Vi skal lage guttenes livrett; pannekaker og bacon, og super duper pappa Tore kommer til dekket bord kl 17.00. En fin overgang for Mathias, som skal til pappa i kveld.
Så kommer bloggeren Havacariina.blogg.no, Hava og kjæresten Simen, på besøk kl 18.00. Vi gleder oss til besøk av hjertesøstertantedatter og den koselige typen kommer hit til lykketoppen. Vi har hatt kontakt siden i fjor sommer, da vi for evig og alltid falt pladask for de to unge, som allerede har opplevd altfor mye.
Kosesøndag er best når lørdagskvelden ble brukt til litt shining, og vi kan rulle rundt på gulvet i pysjer så mye vi orker.
Men nå må vel pannekakerøra trylles frem. Og denne gangen skal jeg ikke gjøre det jeg gjorde da Mathias var 4 år og vi skulle bake.
Mathias knuste et av eggene nærmest perfect done, med bare noen eggeskallflak oppi bollen
-“Sjå her, Mathias, ska æ vis dæ kåss det gjøres!” sa denne mamman, og tok fingersats. Nå skulle jeg lære ham å knuse egg! Yeah!
….og sølte eggutover benken, nedover skapdørene og utover gulvet..
Damned. Vi glemmer aldri dette. Hverken Mathias eller jeg. Like lite som vi glemmer dette:
Mathias og jeg gikk tur og skulle ned en gjørmete bakke bortom der vi bodde før. Dette var vel et års tid før jeg ble gravid.
-“Forsekti no Mathias! Ikke ramle nedi den bakken her no, det e glatt!”
Og hvem datt? Denne mamman her, som resten av turen gikk med jakka omkring livet fordi hun hadde bukserumpa si full av mistenkelig og uidentifiserbar gjørme.
Mathias er vant til å riste på hue. Pappan hans skulle en gang vise ham hvordan man hamrer spikrer uten å få blåneggel.. Trenger jeg å fortelle mer. Ok. Pappan fikk blåneggel, gutten greide seg fint
Vi kan like gjerne gi opp dette. Mathias har god karma, og er stor sett bedre enn oss foreldrene i det meste. Even kommer til å le så han rister opp gjennom årene av disse to klovnene.
Ha en nydelig søndag videre. Her står ei spennende uke for tur, og i morgen skal jeg endelig møte hun jeg trodde var et nett-troll, da det viste seg at det var JEG som var bloggtrollet.
I dag slo jeg til med smoothie- tager-hva-man-haver.
Og jeg hadde: Chiafrø, Udo’s choice-olje, hvetergress, paprika, agurk, spinatblader, ruccola, appelsin, eple, gulrot og nøtter.
Det med “tager hva man haver” stemmer forresten ikke.. Hvis jeg hadde putta oppi “hva jeg haver”, vel.. rømme, melk, glutenfri pasta, kylling, fisk, havregryn. Nei takk. Ellers takk.
The green smoothie OG denne detox-teen… Veldig vanndrivende, og ja: bidrar til sjarmen med tarmen. Så jeg må passe meg. Jeg inntar jo lithium fordi jeg har bipolar 1. Da må jeg passe på væskebalansen og kroppens rensesystem. Så det er nødvendig med en liter vann sammen med all denne supermaten. Jeg kan ikke bli dehydrert. Etter en times tid: enda en liter vann.
I tillegg bør jeg holde meg unna chlorella, da dette renser i overkant mye for en som går på disse medisinene. Spirulina-inntak en måneds tid innimellom, går fint, siden denne heller mer mot det næringsrike. Den renser også, men ikke i like stor grad som chlorella.
Hvordan merker jeg en slik supermat-periode etter 2 uker?
Jeg blir en morgenkvikkas. Energinivået holder seg jevnt utover dagen. Huden våkner til liv (Jeg bruker Body shop sine ansiktsmasker disse grønne periodene, sea clay og tea three. Heller ikke sponset her. Er i det hele tatt ikke sponset for noe foreløpig.) Jeg konsentrerer meg bedre, og kjenner meg lettere til kropps og sinns.
En morgen med Even er alltid koselig. Mens mamma heller i seg det grønne skvipet, spiser han fullkorn polarbrød med deilig leverpostei.
Og til dessert, frukt og grønnsaks-biter (litt appelsin, agurk og eple) pluss disse smoothiebitene.
Etter frokost: en liten stund foran Pippi Langstrømpe sine gøyale påfunn, før vi braka løs med dans og lek på gulvet.
En periode med green on me, merkes godt kjenner jeg allerede nå etter 2 uker. Nå står våren snart i spring, og det passer meg meget godt. Jeg skal jogge meg mot sommeren og spise sunnt og grønt i takt med alle spirene som titter frem etter hvert.
Hvorfor?
Fordi jeg har bipolar 1, og bør holde kontroll på det hodet denne bipolare hjernen skal ta i bruk. Jeg må tenke over hva og hvordan jeg spiser. Alt henger sammen, og jeg må innimellom ta i et skippertak for å rense opp i systemet.
Ja, jeg kan spise litt junk og kaker innimellom. Dette er ingen diett. Men jeg ønsker også å tilføye min normale hverdagskost oljer, alger og hvetegress, for å booste meg selv.
På stranda kan jeg godt sprade rundt med naturlige store former. Og jeg har ingen badevekt. Det er ikke utseende dette handler om. Rent bortsett fra at det er digg med en frisk hud som gløder.
Dette handler om hodet mitt, først og fremst. Energi og konsentrasjon.
Babytøfler, flaskeforkle, skåler, duker, skjerf, armbånd og broderibilder, er bare en brøkdel av hva hun får til.
Silje tar gjerne på seg oppdrag.
Send henne melding på facebook: Brustad Silje , så blir du tatt godt imot. Eller send henne melding på facebooksiden “Håndarbeid/broderier”. Ønsker av moderne urban style er også velkomne.
Lykke til videre med de tøffe tingene du lager, søs. (Måtte bare skryte litt av deg.)
Det er natt i Trøndelag. Klokken to legger en mann ut på en spesiell ferd. Han har lang vei å gå. Nedover de svingete veiene mellom Meråker og Stjørdal, kommer han trampende med bestemte skritt. Han er 52 år, og har fått nok. I nattemørket tar han avgjørelsen: han er ferdig med å bli tråkket på. Så han tråkker tilbake. Hodet er klart og tydelig. Han er ruset på amfetamin, og har målet klart: i natt skal han gå de 5 milene til Stjørdal, og sånn er det. Det nærmest raller i natta av bordet han banker i.
Klokken 11.00 på morgenen er han framme på trappen til en kompis, som titter ut av døra, og sier: “Jøss. Tor anders. Så sliten du ser ut…”
Ferden er fullført. Broer er brent. Og han liker duften av den røyken.
Jeg har visst en stund at jeg skal skrive Tor Anders (62) sin historie. Det er meg en stor ære, å få skrive om denne fantastiske kunstnersjelen, og jeg gleder meg. Solen og soppene på det øverste bildet er tegnet av han, og nederst i dette innlegget finner dere et lite galleri med noen få av Tor Anders’ mange kunstverk.
I 1954 blir en liten gutt født i Trøndelag. Han får navnet Tor Anders Hegseth. Den lille babyen befinner seg i den eneste tiden som skal være fredelig i hans liv. Bittelille kroppen trenger all den barselhvile han kan få.
Tor Anders beskriver en vakker fasade. Fint hus, bærbusker, drivhus, blomster og potetåker. Problemet var bare at inne i dette barndomshjemmet bodde en mann som minnet mer om Dr. Jekyll og Mr. Hyde, enn en far. En slags psykopat, klin umulig å ha som pappa. Siden Tor Anders kan huske, vanket juling i form av grov vold, og en mor som aldri trøstet han. Da pappan var bortreist som den anleggsarbeideren han var, hadde moren fyllefester. Omsorgssvikten var et faktum, og den kom fra alle kanter.
Den rask sinnstemnings-skiftende faren hans, hadde brennevinsapparat i kjelleren. Nabokallene var med og spleiset på dette illegale opplegget. Siden det var forbundet med stor skam på bygda dersom dette brennevinsapparatet ble avslørt, var konene til nabomennene svært vennlige og medgjørlige mot Tor Anders sin far.
Dette betydde i praksis at foreldrene hans kunne behandle Tor Anders akkurat som de ville, for så å si til naboene at -“Ikke hør på han Tor Anders, han tuller så mye. Han er en liten raring som fantaserer mye.”
….hvilket igjen førte til at lille Tor Anders ble mobbet uten at noen grep inn. Alle var med på det. Faren er død nå.
Grov vold. Mobbing. Fyll. Hva mer kunne lille gutten tåle?
Han måtte tåle en ting til. Ei greie som med årene utviklet seg til å bli uutholdelig. Og som heller ikke gikk an å avsløre, siden han aldri ble trodd likevel.
-“Jeg skriver på ei bok.” Forteller den kloke mannen. Han som hjelper meg med det, gråter mellom linjene. Boken er en del av en traumebehandling som har pågått i 2 år.” får jeg vite.
Og jeg får vite så mye. Så mange detaljer, at jeg gråter jeg også, i all verdighet for ham som gikk gjennom det.
I alle de år har han ruset det bort.
For det skjedde mer da faren var borte, forteller han om. I årevis ble han seksuelt misbrukt. Da faren var hjemme, fikk han juling og høyst skiftende sinnstemninger å forholde seg til. Da faren var bortreist oppstod andre typer monstre, noe så aldeles uutholdelig å takle for Tor Anders.
Han forteller detaljene i boken sin. Er ikke helt klar for det enda. Og det han fortalte meg i dag, respekterer jeg å holde tett inntil mitt hjerte så lenge jeg lever, samme hvor meget av det vi kan lese i den kommende boken hans.
-” Denne gangen får dem MIN historie.” forteller mannen som gang på gang er blitt utsatt for grove rykter. Usanne som trollgullets dom.
En 13 år gammel guttunge får nok. Inni ham bæres det på år med nedverdigelse og juling. Dette blir for tungt for så unge skuldre. Han makter ikke mer nå. Sniffingen er en deilig flukt fra alt dette vonde. Og der vil han bli værende.
Inne i rusens fortrengende verden. Endelig en mor som trøster han og holder omkring han. Hun heter Narkotika, og hun er kommet for å bli. Være der og hjelpe han gjennom dagene i 45 år. Hun er dødelig, men det var på mange måter de voksne gjennom barndommen også. Og hun her, hun trøster og bærer, iallefall, og omfavner ham med nåler og utstyr i 40 av de 45 årene.
70årene’s drugs and even more, and more, tok slutt. Narspillene sluttet på morgenkvisten, de også. Men ikke for Tor Anders. Dette kan vi forstå, ikke sant. Han kunne ikke våkne opp til alle traumene. Greide ikke face hukommelsen sin. Ikke enda. Please, ikke enda…
I 1979 blir Tor Anders far til en sønn, som den dag i dag gjør han svært stolt. Han stråler opp i det han snakker om han. Han har nemlig skikket seg bra, utdannet seg til kokk, og gitt han et barnebarn. Han er veldig glad i både sønn og sønnesønn, og jeg får mine tanker. Beundrer dem, hele familien. En familie som har reist seg og hevet seg over rykter og fordommer. Jeg kjenner at jeg gleder meg på deres vegne.
I jungelen av år med rus, greier Tor Anders å utdanne seg til gourmet kokk. Han klarer å jobbe, også. Kunsten han produserer, får vinger. Sprer seg utover land og strand. Alle vet om “Tor med blyanten”. Sønnen er vakkert merket for livet, med sin fars nydelige tegninger som tatoveringer.
Vi kommer innom disse forferdelige ryktene.
-“En gang ble jeg dratt inn på lensmannskontoret, anmeldt for voldtekt. En kvinne var klar i sin sak: jeg hadde visstnok voldtatt henne. Jeg var ikke bare beskyldt. Jeg var anmeldt.”
Jeg forstår fortsettelsen. For denne mannen kjenner jeg. Han hadde aldri i livet greid å gjøre noen noe slikt. Alle som kjenner han vet det.
-“….det var bare det. At akkurat den dagen dette skulle ha skjedd, denne såkalte voldtekten, satt jeg i glattcella i Trondheim for besittelse av hasj.”
Slike, og flere forvrengte rykter, nådde lokalbefolkningen, og denne mannen med dette levde livet, ble vant til å bli tråkket på.
Han kjørte seg selv hardt. En gang var han våken i 12 døgn i strekk. En kompis tok bilde av han.
-“Da så jeg ikke akkurat fresh ut.” Humrer Tor Anders.
Han var som regel i psykosens forvrengte virkelighet. Forteller at telefonen kunne ringe, så snakker den til han: “Haha! Snåling! Idiot!” Så kunne det komme tekstmelding: “Ta tlf da for faen!” Han ler: “Den hadde ringt likevel, men jeg ble usikker på om den ringte fordi den snakket jo til meg.
Det var vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Tor Anders måtte flere ganger ta på folk som satte seg ned ved ham, og hvis han kunne kjenne dem med hendene, sa han: “Åja. Du er her ja. Da kan jeg snakke med deg.”
Under en trip dekorerte han toalettveggene til en kompis. Tett i tett med detaljert og vakker kunst. Morgenen etter ble kameraten svært overrasket da han skulle ta morgenstellet sitt.
Så kommer dagen da Tor med blyanten bestemmer seg for at nok er nok. Han brenner broene mellom Meråker og Stjørdal, og det tar ham 8 timer med naturlig stahet.
Perioden som kommer bor han i en køyeseng på stua mi. Ja du leste riktig. På min forbipolene stue. Der satt vi og skravlet mens Tor Anders tegnet. Og jeg prøvde å ikke legge meg så mye borti hans rusproblemer. Året var altså 2006, 3 år før jeg ble mamma for første gang. Selv slet jeg ikke med rus, men det kunne ikke falle meg inn å dømme de som gjør det. Til det er jeg for veloppdratt innen det fordomsløse og hva angår individuelle meninger.
Men jeg visste ikke det jeg nå får høre.
-“På den tiden var vel egentlig det eneste jeg med alle kompleksene mine ville, å sette meg en overdose og bli borte for alltid. Men jeg greide ikke å snakke om det”, forteller han. Jeg kjenner tårene presse på. Visste jo at han var langt nede den gangen. Og jeg er så glad for at han sitter her foran meg nå.
Han har rusfri periode. -“Sprakk du?” Spør jeg. Han smiler og sier -“Jeg kaller det ikke “sprekk”, men tilbakefall. Kun ballonger sprekker…”
I 2012 skjer noe magisk. Tor med blyanten bestemmer seg for å brenne enda flere broer. Han aner ikke hva han går til, men han vil bli rusfri.
-“Jeg fikk ikke noen skikkelig behandlingsplass. Var vel gått ut på dato. Det virket som om de bare ville hjelpe de unge folka som de kunne forme som de ville. Ikke engang Blåkors for meg, for der hadde LAR tatt over, og jeg var ikke under LAR.
Men han ville. Han skulle. Bli rusfri. Og jobben for det, gjorde han selv.
Han fikk være på Furulund. En botrening og behandlingsplass, uten rusbehandling. Der holdt han på å dø av abstinenser. De som jobbet der tok ansvar og ringte Stjørdal kommune. Dette var ikke et sted for den motiverte mannen å være.
Veien videre gikk innom Trondheimsklinikken.
Tor Anders er i gang. Bygger seg opp, sten for sten. Med ren viljestyrke.
Han har vært deprimert siden dag 1 som nykter. Avvist 3 ganger på DPS. Men han er sta, og tenker: “Jeg skal vise dem! Skal ordne dette selv!”
Behandler i form av en psykologen han endelig får ved DPS, forteller at hun går ut i svangerskapspermisjon 2 mnd etter. Men de kan jo snakke om noe annet…
Tor Anders deltok nemlig i Birken! Våren 2013 blir det vist på TV2’s “Drømmen om Birken”. Gjennom Trondheimsklinikken ble han kjent med selvhjelpsgruppen Fire. Og derfra var veien kort til å si ja til å bli med på prosjektet. Etter et år som nykter fullfører han Birken.
Det å forholde seg til en lokalbefolkning som plutselig viste vennligsinn og støtte etter de hadde sett ham på TV, ble litt utfordrende for sjenerte Tor Anders. Men jeg vedder på at det var litt hyggelig også, gamle ørn 🙂
Han snakker om traumebehandlingen som ikke fungerer helt, grunnet manglende fagkompetanse. Om en psykiatrisk sykepleier han går til 45 minutter i uka.
-“Etter et halvår kalte hun det “rusbehandling”. Jeg måtte forklare henne at rusbehandlig og traumebehandling langt fra er anbefalt å kombineres, og at det er derfor Blåkors har traumebehandling på Bakklandet, og rusbehandling på Lade. Boka jeg skriver er en del av traumebehandlingen min.” sier denne erfarne mannen, som nok ville blitt en dyktig terapeut selv..
Han forteller videre: “For å få bukt med rus, må jeg lære å face en traumatisk fortid. 8/10 rusavhengige har traumer bak seg. Jeg skulle statistisk sett vært død 5 ganger, og at jeg sitter her så oppegående som dette, overrasker tilogmed meg. Jeg må ha en skytsengel som passer på meg.”
-“Hvis man har et rusproblem, må man slutte å lyve for seg selv. Slutte å fornekte. Si til seg selv: jeg takler ikke livet mitt pgr av rusen. Selv kom jeg til et punkt der jeg måtte innse at alle visste om mitt rusproblem. Det var jo bare å innrømme det.
Dere som sliter med rus. Den dagen dere brenner broer, vil føre dere til belønnede stier med årene. Det er dere som er ekspertene innen rus og behandling. Selv har jeg ikke peiling, og hadde jeg hatt det, og kommet meg ut av det, ville der vært en erfaring jeg hadde blitt STOLT AV å ha kommet meg utav.
Dere bærer på så mye. Del der med oss. Gjør oss klokere.
Kjære Tor Anders. Jeg er ydmykt takkmemlig får å få love til å sette ord på det helvete som du kom deg ut av. Og jeg forstår at det fortsatt pågår jobbing når det gjelder det du bærer på.
Men jeg vet. Jeg VET at du vil KLARE DET 💪
💙 👣 Her får dere et innblikk i den geniale kunsten til den eneste mannen jeg kjenner som har gått fra Meråker til Stjørdal, og syklet Birken etter 45 år med rusproblemer. Janteloven kan gå å legge seg: DU RULER OG ROCKER, TOR ANDERS 👣💙
Det var ikke meningen denne bloggen skulle helt opp til 4.plass på blogg.no-lista. Da jeg begynte å blogge, var det fordi jeg ville skrive. Jeg er ikke blant de rikeste her til lands, men jeg var og er fornøyd med det jeg har. Også det jeg har å tilby barna mine. Fornøyd med den flytende håndsåpa til 7 kr, shampooen til 8 kr, billige klær, parfyme til 39 kr, det rimelige avholdslivet og pulverkaffen til 19 kr.
Jeg er ingen glamorøs diva, og sminkepungen oppdateres kun når noe mangler. Både pappan til barna mine, og jeg ofrer bort mye annet til oss selv, hver gang barna trenger nytt utstyr. Det kan gjerne være brukt.
Miljøvennlig, brukt og billig, er helt ok i vår verden.
Vi er lykkelige folk med helt andre verdier enn det som kan telles i penger.
Dette er nok også mye av grunnene til at jeg ikke har skaffet meg en eneste sponsor, og hittil ikke har tjent ei krone på bloggen.
Ved et engangstilfelle havnet altså forbipolene på 4.plass, pgr av et innlegg. En sann historie om mobbing. Jeg skrev den for å nå ut til folk, og han fortalte den for å nå ut til folk. Jeg aner lite om blogg.no og lønn, men blir det litt lønn for det døgnet den lå innafor topp 20, så skal pengene selvfølgelig deles likt med han jeg skrev om.
Skrive, skrive, atter skrive… Det er hva jeg er født til sett bort fra det å være mamma, og det å være sosial med alle de herlige folka jeg kjenner. Ord renner i blant som en foss utav tastetomlene mine her inne på bloggen, både i rim, tekster og sanne historier. Og etterpå er det rolig i hue for en stund. Inntil nye ideer dukker opp.
…så er jeg altså bare en freak fra fortiden som er tilfredsstilt dersom jeg får skrevet. Det var derfor jeg tenkte at en blogg var riktig arena for meg.
Ja. En blogg er riktig arena for denne dama. Men jeg tror neppe en topp-plassering passer for meg.
For det siste døgnet har vist meg at jeg takler dårlig slike kommentarer som egentlig ikke er ment ille, men som kan virke slik når jeg leser dem. Jeg misforstod, og svarte uhøflig tilbake. Å bli gjort oppmerksom på det, var nødvendig. Jeg fikk snakket med henne, og beklaget på det dypeste. Heldigvis vil hun møte meg, så vi får snakket ut skikkelig, og forhåpentligvis skrive om møtet. For hun var ikke et nett-troll. Det var jeg som ble til et bloggtroll. Og jeg er ikke her for å såre noen.
At jeg svarte henne slik i kommentarfeltet, ga meg vondt i magen min, og skamfølelse.
Jeg fikk tårer i øynene ved tanke på alle kommentarene som ville kommet ved en evt topp-plassering over tid. Kommentarer som virkelig ville vært kjipe.
Her i bloggverdenen er jeg jo bare en amatør av en hippie, som egentlig hører hjemme på en batikkmønstret strand, med egendyrket mat. Jeg har ingenting glamorøst ved meg. Jeg dummet meg ytterligere ut ved å ta kontakt med hun ene som kommenterte konstruktiv og vennlig kritisk, for å takke. Og skjønte ikke før etterpå at dette blir i overkant hippie. Så det kommer jeg heller ikke til å gjøre igjen. Sorry.
Ja det er latterlig, og det er lov å le.
For i utgangspunktet er det meg revnende likegyldig hva folk mener om meg. Men når jeg har slengt et svar tilbake som mest minner om frekkhet, sliter jeg altså med samvittigheten og skamfølelsen. Helt siden tidlig barmdom har jeg bært på voldsomt stor samvittighet, og det skal ikke mye til før jeg preges av den.
Dette er som ei slags bok for meg. Vil bare skrive. Skrivingen er lønna. Jeg trenger ingen topp-plassering, penger eller status.
Så jeg legger meg til rette her nede. Jeg vil bare sitte her på bunnen og skrive, og fortsette å kjøpe billigkaffe og rimelige klær. Det var jo ikke å komme høyt opp på en liste som noensinne drev meg uansett.
En kompis sa til meg i dag: “Det er det blinde speilet dette. Vi ser ikke selv at vi virker frekk, før noen roper jorden kaller… Og vi hører og ser ikke selv det alle de andre ser og hører.”
Men jeg greier ikke å skylde på hverken speil eller diagnose når jeg tråkker i salater og sånnt. Jeg er min egen nådeløse dommer, og kanskje er det litt bra også det. Så man ikke tråkker i en salat neste gang, men går videre til å tråkke i middagen. Eller desserten. Og etter det, i skoene, på veiene og i skauen. For å trampe opp nye stier.
Så. Beklager. Jeg skal ikke gjenta salattråkking neste gang. Men så klomsete som jeg kjenner meg selv, kan det altså hende jeg tråkker i både middagen og desserten før jeg tramper videre.
I kveld har jeg lært at Harald Rønneberg leser bloggen min, at Senkveld har verdens beste oppvarmer og at Morten Ramm har blekksprutarmer.
Dette blogginnlegget er et meget spontant og gøyalt samarbeid mellom superfotograf og frilanser Odd-Rune Wang, og skribent av denne bloggen forbipolene.blogg.no, Helene Dalland.
John Brungoth ser seg ut i rommet og tar seg til skjegget. Armene halvt i kors. -“Hvem som er aller best å jobbe med av komikerene? …hmmm.. de er jo alle gode å jobbe med, men om jeg skal velge EN, ja hmmm, vel, så må det nok bli Morten Ramm. Ja for han er som en blekksprut.” Brungoth etterlikner ivrig en blekksprut med armene sine, og fortsetter: “Altså, Morten har full kontroll. Det kan være kaos, men den mannen catcher alt med de blekksprutarmene sine, skjønner du?”
Ja, jeg skjønner. Skjønner veldig godt dette. Hmkremt. Det var jo Morten Ramm som overtalte meg til å endelig få fingern utav en whereveritmightbe, og huke meg ivei til frisøren.
Jeg forteller John Brungoth om hvordan Ramm og Tørnquist tok seg tid til et sabla morsomt bloggervju høsten i fjord, og at han må hilse dem.
Om hvordan vi lo av undertegnede da Ramm sa: “Dø. Du kan’ke GÅÅ SÅNN!?! Hva ære du bruker? Ære wella?? Ja det er wella hva? Du må til frisøren”
John, du må huske å hilse han takk for tipset.
John, som dere så på Senkveld i kveld, ikke fikk kjørt seg, men flydd seg; møtte jeg onstage fra backstage etter kameraene ble skrudd av.
Vi skal nå skru tiden tilbake noen timer.
Jeg må presisere at jeg ikke er sponset. Eller på noe som helst måte fått oppdrag av TV2. Men jeg mååå bare skryte dem høyt høyt opp i sky igjen.
For denne uka er jeg nok en gang blitt behandla som den prinsessa denne hippiefreaken i bimboforkledning ikke er. Av kamerateam, produksjonsleder, klipper, og av dem alle sammen. Ikke minst av Thomas og Harald, som så hjertelig tar seg tid til så mange som mulig. Stjørdalinger: de skrøt av dere da lysene var slukket og kameraene avslått. Jeg kommer tilbake til det.
Tv2 skal jeg en av de kommende dagene skrive om i er eget innlegg. På tide folk får vite mer om hvordan de dyktige folka i plan B og i lokalene i Oslo, jobber.
Produksjonsleder Annemartha Leidland sørger for at det tikker inn ei melding tidlig ettermiddag på min telefon. Det er noen timer til Senkveld skal spilles inn. Jeg får beskjed om at hun har lagt av billett til meg, og at det bare er å hente den omkring 18.30.
Jeg skal snart entre en verden der folkene som jobber der er like naturlig halvgal som meg selv. Der det er lov å være i topphumør, og litt ekstra hyperaktivitet og impulsivitet definitivt er tillat.
Inne på Kimen Kulturhus kommer travelt opptatt, men likevel så hyggelige Leidland og trer denne over hodet mitt:
I can sure you: denne dama har alt på G, og innehaver en egen ro midt i et travelt yrke med mye å holde styr på. Kanskje har superkule hun blekksprutarmer også. Helt Ramm, liksom.
Cool og balansert fikser hun alt, iallefall. Dersom du har ærlige hensikter selvfølgelig.
Bak kiosken i Kimen står disse happy hurraguttene og tar med glede i mot en ivrig blogger. Magnus, til venstre, er klipper i produksjonsteamet. Til høyre står Henrik Faltin og sier han selger merge for kvelden.
Knall stemning allerede ute i gangene altså.
Jeg har tilogmed fått eget blogg-navn på presse-setet mitt. Snakk om detaljert og grundig opplegg.
Spent gjeng venter på favorittkara sine.
Folkens! Hils på selveste frilanser og fotograf Odd-Rune Wang. Dette er en fantastisk dyktig fotograf, og heldige jeg fikk sitte ved siden av han. Vi pratet en god del, og han hadde tydeligvis er friskt, åpent sinn, der det ikke var nei å få på spørsmål om jeg kunne publisere noen av hans bilder her inne.
Jeg er mer inne på skrivingen, og han mest på foto. Så jeg håper på fremtidige frilans-samarbeid. Virkelig, Odd-Rune, du kan dette.
Klipper Magnus ble sittende ved siden av oss pressefolk, med et humør av en annen dimensjon. Det var smil, smil og atter latter! Ikke rart kveldene blir “sene” for denne gjengen.
Ingrid Nordheim (bildet over), er en glad og munter dame som jobber som journalist for plan B, teamet bak Senkveld.
Javisst. Yeah! Dette er altså sprettalopp klapper oppvarmer Henrik Årdal (bildet over). Dere ser ham ikke på skjermen, men ååååh hva dere går GLIPP AV! For en DUDE! For en FYR! WHAT A MOOD, DA MANN!
Jeg begynner her: Tom scene ⤴
Vips. Hva var det? Vi så ham ikke GÅ inn på scenen. Vi så ei fartsstripe.. nærmest..
“BRRRØØØØL EEEY HEEYU YEAH! ER DERE KLAREE?” Tror jeg han sa.. SA? Han ropte høl i Kimen’s hue, og det var deiilig å høre på en slik cirkusartistisk sprettfigur.
På et tidlig tidspunkt forsikrer han oss om at han ikke har noen diagnose.
-“Jeg bare er sånn.”
Han tripper. Nærmest moonwalker naturlig med en rastløs kropp og er sprengende stappfullt godt humør som bare mmMmMMMÅÅÅÅHH uuuuUUUUT! Skyter t-skjorter på publikum med en, av alle ting; t-skjorteskyter, og VARMER OPP OSS. Det er som en komifilmfigur. Jeg faller for han. Altså, ikke sånn. Men jeg sliter skikkelig med at jeg nesten faller ned av stolen. Vrir meg i LAHAHATTER..
Jeg må snakke med han. Han tripper og moonwalker, og vi “står” på venstre side av scenen, nedom pressesetene. Henrik Årdal forteller at han har jobbet for Senkveld i 4 år. Men dette er ikke det eneste programmet han varmer opp for. Når vi sitter og ser Dritseint med Edel, Norske talenter, The voice, Beat for beat, underholdningsavdelingen og Tett på med Else, er det denne humorbomba som har fått liv i publikum. Det er han som viser dem når de skal klappe, og får dem med på THE GOOD WIBE, hell yeah.. Han drar frem THE CRAZY i alle, han Henrik.
Herlig gjeng dette, onstage: Odin Langbakk, Jørn Hoel, Wenche Myhre, Nummis, Rønnis og John Brungoth.
Vinneren av dialektkonkurransen ble Harald, som fikk synge med DDE.
…og spille duell mot selveste Odin Langbakk.
Men i alle forbipolente dager, jeg glemte å sjekke navnet på kameramannen som sørger for at fbvennene mine desverre påstår at de så topplokket mitt på live televisjon! Plan B, kan dere sende meg navnet, så skal jeg oppdatere her?
Crew camera, taken from behind. Hva? Sa jeg noe galt? Jeg TOK bildet bakfra…!
Stjørdalingen Erlend og kompisen tar selfies med Thomas og Harald etter liveshow.
Jeg spurte Thomas og Harald om de hadde lest denne bloggen, og Harald sa: “Ja, vet du, DET har jeg! Jeg fikk det innlegget tilsendt.”
Vi får høre at Thomas og Harald synes vi Trøndere er knakanses trivelige. De er nesten blitt invitert hjem til folk. Men det var visst kun en spøk, fra Harald.
Han musikkgeniet her sparer jeg helt til sist. Vinner av Norske talenter, Odin Langbakk, var gjest i Senkveld. Han kom sammen med pappan sin, Dag inge Langbakk. Odin var kledelig sjenert, og framstod som den rolige typen han som regel gjør. Jeg tror det var tussig for gitartalentet å følge med den rapp-liknende praten til denne slags Alfa fra Sesam stasjon typ blogger forbipolene. Sorry, Odin, jeg kan bli både intens og hyper, og jeg skjønner godt at du sikkert ville tilbake backstage og snakke med Bjarne.
Det ville jeg også, Bjarne. Så hvis du ser dette, Brønbo, så ring : 45274651, snarest.
Du er knallkul, Odin. Gleder meg til å høre deg spille mer i framtida!
Kjære lesere, dere leser innimellom trofast og tålmodig, veldig tungt og trist lesestoff her inne på forbipolene.blogg.no. Det er derfor dere fortjener muntre input av litt gal karakter. HumorNorge hjelper meg å pakk inn denne seriøse bloggen i humoristisk gladpapir.
Takk, kjære komikere! Takk, kjære herlige halvgale kreative, muntre, glade folk, som bidrar til disse viktige pausene, men sunn galskap.
Takk toppfotograf Odd-Erik Wang, det var garantert en mening farget av samarbeid, med at vi møtter på pressesetene i Kimen Kulturhus i kveld. Håper vi kan samarbeide sammen litt frilans, det hadde vært gøy!
Drea Kay ga meg bladet Det Nye. I går var det på tide å lese reportasjen om deg. Det gjorde meg både trist og forbanna, og jeg kjenner at jeg støtter deg fullt ut.
For det finnes vel ingen andre her til lands som har blitt så misforstått og nettmobbet som du, gjør det vel?
Jeg leser, at til og med enkelte i slekten din ikke greide å stå opp for deg. Du vet, mangfold er det riktige å lære våre barn. Men, nei, feigheten lenge råde..
Ja og så viser det seg at det ikke er lov til å interessere seg for flere ting heller. Du kan ikke like å pynte deg, samtidig som du kjemper for miljøvern, hva?
Folkens! Skjerpings! Hva slags headpain er det dere lider av?? Så dere kan ikke interessere dere for både golf, jakt og fiske samtidig? Liker du å spille golf, er du da for fisefin for jakt og fiske?
Du ler, og så piper du: “Neiiii, seff!”
Men for søren, det er da DET SAMME DET VEL!
Dere mobbere der ute, har dere ikke lagt merke til Sophie Elise’s gode hjerte? Uegoismen hennes? Og den genuine og originalt velutviklede måten hun skriver på??
Vet du hva, Sophie Elise? Jeg tror ikke de greier å se dine kvaliteter. Rett og slett fordi de ikke er velutviklet nok, hverken sosialt, mentalt eller empatisk sett.
De evner ikke å se at bloggen din ikke er en rosablogg, men en journalistisk sett genial og informasjonsrik blogg.
De sitter på ei berghylle der nede og greier ikke å SE DEG der oppe på toppen.
Tenk at du er så sterk at du greide å stå i slikt ondskapsfullt og sjalu haggel, dag ut og dag inn, år ut og år inn..
At du ikke ga opp. Der er jeg så glad for.
Jeg lå to plasser under deg her om dagen. Og jeg vet ikke om jeg har så lyst til å noensinne ligge på 1.plass.
For der, helt på toppen, der står ei tøff ung jente oppreist, så innmari velfortjent. Og jeg fryder meg stort ovenfor nett-trollene dine; at den fine alven du ruler der oppe.
Jeg unner deg suksess. Og vi er mange, mange som gjør det, skal du vite.
For noen år siden ble jeg skikkelig trist på dine vegne. Jeg leste et innlegg der du skrev om hvordan du mislikte deg selv, og hvor lei deg du var.
Jeg bare måtte skrive til deg. Vet ikke om det nådde fram, men jeg tryglet deg om at du måtte være så snill å bli glad i deg selv, og ikke bry deg om de slemme.
Det gleder meg enormt å se at du sakte men sikkert reiser deg. Og du, du er så flinke til å synge..
Jeg skal nok hilse fra blogger Drea Karlsen. Hun også snakker varmt om deg. Veldig mange gjør det. Og hører vi annet, forsvarer vi deg og den nydelige, fargerike bloggen din.
You rock, rock, rock!
Stå stødig. Hold fokus.
Du er en nydelig alv, og alver kan fly.
De er bare troll, og troll sitter fast i skauen.
…dessuten sprekker de i det lyset som skinner av deg.
💜💛💚💙😇 Alle hjerter til DEG, fra meg, og mange med meg 😇💙💚💛💜
Denne gangen skal det ikke handle om mobbing. Kanskje litt, det vet jeg ikke enda, men i såfall i mye mindre fokus enn “Den åpne kisten: en sann historie om mobbing”.
Vi skal reise tilbake et langt liv, for så å dra helt hit igjen. Og vi skal gjennom forferdelig heavy weather.
Også denne mannen overlevde. Ja, tenk, han gjorde det.
Ta godt og vel i mot den neste sanne historien: torsdag, om en kunstner’s tunge fortid.
Det du driver med, er i min verden aldeles ikke akseptabelt, og nå begynner det å likne på uthegning. Jeg har snakket med blogg.no om det, og følger med deg. Du er en annen blogger her inne, som til stadighet funker som både copycat og kritiker på 80 % av alt jeg legger ut. Det er ok å la seg inspirere, men ærlig talt, du har holdt på i over 7 mnd nå…
Jeg begynte å blogge i juni 2015. En ærlig blogg, fri for kroppsfiksering. Jeg ville bare skrive. Ikke tjene penger. Men skrive. Det gikk ikke lang tid før du kalte meg “gal”. Dette var på et tidspunkt der jeg fikk god og behagelig støtte av venner og bekjente, fordi jeg nettopp hadde lagt ut historien om da jeg rømte fra psykiatrisk avdeling til Stockholm, og en sensitiv historie om meg som ung jente og elektrosjokkene jeg fikk.
Du kalte meg altså “gal”. Men galskap, frøken, er det ikke jeg som driver med.
Og du; ikke tro jeg et eneste sekund ble lei meg av å bli kalt “gal” av en person som holder på slik du gjør.
Det skulle ikke stoppe der. Samme hva jeg la ut, ble du litt i overkant inspirert, og la ut omtrent det samme noen timer etterpå. Skulle jeg vise frem “my redhead days”, gjorde du det samme. Fortalte jeg mine sanne historier, gjorde du det også. Skrev jeg sanne historier om tragiske dødsfall i form av selvmord, ja så skulle du pirke borti det også.
Mine innlegg om mobbing, blir ivrig fulgt opp av deg i en kritisk tone. Veldig mange i mitt nettverk har reagert på det du gjør, og omtaler det som barnslig latterlig.
Du er her for å komme deg til dit du kan tjene penger ved å hakke på oss andre bloggere, hva?
Og hvor mange ganger har jeg ikke sett mine tips og råd gjentas i andre formuleringer inne på din blogg?
Her om dagen skrev jeg historien om en tøff mann som ble mobbet på forferdelige måter. Innlegget ble tatt så godt imot at bloggen min havner på 4.plass. Dette var både hans og min sin jobb, og jeg er stolt av han.
Og hva gjør du? Jo du håner selvfølgelig innlegget og latterliggjør det.
Og hvordan gjør du det? Jo, du legger ut en “sann mobbehistorie”, med andre karakterer enn han jeg skrev om, men som i likhet med han en gang i tiden er “en spent og forventningsfull 7åring”, og som selvfølgelig “også opplevde gymgarderoben som verst”… Synes du ikke at det er litt grovt å etterlikne en så sart historie? Vel. Jeg kjenner en som er dyktig på å undersøke kopiering og plagiat på nett, med et bra program. Du kan forvente deg at vi sjekker din blogg nøye.
….Og hva gjør du deretter? Yeah, ofcourse; du skriver et innlegg der du gjør narr av alle som ligger på bloggtoppen, fremstiller dem som dukker, og påstår at det er det eneste som skal til for å nå den toppen!
Fy, copycat!
Nå har jeg tatt imot nok dritt fra deg! Nå er det faktisk nok! Du skal blokkeres fra mitt hue, for nå begynner det du driver med å ligne på alt annet enn blogging.
Du bør lese bloggene til de som ligger på toppen av blogg.no, siden du tydeligvis ikke har gjort det. For de aller fleste av dem, er forfattere, poeter og intellegente bloggere. Se og les. Lær av dem. Måten de skriver på er trillende interessant. Og du burde la være å henge deg opp i alle andre sine “feil”, og fokusere på deg selv, dine ideer og hvorfor i alle dager du blogger. Slik som du bare svømmer etter alle oss andre som ei bitter gjedde, er jeg redd det skader et visst omdømme.
For man beholder ikke en toppbloggplass så lenge som de der oppe, bare ved å ha et friskt utseende vet du. ….slutt å heng ut folk for utseendet anyway..
Jeg er ferdig med deg, copycat. Og fra og med i kveld er du også ferdig i mitt farvann, du skal heretter blogge ut fra ditt eget hode. Jeg er opptatt, og likeså alle andre bloggere.
Som dere vet så inderlig godt og velmotakende, er dette en original blogg der jeg innimellom skrive dypt berørende og sanne historier. Både hva angår meg selv og andre. Det kan være heftig tåredryppende å lese noen ganger. Som dere også vet, pakker jeg det pent inn i humorinnlegg blant alle de publiseringene som preges av mer alvorlig grad. Dette får jeg fin hjelp til av Norge’s godhjertede komikere.
I kveld skal dere få hilse på Nummis og Rønneberg.
Kom la meg ta deg med til byen min, byen min!
Jeg venter inne på NORD universitet trafikklærerutdanningen i Stjørdal, sammen med et kamerateam som jeg bare må rose opp i skyene.
…og klumser det til med en gang, i det jeg skal forklare fine Sandra Jebsen at bloggen min er så uglamorøs at jeg tenker å skrive backstage. Ta bilde av henne også, skjønner dere? Og der kom ut slik: “Kainn æ ta bilde av dæ også? For bloggem min e itj så glammorøs chu…”
Sorry, Sandra, du er GLAM pow wow. Men det er ikke jeg serru..
Regissør Finn Erik Rognan kommer ned trappen, mens han gestikulerer veiledende.
Karine Fosser setter opp kameraet sitt. Det skal filmes intro i et innslag fra skolen, og Thomas og Harald er rett rundt hjørnet.
Det er en munter stemning, og jeg benytter anledningen til å skryte av TV2. Jeg forteller Sandra hvordan jeg alltid blir tatt godt imot og behandlet bra av de som jobber for TVkanalen.
Så kommer Norges to fredagshelter inn døren, smilende og imøtekommende.
Etter noen aloties, spør jeg: “Jepp, skal vi ta oss en prat da, Thomas og Harald?”
-“Javisst!” Smiler Harald. -“Hvor vil du ha oss?”
-“Her borte..” svarer jeg, og fortsetter mens jeg småløper mot et bord :”Dere har det travelt! Kom så jogger vi!”
Jeg aner ikke om de jogget, for jeg har ikke de øynene i nakken jeg gjerne skulle hatt. Men jeg regner med at de ruslet etter, de 5 metrene bort til boret.
Vi setter oss ned for en prat.
-“Harald, er barseltiden over nå eller?”
-“Ja, nå er han fylt 1 år, stor gutt. Han skulle egentlig være med oss hit. Men så ble han syk, og kunne ikke være med likevel.”
En hyggelig og åpenhjertelig Rønneberg forteller om at nå, nå er han virkelig en pappa som savner sønnen sin. Det er ikke lett å være borte fra sin solstråle, og han gleder seg veldig til å få holde lille Ludvig i armene sine igjen.
Når du leser dette, Harald; jeg tror du er sabla god far.
-“Ja, Nummis, hva har dere gjort her på Stjørdal hittil?”
-“Vi har kjørt tog faktisk.” Sier Thomas, og ler.
Vi prater litt om Kimen Kulturhus, der de skal spille inn Senkveld i morgen Onsdag, og jeg tipser de om fritidsklubben Carbon, og ungdommene der. Forteller dem at jeg nylig skrev en reportasje om klubben, og at det var vanskelig å rive seg løs derfra.
Det er knapt med tid, og bare å skynde seg å fyre løs det siste spørsmålet:
“-Vel… ehh… altså.” Jeg ser ned, og prøver å spørre så ydmykt som overhodet mulig.
-“Kremt. Nå er nok jeg for gammel til å være noe slags fan da, men ….dersom dere får besøk av han derre Justin. Han Bieber. Får jeg et lite bloggervju da?”
De ler, og jeg ler.
Harald sier:”Dersom du fortsetter å utvikle den bloggen din videre nå, så kaaanskje..”
Thomas: “Men de er siiiinsykt vanskelig å få tak i, disse stjernene altså.”
Jeg tenker: Ikke for forbipolene
Jeg sier: “JaaaAa, dEt kan jeg tenke meg altså!”
De er intens trivelige. Å se dem på skjermen er hyggelig. Men å treffe Nummis og Rønneberg i virkeligheten, er tusen ganger koseligere. Og man kan saktens undre seg over hvordan i alle dager de greier å være så morsomme, og samtidig så høflige og greie.
Ja, vi er heldige her til ytringsfridde lands, som har alle disse digge komikerene å trykke dypt nedi hjarterota..
Takk for praten, karer, YOU ROCK!
Hva i granskaueste Trøndelageste Stjørdal er det Thomas og Harald driver med her sammen med Hilde Kjelsrud ved trafikklærerutdanningen i Stjørdal? Må de undervise? Snakke Trønder? Fortelle bartevitser?
