Det var ikke meningen denne bloggen skulle helt opp til 4.plass på blogg.no-lista. Da jeg begynte å blogge, var det fordi jeg ville skrive. Jeg er ikke blant de rikeste her til lands, men jeg var og er fornøyd med det jeg har. Også det jeg har å tilby barna mine. Fornøyd med den flytende håndsåpa til 7 kr, shampooen til 8 kr, billige klær, parfyme til 39 kr, det rimelige avholdslivet og pulverkaffen til 19 kr.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er ingen glamorøs diva, og sminkepungen oppdateres kun når noe mangler. Både pappan til barna mine, og jeg ofrer bort mye annet til oss selv, hver gang barna trenger nytt utstyr. Det kan gjerne være brukt.

Miljøvennlig, brukt og billig, er helt ok i vår verden.

Vi er lykkelige folk med helt andre verdier enn det som kan telles i penger. 

Dette er nok også mye av grunnene til at jeg ikke har skaffet meg en eneste sponsor, og hittil ikke har tjent ei krone på bloggen. 

Ved et engangstilfelle havnet altså forbipolene på 4.plass, pgr av et innlegg. En sann historie om mobbing. Jeg skrev den for å nå ut til folk, og han fortalte den for å nå ut til folk. Jeg aner lite om blogg.no og lønn, men blir det litt lønn for det døgnet den lå innafor topp 20, så skal pengene selvfølgelig deles likt med han jeg skrev om.

Skrive, skrive, atter skrive…  Det er hva jeg er født til sett bort fra det å være mamma, og det å være sosial med alle de herlige folka jeg kjenner. Ord renner i blant som en foss utav tastetomlene mine her inne på bloggen, både i rim, tekster og sanne historier. Og etterpå er det rolig i hue for en stund. Inntil nye ideer dukker opp.

…så er jeg altså bare en freak fra fortiden som er tilfredsstilt dersom jeg får skrevet. Det var derfor jeg tenkte at en blogg var riktig arena for meg.

Ja. En blogg er riktig arena for denne dama. Men jeg tror neppe en topp-plassering passer for meg.

For det siste døgnet har vist meg at jeg takler dårlig slike kommentarer som egentlig ikke er ment ille, men som kan virke slik når jeg leser dem. Jeg misforstod, og svarte uhøflig tilbake. Å bli gjort oppmerksom på det, var nødvendig. Jeg fikk snakket med henne, og beklaget på det dypeste. Heldigvis vil hun møte meg, så vi får snakket ut skikkelig, og forhåpentligvis skrive om møtet. For hun var ikke et nett-troll. Det var jeg som ble til et bloggtroll. Og jeg er ikke her for å såre noen.

At jeg svarte henne slik i kommentarfeltet, ga meg vondt i magen min, og skamfølelse. 

Jeg fikk tårer i øynene ved tanke på alle kommentarene som ville kommet ved en evt topp-plassering over tid. Kommentarer som virkelig ville vært kjipe. 

Her i bloggverdenen er jeg jo bare en amatør av en hippie, som egentlig hører hjemme på en batikkmønstret strand, med egendyrket mat. Jeg har ingenting glamorøst ved meg. Jeg dummet meg ytterligere ut ved å ta kontakt med hun ene som kommenterte konstruktiv og vennlig kritisk, for å takke. Og skjønte ikke før etterpå at dette blir i overkant hippie. Så det kommer jeg heller ikke til å gjøre igjen. Sorry.

Ja det er latterlig, og det er lov å le.

For i utgangspunktet er det meg revnende likegyldig hva folk mener om meg. Men når jeg har slengt et svar tilbake som mest minner om frekkhet, sliter jeg altså med samvittigheten og skamfølelsen. Helt siden tidlig barmdom har jeg bært på voldsomt stor samvittighet, og det skal ikke mye til før jeg preges av den.

Dette er som ei slags bok for meg. Vil bare skrive. Skrivingen er lønna. Jeg trenger ingen topp-plassering, penger eller status. 

Så jeg legger meg til rette her nede. Jeg vil bare sitte her på bunnen og skrive, og fortsette å kjøpe billigkaffe og rimelige klær. Det var jo ikke å komme høyt opp på en liste som noensinne drev meg uansett.

En kompis sa til meg i dag: “Det er det blinde speilet dette. Vi ser ikke selv at vi virker frekk, før noen roper jorden kaller… Og vi hører og ser ikke selv det alle de andre ser og hører.”

Men jeg greier ikke å skylde på hverken speil eller diagnose når jeg tråkker i salater og sånnt. Jeg er min egen nådeløse dommer, og kanskje er det litt bra også det. Så man ikke tråkker i en salat neste gang, men går videre til å tråkke i middagen. Eller desserten. Og etter det, i skoene, på veiene og i skauen. For å trampe opp nye stier. 

Så. Beklager. Jeg skal ikke gjenta salattråkking neste gang. Men så klomsete som jeg kjenner meg selv, kan det altså hende jeg tråkker i både middagen og desserten før jeg tramper videre.

Peace ✌