Det er mørkt ute, dusjen er hoppagjennom, 5 historier i et Donald-blad er lest (til like stor glede for liten som stor) (I dette tilfellet; Mathias & mor), kaffekoppen er trygt plassert på nattbordet og jeg er snart ready for take off. Jeg skal til digge deilige drømmeland. Og disse skjønne to herligste goguttene har reist i forveien.

Kaffekopp på nattbordet? Mhm. Det beste trikset mot trøtte B-mamma-tendenser. For morgenen kan være traumatisk av seg den. Da er det bare å supe i seg “iskaffen”, og si til Mathias på seks: “Mammakaffen er inntatt! Gi meg 3 minutter!” “Ok, mamma” ….Etter et par minutter slår koffeinet inn, og voila vips: supermamma!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

 Disse to gogutta mine. Som jeg er så glad i. Jeg gjør alt for dem. En streng mamma med tydelige grenser, er hva jeg er. Men barna mine er aldri i tvil om at mamma elsker dem. De kan bli hva de vil når de blir stor. Jeg liker dem akkurat som de er, og kommer ikke til å ha behov for å rette på dem. De er ikke min fasade. Mine to store kjærligheter. 

Jeg skal svømme inn i drømmeland, og så skal vi bake boller og lese mer Donald Duck sammen. Her under drømmefangere og papirsommerfugler. Og i morgen skal vi få enda en dag sammen. Den største gaven ei mor kan få: enda en splitter ny dag sammen med barna sine. Vi skal i bursdagsselskapet til herlige lille Tuva tantebarn, og etter det kommer superpappan. Det blir en sabla bra dag, og vi gleder oss 🙂

…skal bare ned å spise litt før drømmeland take off. Ække sunt, er det vel… Men åå så godt å spise mens resten av lykketoppen sover. Ikke alltid en mamma rekker alle måltidene i løpet av dagen. Er du en sånn natteravn hva angår kjøleskapet? Kanskje du er som jeg.. Å rusle opp en tur sent på kvelden eller midt på natta, og spise i fred og ro.. mmmmh! 

Barna mine. Jeg er så takknemlig for alle disse dagene og nettene. Med barna mine. Jeg tar på silkehansker og holder dem tett tett inntil meg, hver eneste dag jeg får med dem. Vi vet jo at de bare er til låns. Og at ikke er eneste minutt er en selvfølge. 

Hver kveld takker jeg i bønn. Nei jeg tilhører ingen religion. Jeg skaper min egen. Og jeg lar bønn og takknemlighet være en naturlig del av hver kveld. Noen ganger finner jeg ikke ord. Kjærligheten er for overveldende stor. Det er for uvirkelig. 

6åringen min ruller over på mammasiden innimellom. Han smiler alltid i halvsøvne i det jeg ruller han tilbake. Snart er han for stor til å overnatte i storsenga. 

1åringen min snorker babysnork. I dag hjalp han til med å kle på seg etter kveldsbadet sitt. Puttet armene sine i ermene og smilte med små bollekinn. 

Tiden løper fra meg. Og jeg må henge med. Kan ikke misse noe, må få med meg alt. For plutselig en dag er det for sent. Plutselig har toget gått, og det kommer aldri mer tilbake. Barndom gjør ikke det. Den kommer ikke tilbake med babysikkel, skoleguttreplikker, babydanserytmer og sjarmerende utfordrende trassalder. 

Så jeg må spise og sove, trene og handle. Styre hjemmet så barna har det bra. Styre meg selv, så jeg får med meg hver minste lille detalj av dette fantastiske showet.

Takk og pris for natten og morgendagen. Takk, og inderlig pris, for disse barna…