Pippip fra Gjøkeredet

I flere år skjønte jeg ikke hvorfor enkelte mennesker så ut til å undervurdere, latterliggjøre og tråkke på meg. Dette stemte jo ikke overens med den intellegensen jeg alltid visste at jeg var i besittelse av. Riktignok hadde jeg hele veien mindreverdighetskomplekser pgr av et utseende jeg trodde var på nivå med en slags mindre penere aliens, og pgr av sterk sjenanse. Men jeg var meget klar over mitt sterke topplokk og hva det inneholdt.

Med årene gikk det opp for meg. Jeg hadde jo alltid vært åpen om at jeg hadde hatt innleggelser ved psykiatriskr avdelinger. Etter hvert som jeg innså at jeg hadde diagnose bipolar 1, var jeg åpen om dette også. Det gikk opp for meg etter hvert, at de så på meg som gal. Mindre intellegent. Psykiatrisk preget. Rar. 

Deres fordommer og forutinntatthet kom til utttrykk i rare blikk, undervurderinger og falskhet. Noe som frustrerte meg veldig. Jeg kunne svare for meg, med lange og gjennomtenkte setninger. Da så de enda rarere på meg. Dette stemte ikke; jeg skulle jo ikke være “smart”, jeg.. 

 

Så kom dagen da jeg begynte å blogge. I et helt år hadde jeg tenkt på det. Jeg behøvde sårt en plass å samle mine historier. En plass å skrive. Snakket med blogg.no om at dersom jeg uheldigvis skulle havne på bloggtoppen, skulle jeg slippe utbetalinger. Dette høres muligens rart ut. Men jeg er ufør. De uføretrygdet meg allerede som 20åring, og jeg kan ikke risikere å miste den inntekten ved å tjene for mye utenom. 

Jeg var klar. Skulle få blogge og skrive så mye jeg ville, uten å bry meg om “faren” for å havne innom blogg topp 20. Alle som kjenner meg, vet om behovet mitt for å skrive. Jeg er her for å få tilfredsstilt behovet for å uttrykke meg med skrevne ord. På lik linje med at man kan ha interesse for hesteridning, uten nødvendigvis å ha behov for å delta i hesteveddeløp. Eller like å svømme, uten å delta i svømmekonkurranser. Mange av oss bloggere er her kun pgr av interessen.

Jeg skrev. Og jeg skrev, skrev og atter skrev. Det var så deilig. I begynnelsen var jeg så bloggeblank at jeg ikke ante hvor man så lesertallet. Så jeg trodde ingen leste det jeg skrev. Men det gjorde ingenting. Å skrive og lagre slikt, var ren luksus for dataløse meg. (Denne dama har blogget alt på mobilen sin) Jeg visste ikke engang at de telte opp lesertallene hver kveld etter kl 24.00. Ville bare skrive.

Jeg glemmer ikke hvordan dette, inntil da, bortgjemte skrivetalentet, kræsjet med enkeltes overbevisninger og innbilninger om meg. Overraskede bakoversveiser så ikke ut til å ta noen ende. For god damned; hun “ustabile”, “sinnsyke” der, hun kunne både grammatikk, ordvariasjon og rettskriving!? Og de kunne lese mellom linjene mine, at jeg vissnok, slettes aldeles ikke, var dum.. likevel..

Du har smalere sti å tråkke hvis du har en diagnose. Du skal ikke svare for smart. Da er du frekk. Du skal ikke gråte for mye, da er du syk. Deprimert. Du skal ikke snakke for mye, da er du også syk. Manisk. Eller hypomanisk. Du skal ikke le for høyt eller for mye. Ikke bra…  Visst søren skal jeg alt dette, har jeg alltid tenkt. I en eneste stor kræsj med selverklærte dommere av noen tilskuere som fikk meget å vurdere fra sine høye seter.

For det meste fikk jeg positive tilbakemeldinger. Men dere vet; slike blomsterbed kan også ha ugress. Sure miner tidde stille i all sin forakt. For plutselig stemte ikke all den syke sladderen de hadde servert om meg. Jeg kom jo med sannheten både her inne, og i lokalavisa. Verdens aller beste og fordomsfrie lokalavis, sådan. Jeg får frilanse igjen. De mistet aldri troen på meg. 

Dette er de vakreste plantene i blomsterbedet. Journalister, redaktører, venner og familie, som aldri, aldri, dømte meg for det jeg måtte gjennom inntil jeg klatret opp hit.

De aller smarteste menneskene jeg noensinne har møtt, har jeg møtt på psykiatriske avdelinger. Undervurder dem ikke, oh no, det er det dummeste du kan gjøre. For, der de aller fleste her på kloden er ensidig, er disse overintellegente tøffingene flerdimensjonale. Kanskje er det høyhastighetspregede tanker som gjør at det flipper. Blant annet. Vurder uansett ikke hva du ikke har peiling på; psykiatriske pasienter har innsikt i andre sider av den verden du tar del i, enn du noensinne kan drømme om. 

Jeg oppnådde toppkarakterer ala 5ere og 6ere innen matematikk og naturfag da jeg var 25 år, bare fordi jeg ville bevise ovenfor meg selv to ting. 1: at mine tanketeknikker med bl a affirmasjoner og fargebruk FUNKET, og 2: at læreren som aldri var fornøyd med meg på ungdomsskolen TOK FEIL.

Dette er slikt vi med sinnslidelser gjerne kan oppnå, fordi vi evner å tenke med flere vinklinger og med åpnere sinn. 

 

Det passet ikke for alle, dette, at den tidligere så gale klippekortpasienten fra denne gjennomsiktige lille byen, kunne skrive seg til 4.plass (selv om det altså ikke var derfor jeg begynte å blogge), og gjett hva: uten så mye som et eneste seksuelt relatert bilde, og uten å ha brukt ordet “sex” en eneste gang i tekstene mine.

Denne lesertalløkningen skjedde pgr av en sterk historie som jeg var så heldig å få skrive, som havnet i farsott på face. Jeg var klar over at det var pgr av dette innlegget, og at ved farsott-lesertall er det naturlig at man deretter daler ned på lista. Helt ok det, jeg vil jo bare skrive. Og jeg har god tid. Brenner for å forfatte, og fortsette å frilanse for lokalavisa, der jeg har noen prosjekter på gang.

Enkelte elsker å kritisere meg. De kan bare ikke fordøye dette: at ei ung dame med diagnose bipolar 1 ; ….ikke er dum likevel..? …ikke lar seg tråkke på av surmaga ugress i en fantastisk variabel og lykkelig hage?!

Jeg er for lykkelig også. Skal jo ikke være stabil og happy hu derre Dalland! Hun skal være svak og liten jo.. 

Sorry. Tilgi meg. Dere kommer ikke til å se meg der igjen. Jeg kan ha mine bølger, jeg som dere. Men livet gikk videre for min del. Jeg valgte det friske livet, og er ingen klippekortpasient lenger. 

Kanskje det er på tide for dere kritikere også, det? Å slutte å bruke tid og energi på sladder og feiltakelser om folk dere har vrangforestillinger om, reise seg fra kafestolen og trippe videre opp gågata? Kanskje enda lenger også? Helt til Værnes? Til et annet land? Leve livet selv, og ikke gjennom øynene til en pippip oppi Gjøkeredet? Lykke til med det.

I mellomtiden er jeg supermamma med topp energi, lykkelig og veldig spent på min framtid videre som frilanser, blogger, skribent og forfatter. Og jeg kan ikke forklare hvor GLAD JEG ER FOR DET, iiiha!

Kan pippiper fra sånne gjøkereder være superintellegente? Watch us 😉😉😉

Bryr vi oss om vurderende kritikere? Hell no 😛😜😝

Kan det hende dere har tatt feil av oss? Let us blow your mind 😤😤😤

 

 

 

4 kommentarer
    1. JA! Herregud, du altså! Jeg digger, digger, digger deg så grasalt my at du aner ikke. Det du skriver, måten du skriver det på, det du er. Wow. Du har min fulle respekt hvertfall, det skal du vite!

    2. monemikdesign.blogg.no: Tuuusen takk snuppa, med masse smileys tilbake, og klem klem. (Jeg er innmari glad i bloggen min, men nå gleder jeg meg magekrible til din blogg utformer seg videre) K

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg