Du er ikke invitert.

Du er ikke viktig nok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Du er ikke høyt nok utdannet.

Du ligger lykkelig på et fredelig soverom mellom dine to barn og kjenner at du er i havn. Klærne er hengt opp, og huset er klart for å ta imot morgendagen. Du har nådd dine mål. Du bor alene med barna i et godt hjem og tar vare på de to små, som du forguder og elsker over alt på jord.

Dette må kureres, tenker de. Ja det finnes hjelp mot singellivet. Uttallige datingsider og massevis av sjekkeskoler.

Det er en skam, tenker de. “Alenemor”..  Ja, for noen generasjoner siden hadde det da definitivt ikke blitt akseptert.

Det er så GODT. Tenker du. Så innmari deilig å leve fri, frank og lykkelig, sammen med disse to skjønne. Du gir dem er trygt hjem. Du har masse energi. Du har ingen å krange med. Ja, det er ingen tvil om at du er i mål på alle måter. Og du savner ingen såkalt “bedre halvdel”.

De nærmest fighter seg ut av det perfekte huset sitt om morgenen. Tråkker seg gjennom dagen, og peser seg hjemover. Stemningen er sur i det de møtes rundt middagsbordet. Til å ta å føle på, ruver en mørk og tung stemning.

Mellom middag, og krangelen etter middagshvilen de aldri helt fikk til å funke, tenker de på deg. Skammen i omgangskretsen. De kan da ikke invitere henne til vennefesten før bryllupet… Alenemamman. Singel og greier. Stakkars barn. Det er så abnormalt som det går an å få til i forhold til alle disse andre perfekte. Som dessuten kommer i partall. Lettere å telle. Plutselig kommer hun alenemamman og lager et oddetall. 

How rude…

Så ligger du der da, i lykkerus. Lytter til barnepust og babylyder. Livet er deilig. Du er forelsket i det. Alle de kreative planene er helt innafor, og rekkevidden er stor. Veldig stor. For en alenemor. Det skal ikke mye til før du trekker på smilebåndet… 

Det er så godt å være til, at du nesten håper “mr right” aldri kommer ridende på den helsikes hesten. Men gjør han det, ja så gjør han det da. Da får han ta deg som du er. Rir han ikke inn i livet ditt, er det helt ok det også.

Det er bare én ting som bekymrer deg. Hvordan skal du på en høfligst mulig måte takke nei til festen hos Per Fekt og Prima Donna dersom de inviterer deg til den neste måned? 

For du kan ikke holde ut det kjedelige a4-selskapet. Du greier ikke å høre på hvordan det eneste de har å prate om, er nedlatende kommentarer mot alle som ikke lever innen deres perfekte sone. De høres ikke særlig sosialt intellegente, kreative eller fantasifulle ut, heller. Og tenk at de skal gifte seg, så mye som de krangler.. stakkars stakkars barna..

Du føler sånn med dem. Slike bambuser som ikke greier å tenke selv. Sånne hus er noe vi mennesker har funnet opp. Å presse mange sammen inn i et, og leve der tettpaket og ulykkelige, er også noe menneskene har funnet opp. Det betyr ikke at det er meningen vi skal leve sånn. For enhver pris.

Du ble ikke invitert. Og hadde du blitt det, ville du holdt deg hjemme. 

Du ble ikke såret. Du blir ikke det lenger.

Du smiler bredt i nattemørket. Riktig kjenner på hvor digg det er å være skikkelig gjennomført glad og lykkelig. 

Og på hvordan ingen kan ødelegge nettopp det. 

Inn i varmen, sier du? Hvilken varme? Kulden, mener du vel..  Å slippe kulden, for å bli værende i den deilige varmen…

 …..er det verdt å ikke bli invitert for 😉