Jeg innrømmer det. Det var dager da jeg ikke kunne styre over tankene mine. Dager da jeg var så langt nede at jeg gjemte meg i ren skam. I skjul for alle. I dekning for livet. Til alle desperate tankene om å hoppe fra noe høyt, gikk over.

Jeg holdt ut, og det betaler seg nå. Livet gir meg høy lønn, og gleden jeg kjenner over det, er uendelig. 

Annonsørinnhold

30 nydelige kjoler til vår- og sommersesongen

Ja, tårene triller iblant. Jeg kan bli lei meg, jeg som alle andre. Men dette ensomme mørket i fortiden, det var noe helt annet, og noe langt mer alvorlig.

Det var en lang lang tunnell, og jeg var lettet da jeg endelig så sol og blå himmel igjen. For tunnellen var laget av feilmedisinering, tvangsbehandling, flukt fra låste dører, usanne rykter, to runder med skremmende elektrosjokk, grov vold, og til slutt; psykose i høygravid tilstand. Jeg nådde den endelige bunnen da jeg måtte starte på nytt i ny leilighet uten mitt nyfødte barn, etter et halvt år på institusjon. Bostedsløs. 

Jeg har mange ganger fått kjenne hvordan det er å stå nederst på samfunnets stygge rangstige. Jeg vet hvor seig og forbanna tøff jeg er. Jeg greier alt. Takler definitivt og så absolutt ALT. 

Ut av denne tunnellen, tok jeg med meg noen finslipte holdninger. Jeg godtar ikke urettferdighet, mobbing og feil behandling av barn. Jeg slår hardt som fy ned på falske, slemme folk, og kjenner et voldsomt engasjement i samfunnet jeg bor i. 

Jeg er utrustet heavy, og klar til å bruke min stemme tydelig. Et av mine våpen er åpenhet. Om mobbing, selvmord, psykiatrien her til lands, feminisme og likestilling.

For jeg kan aldri glemme den tunnellen. Jeg kan fint leve med den, og sårene gror fortsatt. Men jeg mistet så mange underveis. Og de var bare ungdommer. Hvorfor skal vi glemme mobbingen og/eller den psykiatriske feilbehandlingen som førte dem i døden? Jeg vet godt hvorfor de ikke holdt ut. Forstår dem godt. Og kommer ikke til å godta et samfunn der mine døde venner blir til syndebukker. Ikke kall mine himmelske venner feig. For da har du ikke vært der de var.

Hvis vi skal forvente at folk omkring oss skal velge å være her (for at vi skal ha det bra?) må vi stille opp. Være en venn. Bekjempe feilbehandling i psykiatrien og mobbing.

Jeg har blitt ropt til av sinte psykiatriske sykepleiere. Jeg er blitt feilbehandlet med hele 28 forskjellige typer medisiner som jeg aldri ville ha. Jeg er blitt så dårlig tvangsbehandlet at jeg stakk av til vårt naboland allerede som 18åring. Jeg vet hvor tungt det er å kravle seg opp dit jeg er nå.

Kjære deg. Du som er ung. Du som står midt i den tunge tunnellen. Det er ei hengemyr der inne hva? Og de mørke veggene trygler deg om å gi opp, hva? 

Men du skal ikke det. Du skal gå i hi. Vente. Være tålmodig. Seig. Seig som en vinterbjørn. Og du skal huske en viktkg ting: Det er ikke bare fysiske sår som gror. Livet er underfundig, tiden helbreder, selv om den ikke er lineær.

Jeg vet du kjenner deg gjennomsiktig og liten. Jeg gjorde det selv da jeg lå i en bakgate i Stockholm som 18åring og ventet på at politiet skulle dra fra kafeen i gata nedenfor, mens de unge tårene mine trillet i takt med regnet. Jeg vet du skammer deg. Vet du tror at ingen liker deg.

Men det er ikke sant! For jeg liker deg! Du kan sende meg en mail, og vi kan ta en prat hva? Hvorfor ikke? Jeg har forlengst hoppet av den kyniske delen av samfunnet der det er “tabu å ta en kaffe med en fremmed”. Er fra nord, der man bryr seg om hverandre. Der fremmede blir kjent over en kaffekopp. Og jeg kjenner mange andre også, som mer enn gjerne stiller opp for deg. 

Vi ville aldri avvist deg, samme hvor langt nede du kjenner deg. Samme hvor mange latterlige rykter som surrer omkring deg som sinte bier.

Du trenger ikke honningen deres. Hold ut. Karma vil snu seg til din fordel, og du vil bli sterkere enn Tarzan og Jane til sammen.

For du har talenter du ikke greier å se i mørket. Det er ikke inne her i tunnellen du skal gi opp. Du skal vente til du er kommet deg ut i lyset for å vurdere deg selv, belyst, klar og tydelig. Du må ikke finne på å reise fra oss før du kan se alle de talentene vi andre ser hos deg..

Og senere? Senere vil du bli belønnet for utholdenheten. Jeg lover deg. Livet lover deg.

I mellomtiden kan du se i innleggene om Stockholm-triologien og “reisen forbi polene”, rett nedenfor her. Du og jeg, vi er vinterbjørner, og det kommer du til å være stolt av senere.

Ta kontakt. Jeg vil være din venn, selv når ingen andre vil. Klem til deg som holder ut, fra ei som holdt ut.