Denne handler om det å kjenne at man er fornøyd med livet sitt, seg selv og den man er, samtidig som man ikke er av noen slags overklasse i samfunnet. Om hvordan man blir pinlig berørt av andre som hever seg over.
Og om hvordan hvilken som helst “klasse” i samfunnet inneholder alle mulige slags problemer. Også rusproblematikk.
Dessuten også hvordan jeg føler med hun som en gang sjanglet bort til meg på torget i byen der jeg bor, der jeg satt edru og klar til å dra hjem med taxi. Føler med henne, fordi det hun hadde å fortelle meg vitnet om et misforstått perspektiv på hva jeg anser som et lykkelig liv.
Hverken penger eller alkohol kan gjøre oss lykkelige. Jeg drikker kun kaffe der ute. Et lite glass vin kan jeg ta meg i sofaen når barna sover, en gang i halvåret dersom jeg føler for det. En av mine aller nærmeste venner døde av alkoholisme. En dag skal jeg publisere diktet jeg skrev og leste til han i begravelsen. Han var en av de smarteste menneskene jeg kjente. Jeg har respekt for hva alkoholen gjør med hodet ditt. Livet ditt. Hverdagen din.
Jeg er for lykkelig til å tilhøre noen slags klasse. I min verden finnes ikke overklasser og underklasser. Vi går alle på samme slags underlag på våre stier, og ingen av oss får mer plass en andre inne på endestasjonen gravlunden.
Lenge har jeg trodd at en buss-sjåfør, det er slettes ikke en mann med godt humør. Nei så aldeles, definitivt ikke.
Helt til i dag!
Jeg pynta meg litt mens lille Even satt i badekaret i ivrig vannlek. Vi hørte Spotify spytte ut lille Petter edderkopp etter Julius etter Dyrevisa, jeg danset, og Even lo. Rare mamma omg! Så kledde jeg på Even og meg selv, og satte gogutten i vogna. Vi trillet hele veien fra lykketoppen og ned til Monica, Mina, Michelle og Marcus nede ved jernbanestasjonen. Monica er dama bak bloggen monemikdesign.blogg.no , og er helt suveren på å fikse middagssammenkomster.
Det sier seg selv at denne vimsemamman var litt småsliten da hun endelig kom trillende med Even i vogna, og slapsesnø oppetter leggene til bussenholdeplassen på stasjonen. Forberedt på å møte en mutt og innesluttet buss-sjåfør. Hurrahei for serviceyrket.
Men neida. Der inne i bussen sitter selveste sola! Og sola, dere, heter Ronaldo Opheim, og er buss-sjåfør, en mann med godt humør!
Slik ser han ut, buss-sjåføren som den sangen handler om:
Han kaster ikke bort tiden, men smiler snilt og spør om ikke han skal hjelpe meg inn med vogna. Jeg sier at det går bra. Ja, er jeg sikker på det? forsikrer han seg. Jeg spør om han alltid er så serviceinnstilt. -“Ja jeg må jo det, det er klart det”, ler han.
Jøss. Nei du må visst ikke det, tenker jeg, og minnes buss-sjåfører som i følge sangen ikke er buss-sjåfører. “…og har han ikke godt humør, så er han ingen buss-sjåfør!” Har alltid lurt på hva søttan de egentlig sitter der og er, disse luresjåførene. Er de brannmenn? Politi? Ingeniører? For buss-sjåfører, det har jeg fått prentet inn siden barndommen, at de ikke er…
Og i dag, i dag møtte jeg altså selveste BUSS-SJÅFØREN! Iha trallala!
Han prater med meg! Hele veien opp til lykketoppen med happybussen, snakker han, og lytter til meg. Forteller om sin smarte og coole datter som trives med de fantastiske menneskene i Zambia, som ikke eier nåla i veggen, men som virkelig har både lykken og kjærligheten i behold. Ronaldo, jeg digger den dattra di, som jeg aldri har møtt. Nei, for jeg kan heller ikke fatte og begripe gleden i ei veske til 17000 kr foran ekstasen over lyden av en foss, eller tilfredsheten i et godt verdifullt vennskap.
Jeg har ikke blitt sponset, eller på noen som helst måte fått noen goder for å skrive om Ronaldo’s gode service. Jeg betalte min bussbillett, og fikk masse god informasjon om hvordan jeg skaffer meg et eller annet elektronisk busskort som jeg kan fylle på. Innimellom skriver jeg om god service, fordi jeg digger folk i serviceyrker som faktisk gleder oss kundene med smil og herlig skravvel. Og fordi jeg liker det dårlig de gangene jeg bruker penger, tid og energi på steder der servicen uteblir.
De fortjener skryt, disse hverdagsenglene, der de står eller sitter, klare som smilende solegg. Til stede med ekte service, tilegnet OSS 🙂 Og så får vi bare håpe at sjefene deres leser disse innleggene. For dette er direkte fra en fornøyd kunde, boss; selveste sola er ansatt hos deg…
Kan jeg gjøre sånn? “Kan”, ja …jo.. KAN jo. Men tar det seg ut? Å leke løpende sammen med barna inne på et kjøpesenter?
Ååå jeg har så lyst, å løpe og klatre, jeg også. Når ingen ser meg danser jeg i Eva’s drakt foran speilet til harry musikk, og ler så jeg nesten sklir og faller på badegulvet. Ler av det jeg ser. For i midten av tredveårene er tyngdekraftloven ikke nådig. Ganske komisk det man ser i i dette speilet hvis man rocker litt..
Med altfor mye godt humør, er det vanskelig å la være å danse i under dusjen oppi badekaret også. Men jeg må skjerpe meg. Kan jo falle. Har skjedd før det..
Barnet inni meg døde ikke bare fordi kroppen vokste seg stor. Men alt jeg kan gjøre er å sitte og dagdrømme. Se for meg hvor gøy det hadde vært..
For en tullete mamma som keker vill sisten inne på et slikt kjøoesenter… …vel, gjøkeredet neste da sikkert. Det eneste som er “lov” er lego, biler og skiturer, ser det ut til.
Løsningen er nok en øde skog, akkurat som foran speilet: ingen ser meg. Håper jeg.
Når klokka tikker mot midnatt, og Even lille hulker til der oppe. I det jeg løper opp og gir han tåteflaske, og susser han ti ganger på nesen sin, før jeg går ned i stua igjen. Og der sitter Monica i sofaen… …er det bare å fortsette den trivelige senkvelden.
Vi har spist grandis og is, og drukket coca cola. Med sukker i, faktisk. Og vi har blogget. For Monica er den målrettede og entusiastiske dama bak den nye bloggen monemikdesign.blogg.no , en blogg hun har ruget på en stund.
Det er viktig for oss foreldre å finne space når kidsa sover. Vi savner dem der de ligger og nyter drømmelandet sitt, men man behøver grown up head space. Og de timene de små tassene snorker lyst og lett, kan være digg å tilbringe i sene timer med gode venner.
Jeg anbefaler dere å legge merke til denne dama. Hun har historikk som etterhvert skal frem i lyset. Til sin tid, på sitt rette sted… Og bloggen hennes kommer fra et hode som tenker kvalitet.
Jeg var redhead, singel og sprek mamma for lille Mathias. Inni meg bar jeg på en liten gutt. Mathias skulle bli storebror, og for å få tiden til å gå, gikk vi mange turer. Vi plukket blomster og spiste matmakke, lo om kapp med hverandre og gledet oss over en voksende lillebror inni magen til mamma..
Han så meg ikke da han sov. Eller annenhver uke, da han var hos pappan sin. Mathias ble pent skjermet for hva jeg gikk gjennom. Tårer i bøtter og spann, insulinsprøyter og blodsukkermåler, …og tankene. Alle tankene. Jeg skulle bli alenemamma til to, og var forferdelig redd. Men noen ganger er det bare å bite tenna sammen, dusje bort salte tårer, reise seg, og børste av seg fryktens gamle støv.
Innen lille Even kom til verden, hadde jeg rukket å bli lysere i håret, lykkelig og sterk som fy. Å være alene med den lille søte bebin på barsel, var ubeskrivelig deilig. Jeg svevde. Forelska i to gutter. Og han ene hadde plutselig blitt så stor. Storebror..
Det viste seg at jeg kunne pælme min lave mammaselvtillit over bord, og langt til havs. Jeg gjorde alt for lille Even, og la til rette for at Mathias ikke skulle føle seg utenfor. Han fikk snakke om søskensjalusi, og jeg ga ham rom for å venne seg til lillebror. Den dag i dag viser der seg at det funket; de to gutten er svært knyttet til hverandre.
Jeg fikk en boost av at jeg greide alt alene. Dro på turer med venner og familie, og vokste med mammarollen. Jeg hadde hatt så liten tro på meg selv som mor, at jeg hadde bedt barnevernet om hjelp. Alt jeg fikk høre fra dem, var komplimenter og gode, snille ord. Jeg var i lykkeland.
På denne tiden begynte jeg å savne en blogg å skrive i. Tenkte flere ganger på det, men slo det fra meg. Hadde ikke tid. Passet ikke inn i bloggverdenen. Kunne fortsette å skrive i skrivebøkene mine.. Jeg hadde mange unnskyldninger, og de stod linet opp i kø hver gang jeg tenkte i retning blogg..
Vi bodde i et fargerikt hjem, med mange venner på besøk, trilleturer med Even i vogna, og deilige måltider. Sommeren banket på døren, og vi åpnet opp med glede.
En dag Even sov, og Mathias var hos pappan sin, gikk jeg inn på en blogg. På impuls, men dog ved ca et års ettertanke, hadde jeg trykt på “lag din egen blogg”, og jeg ante ikke hva jeg skulle med denne bloggen bortsett fra å skrive og lagre mine historier der inne…
….men DET vet jeg nå. For siden har vi vært på en spennende reise. All skrivingen ga meg den konsentrasjonen jeg så sårt behøvde, og siden skriving er som næring for meg, sier det seg selv at det gjør meg til et bedre menneske. Nå slipper jeg å bekymre meg over å en gang ta med meg alle historiene mine i graven, når den tid kommer. Jeg har fått skrevet det viktigste her inne.
Jaggu har jeg fått til noen bloggervjuer også, og det viser seg at komikernorge støtter bloggen min. Jeg har så seriøse budskap, at de gjerne hjelper meg å pakke inn bloggen i humor. Å titte innom 4.plass var også ok. Jeg beviste for meg selv at det var mulig å skrive seg opp dit også. Det var jo ikke det jeg hadde trodd den dagen i juni 2015. Altså visste jeg alltid at jeg var glad i å skrive, men ikke at så mange ville lese. Jeg har også fått begynne å jobbe frilans for lokalavisa igjen, og dit hadde jeg aldri trodd at denne reisen skulle føre meg til.
Oppi det hele har vi flyttet til et tre-etg rekkehus, der denne mamman virkelig får trimmet seg opp og ned trappene, og barna har funnet seg til rette. Det er nok også til det beste for foreldresamarbeidet at jeg skriver denne bloggen, for en barnefar som tidligere skulle forholde seg til en bipolar barnemor som han ikke helt forstod. Han er mer inn i bildet her på Stjørdal også nå som han kjenner meg bedre, og samarbeidet går så det suser.
Kommunikasjon kan være så mangt. Å skrive er lett for meg, men det det ikke alltid er så enkelt å sette de riktige ordene på ting muntlig. Selvfølgelig bør vi bloggende foreldre ha grenser for hva vi deler her. Vi skal jo også kunne møte barnehageansatte og lærere som vil jobbe med barna våre, og se dem inn i øynene. Men aller viktigst; jeg skal kunne stå for denne bloggen, den dagen barna mine er voksne og finner mine skriblerier og bilder på nettet.
Veien hit… Tiden før forbipolene, var knalltøff. Og det var noe så inn i bjørkeskogen VERDT DET. For jeg trodde aldri den dagen i juni skulle føre oss hit.
Vi skal reise langt, og har bare akkurat begynt. Flere jeg kjenner oppretter i disse dager sine egne kvalitetsfylte blogger. Så jeg er ikke alene på denne ferden.
Og snart banker en ny sommer på døren.. Jeg skal gå med kriblende lykkemage og åpne den døra.
Denne er til dere. Alle dere som helt siden juni 2015 har gledet meg med å ville lese alle mine skriblerier.
Helt ærlig? Sånn helt, helt ærlig, så trodde jeg at kanskje 20-30 stk kom til å orke å lese mine blogginnlegg. Som jeg tidligere har skrevet om, var jeg helt uerfaren i bloggverden, og uvitende om hvordan jeg så lesertallene inne på bloggen og sånnt. Jeg ønsket bare å ha en loggblogg der jeg skrev og lagret.
Dere er så mye mer enn tall for meg. Dere er selveste leserene mine, mitt alt, hva angår den store skriveinteressen min. Og jeg lover å respektere dere like høyt i framtiden som i fortiden.
Jeg vet at dere er et spesielt publikum. Flere av dere har sagt det selv; dere leser egentlig ikke blogger, men dere leser min, fordi dere liker måten jeg skriver på, og det jeg skriver om. Dette er jeg grenseløst takknemlig for. Noen ganger er det omkring 100 av dere. Noen ganger flere tusen. Dere er like velkommen, samme om dere kommer alene eller i høye flertall.
Denne bloggen er ikke her for å utnytte dere. Dere vet det, og har tillit til meg. Mine lesere vet at jeg ikke kommer til å undervurdere deres intellegens ved å spille å sex, objektivisere mine medsøstre ved å fremstille meg selv mindre smart enn jeg er, eller lure dere til å klikke dere inn på meningsløse sjokkoverskrifter.
Dere vet at jeg fronter naturlige og runde kvinneformer. Uten at jeg behøver å bombadere dere med masse naken hud for å trille dere rundt omkring og inn på min blogg. Dere vet også at jeg i utgangspunktet ikke er her for å tjene penger på dere. At jeg hittil ikke har tjent ei eneste krone på bloggingen, og at dette ikke er noe jeg tenker på.
En vakker dag vil jeg leve av skrivingen. Det er helt ok det, å forfatte, frilanse og blogge med lønn. Men akkurat nå behøver jeg det strengt tatt ikke. Å få lov til å skrive, er min lønn.
Å få ha lesere som gidder å bruke av sin verdifulle tid på å lese mine innlegg, er min hverdagsluksus. Og det vil jeg takke dere for.
Nå er lille Even badet og lagt ned for kvelden. Men han våknet, så jeg har sjekket inn på lykketoppen top suite for å være sammen med en bitteliten en som ikke vil være alene. Mathias og Tore er på hyttetur. Jeg grubler på to reportasjer jeg gleder meg til å skrive for lokalavisa. Kjenner at jeg brenner. Det var dette jeg kom hit for, og jeg har visst det siden jeg var barneskolejente. Innen jeg gikk ut ungdomsskolen hadde jeg hatt omkring 30 brevvenner fra nord, sør, øst og vest.
Så personlig som jeg kan skrive inne på bloggen, kan jeg ikke formulere meg i reportasjer. Her inne kan jeg synse og mene. Men jeg har mine egne regler og begrensninger. Jeg skjermer flere av mine meninger, så det ikke støter noen i vill misforståelse. Jeg henger ikke ut folk med navn her inne, selv om jeg faktisk kunne with the law by my side.
Det går fint an å skrive blogg, uten å støte dere, disrespektere dere, eller lure dere til å bli en del av en tallmølle.
Jeg digger dere for at dere gidder å komme innom. Og jeg skal gi dere grunner til å klikke dere inn hit. Har jeg ikke en god grunn, en sommer eller vinterdag, så lover jeg å holde meg unna forbipolene. Skal ikke komme med svada, men med gjennomtenkte innlegg. Så får de derre lesertallene synke og stige som havet’s naturlige bølger.
Dere er bølgene mine i et hav av ord. Og sola som skinner så jeg får lys til å skrive. Om natten er dere stjernene, som sørger for inspirasjon.
Jeg er så glad. Er så glad at jeg tripper, løper mens jeg står i ro, og bobler over. Og jeg kan bli så sint at jeg freser. Da er det viktig at mamma er konsekvent, og ikke gir seg. For jeg ønsker å ha lært meg naturlig høflighet og tydelige grenser, når jeg blir stor. En vakker dag vil det ikke ta seg ut dersom jeg flipper ut i raseri inne på sjefens kontor. Eller dytter vennene mine og biter dem i leggen..
Noen ganger kan jeg bli litt trist av disse grensene. For, betyr det at mamma plutselig ikke er glad i meg mer? Da går jeg bort til henne mens jeg gråter av både sinne og tristhet, og strekker armene mine opp mot henne. Det er så viktig for meg at hun tar meg i mot og gir meg en klem akkurat da. At hun forsikrer meg om at hun elsker meg og godtar meg. Jeg trenger grenser, ikke avvisning.
Jeg ser verden annerledes enn deg. Og fra en helt annen vinkel. Fantasien min er smartere enn din, og det kan hende at legoklossene lever, i min verden. Du kan si min “lille verden”, men egentlig er min verden ganske stor. Og den rommer grenseløse forestilninger. Bamsene bør ha snille ansiktsuttrykk, ellers vet jeg ikke helt om de er snille. Når jeg sitter i vogna mi der ute blant folk, vil jeg helst sitte vendt mot mamman min (Eller pappan min/ den personen som triller, jeg kjenner og er trygg på), for jeg vil ikke møte verden der ute først og alene.
Jeg er grenseløs. Og du forstår meg ikke helt. For du har glemt hvordan det var å være liten, før du ble formet av regler, synsinger og meninger. Begrenset. Nei, du forstår meg ikke. Men prøv.
Jeg behøver pauser. Du ser det når jeg går i fordypning.
Og akkurat da vil jeg studere og konsentrere meg i ro og fred.
Gå litt unna. Trekk deg tilbake. Du får ikke blikk kontakt med meg akkurat nå. Dette betyr at jeg vil være litt sammen med bare meg selv. Peace, okay?
Etter en stund tar jeg kontakt. Mamma og jeg kan godt ta bilder sammen mens vi leker oss. Men så forventer jeg at mamma legger bort alt annet, og viser meg sin fulle og hele oppmerksomhet. Det er kjærlighetsspråket. Jeg skjønner ikke mange ordene enda. Forstår ikke hva “jeg er glad i deg”, betyr. Men jeg kan oversetting av handlinger. Hvis mamma tar med opp på fanget når jeg kommer tassende med en bok, og vi ser og peker sammen, mens vi innimellom titter på hverandre og ler; da betyr det at hun er helt dønn glad i meg.
Hver gang hun smiler til meg, og det er ofte, vet jeg at hun er fornøyd med meg akkurat som jeg er.
Når hun bader meg og vasker meg så forsiktig hun bare kan, og steller meg godt med kremer, bleie og rene tørre klær, betyr det at hun respekterer meg.
Noen ganger når vi ruller rundt på gulvet og leker, koser, flirer og tøysetuller, får jeg følelsen av at hun aksepterer meg akkurat som jeg er.
Jeg oversetter alle slags språk, jeg.
Please ikke avvis bitte lille meg. Kom helt ned hit, og se opp. Se så stort alt er, i forhold til meg og kroppen min. Jeg trenger at du bøyer deg helt, helt ned hit og ser meg i øynene. Vis meg at jeg er viktig i denne svære hallen som du kaller “lita stue”, mamma.
Og se så lykkelig jeg blir av å bli akseptert, elsket, respektert og koset med.. kan du oversette smilene mine? Forstå latteren min? Skjønne hva jeg mener når hu jenta, eldre enn meg, som noen ganger er med hit innimellom; gjemmer hodet sitt i hendene, og jeg går bort til henne og bøyer hodet mitt mot hennes for å gi henne en kos? Dere sier hun er sjenert. Jeg tar ingen sjanser. Hva om hun er lei seg? Da må jeg trøste henne..
Jeg kan, og forstår, mye mer enn dere vet om.
Og jeg er på mange måter smartere enn dere kjempesvære.
For jeg kan tyde kjærlighetsspråket til punkt og prikke.
Mamman min vil bare at vi barna skal ha det bra. Hun kan bli veldig lei seg hvis vi plages med noe, og jeg vet at hun er så glad i oss at det mange ganger bobler over. Hun er litt lik oss småtroll, for hun har en bugnende fantasi som hun kaller bipolar. Jeg kaller der morsomt. Hadde vært kjedelig dersom mamma ikke hadde sånn derre forbi polene greie.
Jeg har det godt her jeg ligger i ei lita seng og sover. Det er kaldt ute, men varmt her inne.
Foreldrene mine vil sørge for at broren min og jeg pakker viktige ting oppi ryggsekkene våre. For vi kommer til å trenge det, når vi en vakker dag skal vandre inn i voksenlivet. Men det er høyt oppe, langt fremme, og fjernt fra min lille seng.
I flere år skjønte jeg ikke hvorfor enkelte mennesker så ut til å undervurdere, latterliggjøre og tråkke på meg. Dette stemte jo ikke overens med den intellegensen jeg alltid visste at jeg var i besittelse av. Riktignok hadde jeg hele veien mindreverdighetskomplekser pgr av et utseende jeg trodde var på nivå med en slags mindre penere aliens, og pgr av sterk sjenanse. Men jeg var meget klar over mitt sterke topplokk og hva det inneholdt.
Med årene gikk det opp for meg. Jeg hadde jo alltid vært åpen om at jeg hadde hatt innleggelser ved psykiatriskr avdelinger. Etter hvert som jeg innså at jeg hadde diagnose bipolar 1, var jeg åpen om dette også. Det gikk opp for meg etter hvert, at de så på meg som gal. Mindre intellegent. Psykiatrisk preget. Rar.
Deres fordommer og forutinntatthet kom til utttrykk i rare blikk, undervurderinger og falskhet. Noe som frustrerte meg veldig. Jeg kunne svare for meg, med lange og gjennomtenkte setninger. Da så de enda rarere på meg. Dette stemte ikke; jeg skulle jo ikke være “smart”, jeg..
Så kom dagen da jeg begynte å blogge. I et helt år hadde jeg tenkt på det. Jeg behøvde sårt en plass å samle mine historier. En plass å skrive. Snakket med blogg.no om at dersom jeg uheldigvis skulle havne på bloggtoppen, skulle jeg slippe utbetalinger. Dette høres muligens rart ut. Men jeg er ufør. De uføretrygdet meg allerede som 20åring, og jeg kan ikke risikere å miste den inntekten ved å tjene for mye utenom.
Jeg var klar. Skulle få blogge og skrive så mye jeg ville, uten å bry meg om “faren” for å havne innom blogg topp 20. Alle som kjenner meg, vet om behovet mitt for å skrive. Jeg er her for å få tilfredsstilt behovet for å uttrykke meg med skrevne ord. På lik linje med at man kan ha interesse for hesteridning, uten nødvendigvis å ha behov for å delta i hesteveddeløp. Eller like å svømme, uten å delta i svømmekonkurranser. Mange av oss bloggere er her kun pgr av interessen.
Jeg skrev. Og jeg skrev, skrev og atter skrev. Det var så deilig. I begynnelsen var jeg så bloggeblank at jeg ikke ante hvor man så lesertallet. Så jeg trodde ingen leste det jeg skrev. Men det gjorde ingenting. Å skrive og lagre slikt, var ren luksus for dataløse meg. (Denne dama har blogget alt på mobilen sin) Jeg visste ikke engang at de telte opp lesertallene hver kveld etter kl 24.00. Ville bare skrive.
Jeg glemmer ikke hvordan dette, inntil da, bortgjemte skrivetalentet, kræsjet med enkeltes overbevisninger og innbilninger om meg. Overraskede bakoversveiser så ikke ut til å ta noen ende. For god damned; hun “ustabile”, “sinnsyke” der, hun kunne både grammatikk, ordvariasjon og rettskriving!? Og de kunne lese mellom linjene mine, at jeg vissnok, slettes aldeles ikke, var dum.. likevel..
Du har smalere sti å tråkke hvis du har en diagnose. Du skal ikke svare for smart. Da er du frekk. Du skal ikke gråte for mye, da er du syk. Deprimert. Du skal ikke snakke for mye, da er du også syk. Manisk. Eller hypomanisk. Du skal ikke le for høyt eller for mye. Ikke bra… Visst søren skal jeg alt dette, har jeg alltid tenkt. I en eneste stor kræsj med selverklærte dommere av noen tilskuere som fikk meget å vurdere fra sine høye seter.
For det meste fikk jeg positive tilbakemeldinger. Men dere vet; slike blomsterbed kan også ha ugress. Sure miner tidde stille i all sin forakt. For plutselig stemte ikke all den syke sladderen de hadde servert om meg. Jeg kom jo med sannheten både her inne, og i lokalavisa. Verdens aller beste og fordomsfrie lokalavis, sådan. Jeg får frilanse igjen. De mistet aldri troen på meg.
Dette er de vakreste plantene i blomsterbedet. Journalister, redaktører, venner og familie, som aldri, aldri, dømte meg for det jeg måtte gjennom inntil jeg klatret opp hit.
De aller smarteste menneskene jeg noensinne har møtt, har jeg møtt på psykiatriske avdelinger. Undervurder dem ikke, oh no, det er det dummeste du kan gjøre. For, der de aller fleste her på kloden er ensidig, er disse overintellegente tøffingene flerdimensjonale. Kanskje er det høyhastighetspregede tanker som gjør at det flipper. Blant annet. Vurder uansett ikke hva du ikke har peiling på; psykiatriske pasienter har innsikt i andre sider av den verden du tar del i, enn du noensinne kan drømme om.
Jeg oppnådde toppkarakterer ala 5ere og 6ere innen matematikk og naturfag da jeg var 25 år, bare fordi jeg ville bevise ovenfor meg selv to ting. 1: at mine tanketeknikker med bl a affirmasjoner og fargebruk FUNKET, og 2: at læreren som aldri var fornøyd med meg på ungdomsskolen TOK FEIL.
Dette er slikt vi med sinnslidelser gjerne kan oppnå, fordi vi evner å tenke med flere vinklinger og med åpnere sinn.
Det passet ikke for alle, dette, at den tidligere så gale klippekortpasienten fra denne gjennomsiktige lille byen, kunne skrive seg til 4.plass (selv om det altså ikke var derfor jeg begynte å blogge), og gjett hva: uten så mye som et eneste seksuelt relatert bilde, og uten å ha brukt ordet “sex” en eneste gang i tekstene mine.
Denne lesertalløkningen skjedde pgr av en sterk historie som jeg var så heldig å få skrive, som havnet i farsott på face. Jeg var klar over at det var pgr av dette innlegget, og at ved farsott-lesertall er det naturlig at man deretter daler ned på lista. Helt ok det, jeg vil jo bare skrive. Og jeg har god tid. Brenner for å forfatte, og fortsette å frilanse for lokalavisa, der jeg har noen prosjekter på gang.
Enkelte elsker å kritisere meg. De kan bare ikke fordøye dette: at ei ung dame med diagnose bipolar 1 ; ….ikke er dum likevel..? …ikke lar seg tråkke på av surmaga ugress i en fantastisk variabel og lykkelig hage?!
Jeg er for lykkelig også. Skal jo ikke være stabil og happy hu derre Dalland! Hun skal være svak og liten jo..
Sorry. Tilgi meg. Dere kommer ikke til å se meg der igjen. Jeg kan ha mine bølger, jeg som dere. Men livet gikk videre for min del. Jeg valgte det friske livet, og er ingen klippekortpasient lenger.
Kanskje det er på tide for dere kritikere også, det? Å slutte å bruke tid og energi på sladder og feiltakelser om folk dere har vrangforestillinger om, reise seg fra kafestolen og trippe videre opp gågata? Kanskje enda lenger også? Helt til Værnes? Til et annet land? Leve livet selv, og ikke gjennom øynene til en pippip oppi Gjøkeredet? Lykke til med det.
I mellomtiden er jeg supermamma med topp energi, lykkelig og veldig spent på min framtid videre som frilanser, blogger, skribent og forfatter. Og jeg kan ikke forklare hvor GLAD JEG ER FOR DET, iiiha!
Kan pippiper fra sånne gjøkereder være superintellegente? Watch us 😉😉😉
Bryr vi oss om vurderende kritikere? Hell no 😛😜😝
Kan det hende dere har tatt feil av oss? Let us blow your mind 😤😤😤
Good evening, readers. Husker dere kommentaren jeg fikk av Morten Ramm, angående mine hårtjufser av ei eneste stoe hårkrise, i fjor høst? (Ikke det? Checkitout HERE ) Jeg fikk altså høre fra Ramm at jeg måtte dra meg til frisøren snarest. Han lo. De lo. Jeg lo, og forstod… at nå var det ingen vei tilbake.
Jeg hadde ikke vært til frisøren på lenge, grunnet uttallige megatabber og tilbakeføring av penger jeg hadde betalt inne på den ene salongen. Dobbel grøss i form av frityrfunkende permanent, laksefarget “rødfarge” , ødelagte hårtjufser, dårlig kundebehandling…. rekken av dårlig erfaring med frisører var uendelig..
Nå har det seg slik, at min egen søster er frisør. Jeg hadde altså angst for min egen søster, kan man vel påstå å si, hehe. Iallefall frisørdelen av henne.
Men nå hadde jeg ødelagt håret mitt med hjemmebleking. Jeg kunne ikke fortsette slik.
Så de siste to månedene…
….har jeg blitt kjent med min søster på en ny måte. Hun heter Silje, og dere kan lese mer om henne HER . Denne dama kan ettervekst, det er så sikkert som det er sant, og jeg er imponert. Mektig imponert.
Og så slik luksus! Ei søster som kommer hjem til meg og fikser håret mitt så bra som overhodet mulig, og så en fristund i badekaret med kur, balsam og ansiktsmaske.
Nei dette var digg altså, Silje; tusen innmari takk!
Jeg minnes forresten noen fancy hårklipper av min sønn Mathias opp gjennom årene også, der vi hadde gitt opp andre frisører’s farts-striper på halvskinnede headsides. Silje naila dette på fantastisk vis. Hmm.. kanskje er min egen søster blitt til en finslipt hairdressdiamant etter år med erfaring som frisør. Jeg tror faktisk det..
Mens resten av verden kanskje synes jeg er best med sminke og jåleri, mener nok denne lille herlige karen at mamma er aller best helt uten den derre make up-en og totalt blottet for forfengelighet.
Det er akkurat som om han kommer meg nærmere, disse ujålete timene hjemme, bare han og meg.
Etter legolek, lunsj og tegning, er det tid for å roe ned. Han merker det når jeg legger meg på ryggen; det er sofatid. Jeg sier: “Kan mamma få seg en kos, vennen?” Og han kommer kravlende.
En søt liten gutt, så gøyal, god og snill. Glad i å gi mamman sin en klem i alle varianter. Han gnir små bløte kinn mot mine, og stopper ikke før han leende har gitt meg kos på begge sider.
Nå har han oppdaget serviettene på bordet, og etterlikner mamman sin. Tørker meg om munnen, går rundt og tørker støv, “vasker” sofa og får applauderene ros for det. Ja gjett om! Gutten rydder og vasker, jo, og er bare et år! Hello!
Mere mammakos…
Even smileyboy, du ER så cool! Jeg bare digger deg. Vi hadde tidenes morgen, og jeg er enig med deg at vi har det gøyest når vi kan lytte til musikk, danse og leke lego samtidig. Dessuten er du jo helt rå på å tegne, gutt! Og de stille, telefonfrie timene grytidlig om morgenen, de er fine de også.
