Jeg ga aldri opp, og det skal ikke du heller!

Jeg innrømmer det. Det var dager da jeg ikke kunne styre over tankene mine. Dager da jeg var så langt nede at jeg gjemte meg i ren skam. I skjul for alle. I dekning for livet. Til alle desperate tankene om å hoppe fra noe høyt, gikk over.

Jeg holdt ut, og det betaler seg nå. Livet gir meg høy lønn, og gleden jeg kjenner over det, er uendelig. 

Ja, tårene triller iblant. Jeg kan bli lei meg, jeg som alle andre. Men dette ensomme mørket i fortiden, det var noe helt annet, og noe langt mer alvorlig.

Det var en lang lang tunnell, og jeg var lettet da jeg endelig så sol og blå himmel igjen. For tunnellen var laget av feilmedisinering, tvangsbehandling, flukt fra låste dører, usanne rykter, to runder med skremmende elektrosjokk, grov vold, og til slutt; psykose i høygravid tilstand. Jeg nådde den endelige bunnen da jeg måtte starte på nytt i ny leilighet uten mitt nyfødte barn, etter et halvt år på institusjon. Bostedsløs. 

Jeg har mange ganger fått kjenne hvordan det er å stå nederst på samfunnets stygge rangstige. Jeg vet hvor seig og forbanna tøff jeg er. Jeg greier alt. Takler definitivt og så absolutt ALT. 

Ut av denne tunnellen, tok jeg med meg noen finslipte holdninger. Jeg godtar ikke urettferdighet, mobbing og feil behandling av barn. Jeg slår hardt som fy ned på falske, slemme folk, og kjenner et voldsomt engasjement i samfunnet jeg bor i. 

Jeg er utrustet heavy, og klar til å bruke min stemme tydelig. Et av mine våpen er åpenhet. Om mobbing, selvmord, psykiatrien her til lands, feminisme og likestilling.

For jeg kan aldri glemme den tunnellen. Jeg kan fint leve med den, og sårene gror fortsatt. Men jeg mistet så mange underveis. Og de var bare ungdommer. Hvorfor skal vi glemme mobbingen og/eller den psykiatriske feilbehandlingen som førte dem i døden? Jeg vet godt hvorfor de ikke holdt ut. Forstår dem godt. Og kommer ikke til å godta et samfunn der mine døde venner blir til syndebukker. Ikke kall mine himmelske venner feig. For da har du ikke vært der de var.

Hvis vi skal forvente at folk omkring oss skal velge å være her (for at vi skal ha det bra?) må vi stille opp. Være en venn. Bekjempe feilbehandling i psykiatrien og mobbing.

Jeg har blitt ropt til av sinte psykiatriske sykepleiere. Jeg er blitt feilbehandlet med hele 28 forskjellige typer medisiner som jeg aldri ville ha. Jeg er blitt så dårlig tvangsbehandlet at jeg stakk av til vårt naboland allerede som 18åring. Jeg vet hvor tungt det er å kravle seg opp dit jeg er nå.

Kjære deg. Du som er ung. Du som står midt i den tunge tunnellen. Det er ei hengemyr der inne hva? Og de mørke veggene trygler deg om å gi opp, hva? 

Men du skal ikke det. Du skal gå i hi. Vente. Være tålmodig. Seig. Seig som en vinterbjørn. Og du skal huske en viktkg ting: Det er ikke bare fysiske sår som gror. Livet er underfundig, tiden helbreder, selv om den ikke er lineær.

Jeg vet du kjenner deg gjennomsiktig og liten. Jeg gjorde det selv da jeg lå i en bakgate i Stockholm som 18åring og ventet på at politiet skulle dra fra kafeen i gata nedenfor, mens de unge tårene mine trillet i takt med regnet. Jeg vet du skammer deg. Vet du tror at ingen liker deg.

Men det er ikke sant! For jeg liker deg! Du kan sende meg en mail, og vi kan ta en prat hva? Hvorfor ikke? Jeg har forlengst hoppet av den kyniske delen av samfunnet der det er “tabu å ta en kaffe med en fremmed”. Er fra nord, der man bryr seg om hverandre. Der fremmede blir kjent over en kaffekopp. Og jeg kjenner mange andre også, som mer enn gjerne stiller opp for deg. 

Vi ville aldri avvist deg, samme hvor langt nede du kjenner deg. Samme hvor mange latterlige rykter som surrer omkring deg som sinte bier.

Du trenger ikke honningen deres. Hold ut. Karma vil snu seg til din fordel, og du vil bli sterkere enn Tarzan og Jane til sammen.

For du har talenter du ikke greier å se i mørket. Det er ikke inne her i tunnellen du skal gi opp. Du skal vente til du er kommet deg ut i lyset for å vurdere deg selv, belyst, klar og tydelig. Du må ikke finne på å reise fra oss før du kan se alle de talentene vi andre ser hos deg..

Og senere? Senere vil du bli belønnet for utholdenheten. Jeg lover deg. Livet lover deg.

I mellomtiden kan du se i innleggene om Stockholm-triologien og “reisen forbi polene”, rett nedenfor her. Du og jeg, vi er vinterbjørner, og det kommer du til å være stolt av senere.

Ta kontakt. Jeg vil være din venn, selv når ingen andre vil. Klem til deg som holder ut, fra ei som holdt ut.  

Black iron colour style

Jeg elsker stilen i hjemmet vårt. Velkommen inn, ta en titt.

Her er produktplasseringer, men ingen sponset reklame.

 Her hjemme er det viktig for meg å skape en trygg og koselig atmosfære. Jeg har en gjennomført original og langt fra kostbar stil, med en god del affeksjonsverdier. Innimellom flyter det her, i fullstendig kaos, fordi vi er noen sosiale vesener. Men vi henter det kjapt inn igjen.

 

Her inne finnes en god del sort smijern, fuglepyntedingser og sommerfugl-lyslenker fra Indiska. Slikt skaper en intim atmosfære inne i varmen. Disse kalde kalde vinterdagene… vi må skape hygge og kos inne nå.

 

Opplyst mørke med preg av innesommerfugler gjør kveldene trivelige.

 

Bjellen til venstre på bildet over fikk jeg i gave av min seksåring Mathias, Kong vinter ga med nydelige istapper utenfor kjøkkenvinduene, og den lille elefanten kjøpte jeg på Indiska.

 

Jeg synes tilogmed det er trivelig å henge opp klær her i kåken. Utenfor soverommet i tredje etg gjør jeg unna den jobben mens Even sovner i senga si. Klærne må bæres helt fra to etg under, men det er trim jeg gjerne tar i disse dager.

 

På bildet øverst: en nydelig vase jeg fikk av mamman til Eivind som valgte å dra fra oss så altfor tidlig. Les hans historie HER . For meg er den veldig veldig verdifull. Lysestaken og serviettholderen, begge i smijern, fikk jeg av min svigerinne Astrid. Dem er så fine.

 

Jeg vil alltid ha det grønnere, grønnere og atter grønnere. Elsker planter og blomster, og kunne glatt svidd av 100 000 på Plantasjen og Ikea dersom jeg kunne det. Åhhh, som jeg skulle kosa meg! Mitt tantebarn Aron sa en gang til meg: “Du må pass på så itj det blir vegetasjon inn her, tante…”

 


My lemontree… Jeg kan ikke sitte i det, og hvis jeg kunne, hadde jeg ikke gjort det. For jeg er så redd for det. Fikk det av fine snille Christina. Jeg greide å drepe det, trodde jeg. Men vips, så skjøt en velkommen ny spire til værs. Jeg blir så glad hver gang jeg klarer å stelle godt nok med mine grønne venner til at de tilgir meg og kommer tilbake. 

 

Hver kveld ligger jeg under disse nydelige lysene og ser på hvor nedsnødd jeg bokstavelig talt er. Under dette vinduet føler jeg meg virkelig liten når det er stjerneklart og fritt for snø. Foran senga ligger verdens nydeligste og cooleste gogeligoo (Even 1 år) og sover trygt, og når Mathias er her, vil han også helst ligge under det store takvinduet.

Steike så godt vi har det. Vi har ingen dyr stil, men åh, vi har det så trygt og deilig. Nå vurderer vi å lage verksted til Tore (pappan til Even og Mathias) nede i kjelleren, for vi har jo verdens beste foreldresamarbeid, og trives når alle er samla. Han er kunstner innen tresløyd, og du kan lese om han HER . 

Her kom Einar Tørnquist og Morten Ramm vandrende inn gitt. Ikke hos meg, desverre, men hos Nummis og Rønnis. Les om da jeg møtte alle disse fire moroklompene  HER  og  HER 

Og apropos kvelden? Have a nice one!

Ottar! La Sophie Elise slippe deres objektivisering!

Here we go again. Nei og nei, har dere fått sett en bloggpupp? Oii! For vi feministdamer har aldri en eneste sommer sett sånne uidentifiserbare mannebrystvorter i butikk-køa, med tykke sorte hårstrå på, samt dryppende salt, heslig svette. FORKLAR MEG HVA DISSE BLOTTEDE HERREBRYSTVORTENE ER TIL FOR! Og i samme slengen: husk at mine er matfat til babyer. 

Skal dere Ottarfolk dolke oss ekte feminister i ryggen nå? Og kritisere ei ung jente for å gå i bresjen vi behøver? 

Mener dere at en pupp HAR MED SEX Å GJØRE, Ottar? 

Det mener ikke jeg. Mine pupper har andre oppgaver å utføre her på jorden, og det overrasker meg at dere i Ottar har så få kunnskaper om bryster,at dere objektiviserer dem dithen at det skal ha noe med porno å gjøre.

Nei vet dere hva! Nå er det faktisk nok! La vår Sophie Elise gjennomføre sin kamp for likestilling og feminisme i fred og ro.

Hva jeg mener om blottede pupper, kan du lese HER: SETT PUPPENE FRI

Salt som faen

Noen dager er tøffere enn andre. Samme hvor sabla lykkelig man er. Hvor forbanna positivt man tenker, eller hvordan man alltid smiler. Smiler, ikke for å holde fasade, men fordi man en gang i tiden leste at dersom man smiler, lurer man hjerner (*skulle stå hjerneN der, men..) til å tro at man er LYKKELIG. 

Samma samma sssamma how much you do it, og tolk det som du vil, så vil det innimellom renne tårer fra de glinsende øynene dine. Som vil etterlate den tynne huden under triste pupiller, salt og tørr som faen.

Du vil trenge en dusj. Og der kan du gråte mer. Med vilje. For å få ut det som gjemmer seg langt der inne i gamle kister.

Du vil kjenne det river i de mellom-menneskelige relasjonene, uten at du kan fatte hvorfor. Du klarte deg jo fint før du ble kjent med dem.. Hvorfor blir du så innmari glad i dem, at du kjenner det der du står under rennende vann. At halsen er sår, stemmen hes, og noe mørkt har flyttet inn  i brystkassa di..

Så prater du om det, med vått hår og krem under øynene. Kjenner lag på lag letter, og dere ler litt sammen av det hele. 

En liten prat med ei venninne på telefonene etterpå, er prikken over i’en. Nå synger fuglene igjen. Ingen har daua, og alt gikk bra. Håret tørker, og brystkassa kjennes mild og god over et hjerte i normal rytme.

It’s love. And love hurts.

Men jeg er ikke som alle andre. Jeg har følelser som strekker seg over land og strand. Alt som kjennes i tanker og følelser, må ganges med 10. Jeg blir mer irritert, tristere, gladere, reddere…  mer intuitiv.

Samme hvor frisk jeg er, hvor riktig lithium er for meg, må jeg leve etter dette. 

Jeg henter det fram etter åtte om kvelden. For da sover barna. Før det er jeg en skuespiller, ovenfor to søte små som trenger mamman sin rolig og avslappet. Dere tar et glass vin. Jeg henter frem forbipolene. Rydder, vasker, designer kåken, gråter, sipper, ler høyerer og diskuterer. Slipper løs en skrue eller to..

Jeg føler sånn! Det er så intenst! Og jeg er så sterk, men samtidig så utsatt. Siden jeg …føler sånn!

 

 

Samlede verker i linker : Elektrosjokkene og reisen “forbi polene”.

 

Jeg fortsetter å gjøre som mange av dere lesere har ønsket, og samler mine sanne historier i linker. Når du leser disse historiene, husk at jeg har det supert den dag i dag. Jeg er intet offer, men ei ressurssterk dame med stor omgangskrets. Jeg lever et lykkelig liv som mamma til Even og Mathias, og både Tore og jeg har klart oss fint gjennom dette. “En reise forbi polene” betyr mani og psykose. Det er hva bipolar betyr. Forbi polene. Alt som står skrevet er sant, og har hendt. Og glad er jeg for at dette er fortid og avsluttede kapitler. Hilsen Helene

De elektrosjokkerte meg

 Reisen forbi polene, del 1

Reisen forbi polene, del 2

Reisen forbi polene, del 3: hjemkomsten

Forbipolene tester supermat, helt uten sponsor eller andre goder.

Innlegget inneholder produktplasseringer, men jeg er ikke sponset, og har ikke fått noen som helst goder for å blogge om dette. 

Kjennes ikke det bra? At jeg tester Udo’s Choice, og fra nå av også Eye q, for dere, helt uten den påvirkning det ville være dersom jeg ble betalt for det? Jeg skriver tydelig om det til dere dersom det kommer en dag senere jeg blir sponset. 

Jeg begynte på en ny supermatperiode for vel en måneds tid siden, og kjenner litt virkning allerede. Startet med en spirulina-kur sammen med hvetegress. Så fortsatte jeg med hvetegress, og la til Udo’s choice olje, grønn detox te og chiafrø. I dag har jeg hamstret mer av dette, og lagt til Eye q. 

Jeg presiserer at dersom man inntar medisiner, eller er syk (resnesystemet spesielt) må man forhøre seg med lege før man tilfører kroppen disse produktene. Jeg må, som jeg har skrevet om før, drikke mye vann, og holde meg unna chlorella, siden jeg tar lithium. Dette går på mitt rensesystem. Jeg vet hva jeg holder på med. Men du er du, finn ut hva din kropp tåler.

Eye q er en del av foreldresamarbeidet vårt fra nå av. Vi begynte med disse kapslene i dag, både Tore superpappa, og jeg.

Vi er noen vimsefragler adhd goes demens…  Begge to. Så vi tenkte egentlig å starte med Efalex. Men så ble vi heller anbefalt Eye q. Utgangspunktet er glemskhet, trøtthet, slapphet og for min del pms irritabilitet.

Jeg kommer til å oppdatere dere om hvordan vi merker disse oljene fram mot sommeren. Tore med kun Eye q. Jeg med Eye q, hvetegress, chiafrø, Udo’s choice og ellers sunnt kosthold som avokado, gulrøtter, frukt, og helt sikkert en god del utskeielser ala sugar and salt. Det kan være at jeg etterhvert legger til nattlysolje, mot pms.

Dette er mitt kosttilskudd. Ikke en diett. 

 

Jeg vil være den glade, sprudlende mamman din, Even. Hun som ruller rundt på gulvet sammen med deg og spretter opp for å leke borte bø etterpå. Uten å bli svimmel. Du fortjener det…

 

Jeg vil du skal ha en energisk mamma som ikke trenger å hvile på dagtid, Mathias. Ei som leker med deg og tar en dansestund på stuegulvet sammen med deg. Du fortjener det. 

Mamma har erfaring med dette, gutter. Bare vent noen uker til nå, så er jeg på topp. I tillegg skal jeg teste oljer som gjør mamma yngre til sinns. Altså, mindre glemsk, bedre konsentrert, mindre stressa og enda gladere. 

Nå går vi mot våren sammen, og snart skal vi løpe om kapp mot sommeren, ihaaa!

Første sanne triologi in link: På rømmen i Stockholm

 

 

 Versegod, her er hele Stockholmsserien samlet. Jeg begynner med denne triologien sanne samling in link, og fortsetter rett rundt hjørnet med fortsettelsen. Jeg vet mange har etterlyst samlede linker. Nå skal jeg gi dere dem. Starting now.

 På rømmen i Stockholm’s gater del 1

 På rømmen i Stockholm’s gater del 2

 På rømmen i Stockholm’s gater del 3

HOWDY TRONDHEIM, JEG JOINER DERE FRA NÅ!

Heisann bloggere av Trondheim. 

I enighet med blogg.no, joiner jeg nå dere inne på blogg.no Trondheim. Velkommen til min baby forbipolene, jeg er veldig glad i denne bloggen, og er en ivrig skribent.

En liten presentasjon av meg og min blogg, for Trondheim by.

Jeg heter Helene, er 35 år og runder straks 36. Jeg er en feminist av en mamma for to, fra Stjørdal, og jobber frilans i lokalavisen i tillegg til bloggen. Min eldste sønn er en smart og fantastisk morsom gutt på 6 år og heter Mathias, mens minstemann Even er en herlig livat ettåring som kalles smiley. 

Min historikk er heavy. Jeg har blogget, og kommer til å blogge, svært åpent om ting jeg har opplevd. Ta gjerne en titt i mitt arkiv f.o.m. juni 2015. I tillegg skriver jeg andre mennesker’s sanne historier. Disse har blitt tatt vel imot.

Men det blir for heavy. For trist. Det er tragiske greier både for meg å skrive, og for dere å lese.

Derfor får jeg innimellom hjelp av Norge’s komikere og andre kjendiser til å pakke inn seriøs alvor, i humor og glede. Bli bedre kjent med Morten Ramm, Einar Tørnquist, John Brungoth, Thomas Numme, Harald Rønneberg og Nils Gunnar Lie inne på min blogg. Dere lesere fortjener balanse. Alvor og humor i skjønn harmoni.

Jeg er nøye på rettskrivingen, og vil levere dere så nøye og velformulerte innlegg som mulig. I tillegg får jeg tekst-skrive-anfall som kastes ut i form av sangtekster og dikt. Have patience. Ja, og dessuten; selv om jeg er jålete forfengelig, liker jeg å utfordre meg selv ved å legge ut sminkeløse katastrofer her inne. Host, hark og kremt.

Gleder meg til å bli bedre kjent med dere bloggere her inne på blogg.no Trondheim, dette skal bli gøy.

Sist men ikke minst: barna mine har verdens beste superpappa. Han heter Tore, og er en av mine beste venner. Vi bor ikke sammen, men vi er hangarounds med kidza, og også uten de søte små

 I morgen skal vi suse innover til byen deres, Tore, Even og jeg, mens Mathias er på skolen. Det skal og bør shoppes. Definitivt på tide! Og da er Trondheim BEST! 

Vi blogges! Hilsen Stjørdalingen i Trondheim by. (Men bare i bloggverden. Jeg bor på min lykketopp her i Stjørdal 😉 )

 

12 knallgode tips til fattige studenter

Først og fremst: innlegget inneholder produktplasseringer. Men jeg er ikke sponset. Alt er kjøpt av egne penger, og ingen goder er meg tildelt. Dette er egne meninger.

Du er student (eller kanskje litt fattig i en annen livssituasjon). Din tilværelse består ikke av den glam som ser ut til å glinse ellers her i verden. La meg vise deg noen triks. Jeg er nemlig ikke noen kresen diva. Men jeg vil det skal dufte bedre enn best, se bra ut designmessig og jeg ønsker at huden min skal stråle. Så, fattig eller rik, slik prioriterer jeg hverdagen, slik at jeg får bedre råd hva angår barna og andre interesseområder. 

1. Egenpleie! Denne ansiktsmasken fra Body shop er for din unge hud, og drøyer i bruk. Veldig god. Vaniljeparfymen fra H&M: jeg får aldri så mange komplimenter for duft, som når jeg bruker denne. Tampongene fra Rema 1000 er helt ok. Enkelte bør kanskje ha kraftigere saker liggende. Kremen fra Garnier kom best ut i test. Tannkremen koster 4 kr. En tannlege sa meg en gang at det kom på det samme hvilken tannkrem man bruker, bare man har med fluor i. Sjampoo til 8 kr, best i test VG. Så lenge jeg bruker annen balsam og kurer håret, funker denne sjampooen knall.

2. Håndsåpe og oppvaskmiddel: Kjøp inn soft style håndsåpe til 7 kr, og Yes oppvaskmiddel til 11 kr. Sørg for å ha en penere håndsåpepumpe som du heller over softstylesåpa i. Farg den blå med litt Yes oppvaskmiddel. Vips, for under 20 kr har du fancy håndsåpe og bra oppvaskmiddel.

 

3. Hårstyling 100 kr og ansiktsvask 55 kr. To helt allrighte produkter som holder i 2 mnd.

4. Velkommen til en ny verden. Legg all svette og uønsket lukt bak deg for alltid. Du trenger bare denne, og den varer i 4 mnd. Ei flaske koster omkring 220 kr. Billigere på Vita enn på Cubus. Yerka skal dynkes på pads og påføres i armhulen og der du ellers ønsker å kvitte deg helt med svetten. Men aldri på barbert hud (Tro meg: “Don’t!”).  Skal brukes på kvelden, og i begynnelsen annenhver kveld. Etter en uke: ca 2-3 ganger i uken. Aldri mer svetteflekker, og du slipper å waste money på bullshit som ikke funker. 

5. Kjøp inn våtservietter fra Rema 1000 (testet bra i tv 2hjelper deg) til 9 kr pakken. Denne bruker du til kjapp støvtørking og for å spare inn på våtmoppene når gulvet bare er ruskete.

 

 6. Make up: gjør som meg. Jeg kjøper kun make up når jeg ser at jeg holder på å gå tom. Du trenger bare en av alt du bruker. Ikke fall for fristelsen til å kjøpe alt som glitrer. Trollgull, er hva det er. Finn glede i andre ting enn kjøpedilla.

7:


….på denne måten vet du AKKURAT hva du skal ha når du kommer frem til butikken.

 

8: Du er student. Du leier hybel eller leilihet, og bør være forsiktig med veggene. Søstrene Grene har veggklistremerker til ca 26 kr per sett. Disse er fra to forskjellige sesonger:

9: Mens du er på Søstrene Grene; kjøp maling i yndlingsfargene dine, pensler og maleark eller lerret. Og kanskje paljetter? Du kjenner nok noen som har barn. Gi barn i oppdrag å male veggpynt til deg. Du har selvfølgelig kjøpt en rimelig leke på Søstrene grene i premie.

 

10: Vær kreativ. Prøv å gi liv til gamle ting før du kaster. Jeg fikk høre at disse opprinnelig sorte øredobben var for mørke for blonde meg. Jeg lakkerte dem med sølvneggelakk. Da ble de rare. Så jeg duset ut det med neglelakkfjerner. Ikke på noe som helst punkt skal du som student gi deg, eller ta et nei for et nei. Om det så gjelder bare en liten øredobb eller to.

11. Du skal lure vennene dine. Ut på byen, hell yeah, men det er ikke alkohol du skal drikke. Hell eplejuise eller blåbærsaft oppi flaskene du drikker. For du skal spare penger, sant?

 

12. Og dagen derpå, supersunday, er du i slik toppform, at du fikser middag for to uker. Din egen hjemmelagede dal-land! En form-oppskrift finner du i på google (hva med fiskegrateng?) , og en oppskrift får du av meg  HER !  Grattis, nå har du middager i fryseren for to uker. Og har du ikke fryser? Vel.. naboene forstår vel at studentnaboen sin trenger fryseplass eller? Inte vet jag, for jag er inte din nabo. 

Tilsett purre og agurk som i oppskriften, dersom ønskelig. For ytterligere billigere lasagne, bytt ut kjøttdeig med kyllingkjøttdeig. Tåler du gluten: lag hvitsaus selv, og bytt ut glutenfri lasagneplater med vanlige til 27 kr.

Jeg kommer med flere nyttige og rimelige tips straks jeg ramler over dem.

Tidsmaskin! Hiv deg med! °?○●°?○●°?○●

Året er 2016. En dame ved navn Adele, synger med nydelig stemme: “

I musikkvideoen får vi se en gjengrodd “gammeldags” telefonkiosk i en skog.

Nå er en telefonkiosk en kiosk der vi kan kjøpe mobiltelefoner og tilleggsutstyr til den lille dingsen.

For vi er mobile. Det er nesten så hele jordkloden er dekt til i deksel, og koblet til headset så mars kan lytte litt til alt livet.

Enkelte som tror på reinkarnasjon, hevder at jorden er overbefolket fordi de står i køer på den andre siden for å reinkarneres inn i denne mobile duppedingsverden. 

“Sorry!” Synger Justin. “Sorry! Sorry”  …..men i den videoen… hva er det mine stærløse øyne ser¿ Klær fra den gang telefonkioskene var røde, små, klare for småpengene dine, og langtfra gjengrodde…

Er det moderne nå igjen, med våre tynnstripete, hullete, rockete, batikkiserte, orange, grønne, strikkede, klorede …90tallsklær? 

Samtidig som dere lytter til vår Cobain, Metallica og Linkin Park?

Er det et hint? Vil dere tilbake dit? 

MED GLEDE! Bli med i min tidsmaskin, klar for avgang:

 

 

Det var på den tiden da Linkin park kalte seg Xero, og vi ikke visste om dem. Fordi de ble avvist av plateselskap etter plateselskap.

Kurt Cobain hadde dødd 5.april 1994. Noen av oss gikk fortsatt med sørgebånd. Dette året hadde rørt strenger i oss unge gryende blomstrende. Det var hormonelt intens. Og det var som om sommeren var lysere. Sterkere i fargene.

Soul asylum fanget oss med våre salte våte øyne noen minutter, hver gang MTV viste oss en trist verden. Barna. De savnede barna, ble etterlyst i musikkvideoen til Runaway train. Den tynne, lyse mamman som satte fra seg barnevognen sin og gikk inn på en butikk.. Da hun kom ut igjen var vognen med babyen hennes borte. Hun rev seg i håret, og vi bet negler mens tårene trillet…

Året etter. Våren 1995.

Det er etter skoletid. Jeg har skulket igjen.  Gjør alt for å unngå læreren, som er misfornøyd med meg samme hva jeg gjør. Så for alle de andre er det etter skoletid. Telefonen ringer. Det er en av de nærmeste venninnene mine, Liz. Hun vil treffes “på halvveien”. Dette betyr mellom de to byggefeltene vi bor i, oppe i bergene bak Stjørdal. Hun og flere av de andre vennene våre bor i gater med fuglenavn. Jeg og noen andre kompiser, bor i gater med bergart-navn. Kanskje er mitt ytre hardt som granitt. Men jeg gråter til Metallica og skriver dype dikt. Er forelsket hver eneste uke, mens sannheten nok er at jeg er forelska i alt fra jarlsbergost til oboy. Forelsket i brevene fra alle de 28 brevvennene mine. Dere har facebook. Jeg hadde brevvenner. Forelsket i livet, var jeg. Forelsket i alle sansene mine.

Jeg tråkket oppover langs sletta. Det er fine hus der nå. Ei slags gryte med hus. Men den gang da, beitet kuer der. Jeg så dem, men ble ikke redd. Var jo vant til både kuer, kviger og okser i mormors fjøs ute på øya. Mamma og pappa planla tur dit til helgen. Janne, Hilde Mari og jeg planla vi også. Skulle dit de også, hvis jeg skulle. For vi hadde skaffet oss venner der også, vi. Sosialt. Vi var så sosiale.

Liz står nede ved bergtrappa. Vi tar oss en røyk. Nei gud assa, så tøffe som vi føler oss. Sansene er ikke helt broken enda, så jeg senser smakene og luktene. Vips, så er deler av min sansesterke ungdomstid festet til røyk. 12 år senere skulle jeg slutte. Men jeg liker duften av tente sigaretter. Da er jeg tilbake til 90tallet, og sitter på garagetaket under sterk sol sammen med kompisen min Øyvind, og smugruller petterøes blå. Øver på rullingen.

Eller står “på halvveien” og småprater med venninner. Snakker om forelskafølelser, tabber og teite lærere. Nei god damned altså, livet er deilig.

I virkeligheten dufta vi ikke akkurat digg. Kafeer og restauranter var så røykbelagte, at du kunne svømme deg til bordet ditt. Det var nesten så folk måtte begynne å smoke for å slippe å kjenne stanka selv. 

Redningen var verdens deiligste parfyme: Fuzzy peach fra Body shop, som noen år senere knuste mitt hjerte da de kidnappet den ut fra sortimentet. Bringitback, bring it back!

Dagens outfit var høyst personlig for oss freaks. Det skulle ikke deles over land og strand og vurderes av noen som helst. Måhaha vi ga vel f i hva andre mente om “outfitten”.

En singlett under grønn grunge hullejumper med ytterst små hull. En blå gammel dongeri kloret med batikkaktig mønster. Dr martens sko. Capser. 

Nei forresten. Passa ikke dagsformen. 

Den orange jumperen men den eneste levisbuksa? Nope. Den brune fløyels slengbuksa fra mammas 70tall, et ultrafunn oppe i kottskapet på hemsen? (Jeg fant mange gullfunn der.) Den, sammen med den freshe jumperen fra fretex.

Ready to go. Røykene var stumpa, kvelden var skravlet i senk inne på ungdomsrommet sammen med to kompiser og ei venninne, natta var sovet ferdig, og en ny dag smilte gult fra blå himmel.

Jeg møter Øyvind og Larsa. De på skateboard og jeg til fots. Jeg bare setter ikke utfor de bakkene der som de gjør. Vi ler av det, og møtes lenger nede. Jeg er 15 år og skal på jobb i lokalavisa, sammen med verdens triveligste og mest lærerrike journalister, i Stjørdalens blad. Hvordan det var å jobbe der, kan dere lese om HER

Da jeg var ferdig med reportasjen om Gråtta fritidsklubb, skulle jeg på en annen jobb. Jeg var klar for å passe ei pie på tre og ei jente på ti. Vi danset til Kryddejentene’s wannabe og lekte med dukker, før jeg smurte kveldsmat og leste bøker etter nattestell.

Vi aner ikke enda hva mobiltelefoner er, rent bortsett fra at en dude på skolen har en sånn stor murstein som han bærer på. Vi synes det er noe unødvendig tull.

Vi er vant til å sitte omkring bål på ei strand og ta oss en pils mens vi griller marsmallows. Kontrastene mellom den tida og nå, kan du lese om i et av mine aller første innlegg  HER

Helgen kommer, og vi drar til øya. Lytter til discman. Musikken runger : “Vi drar til fjellen, fest hele kvelden!” Gården, slektninger og mormor venter. Kuer beiter og saltvannet dufter friskt. Bader litt i bukta.

Jeg reiser over til fastlandet Levanger med ferja for å hente mine venninner, og vi blir med ungdommene fra Ytterøy på fest. Ferjeleie er perfekt feststed en sommernatt, og vi ler og har det gøy. Floraen omringer oss, og det er duftende sommer. Et år igjen av ungdomsskolen, og vi aner ikke noe om framtida. Vi lever nå, i 1995, drinking moonshine, singing “Eeyoo Captain Jack”, og framtida kan bare komme senere. 

Det er en fargerik tid. Det sørger Gwen Stefany, Spice Girls og alle grungemusikerene for. Musikken påvirket oss i stor grad på denne tida. Vi skriver ned tekstene for å forstå dem bedre, og tegner mens vi synger. 

Jeg var så heldig. Ble aldri mobbet. Bortsett fra læreren som hakket på meg. Jeg hadde mange, nære, morsomme og dype vennskap. Vi var til stede. Så hverandre. Og vi så hverandre i øynene.

Jeg skulle henge med til 1997. Da skulle jeg bli alvorlig psykisk syk. Mens de andre lærte seg å danse til macarena og studerte seg smartere, skulle jeg bli kjent med gjøkeredet. 

Dette kan du lese om HER

Vi er tilbake i 2016. Ungdommer kler seg innimellom litt likt som vi gjorde på 90tallet. De lytter til samme musikk som vi gjorde har jeg hørt. 90tallet kommer aldri tilbake. Men jeg akter å finne frem ungdommen i meg hver eneste dag. Fordi hun var smart, sosial, snill og litt av ei arbeidsom jente. Og jeg er glad i henne.