Ikke forvent stort, men jeg skal altså gå inn for å prøve.
Jeg skal prøve og atter prøve, å ikke bombadere deg med innlegg. Spæmmetispæmm: jeg skal forsøke å la være.
Du skjønner, dette er godteriet mitt. Dopet mitt “ord-grammatikk-setninger” er min store interesse. Å SKRIVE, å dønn grammatisere hele hverdagen min og din, er så namnam for meg, at jeg stort sett ikke greier å la være.
Jeg presset på meg selv en førjulspause, som dere vet. Bloggideene kom kastende på meg som tennisballer flere ganger i timen. Og jeg lyste opp noen sekunder. Før jeg sank sammen, vel vitende om “bloggpausen”…
Bremsene var på, men til slutt klarte de ikke tyngden av skrivelysten.
Kanskje er det diagnosen som i bunn og grunn gir meg denne motoren. Selve interessen får en drivkraft med en så stor intensitet, at jeg gumler det i meg, tygger, svelger og fordøyer. Det kommer ut som roseblader, og dufter fersken. Nåh…
Vi har evnen til å brenne oss ut på jobber og interesser, vi bipolare kjappe, snare..
Så jeg skal PRØVE… okay, skal prøve å skrive mindre.
Howdy! I 2015 hadde jeg flere innlegg der fokus var på makeupfritt ansikt. Det er på tide å starte det nye året med et innlegg til i denne sjangeren.
Kjære lesere. Jeg er klar over at mange av dere er av yngre garde å regne. Og jeg er klar over at dere ser og leser mye glam, pomp og prakt, både i bloggverden og internett ellers.
Dette finnes ikke. Det er bare spakkel, hele greia. Hvis det kom noen søte små grønne romvesen og helte makeupfjernemiddel som kom til over alt, over hele planeten, over oss alle sammen, hva hadde skjedd da?
Jo, dette: Du som sitter på restaurant, varm blusen og kokrød av sjalusi i toppen, sviende trist fordi typen din ikke greier å la være å titte mot den glamorøse ladien til venstre. Du hadde fått deg en lettende god latter, for å si det sånn..
Du som alltid har lurt på hvordan butikkdama egentlig ser ut under alt spekkelet som ser ut til å flake av med jevne mellomrom: wellawell, here’s your day 😉
Vi spakler og sminker, og sminker og spakler. Jeg er ikke bedre sjøl. Jeg kan være ganske så forfengelig.
Men heldigvis har jeg rotfeste. Langt der tilbake i et fjøs på ei øy, der jeg hjalp mormor med å måke kuskit og strigle kuene fra en liten krakk. Hvor kom melka fra? Eeeh what? Selvfølgelig visste jeg det. Fra jeg kunne prate.
Ja jeg har rotfeste. Langt tilbake i en liten robåt på sjøen blant Vesterålens vakre fjell. Fisken på kroken var ikke særlig mye glitter og stas å ta i. Hvordan man fisket pilke i styrtregn? selvfølgelig visste jeg det…
På potetopptakeren på øya. I lek nede i fjæra. Leiregjørmebading i Vesterålen. Teltturer. Hytteturer. Ja, jeg har rotfeste.
Jeg er den som tåler å vise deg mitt sanne ansikt. Selv om jeg tidligere har slitt med all verdens komplekser. Jeg er litt glad i de kompleksene nå. Omfavner den som en del av det perfekte uferfekte.
For du vet vel at alt uperfekt ved deg er perfekt? Alle kom vi hit ferdig laga. Pretty damned perfect…
Du. Du unge, grytidlige, pur pur unge: ikke la deg lure. Prøv å se for deg alle uten all denne sminken. Internett er en plakat. Og du skal ikke kjøpe alt den dør etter å reklamere inn i ditt sinn. Du skal tro du er noe, skal du.
Jeg er smart. Jeg kjøper ikke alt der dyre dilldallet. Kremen min funker som både dag og nattkrem, og koster 60 kr. Den var best i test på TV2hjelper deg. De hadde også en sjampootest, der en sjampoo til 8 kr vant soleklart. Jeg bruker den. Det er bedre å satse på litt dyrere balsam og hårkur. Jeg kjøper aldri overflødig sminke. Vet hva jeg trenger, og kjøper kun det som er i ferd med å gå tomt. Parfymen min er rågod og får mange komplimenter. Den koster 39 kr. Og Yerka som deodorant is my savior. (Jeg er ikke sponset av noen)
VÆR SMART, JENTE! Ikke la deg blende. De smarteste skjønnhetstipsene er ofte de rimeligste og enkleste.
TA KONTROLL, JENTE! Det er DU som bestemmer hvordan du skal se ut, og til hvilken pris. Butikkpersonale i fjongfjong-butikker er ofte lært opp til å få deg til å føle deg “dum” og “fattig” dersom du plutselig ombestemmer deg og “skal ikke ha dette lell”. Ansiktsminikk og blikk som kan drepe. Ikke gå på den. Hardne til stemmen din og si bestemt at du IKKE KJØPER DETTE. At du IKKE TRENGER DETTE.
RYDD HJEMME, JENTE, og se hva du kan finne der. Du kan søke opp ansiktsmasker av kjøkkeningredienser, og like så hårkurer.
Og DU bestemmer hva som er pent. Pent for deg, er pent i DIN verden. Fint å gå litt uten sminke? Fint å droppe all denne negle-hud-og-hår-behandlingen en måned eller to? Ok, du er bossen. Du bestemmer det.
Jeg er en superfooder. Jeg dropper all salongbehandling bortsett fra frisør, og kjører på med spirulina, chiafrø, grønn te og hvetegress. Dette gir meg det jeg trenger innenfra for å stråle.
Ta deg en joggetur hvis du ønsker å være litt penere uka som kommer. Det gjør underverker.
Nei, jeg er ikke noen skjønnhetsdronning. Her inne på forbipolene kommer du ikke til å finne særlig av sånnt. I såfall bare smarte, rimelige råd. Denne dama tilhører ikke gruppen av tomt trollgull.
Jeg sitter for godt i den båten oppe i Vesterålen , skjønner du. Står for stødig på den lille krakken i mormors fjøs. Er litt glad i den kua jeg strigler. Det er en egen stemning der inne i min trygge og uglamorøse barndom. Ja jeg hopper snart i havet. Opptil flere ganger, skjønner du..
Kjære unge jente. Sett deg selv sammen akkurat som DU vil. You’re the boss. And only YOU are the star..
En schizofren i psykose, og en bipolar i psykose er pretty much the same.
En med asperger som legger merke til detaljer, er ganske lik en bipolar i depresjon.
En med ADHD er ganske lik en bipolar med hypomani.
Jeg trekker linjene mot bipolar. Det er fordi det er dette jeg har peiling på, siden jeg lever med det selv.
Men jeg kan tenke meg en ting alle 4 diagnosene har til felles, og det er høy intellegens og annerledes tenkemåte enn normen.
Jeg ønsker å gå i dybden. Så jeg gjør det nå.
Du har enten Asperger, Schizofreni, bipolar eller ADHD. Samfunnet har lært deg, gjerne siden dine pur unge dager kalt ungdomstid, at du er utenfor.
Du har så mange tanker. Så annerledese følelser. Og har du bipolar eller ADHD, har du så mange av dem også. Så du tillegger deg å være tøff. Et tøft ytre, for å hanskes med alle følelsene.
Med årene lærer de seg dette, omverdenen. De tror du er så tøff. De tror diagnosen betyr at du er en tøff type.
Så de venner seg til en viss måte å snakke til deg på. Det er denne oppfatningen av at du tåler alt, mixet med intoleranse for det som er uvanlig. Unormalt. Annerledes. Dette, blandet med fordommer. Blandet med at de tror du er dum. …som gjør at de snakker til deg på respektløse måter.
For en kræsj, hva? For en kræsj du daglig utsettes for… Jeg vet hvordan du har det, og jeg har noen råd.
Samfunnet er ikke klar for din intuitive, flerdimensjonale, intellegente måte å tenke på. Nei menneskeheten er ikke nok utviklet for det enda engang, så det blir tilogmed for mange tanker for hjernen din. Og du blir stresset av denne virvar-kombinasjonen.
Råd nr 1: Du må ta vare på din skatt. Din diagnose er en skatt dersom du behandler kropp og sinn riktig. Lev så sunt som mulig. Jogg til musikk. Test ut hvetegress, grønn te, spirulina, chlorella, chiafrø og forøvrig sunt kosthold, i kombi med en treningsform som passer DEG. Dette er ekstra viktig for deg med diagnose, og vil gi deg så mye større gevinst enn normen. Du er trukket mot rus siden du har diagnose: DETTE er rusen din: det sunne livet.
Råd nr 2: Skjerming. Du har sikkert lagt merke til, eller opplevd selv, skjerming på lukket psykiatrisk avdeling. Kopier dette. Styr det selv. Skjerm deg når du kjenner det behøves. Er stemningen dårlig, gå til et annet rom et par minutter eller lengre. Ta på deg ditt usynlige skjold av speil, og gå så tilbake. Er folk slemme og frekke mot deg: Ha minst mulig kontakt med vedkommende. Beskytt deg selv. For bipolare og de med ADHD: ved for høy stemning, trekk deg tilbake. Skru av TV’n, og vær litt utilgjengelig en stund.
Råd nr 3: For de som har hatt psykose: husk du er 100 år før din tid. De forstår ikke, og kommer ikke til å forstå din flerdimensjonale måte å tenke på. De skjønner ikke hvorfor du ser ut til å lese tanker, og alltid vet når de ringer. De aner ikke hva som gjør at du alltid fersker dem i løgner eller baksnakking. De bare vet ikke hvorfor du vet. Og der er ingenting overnaturlig. Du har bare tatt ibruk deler ved din egen hjerne som alle har tilgang til.
Råd nr 4: Mange uvitende aner ingenting om medisinering. Av den enkle grunn at de ikke vet hvordan det oppleves å leve i en verden av psykoser, altfor sterke sanser, manier, hyperaktivitet, 1000 tanker i 10minuttet, eller depresjoner så dype at man apatisk slutter å snakke, slutter å gråte og slutter å stå opp av senga. Rådet er: Aldri ta imot råd omkring medisinering fra uvitende folk.
Råd nr 5: Sliter du med angst? Tre inn i Dr Wayne Dyer og Louise L Hay sin verden av selvaffirmasjoner og geniale tanketriks. Dette er to forfattere som vil guide deg vei til gulleggene i din diagnose. For de finnes, du vet det?
Råd nr 6: Jeg vet du kan ha gått gjennom traumatisk tvangsbehandling. Å bli lagt i reimer, eller holdt nede av 5 sterke menn for å bli satt sprøyte på, stengt inne i rom, eller lukket inne på tvang i ukesvis, er forferdelig og ufattelig vondt. Selv om du vet at de måtte gi deg medisiner der og da, og at de var nødt til å skjerme deg den perioden, kjennes det faktisk ikke greit, og slettes ikke ok… Mitt råd er: gi dette tid. Du er ikke alene. Og personlig tror jeg at framtiden har helt andre behandlingsmetoder å by på. Kanskje kan DU og JEG påvirke i den retning som må til for å endre disse uhumane måtene å få et menneske frisk på… Jeg har flere ganger snakket med mange av dere om det. Vet dere er klare for forandring innen både helsevesen og samfunnet ellers, nå..
Råd nr 7: Dyrk ditt talent. Du vet hva jeg mener. Enten er du rå på å tegne, flink til å male, god til å skrive, dyktig innen jus eller en morsom standupkomiker. Gjerne kommenter her dersom du har andre unike talenter. Jeg er interessert i det.
Råd nr 8: This goes out to Aspergere og Schizofrene! Nå har verden blitt smørt inn med åpenhet for aksept omkring ADHD og Bipolar i en årrekke. Dette er vel og bra, men nå er det på tide å vise verden dybden og intellegensen hva angår Asperger og Schizofreni. Føler du deg erfaren og sterk nok til å bidra med åpenhet? Come on, lær oss alt dere kan, både om diagnosene og om alt det andre dere kan. Skriv den boka. Lag den bloggen, come on.
Råd nr 9: Ikke gi opp. Vi er der snart nå. Hold ut alle tunnellene, og vent på en morgendag som vil gi aksept for våre diagnoser, og flere av de mulighetene “normale”i samfunnet har.
Råd nr 10: Du kan klatre fjell, du som de fleste andre her i verden. Det er bare det, at du kan klatre fortere enn de andre. Derfor når du også flere bunner i løpet av livet enn andre.
Kjære deg. Jeg vil bare be deg holde ut. Vi har mistet mange nok i selvmord nå, fordi samfunnet har vansker med å lære seg, og forstå, noe de kanskje aldri helt kan forstå.
Det er ikke du som skal prøve å tilpasse deg. Husk det. Du er mer enn bra nok som du er. Og aldri aldri la dem få deg til å tro noe annet.
For en respekt jeg har for alle dere fantastiske Nett-alvene. Har ikke ord. Tusen takk til dere alle, og takk for alle som har stoppa meg på gata bare for å gi meg noen koselige komplimenter. Bare for å fortelle meg at de leser bloggen min med glede.
Det er mørkt ute, dusjen er hoppagjennom, 5 historier i et Donald-blad er lest (til like stor glede for liten som stor) (I dette tilfellet; Mathias & mor), kaffekoppen er trygt plassert på nattbordet og jeg er snart ready for take off. Jeg skal til digge deilige drømmeland. Og disse skjønne to herligste goguttene har reist i forveien.
Kaffekopp på nattbordet? Mhm. Det beste trikset mot trøtte B-mamma-tendenser. For morgenen kan være traumatisk av seg den. Da er det bare å supe i seg “iskaffen”, og si til Mathias på seks: “Mammakaffen er inntatt! Gi meg 3 minutter!” “Ok, mamma” ….Etter et par minutter slår koffeinet inn, og voila vips: supermamma!
Disse to gogutta mine. Som jeg er så glad i. Jeg gjør alt for dem. En streng mamma med tydelige grenser, er hva jeg er. Men barna mine er aldri i tvil om at mamma elsker dem. De kan bli hva de vil når de blir stor. Jeg liker dem akkurat som de er, og kommer ikke til å ha behov for å rette på dem. De er ikke min fasade. Mine to store kjærligheter.
Jeg skal svømme inn i drømmeland, og så skal vi bake boller og lese mer Donald Duck sammen. Her under drømmefangere og papirsommerfugler. Og i morgen skal vi få enda en dag sammen. Den største gaven ei mor kan få: enda en splitter ny dag sammen med barna sine. Vi skal i bursdagsselskapet til herlige lille Tuva tantebarn, og etter det kommer superpappan. Det blir en sabla bra dag, og vi gleder oss 🙂
…skal bare ned å spise litt før drømmeland take off. Ække sunt, er det vel… Men åå så godt å spise mens resten av lykketoppen sover. Ikke alltid en mamma rekker alle måltidene i løpet av dagen. Er du en sånn natteravn hva angår kjøleskapet? Kanskje du er som jeg.. Å rusle opp en tur sent på kvelden eller midt på natta, og spise i fred og ro.. mmmmh!
Barna mine. Jeg er så takknemlig for alle disse dagene og nettene. Med barna mine. Jeg tar på silkehansker og holder dem tett tett inntil meg, hver eneste dag jeg får med dem. Vi vet jo at de bare er til låns. Og at ikke er eneste minutt er en selvfølge.
Hver kveld takker jeg i bønn. Nei jeg tilhører ingen religion. Jeg skaper min egen. Og jeg lar bønn og takknemlighet være en naturlig del av hver kveld. Noen ganger finner jeg ikke ord. Kjærligheten er for overveldende stor. Det er for uvirkelig.
6åringen min ruller over på mammasiden innimellom. Han smiler alltid i halvsøvne i det jeg ruller han tilbake. Snart er han for stor til å overnatte i storsenga.
1åringen min snorker babysnork. I dag hjalp han til med å kle på seg etter kveldsbadet sitt. Puttet armene sine i ermene og smilte med små bollekinn.
Tiden løper fra meg. Og jeg må henge med. Kan ikke misse noe, må få med meg alt. For plutselig en dag er det for sent. Plutselig har toget gått, og det kommer aldri mer tilbake. Barndom gjør ikke det. Den kommer ikke tilbake med babysikkel, skoleguttreplikker, babydanserytmer og sjarmerende utfordrende trassalder.
Så jeg må spise og sove, trene og handle. Styre hjemmet så barna har det bra. Styre meg selv, så jeg får med meg hver minste lille detalj av dette fantastiske showet.
Takk og pris for natten og morgendagen. Takk, og inderlig pris, for disse barna…
Du er på kafe med noen venninner. Sara, Lise og Bente. Denne dagen er du litt hårsår, treg og klomsete. Sara sier noe som du misforstår. Dere oppklarer det, og snakker videre. Ler av det hele. Ja, noen dager kan jo være litt utenom det vanlige for alle, sier dere, og er skjønt enige om at man har jo love til å “være litt utafor”, innimellom. Ting går jo litt i bølgedaler, da vettu..
Du går hjem før de andre. Og venninnene dine sier aldeles ikke: “Ja assa, hun Pernille har jo hatt diare for noen dager siden da vøttø.. Ikke rart hun var dizzy i dag hehe”. Og heller ikke: “Og hun brakk jo foten for noen uker siden. Har jo måttet gått på endel smertestillende a vøttø.. Derfor var hun sånn i dag.”
De sier ikke stort. For det er helt vanlig at dagene svinger litt. “Bølger er av natur, hva?” Sier Bente. Mens Lise ler og sier hun også hadde en slik dag forrige uke. Sara har forlengst forstått at misforståelsen var fordi du hadde en av disse naturlige bølgedalene. Eller noe sånnt. Whatever.
Men disse “naturlige reglene” ser ikke ut til å gjelde oss med bipolar.
Uvitende fjols ser ut til å ville skylde på sinnsykdom bare du mister noe i bakken. Ekstra ille er det dersom du ler høyere enn alle andre, eller, åh, Gud forby: dersom du mistolker noe!
“Det er fordi hun har bipolar. Hun kan jo ikke noe for det, stakar, det er jo en alvorlig lidelse.”
“Det er bipolar. Altså, hun har bipolar. Det er derfor hun er ekstra glad nå. Hun er hypomanisk, jeg bare veeet det!”
Jeg rister sakte på hue og ler litt for meg selv. For rent personlig ville jeg aldri uttalt meg om noe jeg ikke har peiling på. Jeg har ikke lært meg noe om golf. Ergo uttaler jeg meg ikke om golf.
La meg forklare og sammenlikne et par ting, og forhåpentligvis få oppklart en del greier for dere.
Ta til eksempel ei dame som går rundt med diabetes. Uvitende om det. Hun er tørst. Hun kjenner seg slapp ved høyt blodsukker, og hun er kanskje litt overvektig. Hun skjelver litt innimellom.
Vi kan si det er fordi hun har diabetes. Vi kan påstå det er symptomer.
Legen hennes finner ut at hun lider av diabetes, og damen gjør underverker med sitt liv i løpet av året som kommer. Hun endrer kosthold og inntar medisiner mot diabetes. Hun begynner å trene, og får full kontroll på blodsukkeret.
Året har gått. Mye er lært og forandret på. Hun er ikke lenger ekstremt tørst. Hun er ikke lenger overvektig. Nei, hun kjenner seg frisk og glad.
Hun har ikke lenger symptomer på diabetes. Men det er en kronisk sykdom, og dersom hun slutter å leve på den sunne måten, vil symptomene komme tilbake, og tilstanden kan bli livstruende.
Vi ville da kunne si: “Det er fordi hun har diabetes.”
Men per dags dato er hun frisk. Og hvis hun tar de rette valgene, vil hun være frisk resten av livet.
Nå er jeg så forbanna lei av overbærende, hånlig uvitenhet, pent innpakket i medlidende forståelse!
Vi er mange her i verden som lever symptomfritt med bipolar. Ja, bipolar er en alvorlig, kronisk og ikke minst genetisk sykdom. Men, nei, det vil ikke si at vi alle går rundt i evig ustabilitet.
Man kan diskutere meget omkring medisinering hva angår andre sinnslidelser. Foruten sinnslidelser også. Og jeg mener man bør være forsiktig med mange typer medisiner i felleskatalogen. Men dersom man har bipolar type 1, er faktisk stemningsstabiliserende medisin nødvendig og livsviktig. Orfiril, Lamictal og Lithium, er de tre mest aktuelle. Lithium er selve krystallet, fint dekorert med gullkanter. Vil man være sitt optimale dersom man har bipolar 1, bør man forsøke dette.
Om kvelden får vi en slags ADHD blandet med energisk ro i sinnet. Lykke. Lithium eller ikke, dersom jeg om kveldene begynner å gjennomføre alle mine kreative ideer, kunne jeg holdt på i lykkerus natta lang. Og neste dag. Og neste natt. Helt til jeg gled inn i en variabel manisk psykose, der uvirkelighet, paranoia og vrangforestillinger hersker. Derfor må jeg innta atipsykotikum hver kveld. Så hjernen min skjønner at jeg er sulten. At jeg er trøtt. At det er natta nå.
Jeg kan aldri innta lykkepiller. Antidepressiva. Enkelt og greit fordi jeg da kan tippe over i mani. En bipolar person medisinert med antidepressiva, er ikke et vakkert syn. Pretty bad. Dårlig humor og grenseløs filterfri. Been there, done that. Leke monkey in the street, visstnok, noe ei venninne husker godt. Jeg husker heldigvis ikke..
Jeg provoseres over at det er ok å være åpen omkring alle andre typer medisiner. Men ikke dette. Jeg trumper det gjennom, og “eier ikke skamvett”. Har både vett og styrke til å presse på med åpenhet.
I tillegg til nøyaktig riktig medisiner, må man som alle andre lære seg å elske seg selv akkurat som man er. Man må finne en type trening som er gøy. For trening må til! Fysisk og psykisk. Man bør sove hver natt, og være ytterst måteholden med alkohol.
Man må, som de synger på Disney Junior: “Si det om og om, og om, igjen, nå skal vi ha det gø ø ø øy!” ….manipulere hjernen sin til å bestemme seg for å ta kontroll over livet sitt.
Og man må kjenne sin sykdom. Skjerme seg selv mot det som kan påvirke sinnstemningem i feil retning. F eks slemme folk. Rus. Eller sosiale sammenkomster når man kjenner seg for glad. Skape balanse.
Dette har jeg jobbet med i 10 år nå. Jeg er frisk. Personligheten min er pratsom, utadvend og støyende lattermild, energisk, sosial og veldig intuitiv. Men det er ikke “fordi jeg har bipolar.”
Jeg er sånn, og for faderullandei, da: jeg kjenner folk som ikke har bipolar som “er sånn” de også!
Noen dager er jeg stillere. Latere. Tregere. Noen dager misforstår jeg, for svarte, akkurat som alle andre.
Men jeg er ingen “stakkar med bipolar”! Kanskje er jeg tilogmed tøffere enn både deg og toget! Råere enn du greier å forestille deg. Klokere enn du noengang hadde trodd sånne gjøkeredefugler kunne vokse opp til å bli, i godt selskap med den de stygge andungene….
Kanskje er ingen av oss med bipolar “fiasko”… kanskje vi er overintellegente?
Du får ta en tutt, titt eller en tatt, på lista over alle genier, forfattere skuespillere og musikere opp gjennom tidene, som levde eller lever med bipolar. Google det, ditt uvitende fjols. Lær om det temaet du snakker så høyt om.
For jeg er ikke her for å være stakkaren du kan snakke nedlatende om, for å gi resten av verden inntrykk av at “deg, deg er det VÆRTFALL ikke noe galt med..” det er nesten som om du entrer et rom fylt med genier, for så å snakke nedlatende om genier. Vi både ser deg, hører deg og senser deg. Hva vet vel du om hva vi og schizofrene opplevde i psykosenes grenseland..
Ja, jeg tør å sammenlikne meg med de schizofrene. Fordi jeg vet hva jeg snakker om. Oss med bipolar 1 får de samme symptomene som schizofrene dersom vi blir så syke at vi krysser grensen fra depresjon eller mani, over til psykose. Jeg er stolt av å kunne sammenlikne meg med så intellegente og dype mennesker som de med schizofreni.
Skulle ønske du også kunne se schizofrene for alt det inspirerende som de er, i steder for å bruke dem som skjellsord. Du dummer deg ut hver gang du sier “Scitzo”. Det er som om du sier: “Han Jante der, han skrev jo den loven”… som om du ikke har peiling på hva du snakker om. Fordi Jante var en by i Danmark, der forfatter Aksel Sandemose mente det hersket en sosial lov. Derfor kalte han det “Janteloven”.
Sandemose mente at denne loven hersket over alt. I alle tettsteder. Alle byer… And I agree!
Såh! Nei, det er slettes ikke fordi jeg har diagnose bipolar 1 at jeg oppfører meg som jeg gjør. Det er bare sånn jeg er. I naturlige bølgedaler. Men hadde jeg blitt syk igjen, noe jeg ikke har vært på 6 år, da hadde min atferd blitt styrt av denne diagnosen.
Litt klokere nå? Mer du lurer på? Da er det jo bare å spørre oss, vettu. Vi faller ikke sammen i grus dersom du spør oss om sykdommen våres. Åpenhet, my dear, åpenhet…
Skulle forresten ønske jeg kunne vist deg, det stedet, den plassen, der schizofrene henter sin geniale dybde. Sin flerdimensjonale, fantastiske tankegang…
For jeg vet, noe som ikke du vet. Og det er jeg stolt av. Det kan du aldri forstå. Og jeg forstår det. Jeg kan føre dype, intellegente samtaler med de som lever med schizofreni. ….Alt hva du går glipp av der du sitter og geiper mens du uvitende roper “Din scitzo bipolare dirrestreng!!” Stakkars deg. Jeg føler med deg. Og håper du har lært bitte bitte littegrann i dette innlegget, så du ikke dummer deg ut mer nå.
Du ligger lykkelig på et fredelig soverom mellom dine to barn og kjenner at du er i havn. Klærne er hengt opp, og huset er klart for å ta imot morgendagen. Du har nådd dine mål. Du bor alene med barna i et godt hjem og tar vare på de to små, som du forguder og elsker over alt på jord.
Dette må kureres, tenker de. Ja det finnes hjelp mot singellivet. Uttallige datingsider og massevis av sjekkeskoler.
Det er en skam, tenker de. “Alenemor”.. Ja, for noen generasjoner siden hadde det da definitivt ikke blitt akseptert.
Det er så GODT. Tenker du. Så innmari deilig å leve fri, frank og lykkelig, sammen med disse to skjønne. Du gir dem er trygt hjem. Du har masse energi. Du har ingen å krange med. Ja, det er ingen tvil om at du er i mål på alle måter. Og du savner ingen såkalt “bedre halvdel”.
De nærmest fighter seg ut av det perfekte huset sitt om morgenen. Tråkker seg gjennom dagen, og peser seg hjemover. Stemningen er sur i det de møtes rundt middagsbordet. Til å ta å føle på, ruver en mørk og tung stemning.
Mellom middag, og krangelen etter middagshvilen de aldri helt fikk til å funke, tenker de på deg. Skammen i omgangskretsen. De kan da ikke invitere henne til vennefesten før bryllupet… Alenemamman. Singel og greier. Stakkars barn. Det er så abnormalt som det går an å få til i forhold til alle disse andre perfekte. Som dessuten kommer i partall. Lettere å telle. Plutselig kommer hun alenemamman og lager et oddetall.
How rude…
Så ligger du der da, i lykkerus. Lytter til barnepust og babylyder. Livet er deilig. Du er forelsket i det. Alle de kreative planene er helt innafor, og rekkevidden er stor. Veldig stor. For en alenemor. Det skal ikke mye til før du trekker på smilebåndet…
Det er så godt å være til, at du nesten håper “mr right” aldri kommer ridende på den helsikes hesten. Men gjør han det, ja så gjør han det da. Da får han ta deg som du er. Rir han ikke inn i livet ditt, er det helt ok det også.
Det er bare én ting som bekymrer deg. Hvordan skal du på en høfligst mulig måte takke nei til festen hos Per Fekt og Prima Donna dersom de inviterer deg til den neste måned?
For du kan ikke holde ut det kjedelige a4-selskapet. Du greier ikke å høre på hvordan det eneste de har å prate om, er nedlatende kommentarer mot alle som ikke lever innen deres perfekte sone. De høres ikke særlig sosialt intellegente, kreative eller fantasifulle ut, heller. Og tenk at de skal gifte seg, så mye som de krangler.. stakkars stakkars barna..
Du føler sånn med dem. Slike bambuser som ikke greier å tenke selv. Sånne hus er noe vi mennesker har funnet opp. Å presse mange sammen inn i et, og leve der tettpaket og ulykkelige, er også noe menneskene har funnet opp. Det betyr ikke at det er meningen vi skal leve sånn. For enhver pris.
Du ble ikke invitert. Og hadde du blitt det, ville du holdt deg hjemme.
Du ble ikke såret. Du blir ikke det lenger.
Du smiler bredt i nattemørket. Riktig kjenner på hvor digg det er å være skikkelig gjennomført glad og lykkelig.
Og på hvordan ingen kan ødelegge nettopp det.
Inn i varmen, sier du? Hvilken varme? Kulden, mener du vel.. Å slippe kulden, for å bli værende i den deilige varmen…
Her kommer oppdateringen jeg lovte dere. Dere vet, det var krise. Ribba måtte stekes, det måtte dusjes, bades og gulv måtte vaskes. Bla tilbake så ser dere.. Jeg ventet på krisehjelp og gjester.
Tore kom og redda nyttårsaften. Han laget all maten mens jeg dusja og vaska barna og meg selv. Ja han tilogmed dro over gulvet. Jeg fikk tid til å skrive nyttårstale også. Bla tilbake og check it out.
…så har jeg fortsatt ikke stekt ei eneste ribbe i hele mitt liv…
…og alt jeg dugde til på kjøkkenet (as usual), var å smake..
Så kom gjestene våre: Tatiana med babymagan og lille Elaine. De har vært i Frankrike siden sist, og vi har savnet dem veldig.
Tatiana er ei skjønn og snill dame som jeg er blitt innmari glad i.
Vi måtte jo nyttårspoze litt her da…
Men dere vet jo. Meg og pozing. Det hører ikke sammen.
Tuuuuusen takk for maten, Tore. Det var ikke planen. Du skulle også gå til dekket bord. Kremt…
Så ble det dancing med barna. Music stop, heter det. Nesten som rødt lys. Man stopper når musikken stopper, yeah..
Lykkelige barn på Lykketoppen her nyttårsaften..
Dette er “kungen och drotningen”. Men, må vite, så “e itj kongen og dronninga kjæresta!” (Sitat Mathias)
Så dansa vi litt mer..
Yeah. Baby sov upstairs, og vi rocka..
Klokka slo tipåtolv, og vi stasjonerte oss på terrassen.
Bra utsikt, bra folk..
Mathias var skeptisk til rakettene, men heldigvis ble superpappa Tore med han inn etterhvert.
Ingen kommentar.
En kommentar: awesome wiew, nice 10 minutes.. iik…
Så er det 2016 da dere. Jeg fyller 36. Om noen uker blir jeg tante, og Hans Even og Astrid blir foreldre til 3 herlige små sjarmtroll. Tatiana blir mamma 14.april. Håper jeg, for da har jeg bursdag. Det skal reises håper jeg også. Og Even skal begynne i barnehage i august. Tore skal lage masse ny kunstverk, ønsker jeg. Og det skal bli et happy happy new year..
Ta vare på hverandre. Jeg ønsker, for det nye året, at vi alle begynner å elske oss selv mer. For da, og bare da, kan vi få det godt med oss selv. Og da, og bare da, kan livet for alvor starte. Og bare da kan vi elske andre.
Jeg vet det, for jeg har brukt de siste 10 årene på å lære å elske meg selv, akkurat som jeg er. Og det er …en helt fantastisk verden å leve i.
Ser dere så gøy vi hadde det her oppe i kveld? Vi drakk ikke en dråpe alkohol. Bare kaffe, saft og brus. Her er 3 barn og et i Tatiana’s voksende mage.
La oss bruke det nye året på å se barna litt mer. Se hvor skjøre de er. Respektere det faktum at de trenger edru, tilstedeværende, snille, tålmodige voksne. Men at de tåler litt rot i stua innimellom. At vi kan senke skuldrene hva angår den såkalte perfekte fasaden, og heller legge oss ned på gulvet og rulle rundt i vilter lek med BARNA, de herlige, coole, tøffe BARNA 😍
