Kan jeg gjøre sånn? “Kan”, ja …jo.. KAN jo. Men tar det seg ut? Å leke løpende sammen med barna inne på et kjøpesenter?
Ååå jeg har så lyst, å løpe og klatre, jeg også. Når ingen ser meg danser jeg i Eva’s drakt foran speilet til harry musikk, og ler så jeg nesten sklir og faller på badegulvet. Ler av det jeg ser. For i midten av tredveårene er tyngdekraftloven ikke nådig. Ganske komisk det man ser i i dette speilet hvis man rocker litt..
Med altfor mye godt humør, er det vanskelig å la være å danse i under dusjen oppi badekaret også. Men jeg må skjerpe meg. Kan jo falle. Har skjedd før det..
Barnet inni meg døde ikke bare fordi kroppen vokste seg stor. Men alt jeg kan gjøre er å sitte og dagdrømme. Se for meg hvor gøy det hadde vært..
For en tullete mamma som keker vill sisten inne på et slikt kjøoesenter… …vel, gjøkeredet neste da sikkert. Det eneste som er “lov” er lego, biler og skiturer, ser det ut til.
Løsningen er nok en øde skog, akkurat som foran speilet: ingen ser meg. Håper jeg.
Denne er til dere. Alle dere som helt siden juni 2015 har gledet meg med å ville lese alle mine skriblerier.
Helt ærlig? Sånn helt, helt ærlig, så trodde jeg at kanskje 20-30 stk kom til å orke å lese mine blogginnlegg. Som jeg tidligere har skrevet om, var jeg helt uerfaren i bloggverden, og uvitende om hvordan jeg så lesertallene inne på bloggen og sånnt. Jeg ønsket bare å ha en loggblogg der jeg skrev og lagret.
Dere er så mye mer enn tall for meg. Dere er selveste leserene mine, mitt alt, hva angår den store skriveinteressen min. Og jeg lover å respektere dere like høyt i framtiden som i fortiden.
Jeg vet at dere er et spesielt publikum. Flere av dere har sagt det selv; dere leser egentlig ikke blogger, men dere leser min, fordi dere liker måten jeg skriver på, og det jeg skriver om. Dette er jeg grenseløst takknemlig for. Noen ganger er det omkring 100 av dere. Noen ganger flere tusen. Dere er like velkommen, samme om dere kommer alene eller i høye flertall.
Denne bloggen er ikke her for å utnytte dere. Dere vet det, og har tillit til meg. Mine lesere vet at jeg ikke kommer til å undervurdere deres intellegens ved å spille å sex, objektivisere mine medsøstre ved å fremstille meg selv mindre smart enn jeg er, eller lure dere til å klikke dere inn på meningsløse sjokkoverskrifter.
Dere vet at jeg fronter naturlige og runde kvinneformer. Uten at jeg behøver å bombadere dere med masse naken hud for å trille dere rundt omkring og inn på min blogg. Dere vet også at jeg i utgangspunktet ikke er her for å tjene penger på dere. At jeg hittil ikke har tjent ei eneste krone på bloggingen, og at dette ikke er noe jeg tenker på.
En vakker dag vil jeg leve av skrivingen. Det er helt ok det, å forfatte, frilanse og blogge med lønn. Men akkurat nå behøver jeg det strengt tatt ikke. Å få lov til å skrive, er min lønn.
Å få ha lesere som gidder å bruke av sin verdifulle tid på å lese mine innlegg, er min hverdagsluksus. Og det vil jeg takke dere for.
Nå er lille Even badet og lagt ned for kvelden. Men han våknet, så jeg har sjekket inn på lykketoppen top suite for å være sammen med en bitteliten en som ikke vil være alene. Mathias og Tore er på hyttetur. Jeg grubler på to reportasjer jeg gleder meg til å skrive for lokalavisa. Kjenner at jeg brenner. Det var dette jeg kom hit for, og jeg har visst det siden jeg var barneskolejente. Innen jeg gikk ut ungdomsskolen hadde jeg hatt omkring 30 brevvenner fra nord, sør, øst og vest.
Så personlig som jeg kan skrive inne på bloggen, kan jeg ikke formulere meg i reportasjer. Her inne kan jeg synse og mene. Men jeg har mine egne regler og begrensninger. Jeg skjermer flere av mine meninger, så det ikke støter noen i vill misforståelse. Jeg henger ikke ut folk med navn her inne, selv om jeg faktisk kunne with the law by my side.
Det går fint an å skrive blogg, uten å støte dere, disrespektere dere, eller lure dere til å bli en del av en tallmølle.
Jeg digger dere for at dere gidder å komme innom. Og jeg skal gi dere grunner til å klikke dere inn hit. Har jeg ikke en god grunn, en sommer eller vinterdag, så lover jeg å holde meg unna forbipolene. Skal ikke komme med svada, men med gjennomtenkte innlegg. Så får de derre lesertallene synke og stige som havet’s naturlige bølger.
Dere er bølgene mine i et hav av ord. Og sola som skinner så jeg får lys til å skrive. Om natten er dere stjernene, som sørger for inspirasjon.
I flere år skjønte jeg ikke hvorfor enkelte mennesker så ut til å undervurdere, latterliggjøre og tråkke på meg. Dette stemte jo ikke overens med den intellegensen jeg alltid visste at jeg var i besittelse av. Riktignok hadde jeg hele veien mindreverdighetskomplekser pgr av et utseende jeg trodde var på nivå med en slags mindre penere aliens, og pgr av sterk sjenanse. Men jeg var meget klar over mitt sterke topplokk og hva det inneholdt.
Med årene gikk det opp for meg. Jeg hadde jo alltid vært åpen om at jeg hadde hatt innleggelser ved psykiatriskr avdelinger. Etter hvert som jeg innså at jeg hadde diagnose bipolar 1, var jeg åpen om dette også. Det gikk opp for meg etter hvert, at de så på meg som gal. Mindre intellegent. Psykiatrisk preget. Rar.
Deres fordommer og forutinntatthet kom til utttrykk i rare blikk, undervurderinger og falskhet. Noe som frustrerte meg veldig. Jeg kunne svare for meg, med lange og gjennomtenkte setninger. Da så de enda rarere på meg. Dette stemte ikke; jeg skulle jo ikke være “smart”, jeg..
Så kom dagen da jeg begynte å blogge. I et helt år hadde jeg tenkt på det. Jeg behøvde sårt en plass å samle mine historier. En plass å skrive. Snakket med blogg.no om at dersom jeg uheldigvis skulle havne på bloggtoppen, skulle jeg slippe utbetalinger. Dette høres muligens rart ut. Men jeg er ufør. De uføretrygdet meg allerede som 20åring, og jeg kan ikke risikere å miste den inntekten ved å tjene for mye utenom.
Jeg var klar. Skulle få blogge og skrive så mye jeg ville, uten å bry meg om “faren” for å havne innom blogg topp 20. Alle som kjenner meg, vet om behovet mitt for å skrive. Jeg er her for å få tilfredsstilt behovet for å uttrykke meg med skrevne ord. På lik linje med at man kan ha interesse for hesteridning, uten nødvendigvis å ha behov for å delta i hesteveddeløp. Eller like å svømme, uten å delta i svømmekonkurranser. Mange av oss bloggere er her kun pgr av interessen.
Jeg skrev. Og jeg skrev, skrev og atter skrev. Det var så deilig. I begynnelsen var jeg så bloggeblank at jeg ikke ante hvor man så lesertallet. Så jeg trodde ingen leste det jeg skrev. Men det gjorde ingenting. Å skrive og lagre slikt, var ren luksus for dataløse meg. (Denne dama har blogget alt på mobilen sin) Jeg visste ikke engang at de telte opp lesertallene hver kveld etter kl 24.00. Ville bare skrive.
Jeg glemmer ikke hvordan dette, inntil da, bortgjemte skrivetalentet, kræsjet med enkeltes overbevisninger og innbilninger om meg. Overraskede bakoversveiser så ikke ut til å ta noen ende. For god damned; hun “ustabile”, “sinnsyke” der, hun kunne både grammatikk, ordvariasjon og rettskriving!? Og de kunne lese mellom linjene mine, at jeg vissnok, slettes aldeles ikke, var dum.. likevel..
Du har smalere sti å tråkke hvis du har en diagnose. Du skal ikke svare for smart. Da er du frekk. Du skal ikke gråte for mye, da er du syk. Deprimert. Du skal ikke snakke for mye, da er du også syk. Manisk. Eller hypomanisk. Du skal ikke le for høyt eller for mye. Ikke bra… Visst søren skal jeg alt dette, har jeg alltid tenkt. I en eneste stor kræsj med selverklærte dommere av noen tilskuere som fikk meget å vurdere fra sine høye seter.
For det meste fikk jeg positive tilbakemeldinger. Men dere vet; slike blomsterbed kan også ha ugress. Sure miner tidde stille i all sin forakt. For plutselig stemte ikke all den syke sladderen de hadde servert om meg. Jeg kom jo med sannheten både her inne, og i lokalavisa. Verdens aller beste og fordomsfrie lokalavis, sådan. Jeg får frilanse igjen. De mistet aldri troen på meg.
Dette er de vakreste plantene i blomsterbedet. Journalister, redaktører, venner og familie, som aldri, aldri, dømte meg for det jeg måtte gjennom inntil jeg klatret opp hit.
De aller smarteste menneskene jeg noensinne har møtt, har jeg møtt på psykiatriske avdelinger. Undervurder dem ikke, oh no, det er det dummeste du kan gjøre. For, der de aller fleste her på kloden er ensidig, er disse overintellegente tøffingene flerdimensjonale. Kanskje er det høyhastighetspregede tanker som gjør at det flipper. Blant annet. Vurder uansett ikke hva du ikke har peiling på; psykiatriske pasienter har innsikt i andre sider av den verden du tar del i, enn du noensinne kan drømme om.
Jeg oppnådde toppkarakterer ala 5ere og 6ere innen matematikk og naturfag da jeg var 25 år, bare fordi jeg ville bevise ovenfor meg selv to ting. 1: at mine tanketeknikker med bl a affirmasjoner og fargebruk FUNKET, og 2: at læreren som aldri var fornøyd med meg på ungdomsskolen TOK FEIL.
Dette er slikt vi med sinnslidelser gjerne kan oppnå, fordi vi evner å tenke med flere vinklinger og med åpnere sinn.
Det passet ikke for alle, dette, at den tidligere så gale klippekortpasienten fra denne gjennomsiktige lille byen, kunne skrive seg til 4.plass (selv om det altså ikke var derfor jeg begynte å blogge), og gjett hva: uten så mye som et eneste seksuelt relatert bilde, og uten å ha brukt ordet “sex” en eneste gang i tekstene mine.
Denne lesertalløkningen skjedde pgr av en sterk historie som jeg var så heldig å få skrive, som havnet i farsott på face. Jeg var klar over at det var pgr av dette innlegget, og at ved farsott-lesertall er det naturlig at man deretter daler ned på lista. Helt ok det, jeg vil jo bare skrive. Og jeg har god tid. Brenner for å forfatte, og fortsette å frilanse for lokalavisa, der jeg har noen prosjekter på gang.
Enkelte elsker å kritisere meg. De kan bare ikke fordøye dette: at ei ung dame med diagnose bipolar 1 ; ….ikke er dum likevel..? …ikke lar seg tråkke på av surmaga ugress i en fantastisk variabel og lykkelig hage?!
Jeg er for lykkelig også. Skal jo ikke være stabil og happy hu derre Dalland! Hun skal være svak og liten jo..
Sorry. Tilgi meg. Dere kommer ikke til å se meg der igjen. Jeg kan ha mine bølger, jeg som dere. Men livet gikk videre for min del. Jeg valgte det friske livet, og er ingen klippekortpasient lenger.
Kanskje det er på tide for dere kritikere også, det? Å slutte å bruke tid og energi på sladder og feiltakelser om folk dere har vrangforestillinger om, reise seg fra kafestolen og trippe videre opp gågata? Kanskje enda lenger også? Helt til Værnes? Til et annet land? Leve livet selv, og ikke gjennom øynene til en pippip oppi Gjøkeredet? Lykke til med det.
I mellomtiden er jeg supermamma med topp energi, lykkelig og veldig spent på min framtid videre som frilanser, blogger, skribent og forfatter. Og jeg kan ikke forklare hvor GLAD JEG ER FOR DET, iiiha!
Kan pippiper fra sånne gjøkereder være superintellegente? Watch us 😉😉😉
Bryr vi oss om vurderende kritikere? Hell no 😛😜😝
Kan det hende dere har tatt feil av oss? Let us blow your mind 😤😤😤
Good evening, readers. Husker dere kommentaren jeg fikk av Morten Ramm, angående mine hårtjufser av ei eneste stoe hårkrise, i fjor høst? (Ikke det? Checkitout HERE ) Jeg fikk altså høre fra Ramm at jeg måtte dra meg til frisøren snarest. Han lo. De lo. Jeg lo, og forstod… at nå var det ingen vei tilbake.
Jeg hadde ikke vært til frisøren på lenge, grunnet uttallige megatabber og tilbakeføring av penger jeg hadde betalt inne på den ene salongen. Dobbel grøss i form av frityrfunkende permanent, laksefarget “rødfarge” , ødelagte hårtjufser, dårlig kundebehandling…. rekken av dårlig erfaring med frisører var uendelig..
Nå har det seg slik, at min egen søster er frisør. Jeg hadde altså angst for min egen søster, kan man vel påstå å si, hehe. Iallefall frisørdelen av henne.
Men nå hadde jeg ødelagt håret mitt med hjemmebleking. Jeg kunne ikke fortsette slik.
Så de siste to månedene…
….har jeg blitt kjent med min søster på en ny måte. Hun heter Silje, og dere kan lese mer om henne HER . Denne dama kan ettervekst, det er så sikkert som det er sant, og jeg er imponert. Mektig imponert.
Og så slik luksus! Ei søster som kommer hjem til meg og fikser håret mitt så bra som overhodet mulig, og så en fristund i badekaret med kur, balsam og ansiktsmaske.
Nei dette var digg altså, Silje; tusen innmari takk!
Jeg minnes forresten noen fancy hårklipper av min sønn Mathias opp gjennom årene også, der vi hadde gitt opp andre frisører’s farts-striper på halvskinnede headsides. Silje naila dette på fantastisk vis. Hmm.. kanskje er min egen søster blitt til en finslipt hairdressdiamant etter år med erfaring som frisør. Jeg tror faktisk det..
Mens resten av verden kanskje synes jeg er best med sminke og jåleri, mener nok denne lille herlige karen at mamma er aller best helt uten den derre make up-en og totalt blottet for forfengelighet.
Det er akkurat som om han kommer meg nærmere, disse ujålete timene hjemme, bare han og meg.
Etter legolek, lunsj og tegning, er det tid for å roe ned. Han merker det når jeg legger meg på ryggen; det er sofatid. Jeg sier: “Kan mamma få seg en kos, vennen?” Og han kommer kravlende.
En søt liten gutt, så gøyal, god og snill. Glad i å gi mamman sin en klem i alle varianter. Han gnir små bløte kinn mot mine, og stopper ikke før han leende har gitt meg kos på begge sider.
Nå har han oppdaget serviettene på bordet, og etterlikner mamman sin. Tørker meg om munnen, går rundt og tørker støv, “vasker” sofa og får applauderene ros for det. Ja gjett om! Gutten rydder og vasker, jo, og er bare et år! Hello!
Mere mammakos…
Even smileyboy, du ER så cool! Jeg bare digger deg. Vi hadde tidenes morgen, og jeg er enig med deg at vi har det gøyest når vi kan lytte til musikk, danse og leke lego samtidig. Dessuten er du jo helt rå på å tegne, gutt! Og de stille, telefonfrie timene grytidlig om morgenen, de er fine de også.
Jeg innrømmer det. Det var dager da jeg ikke kunne styre over tankene mine. Dager da jeg var så langt nede at jeg gjemte meg i ren skam. I skjul for alle. I dekning for livet. Til alle desperate tankene om å hoppe fra noe høyt, gikk over.
Jeg holdt ut, og det betaler seg nå. Livet gir meg høy lønn, og gleden jeg kjenner over det, er uendelig.
Ja, tårene triller iblant. Jeg kan bli lei meg, jeg som alle andre. Men dette ensomme mørket i fortiden, det var noe helt annet, og noe langt mer alvorlig.
Det var en lang lang tunnell, og jeg var lettet da jeg endelig så sol og blå himmel igjen. For tunnellen var laget av feilmedisinering, tvangsbehandling, flukt fra låste dører, usanne rykter, to runder med skremmende elektrosjokk, grov vold, og til slutt; psykose i høygravid tilstand. Jeg nådde den endelige bunnen da jeg måtte starte på nytt i ny leilighet uten mitt nyfødte barn, etter et halvt år på institusjon. Bostedsløs.
Jeg har mange ganger fått kjenne hvordan det er å stå nederst på samfunnets stygge rangstige. Jeg vet hvor seig og forbanna tøff jeg er. Jeg greier alt. Takler definitivt og så absolutt ALT.
Ut av denne tunnellen, tok jeg med meg noen finslipte holdninger. Jeg godtar ikke urettferdighet, mobbing og feil behandling av barn. Jeg slår hardt som fy ned på falske, slemme folk, og kjenner et voldsomt engasjement i samfunnet jeg bor i.
Jeg er utrustet heavy, og klar til å bruke min stemme tydelig. Et av mine våpen er åpenhet. Om mobbing, selvmord, psykiatrien her til lands, feminisme og likestilling.
For jeg kan aldri glemme den tunnellen. Jeg kan fint leve med den, og sårene gror fortsatt. Men jeg mistet så mange underveis. Og de var bare ungdommer. Hvorfor skal vi glemme mobbingen og/eller den psykiatriske feilbehandlingen som førte dem i døden? Jeg vet godt hvorfor de ikke holdt ut. Forstår dem godt. Og kommer ikke til å godta et samfunn der mine døde venner blir til syndebukker. Ikke kall mine himmelske venner feig. For da har du ikke vært der de var.
Hvis vi skal forvente at folk omkring oss skal velge å være her (for at vi skal ha det bra?) må vi stille opp. Være en venn. Bekjempe feilbehandling i psykiatrien og mobbing.
Jeg har blitt ropt til av sinte psykiatriske sykepleiere. Jeg er blitt feilbehandlet med hele 28 forskjellige typer medisiner som jeg aldri ville ha. Jeg er blitt så dårlig tvangsbehandlet at jeg stakk av til vårt naboland allerede som 18åring. Jeg vet hvor tungt det er å kravle seg opp dit jeg er nå.
Kjære deg. Du som er ung. Du som står midt i den tunge tunnellen. Det er ei hengemyr der inne hva? Og de mørke veggene trygler deg om å gi opp, hva?
Men du skal ikke det. Du skal gå i hi. Vente. Være tålmodig. Seig. Seig som en vinterbjørn. Og du skal huske en viktkg ting: Det er ikke bare fysiske sår som gror. Livet er underfundig, tiden helbreder, selv om den ikke er lineær.
Jeg vet du kjenner deg gjennomsiktig og liten. Jeg gjorde det selv da jeg lå i en bakgate i Stockholm som 18åring og ventet på at politiet skulle dra fra kafeen i gata nedenfor, mens de unge tårene mine trillet i takt med regnet. Jeg vet du skammer deg. Vet du tror at ingen liker deg.
Men det er ikke sant! For jeg liker deg! Du kan sende meg en mail, og vi kan ta en prat hva? Hvorfor ikke? Jeg har forlengst hoppet av den kyniske delen av samfunnet der det er “tabu å ta en kaffe med en fremmed”. Er fra nord, der man bryr seg om hverandre. Der fremmede blir kjent over en kaffekopp. Og jeg kjenner mange andre også, som mer enn gjerne stiller opp for deg.
Vi ville aldri avvist deg, samme hvor langt nede du kjenner deg. Samme hvor mange latterlige rykter som surrer omkring deg som sinte bier.
Du trenger ikke honningen deres. Hold ut. Karma vil snu seg til din fordel, og du vil bli sterkere enn Tarzan og Jane til sammen.
For du har talenter du ikke greier å se i mørket. Det er ikke inne her i tunnellen du skal gi opp. Du skal vente til du er kommet deg ut i lyset for å vurdere deg selv, belyst, klar og tydelig. Du må ikke finne på å reise fra oss før du kan se alle de talentene vi andre ser hos deg..
Og senere? Senere vil du bli belønnet for utholdenheten. Jeg lover deg. Livet lover deg.
I mellomtiden kan du se i innleggene om Stockholm-triologien og “reisen forbi polene”, rett nedenfor her. Du og jeg, vi er vinterbjørner, og det kommer du til å være stolt av senere.
Ta kontakt. Jeg vil være din venn, selv når ingen andre vil. Klem til deg som holder ut, fra ei som holdt ut.
Here we go again. Nei og nei, har dere fått sett en bloggpupp? Oii! For vi feministdamer har aldri en eneste sommer sett sånne uidentifiserbare mannebrystvorter i butikk-køa, med tykke sorte hårstrå på, samt dryppende salt, heslig svette. FORKLAR MEG HVA DISSE BLOTTEDE HERREBRYSTVORTENE ER TIL FOR! Og i samme slengen: husk at mine er matfat til babyer.
Skal dere Ottarfolk dolke oss ekte feminister i ryggen nå? Og kritisere ei ung jente for å gå i bresjen vi behøver?
Mener dere at en pupp HAR MED SEX Å GJØRE, Ottar?
Det mener ikke jeg. Mine pupper har andre oppgaver å utføre her på jorden, og det overrasker meg at dere i Ottar har så få kunnskaper om bryster,at dere objektiviserer dem dithen at det skal ha noe med porno å gjøre.
Nei vet dere hva! Nå er det faktisk nok! La vår Sophie Elise gjennomføre sin kamp for likestilling og feminisme i fred og ro.
Noen dager er tøffere enn andre. Samme hvor sabla lykkelig man er. Hvor forbanna positivt man tenker, eller hvordan man alltid smiler. Smiler, ikke for å holde fasade, men fordi man en gang i tiden leste at dersom man smiler, lurer man hjerner (*skulle stå hjerneN der, men..) til å tro at man er LYKKELIG.
Samma samma sssamma how much you do it, og tolk det som du vil, så vil det innimellom renne tårer fra de glinsende øynene dine. Som vil etterlate den tynne huden under triste pupiller, salt og tørr som faen.
Du vil trenge en dusj. Og der kan du gråte mer. Med vilje. For å få ut det som gjemmer seg langt der inne i gamle kister.
Du vil kjenne det river i de mellom-menneskelige relasjonene, uten at du kan fatte hvorfor. Du klarte deg jo fint før du ble kjent med dem.. Hvorfor blir du så innmari glad i dem, at du kjenner det der du står under rennende vann. At halsen er sår, stemmen hes, og noe mørkt har flyttet inn i brystkassa di..
Så prater du om det, med vått hår og krem under øynene. Kjenner lag på lag letter, og dere ler litt sammen av det hele.
En liten prat med ei venninne på telefonene etterpå, er prikken over i’en. Nå synger fuglene igjen. Ingen har daua, og alt gikk bra. Håret tørker, og brystkassa kjennes mild og god over et hjerte i normal rytme.
It’s love. And love hurts.
Men jeg er ikke som alle andre. Jeg har følelser som strekker seg over land og strand. Alt som kjennes i tanker og følelser, må ganges med 10. Jeg blir mer irritert, tristere, gladere, reddere… mer intuitiv.
Samme hvor frisk jeg er, hvor riktig lithium er for meg, må jeg leve etter dette.
Jeg henter det fram etter åtte om kvelden. For da sover barna. Før det er jeg en skuespiller, ovenfor to søte små som trenger mamman sin rolig og avslappet. Dere tar et glass vin. Jeg henter frem forbipolene. Rydder, vasker, designer kåken, gråter, sipper, ler høyerer og diskuterer. Slipper løs en skrue eller to..
Jeg føler sånn! Det er så intenst! Og jeg er så sterk, men samtidig så utsatt. Siden jeg …føler sånn!
Jeg fortsetter å gjøre som mange av dere lesere har ønsket, og samler mine sanne historier i linker. Når du leser disse historiene, husk at jeg har det supert den dag i dag. Jeg er intet offer, men ei ressurssterk dame med stor omgangskrets. Jeg lever et lykkelig liv som mamma til Even og Mathias, og både Tore og jeg har klart oss fint gjennom dette. “En reise forbi polene” betyr mani og psykose. Det er hva bipolar betyr. Forbi polene. Alt som står skrevet er sant, og har hendt. Og glad er jeg for at dette er fortid og avsluttede kapitler. Hilsen Helene
Innlegget inneholder produktplasseringer, men jeg er ikke sponset, og har ikke fått noen som helst goder for å blogge om dette.
Kjennes ikke det bra? At jeg tester Udo’s Choice, og fra nå av også Eye q, for dere, helt uten den påvirkning det ville være dersom jeg ble betalt for det? Jeg skriver tydelig om det til dere dersom det kommer en dag senere jeg blir sponset.
Jeg begynte på en ny supermatperiode for vel en måneds tid siden, og kjenner litt virkning allerede. Startet med en spirulina-kur sammen med hvetegress. Så fortsatte jeg med hvetegress, og la til Udo’s choice olje, grønn detox te og chiafrø. I dag har jeg hamstret mer av dette, og lagt til Eye q.
Jeg presiserer at dersom man inntar medisiner, eller er syk (resnesystemet spesielt) må man forhøre seg med lege før man tilfører kroppen disse produktene. Jeg må, som jeg har skrevet om før, drikke mye vann, og holde meg unna chlorella, siden jeg tar lithium. Dette går på mitt rensesystem. Jeg vet hva jeg holder på med. Men du er du, finn ut hva din kropp tåler.
Eye q er en del av foreldresamarbeidet vårt fra nå av. Vi begynte med disse kapslene i dag, både Tore superpappa, og jeg.
Vi er noen vimsefragler adhd goes demens… Begge to. Så vi tenkte egentlig å starte med Efalex. Men så ble vi heller anbefalt Eye q. Utgangspunktet er glemskhet, trøtthet, slapphet og for min del pms irritabilitet.
Jeg kommer til å oppdatere dere om hvordan vi merker disse oljene fram mot sommeren. Tore med kun Eye q. Jeg med Eye q, hvetegress, chiafrø, Udo’s choice og ellers sunnt kosthold som avokado, gulrøtter, frukt, og helt sikkert en god del utskeielser ala sugar and salt. Det kan være at jeg etterhvert legger til nattlysolje, mot pms.
Dette er mitt kosttilskudd. Ikke en diett.
Jeg vil være den glade, sprudlende mamman din, Even. Hun som ruller rundt på gulvet sammen med deg og spretter opp for å leke borte bø etterpå. Uten å bli svimmel. Du fortjener det…
Jeg vil du skal ha en energisk mamma som ikke trenger å hvile på dagtid, Mathias. Ei som leker med deg og tar en dansestund på stuegulvet sammen med deg. Du fortjener det.
Mamma har erfaring med dette, gutter. Bare vent noen uker til nå, så er jeg på topp. I tillegg skal jeg teste oljer som gjør mamma yngre til sinns. Altså, mindre glemsk, bedre konsentrert, mindre stressa og enda gladere.
Nå går vi mot våren sammen, og snart skal vi løpe om kapp mot sommeren, ihaaa!
