer. Jeg prøver å ikke styre leken for mye. 

Men innimellom driver jeg med små input. De andre barna i barnehagen kommer om noen måneder til å gjøre opprør, slå eller bite dersom Even tar fra dem lekene, slik han liker så godt å gjøre. Så jeg demonstrere for han at det er jeg som holder på med denne legoen dere ser på bildene her, at han ikke får ta de fra meg. På denne måten blir han bedre vant til å vente på tur, og vil forstå bedre disse uskrevne barnereglene i barnehagen til høsten.

I begynnelsen funker det ikke helt etter planen ….

Det testes…

 Og det triumferes.

Men etter en ny runde med lek og moro, setter jeg denne grisen på parkeringshuset. Jeg forklarer han at den grisen skal stå der.

Even står en stund og respekterere det. Så blir fristelsen for stor. Han tar opp grisen og holder dem litt mens han ser på meg. Jeg sier: “Men jeg satte den der fordi jeg ville den skulle stå der..”

Da setter han den på plass igjen. Jeg klapper med hendene og gir han masse ros for det.

Nå som jeg holder barnet mitt hjemme det første åren han kunne gått i barnehage, sørger jeg for mange trilleturer. Friskluft skader ikke en liten tassi.

Jeg lytter til musikk og henter inspirasjon under åpen himmel.

Så er vi i gang igjen. Lille vennen vil gjerne ha mamma helt nede på gulvet. Og han får tilfredsstilt spenningsfølelsen sin ved å leke spøkelse, borte bø og kom og fang meg.

Skal man være hjemme med barn på denne måten, må man være aktiv voksen, og stimulere barnet på en måte som er gunstig for det. Det er en form for balanse mellom kos, aktivisering, stimuli og random lek.

Det kan gå hektisk for seg.

Min lille venn er en luring. Dette, og det at han er glad i å danse, er noe jeg følger opp. Humor og dans anser jeg som to positive egenskaper hos han, derfor lar jeg han danse til variert musikk, og lure meg trill rundt så han har noe å le av. 

Han liker å late som om jeg skal å få noe, for så å trekke det tilbake før jeg får tak i det. Dette er visst revnende gøy. 

“Versegod mammaaa..”

“Køddaaa”

Han skal også lære seg å dele oppmerksomhet, så jeg trekker meg tilbake noen ganger. Det er helt ok å sette i gang en aktivitet, for så å liste seg litt unna en stund. Han skal lære seg å leke alene også. 

Tidlig trenger de grenser, de søte små. Even lærer seg mye om hvordan ham ikke får lov til å slå eller bite. Og han har en storebror som vi nylig har veiledet litt innen dette. For de hadde det jo så gøy der satt i sofaen og Mathias smådyttet Even på tull. Nå har han sluttet med det, for vi forklarte han at Even kopierer atferd.

Det er en familiebarnehage jeg kommer til å søke Even inn i. De sier de blir like glad i dem som om barna er sine egne, i den barnehagen, og jeg kjenner at jeg gleder meg. For det er noe spesielt med det å sende søte lille goklompen sin rett i andre voksne sine hender. Media belyser mer og mer hvorfor det heller lkke bør være enkelt, og som mor er jeg en løve. Ingen rører mine skatter, og jeg vokter dem som om denne løvemamman var dragen i den store hulen.

Derfor var det lettende å høre om ekstra strenge politkattester, små forhold og grundig oppfølging i denne barnehagen. 

Utpå våren skal vi mye ut å leke. Jeg innrømmer det, lek er ikke akkurat det beste jeg vet, men jeg har et ansvar for å bringe barnet mitt velstimulert og trygt fram mot barnehagestarten til høsten.

Flere har etterlyst bok. Dette er kjempehyggelig, tusen takk. Det gjør meg rørt og glad at så mange har uttrykt at de liker måten jeg skriver på gjennom det halve året jeg har blogget. Takk for reisen. Jeg er klar for mye mer, og det vet jeg dere også er.

Så definitivt håper jeg at jeg en vakker dag får gleden av å skrive bøker. For i meg bor det både en forfatter, skribent, frilanser, poet og en blogger. Jeg greier ikke la være. Klarer ikke å slutte. Jeg består av ord og grammatikk, og fungerer best når jeg har skrevet lange blogginnlegg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Disse 9 sanne fortellingene skrev jeg i fjor sommer, og utover høsten. De er å finne i arkivet fra juni 2015. Det gjør også hodet mitt ryddigere å skrive en tekst, det være seg et dikt eller ei låt.

Jeg både poengterer og presiserer at alt er ok med meg den dag i dag. At jeg lever et lykkelig og sosialt liv som mamma til mine to barn, og at alt gikk bra til slutt. Belyser også at min barndom var trygg og idyllisk, selv om jeg senere skulle oppleve utfordrende og traumatiske ting. 

Jeg leter fortsatt etter Anna Larson, som tok vare på meg i Stockholm for 18 år siden, da jeg var på rømmen. Kanskje kan denne bloggen en vakker dag føre meg til henne. 

Jeg har nøye tråkket stien opp blogg.no-fjellet. Skrevet og forfattet, tatt bilder, laget tekster og skrevet rim. Det er det jeg kan best, og det er det jeg vil jobbe med. Det faller meg naturlig, og jeg har vært ivrig på å skrive siden jeg lærte meg min første blyantstrek.

Nå er jeg her. Åpner matpakka mi og jafser i meg, mens jeg puster inn norsk fjell-luft her oppe på bloggtoppen. Var det opp til meg; I’d be here to stay. For det er alle skribenters drøm å nå ut til så mange med sine skriblerier. 

Dere ble kjent med tøffe Tore Valstad i fredagens “Den åpne kisten: en sann historie om mobbing”. Nå bringer natta oss over fra helg til mandag, og jeg er klar for ei uke med nye historier.  

I morgen blogges det fra Trondheim by, my darling town 😉 Skal opp om få timer, så god natt fjellheim, daler og byer. 

Hammeren banker hardt. Dommen er tydelig og klar: Vi er TELEFONAVHENGIGE. Alle som en. Et steg inn på en Netcombutikk, og du er hekta.

(Bare et lite huebilde: Se for deg, året er 1987, og folket er telefonhekta. Køer utenfor røde telefonkiosker, og ved de grå hustelefonene…  Back to now:)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi går skjelvende forbi bøker i bokhandelen med titler som “Digital demens”, og tør ikke kjøpe boka i frykt for den store fæle sannheten: Du er HEKTA HEkta hektaaa….  Og det er ikke bra for barna dine ☝

Men hey! Stopp en halv! Er jeg hekta?

Ok. Da vil jeg ha et ord med i laget før vi starter behandlingen. For hvis JEG er hekta på en alt i ett-duppedings i år 2016, hva var de voksne folka i stedet hekta på på åttitallet DA tro..?

Skal vi se. Ingen google. De hadde leksikon. Brukte tid på å bla opp der hvis de lurte på noe.  Ånei. Feil bok. Sette på plass den store tunge boke, finne riktig bok,  sette seg på stompen og prøve på nytt.  De satt og skravla i noe som het “telefonrør”, mens de surret krussedulleledning og tegnet krusseduller. De var også ganske avhengige av vekkerklokker. 

Jeg vil ikke egentlig påstå at pappa var “avhengig” av det store videokameraet. Men han filmet bursdager, turer og sammenkomster, og så tittet vi på det etterpå. Jeg vil ikke påstå at mamma var avhengig av fotoapparatet heller. Men hun tok bilder, for så å kjøre til sentrum for å levere inn den derre lille fotorulldingsen. Ei uke senere kunne hun spent hente bildene. Kan ikke si vi var avhengige av det, men vi brukte en del tid på å sette inn bildene i fotoalbum. Skulle vi dele, måtte vi kopiere. Back to the photo-shop. 

Mamma bestilte klær på Ellos og sånnt. Hun var heller ikke avhengig av det, heldigvis, men det tok litt tid: Først bladde hun gjennom katalogen. Så skrev hun på noen linjer det hun skulle ha, med kodene hun fant i bladet. Så satte hun seg i bilen igjen. Det ble postet et brev, og noen dager senere: ut en dør, tut og kjør, hente klær i all slags vær…

Regningene skulle betales, ja gjett om det tok tid. Kjøre til banken, betale, kjøre tilbake…

De leste aviser i timesvis. Det var hverdagskost.

Når musikk skulle kjøpes, måtte man i butikken, eller bestille. Dette tok masse tid.

Apropos brev: jeg KAN påstå at jeg hadde en avhengighet: nemlig brevskriving. Hver eneste måned skrev og mottok jeg flere titalls brev med alle mine spennende brevvenner. 

Ingen stod med hammer og dømmende dom den gang da. Ingen beskyldte de voksne for at de ga barna for lite oppmerksomhet fordi de tok bilder, satte dem i album, brukte tid på å kjøre til fotobutikken, banken, butikken eller postkontoret (eller Gud forby: ikke hadde bil og måtte gå…)

Barn trenger ikke oppmerksomhet kontinuerlig.

De trenger å bli sett, ja. Det trengte vi på åttitallet også, men jeg tror vi ville vokst opp til å bli noen ufyselige vesener dersom vi var tilvendt en ufravikelig form for oppmerksomhet. 

Vi tålte at mamma brukte tid på alle “ærendene” hun hadde å utføre da hun satte seg i bilen. Ja vi tålte tilogmed at pappa leste avisen i dyp konsentrasjon. Ble jeg “sjalu på avisen”…? Hæh? Sjalu på pappa’s aviser? Kremt nei! Jeg lekte med vennene mine, og hadde det kjempebra. Eller vi satt og hørte fredagens topp 10 for å ta opp musikk. Vi skrev brev og var ute i friskluft og løp i skauen for å finne kongler å lage pinnedyr av.

Vi tålte at pappa filmet eller tittet i leksikonet. Vi tålte at han betalte regninger også.

Nei jeg kan ikke påstå at vi barna led under våre foreldre’s avhengighet av banken, Ellos, fotoapparatet, videokameraet, vekkerklokka og leksikonet.

Nå til dags er det pent lite igjen av 80tallet og hvordan de gjorde hverdagslige nødvendigheter. Likevel hersker den hersketeknikken som går ut på det dobbltsidige, hvilket betyr at samme hva du gjør av to valg, er det ikke bra nok. 

Det er bare det at det ikke finnes særlig alternativer. Vi har stort sett et valg: å bruke telefonen. Likevel ser vi den svære pekefingeren ruve over oss: fyyy! Du ser på den lille tidbesparende telefonen din igjen! Du er hekta

Nei for fader ta! Jeg er såvisst ikke hekta! Og barna mine får oppmerksomhet i akkurat like store og sunne doser som jeg fikk på 80tallet!

Jeg betaler mine regninger, men jeg bruker ikke plenty tid på det som før i tiden. Jeg filmer og tar bilder, og nå til dags går det fort. Jeg googler kjapt det jeg undrer på, i stedet for å bruke unødig tid på å sitte og bla i alfabetisk leksikon. 

Og hva gjør jeg med all den tiden som telefonen gir meg mulighet til å spare? 

Bruker den på barna mine, og venner. Fordi internett gir foreldre av 2016 bedre muligheter til å være sosiale, på flere nivå.

Så når jeg betaler regninger, lytter til musikk, setter på vekkerklokka eller googler: screw “phone addiction”, jeg gjør alt dette med god samvittighet 😜

Kjære kjære lesere..

Dere har delt innlegget om Tore Valstad 4093 ganger i skrivende stund. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dere har kommentert utelukkende støttende, og for hvert ord han leser, renner tårene i frie strømmer.

Jeg følger opp. Har fått meg en supertøff kompis for livet. Vi snakker på telefon og vi chatter.

Dette er en offentlig takk til dere, fra Tore. Han sier han kjenner seg ydmykt takknemlig og overveldet. Han er tom. “Helene, jeg er så GLAD!” Sier han, med bristende stemme. 

Håper dere er klar over hva dere GJØR NÅ FOLKENS 😢😊☺ Vær stolte av dere selv. For alle de som leser og kommenterer innlegget “Den åpne kisten, en sann mobbehistorie” , er i ferd med å gi denne mannen all den støtten han fortjener.

Dere lager tidenes plaster for han, og pakker inn en sliten kropp i et ullteppe som varmer og smelter bort en vond gammel isklump. 

Hverken han eller jeg trodde dere kom til å ta ham så varm og hjertelig imot. Vi gråt og vi lo, og hørte musikk mens jeg noterte på mine originale A3-ark. 

Jeg kan ikke vente med å ta meg en fest med denne herlige fyren! For en gave:  den COOLESTE kompis du bare kan tenke deg! Vi skal skåle i kaffe og pils, tute og le, og feire plasteret og ullteppet bigtime!

Så dere: TAKK, TAKK, INDERLIG TAKK, først og fremst fra en overveldet mann i Malvik, som egentlig bare forventet seg mer mobbing. Netthets denne gangen. Slik ble det altså ikke. Tenk at han var villig til å ta sjansen på å dele dette med oss likevel..

Men også takk fra meg, skribent av forbipolene. For jeg er sprekkeferdig av stolthet over den omsorgen og medmenneskeligheten dere viser han nå. Dere driver å reparerer et utslitt hjerte her i kalde nord. 

Denne bloggen er utsiktstreet i Sheerwood woods. Her inne skrives det innimellom om samfunnets medaljebakside. For jeg mener det er av våre erfarne livslevere vi LÆRER. Og jeg har selv stått nederst på rangstigen flere ganger her i livet. Dette er jeg så glad for. For jeg er blitt klokete vis av det.

Og jeg bygger heller ei kul hytte her oppe i Sheerwood-treet mitt, enn et slott med falsk fasade. 

Klumpen i halsen sitter. Og den skal få sitte. Jeg er målløs av respekt og beundring for fantastiske Tore Valstad, som i går lot meg skrive hans forferdelig vonde historie om hvordan han helt siden han var 7 år ble mobbet, trakassert og utsatt for psykisk terror.

En skulle tro det var kun barna, dette, som gjorde den lille skolestarteren’s hverdag utrygg. Men slik var det ikke. Det hadde vært ille nok, det. Likevel må man desverre meddele at læreren hans var med på mobbingen, han også. Man kan spørre seg hvorfor det skulle være så vanskelig for læreren å sette grenser for en rampete guttegjeng på 3-4 stykk. Jeg ville VALGT det, ville ikke DU?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

 Vi må holde fokus nå, med alle blikk i landet rettet mot mobbingen som i disse dager avsløres i media og nettkok. Vi vet jo det har pågått mobbing. Men nå får vi åpne historier. Og flere vil komme.

Jeg har andre innlegg “på tunga”, av andre karakterer og temaer, i dag som de fleste andre dager. Men nå har jeg en slags dag i stillhet. Stillhet for Tore. For den stakkars jenta som døde som følge av mobbing nylig. Tretten unge år. Lyset slukket i henne for lenge siden. Nå er hun altså, …død. Hun ble fratatt resten av livet sitt til evig tid. Det er ugjenkallelig. 😢

Respekt for den stakkars mamman, som hadde kjempet i flere år for å redde det kjæreste hun hadde, og som ble den som fikk skylden for alt av det offentlige etterpå. Tanker til Line i Malvik, som kjempet utslitt og syk, og vant mobbedommen mot Malvik kommune. Nestekjærlighet for familien hennes.

Selvfølgelig skal vi GRÅTE MED DEM. Ja, det er klart VI SKAL GJØRE OPPRØR: FOR VI SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN URETT SOM IKKE RAMMER OSS SELV! NÅ! NÅ skal vi riste vett i politikere og kommuneansatte i skoler og psykiatri: faglitteraturen SKAL SKRIVES AV MOBBEOFRENE! Det er DE som er EKSPERTENE. 

Ok nå er jeg sint! Ikke en eneste lærer til i dette landet skal slippe unna med uaktsom atferd som kan føre til død.

Vi er LØVEMAMMAER OG LØVEPAPPAER,

…tror dere som styrer dette landet at vi virkelig finner oss i kommuner som anker mot våre ofre som en etter en kommer til å vinne fram i retten, som vår nydelige Line? 

Tror dere faktisk at vi finner oss i at lærere ikke tør å stanse mobberene, men heller legger til rette for dødelig psykisk terror mot våre barn, slik Tore opplevde? …uten å miste lærerstillingen sin?! 

Tror dere vi har glemt at vi lever i det som skal være en trygg nasjon i følge menneskerettene, og godtar et “hjelpeapparat” som svikter omkring ei, syk av mobbing, jente på 13, slik at staten indirekte er med på å myrde et barn??

Er dere virkelig så blåste, at dere tror dere kan desperat og stupid forsøke å skylde på den sørgende mamman til jenta, en mor som i årevis har kjempet for sin fortvilte lille skatt, FORAN ØYNENE PÅ OSS LØVEFORELDRE???

ALDRI!

Et eneste ord: ALDRI! 

Vi kommer ALDRI til å godta det

En dag stillhet for englebarna i hinmelen. Guttene og jentene som tok selvmord før de rakk å begynne på ungdomsskolen. Barna som døde av sykdom de fikk av psykisk og fysisk tortur og terror. Jovisst kan jeg kalle det tortur og terror: Watch me! Våkn opp! Barn som dør.. voksne som blør eller dør, av en traumatisk barndom…, hva er det du som politiker SITTER OG KALLER DET SOM DREPER BARNA VÅRE?

Ingenting annet enn mine barn og nærmeste, og denne respektfulle stillheten betyr noe for meg i dag.

Vi må fortsette å holde fokus. Det må ha ulmet under overflaten. For Tore og jeg visste ikke om Line’s sak da vi i oktober startet denne ferden mot åpne hav. Flere tusen slike historier ligger fortsatt under Norge’s overflate og ulmer. Hvorfor skal vi godta at våre høyt elskede mobbeoffer i dette land stadig vekk få alle’s øyne rettet mot seg i klasserom og skolegårder, gymgarderober og på internett? Vi må bidra til at fokuset skifter nå. Blikkene på skolene skal rettes mot alle som forsøker å stjele et annet liv med mobbing. Vi lærer barna våre å ikke stjele blyantene fra hverandre. Vi må lære dem at dersom de FORSØKER Å STJELE ET LIV, er det DE som får øynene på seg. Ikke mobbeofrene.

Nå sprakk noen bobler i dette land, og et strengt nasjonalt blikk er rettet mot mobbing. Hold fokus og ikke vik med øynene.

Vi voksne har tenkt å gå foran som forbilder, ikke sant? Slutte å baksnakke andre foran barna. Slutte å dømme hverandre, slik at barna lærer bedre oppførsel.

Når du nå vet at denne trangsynte og dømmende atferden vi voksne har, føres over til mobbing som dreper barn, er ikke det nok til å begynne å ta ansvar? Slutte å rakke ned på andre så barna hører og lærer, og heller lære dem folkeskikk? ….dersom den folkeskikken kan redde liv…?

Jeg har ikke ord for hvor fortvilet jeg ble i går, av å høre hvordan Tore har hatt det. Særlig også fordi jeg ikke helt greide å nå fram med mine ord da jeg så gjerne ville forklare han at den tankegangen om han selv som mobberene prentet i ham, er feil. At HAN ER KJEMPEKUL! HELT RÅ! Inni meg raser jeg mot mobberene, særlig fordi de ikke sluttet i voksen alder heller. Tore er min kompis om han vil. Ja, jeg ville føle meg beæret dersom jeg fikk bli kjent med en slik genial musiker som han.

Dere deler innlegget i mangfold. Og dere kommenterer. Jeg er så innmari STOLT av alle dere som gjør det akkurat nå. Fordi jeg vet at han trodde ingen ville bry seg.  Han ville bare bidra med åpenhet. 

Det langstrakte land er tilsynelatende enige i EN ting: Alle politikere, lærere og helsefagarbeidere som ikke TAR GREP OM, OG ANSVAR FOR, Å STOPPE ALL MOBBING, DIREKTE OG INDIREKTE, 

….HAR HERVED SPARKEN.

Det er nemlig vi løveforeldre som har ansatt dere for å veilede, lære opp og sikre barna våre de timene vi ikke får være til stede. Fra lærerkateteret, på helsearenaen eller fra politikerstolen: gjør du ikke jobben vi ansatte deg for å gjøre, gir vi deg sparken.

Hilsen løvemamma og resten av løveflokken, i dyp respekt og medfølelse. 

Ps: Du som blir mobbet. Ikke gi opp. Og aldri aldri gi deg! Du er den som skal vinne denne triste kampen. Og du er ikke alene. Vi slår ring omkring deg. Hele landet koker i empati. For deg. …og beundring. For deg.

Hvorfor Monica og jeg ser så serious ut? Jo DET skal jeg fortelle dere…

Vi sitter her og vrir oss i fortvilelse, grøss og gru.

Det hele startet da vi kjørte forbi Hommelvika. Jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte spørre:

“…eeh æsj. Monica… E det du som …kremt..?”

Monica: “..hæh? Åja, nei det e sånn gammeldaws flæskesvær. No kjenne æ det æ å! Æsj stinke fjøs! Vil itj ha mer æ no!”

Vi begynte å snakke om WHY WHYYY vi spiser grisehud som har rullet seg i skiten sin. Ja vi nærmest rappet:

-“….sterilisere dem den grisehuden??”

-“Enn dem som spise BALLA da! Yøøøk!”

-“Dem spise det sekkert fordi dem vil ha oppmerksomhet”

-“Ja, like this: Æ har spist BALLA!!” …liksom!”

-“Ja dem snakke alltid om det hvis dem har gjort sånnt: “Heeey vettø ka? Æ har spist ØYA! Og TUNGE!”

-“Føsj! Ikke meninga vi ska SPIS ØYA, BALLA, HUD OG TUNGE ASS!”

-“Nei…”

Kan ettåringer ta seg en fest? Oh, like sure yeah they can! The milkey w@y! Every DAY!

Even inviterte søte Mina på partey beybey i dag. Først bød han henne på fiskepinner med ris og amerikansk blanding. Så tok det av i stua. (Innlegget inneholder redigerte screenshoots fra you tube)

Disse småttisene tar seg ofte en fest. Alene, eller sammen med tiny friends. Og gjett om de kan både å danse og headbange, noe så inni fantasiverden awesome ☆

Og det er da rom for litt usjenert flirting, også. “Mina fina, du vet jo at vi skal gifte oss om 18 år. Få en suss da!” -“iiik neeei! Dette skal du få jobbe for i flere år, din o’boy!”

Moderne baby’s vil gjerne ha youtube på festen sin.

De elsker å ta en fest med disse rare, fargerike minidamene….  “Yooooo I’ll tell you whatIwantwhatIreallyreallywant so heresthestoryfromatoc….!”

Og rocker wild thing til Men without hats med “safety dance”. Hippie er jippi!

Han her funker også. Men Eminem, du kan ikke måle deg med…..

…disse to gutta! Mina er nok for tiden myyye mer interessert i disse to elektriske dude’sen, enn stakkars lille sjanseløse Even..

Vet dere hva? Jeg, Helene, synes et babyparty med disse to goklompene, er mye gøyere enn å gå ut i byen der jeg bor. Sorry folks, det er mye mer liv og latter i disse to superstars”n!

Og de trenger bare melk å drikke!

Yeah! Babyparty rocks! Vi voksne kan gjøre mye for å piffe opp babyfesten. Mamman til Mina er alltid med på sprell. Hun må være en av de beste, vakreste, kuleste mammaene i hele verden. Alltid barna først, ytterst måteholden med alkohol, og med livserfaring nok til å berike en samtale på genuin måte.

For vi voksne skaper stemningen. Da er det allright at man klaffer innen kjemien omkring de små.

Mina fina, du er heldig som har Monica til mamma du. 

Vi møttes for første gang på barselavdelingen, Innherred sykehus, 2014. Det er litt over et år siden. Trebarnsmoren Monica har vært gjennom noen tøffe og ekstremt utfordrende tak, med alvorlig fysisk sykdom, og en fantastisk stå på-vilje. Hun er et slikt menneske som man får energi av.

Tenk hvis vi skulle hørt på alle ryktene om hverandre, Monica… Jeg er så stolt av at vi ikke er slik. At vi valgte å bli kjent med hverandre og tenke sjæl, heller. For jeg kjenner deg nå. Og du er ei skikkelig tøff og sterk dame, som kun fortjener det beste. En mamma som er med på alt som gjør barna glad. 

Vi kommer nok til å lage mange slike sammenkomster for barna. Ikke bare for Mina og Even, men også for Mathias og Michelle. Marcus blir kanskje med innimellom, han også. Men han er Monica’s eldste, 15 år og altfor cool for oss hehe. 

Herlige, veloppdragne, morsomme tre ungene til Monica.

Jeg gleder meg til mer babypartys og kids happy times!

Vi kjenner mange med barn, og er kanskje allerede mer enn nok sosiale. Men bor du i Trøndelag, og mangler lekevenner til barna dine mens du tar en kaffe med foreldrene: heihei, her er vi 😉

Nå er jeg klar som et egg for morgendagen. Uka mi ble litt forskyvd, og det bloggervjuet jeg skulle gjøre onsdag, skal jeg endelig gjøre i morgen. Det ligger en historie der, som jeg skal få æren i å få ta del i. Dere også.  

Bloggshouts er digg, hva? Det er effektivt, og både spennende og morsomt. Men slik moro koster penger. Akkurat i det du bloggshouter for å promotere dine innlegg i hva enten det er Nettavisen, Side 2, Side 3 eller Blogg.no’s offisielle side, kan du catche mange lesere. Personlig mener jeg du på den arenaen også bør bruke en viss overskriftbalanse. Altså: ikke irriter dine lesere med usanne, pompøse og latterlige overskrifter, i forhold til selve innholdet i publiseringen din. 

Dersom du skal skaffe lesere på andre måter enn bloggshouts, må du piffe bloggen din så bra, at den riktig frister. Du blir mer avhengig av fargerikt godteri-fenomenet.

I dette innlegget kommer jeg til å være i faresonen for å gjenta meg selv litt dratt ut fra min tildligere publisering “10 råd til bloggere, og andre nysgjerrige”. Dere er herved advart.

Jeg vil starte med noe grunnleggende. Og selv om det kan virke weird, dette rådet, er det viktig for hvorvidt du har troen på deg selv eller ikke. For det ER noe helt naturlig riktig i Loven om tiltrekning. Likt tiltrekker likt, også når det gjelder tankene dine. Dine tanker er en del av en magnetisme, og nei, det finnes hverken noe sim salabim eller overnaturlig slags hokus pokus ved dette. Selv har jeg testet ut dette i over et tiår, og det fønker som fy.

Tenker du at du har få lesere, er det hva du får. Hver tanke er en ureligiøs “bønn”. Tenker du at du får høyt lesertall, får du det da? Nope. Fordi du skal tenke NÅTID, siden likt tiltrekker likt. Du skal ikke kjene på at du FÅR høye lesertall. Du skal tenk at du allerede HAR høye lesertall, nå. Ellers skyver hjernen din dette foran seg.

Og det er ikke tankene som tiltrekker seg likt. Det er energiene av følelsene tankene dine gir deg, som leverer deg varene. For å få dette til, er det som om du må snu noe stort som ruller en retning, til å rulle den andre veien. Ta i bruk affirmasjoner. Skriv disse tre setningene på et papir, og les dem til deg selv i speilet hver morgen og hver kveld:

1.Jeg skriver nå en sabla bra blogg.

2.Jeg har nå høye, stigende lesertall på min blogg rattata.blogg.no (regner med du skjønner selv at du skal fylle inn ditt bloggnavn og fjerne rattata)

3.Min blogg, rattata.blogg.no leses nå av flere tusen fornøyde lesere.

Universet’s naturlige energiflom gir deg dette tvert du er i stand til, og villig, til å motta det.

Bilder. Bildene dine bør vises, og de bør være bra. For å oppnå respekt hos din publikumsskare, kan du f eks satse på kreativitet framfor kroppsfokus. Jeg lover deg at verden er klar for det ekte, det sanne og det naturlige, nå. Og ikke skjemm ut barna dine. Ei heller familie og venner. En annen side ved dette, er nemlig at leserene tenker sjæl. De vil reagere på bloggoppførsel som de kan tenke seg irriterer dine nærmeste. Og ikke heng ut noen, hold anonymitet over en lav terskel.

 Alle temaer og sjangre du kan blogge om, går an å pakke inn i pen kvalitet. Og hva er kvalitet? Bra kvalitet fødes alltid av en original hjerne. En som gir blanke i om dette passer alle. En som vet at verden består av 100 % befolkning, og at det alltid vil være slik av f eks 60 % liker publiseringen, mens 40 % ikke liker den. Vi er individuelle. Det vil alltid være noen som vil mislike det du blogger om, og måten du blogger på. Men du vil kunne treffe langt flere i hjerterota. Bruk DIN stil. Det er DIN blogg, ikke noen annens.

Gjør bloggingen så spennende for deg selv, at det vises på innleggene dine. Da vil du med tiden ikke behøve bloggshouting for å komme deg opp og fram. Spør journalister om råd, og se inn på blogg.no’s Toril’s bloggskole.

Unngå den klovnehatten er du snill. Noen bloggere blir desperate, og pøser på med disse bombastiske overskriftene sine, som catcher mange lesere den dagen. Og neste dag. Kanskje en hel uke. “Og etterpå ble det stilt…”. De blir til klovner, som må ta klovnehatten på og slenge ut useriøse lureoverskrifter, for å på en ufin måte fange skandalepublikumet. Vil du få fram den siden hos leserene som gjør at de trykker seg inn på dine innlegg for å få seg en god latter av alt det teite og desperate du legger ut?

Eller vil du bruke tid på å bygge broen “tillit”, og ønske velkommen til ditt publikum inne på din originale mesterverk-blogg?

Vær tålmodig. Du er løven som ligger og venter på the right move fra Sebraen. Close enough. Ready.

Flere bloggere legger ut innlegg der de forteller sine lesere at de mangler både blogginspirasjon og ting å blogge om. Ja, noen går til og med så langt som å spørre leserene sine om hva de vil at h*n skal blogge om. “Kom med tips” roper de ut til dette langstrakte land. Stillheten er ekkoet de aller fleste av dem får tilbake fra høye fjell og dype daler. Vi er nordmenn som vil ha kvalitet for penga. Internett koster penger. Tid koster penger. Ikke gi dem bim bam bus. Make us proud…

Du jobber i media. Du publiserer. Du skriver. Du tar bilder… Du skal fange interesse.

Se for deg forsiden i dagens VG: “Kjære lesere. Vi søker gode råd og tips fra DERE til hva vi skal skrive om i tiden som kommer. Det holder ikke lenger med tipstelefonen. Vi aner ikke hva vi skal skrive om nå. Vi har en sånn derre inspirasjonsløs periode nå.” .

Vi ville tenkt at den redaksjonen må skifte sånn derre karrierevei. Tvert.

Du skal ikke søke utover etter ideer. Du skal sette igang ide-tannhjulet i hjernen din ved å ta i bruk andre teknikker. Aerob-friskluft-boost, er en av dem. Det å røre på kroppen ute i friskluft. Jogging eller gange, med eller uten musikk på ørene. Ta med noe å notere på. Dette er enkel meditasjon. La tankene danse ivei. Ikke styr dem. Bare gå eller jogg. Stol på deg selv.

Men. I det daglige, ikke stol helt på deg selv. Har du, som jeg gått forbi boka “digital demens” i bokhandelen, men øynene knepet igjen? Vi vet jo så altfor godt at vi alle er noen digitale demenser i år 2016. NOTER ideene dine. Selv har jeg selvfølgelig rotet bort den ene notatboka mi i all min digitalitet.

Rediger. DU er den eneste redaktøren inne på denne bloggen (dere, hvis dere er flere) Se gjennom det du har skrevet, og rediger ikke bare skrivefeil, men balansen i setningene’s ordlegging også. Etter du har publisert innlegget, kan du også lese igjennom og se etter skrivefeil. Jeg finner som regel litt å rette på da også.

Dersom du ønsker å følge rådet med å kommentere på andre sine blogger, vær så snill og les det du kommenterer først. Ikke bare skriv “Fine bilder. Du er velkommen innom bloggen min”. Bambus. Jeg opplevde å få en slik kommentar på et innlegg av svært alvorlig karakter…

Du har det ikke travelt. Har du et ferdig innlegg kl 23.55 på kvelden, kan det fort forsvinne i mengden over natta, dersom du legger ut det nå. Du kan jo vente til i morgen. Lesertallene telles opp kl 24.00 likevel. Starting all over again. Dette gjelder ikke dersom du allerede har en horde med faste lesere nå.

Så poster du det på facebook. Gå til innlegget. Trykk på det. Så presser du på den store “del-linja”, og velger deretter “kopier”.

Nå skal du dele den på alle blogg-sidene du selvfølgelig er medlem av inne på facebook (Ikke? Søk “blogg”, bli medlem. Del) 

Det finnes plenty forum du også kan dele på over nettet.

Tilbake til selve bloggingen. Å blogge variert kan lønne seg. Treffe flere av det mangfoldige publikum. Skaff deg et godt rykte, og la klovnehattene ruve i andre terreng. Det er et godt tegn dersom folk formidler til deg at “de ikke er noen typisk bloggleser, men at, DIN blogg, den leser de. Da vet du at du er i ferd med å skape din egen originale arena her inne i bloggverdenen.

Mens du skriver innlegget, trykk på “lagre som utkast”. Du vil da få tilbud om å redigere innlegget. Du kan velge å la være, og ta pause, eller fortsette senere. Ikke sitt og riv deg i håret, som jeg gjorde da jeg mistet store deler av den ene sanne heksehistorien som jeg skrev på, i fjor sommer. Grrr.  Lagre, lagre og atter lagre, underveis mens du skriver.

Apropos pauser. Hjernen din trenger pauser i det meste. En pause behøver ikke bety søvn og hvile. En pause er avveksling og variasjon. Så hjernen ikke kjeder seg. Og da mener jeg pauser mens du skriver lange innlegg. 

I løpet av dette innlegget har jeg tatt 4 slike pauser. Dette er også for å “slå flere, og viktigere, fluer i en smekk”, enn bare bloggingen. 

Mange av oss bloggere har barn..

Dette året er jeg hjemme med lille Even. Han begynner først i barnehage som toåring, til høsten. Barn trenger jo virkelig å bli sett, det vet vi alle. Men de skal også lære seg å leke i fred og ro alene. Vi vil jo ikke oppdra barn som får oppmerksomhet kontinuerlig. Men dersom de søker det, bør de få det. Og de bør i tillegg bli oppsøkt i leken og sett, også når de ikke søker det. 

Det viktigste innen dette med kombi blogging og barn, mener jeg, er at barnet skal føle seg sett. Så jeg tar pauser på opptil 20 minutter innimellom. Lar hjernen fokusere på ballspill, tegning, biler og lego. Jeg tar penn og papir med meg, for nye ideer til innlegget kommer garantert i pausen. Ettåringen min får tilfredsstilt behovet for at mamma ser han og aksepterer han, og jeg blir mer kreativ som blogger.

Studerer du? Ta bloggpause for å studere. Jobber du hjemmefra? Svitch over til den jobben en stund. Har du husarbeid å gjøre? Ta en titt på mitt forrige innlegg, og gjennomfør en kåkshining. Gå en tur. Ta en telefon. Det er mye du kan pause med.

 Dersom du nå mener du har en så kvalifisert blogg at den er verdt å brenne for, så ikke tenn kun en fyrstikk. Tenn en fakkel. Tenk stort. Selv har jeg ingen grenser. Inne på min forbipolene.blogg.no kan du finne bloggervju av Nils Gunnar Lie inne fra TV2-lokalene, samt bloggervju av Morten Ramm og Einar Tørnquist. Samtidig har jeg skrevet to sanne historier om to vakre sjeler som tok selvmord i ung alder.

Jeg går alltid rundt med nye ideer og bloggplaner. Men det kan være lurt å holde dem for seg selv, for det finner blogg-copycats. Og da er det ikke lenger “ditt”.

“Bloggervju”? Ja. Min egen oppfinnelse. Bloggervju. Den lille avisen min er stor nok for great ideas. 

 Du kan altså nå ut til flere ved å pakke pent inn seriøst alvor, i god humor. Lesere vil ha balanse.

Har du spørsmålsrunde, dokumenter spørsmålene og vis frem. Det hersker en viss useriøsitet over 30 spørsmål ingen har sett, besvart på video. Det er riktignok lov å finne på spørsmål selv, men hey… kremt… assosiasjoner: jenterom/gutterom, parodieringer, pinky winky .

Snakk om bloggen din. Altså, skap et knallprodukt først. Så kan du snakke om den. Fortell om den til butikkansatte, under mingling på fest. Skaff deg et visittkort med bloggadresse og et fancy bilde. Nei. Ikke  s å n n  fancy. Ikke lettkledd. Tenk mer kreativt, publikum vil ikke føle at du undervurderer deres intellegens.

Bestill klær og luer med rattata.blogg.no på. Nei, for blonde svingende; ikke “rattata” ….  skriv forbipolene, du. Nei for hvite. Eller, jo, for søren… 

Håper du er fornøyd, og at noe kan komme deg til nytte av dette. Blogging er kjempegøy i min Heleneverden. Og slik skal det være: morsomt. Hvis det ikke er det; gjør det morsomt. Hvis det fortsatt ikke er det…. finn på noe annet 😉

som dere ser, er ikke konkurranseinstinktet min helt komplett velutviklet. Her gir jeg jo bort alle tipsene mine, slik at dere andre bloggere kan fyke forbi meg. What the …   så blindt blondt..!? Neida. Jeg er fornøyd så lenge jeg får skrive. Og DET er det som bør drive deg: interessen du legger i bloggen din som gir den kvalitet, og ikke tull og fjas. For meg er det skrivekunsten. For deg, kanskje matlaging? Interiør? Barneoppdragelse? Musikk? 

Uansett: skap nytt, AND DO IT YOUR WAY, ellers blir du lei 😉

Mvh forbipolene Helene.

Ps: ….og husk å VISUALISER. (Google will tell you)

Rusk. Støv. Barn eller ei: leker/rot. Du er human being, du som jeg: vi blir snåle i hue av too much sånnt. Man kan kjenne seg ukonsentrert og mer misfornøyde generelt. Derfor skal jeg prøve å samle noen forbipolene tips her.

Personlig er det to grunner til å shine kåken regelmessig. 1: hjemmerenslighet og hygiene. 2: Huehygiene. Nattesøvn vasker ut avfallsstoffene i hjernen din, du vet det? Resten av huehygienen og dens trivsel, er ikke bare næring, positive tanker og kroppslig renslighet. Det er også et ryddig og någenlunde rent miljø omkring sansene dine.

Hvis jeg er litt deppa, er kåkshining og/eller et varmt bad det beste jeg kan gjøre for å muntre opp meg selv.

Såh. Innimellom braker det løs, ikke sant? Hver dag, sånn ca, eller hur? Har du barn: hver dag. Enslig barnløs: Ved hver vennesammenkomst. Samboer: Spørs hvilken type person, det gitt.. Jeg skjønner selvfølgelig at du som har unger, liker å få barna med på opprydningen. Dette innlegget er myntet på de som finner seg selv midt i et rotete flekkekaos, og er alene om opprydningen der og da.

Uansett! Det har braka løs. Hybelkaninene danser salsa, og flekkene er nådeløst mange. Rotet gjør hodet ditt rimelig fjernt og opphakket. Det skal shines. Og det er mulig du hater det. Slapp av, du skal leke nå. Husk at hjernen rydder seg selv samtidig som du jobber med ryddingen.

Du trenger: Våtservietter, omkring 10 kr pakken. Billig universalspray, og et eller annet humør. Surt eller happy, begge deler funker. Sint rydding gjør deg glad.

Men først: ta en kaffe. Drikker du ikke kaffe, drikk grønn te eller noe med sukker i. Koffein fønker best.

Mens du drikker, helst kaffe, kan jeg vise deg dagens shining på stua. Sammen med kjøkkenet tok det 20 minutter. 

Før: her hersket rusk og flekker dere ikke ser på bildet. Even på 1 år hadde akkurat sovna, og jeg klødde meg i huet og letet etter to fjernkontroller. Det var bare å sette i gang the shining.

Etter:

Ok. Først må det ryddes, sant. Utstyr deg med en pose og en skål/kurv. Skal det ryddes lego? Ha kjapp kastekonkurranse mot deg selv innimellom, så du ikke går lei. Kast dem oppi legokassa så fort du greier. Legoworkout. Gjør det samme med de andre lekene. Pælm alt søppelet du finner i posen, og alle hjemløse tingtang i skålen/kurven.

Du er vel bestevenn med våtmoppen, du også? Jeg og..  Men nå skal vi svikte den. Den behøver ikke vite det, og merker det ikke i skapet. Ta ut våtservietter i to større bunker, og tre som du legger under de to bunkene som holdpåplass. Trykk det på moppen, spray på universalspray, og vips: Billig minivåtmopp.

Dette går du kjapt over gulvene med.

Bruk våtservietter til å sveipe over flatene. 

Kjøkkenet bugner og geiper mot deg. Du skal geipe tilbake og hive deg rundt. Har du ikke oppvaskmaskin, legg hele oppvasken i bløtt. Nå. Kjapt. Hell oppi vaskemiddel. La ligge. Du med oppvaskmaskin vet hva du har å gjøre. 

Bruk vårservietter på flatene her også. 

I søpla: legg hele søppelposerullen nedi søppeldunken, slik at du kan trekke ut en ny pose av rullen tvert du knyter sammen den stappfulle fysj fysjen. Så slipper du å bruke et minutt på å finne i ny pose vettu 😉 Renholdere gjør dette tidbesparende trikset.

Nå kommer moroa. Du skal smårydde og dekorere. Det er lov å dekke til rot med f eks er sjal eller et hånkle. Dette er eyecandy. Du skal gi hjernen din fred, så litt tildekt rot her og der gjør susen. 

Men åh! Du finner et favorittplagg med tyggis på. Få det plagget inn i en brødpose, og legg det i fryseren. Resten tar du senere, som er følgende: pirk av den stivfrosne tyggisen, og legg i zalovann i en halvtime. Så: pælm i vaskemaskinen. Hvis ikke plagget må vaskes for hånd da.. 

Å dekorere:

Våg å være kreativ på din måte. Synes du det er pent, er det pent, for svarte. Det gjør ingenting om Magda og Berthe i syforeningen ikke synes det er vakkert. Da er det jo bare just some luck at dette er ditt hjem, hva? At du bor her og ikke dem. De har garantert noe hjemme hos seg som du ikke liker. Du finner ikke stilen din ved å stivfrossent tenke på hva alle andre synser og mener..

Tør du å være barnslig? Gjøre barnet inni deg glad? Barna sover, du kan tyvlåne lekene dems vet du. Har du ikke barn? Kjøp deg noen leker, for svingende. Du er vel tante/onkel? Kjenner noen barn? Du kan få brukte leker ned til 10 kr stk. Leker er stchilig! 

Jeg har flere ganger fått hørt av en glisende Mathias om morgenen: “…nemmen! Mahahahamma! Har du LEIKA DÆ?”

Sjekk ut disse tøffe hestene! Gjør seg DØNN på stuebordet. Låner disse for kvelden, jeg!

En tigerbamse med telefon, knallfint stilleben! Muntrer opp stua. (Bare le. Jeg flirer jeg også ☺)

Moderne komfyrer lar seg pynte for kvelden. Det går fort å plassere et eller annet på den kjedelige tomme plata. 

Tenk lettvindt. Hvorfor stryke den duken, hvis DU, som jo er den som bor der, synes den er ok? En dame i vennegjengen kom med et kjempetips en gang. Sjekk denne da: Hun hiver dukene hun skal bruke, i vaskemaskinen sammen med det som skal vaskes. Så legger hun dukene på bordene, og glir fort over med hendene. De tørker seg fine der. Slipper du den strykinga, vettu..

Du uten oppvaskmaskin, kan vel vente med den vasken litt, eller? La den bli enklere og mer medgjørlig. Lytt til musikk mens du vasker, eller prat i telefon med noen på høytaler? Bare hold den telefonen unna vaskevannet.

Vil du være mer pirkete og nøye her og der i kåken? Bruke mer tid?  Husk eddik i varmtvann og svamp på badet, salmiakk i vann på vinduene og billig barberskum på kjøkkenskapfettet.

Sett deg ned. Klapp deg på skuldra. Kjenner du den enorme forskjellen hjernen din prøver å si deg at den merker? Det er mer luft å puste i nå. Bedre luft..

Shining kurerer det meste. Kjærlighetssorg? Shine! Bare deppa? Shine! Rastløs? Shine! Ukonsentrert? Shine! Shine! It’s better than wine!