Denne er til dere. Alle dere som helt siden juni 2015 har gledet meg med å ville lese alle mine skriblerier.
Helt ærlig? Sånn helt, helt ærlig, så trodde jeg at kanskje 20-30 stk kom til å orke å lese mine blogginnlegg. Som jeg tidligere har skrevet om, var jeg helt uerfaren i bloggverden, og uvitende om hvordan jeg så lesertallene inne på bloggen og sånnt. Jeg ønsket bare å ha en loggblogg der jeg skrev og lagret.
Dere er så mye mer enn tall for meg. Dere er selveste leserene mine, mitt alt, hva angår den store skriveinteressen min. Og jeg lover å respektere dere like høyt i framtiden som i fortiden.
Jeg vet at dere er et spesielt publikum. Flere av dere har sagt det selv; dere leser egentlig ikke blogger, men dere leser min, fordi dere liker måten jeg skriver på, og det jeg skriver om. Dette er jeg grenseløst takknemlig for. Noen ganger er det omkring 100 av dere. Noen ganger flere tusen. Dere er like velkommen, samme om dere kommer alene eller i høye flertall.
Denne bloggen er ikke her for å utnytte dere. Dere vet det, og har tillit til meg. Mine lesere vet at jeg ikke kommer til å undervurdere deres intellegens ved å spille å sex, objektivisere mine medsøstre ved å fremstille meg selv mindre smart enn jeg er, eller lure dere til å klikke dere inn på meningsløse sjokkoverskrifter.
Dere vet at jeg fronter naturlige og runde kvinneformer. Uten at jeg behøver å bombadere dere med masse naken hud for å trille dere rundt omkring og inn på min blogg. Dere vet også at jeg i utgangspunktet ikke er her for å tjene penger på dere. At jeg hittil ikke har tjent ei eneste krone på bloggingen, og at dette ikke er noe jeg tenker på.
En vakker dag vil jeg leve av skrivingen. Det er helt ok det, å forfatte, frilanse og blogge med lønn. Men akkurat nå behøver jeg det strengt tatt ikke. Å få lov til å skrive, er min lønn.
Å få ha lesere som gidder å bruke av sin verdifulle tid på å lese mine innlegg, er min hverdagsluksus. Og det vil jeg takke dere for.
Nå er lille Even badet og lagt ned for kvelden. Men han våknet, så jeg har sjekket inn på lykketoppen top suite for å være sammen med en bitteliten en som ikke vil være alene. Mathias og Tore er på hyttetur. Jeg grubler på to reportasjer jeg gleder meg til å skrive for lokalavisa. Kjenner at jeg brenner. Det var dette jeg kom hit for, og jeg har visst det siden jeg var barneskolejente. Innen jeg gikk ut ungdomsskolen hadde jeg hatt omkring 30 brevvenner fra nord, sør, øst og vest.
Så personlig som jeg kan skrive inne på bloggen, kan jeg ikke formulere meg i reportasjer. Her inne kan jeg synse og mene. Men jeg har mine egne regler og begrensninger. Jeg skjermer flere av mine meninger, så det ikke støter noen i vill misforståelse. Jeg henger ikke ut folk med navn her inne, selv om jeg faktisk kunne with the law by my side.
Det går fint an å skrive blogg, uten å støte dere, disrespektere dere, eller lure dere til å bli en del av en tallmølle.
Jeg digger dere for at dere gidder å komme innom. Og jeg skal gi dere grunner til å klikke dere inn hit. Har jeg ikke en god grunn, en sommer eller vinterdag, så lover jeg å holde meg unna forbipolene. Skal ikke komme med svada, men med gjennomtenkte innlegg. Så får de derre lesertallene synke og stige som havet’s naturlige bølger.
Dere er bølgene mine i et hav av ord. Og sola som skinner så jeg får lys til å skrive. Om natten er dere stjernene, som sørger for inspirasjon.
YOU ROCK, you rock me!
