Hammeren banker hardt. Dommen er tydelig og klar: Vi er TELEFONAVHENGIGE. Alle som en. Et steg inn på en Netcombutikk, og du er hekta.
(Bare et lite huebilde: Se for deg, året er 1987, og folket er telefonhekta. Køer utenfor røde telefonkiosker, og ved de grå hustelefonene… Back to now:)
Vi går skjelvende forbi bøker i bokhandelen med titler som “Digital demens”, og tør ikke kjøpe boka i frykt for den store fæle sannheten: Du er HEKTA HEkta hektaaa…. Og det er ikke bra for barna dine ☝
Men hey! Stopp en halv! Er jeg hekta?
Ok. Da vil jeg ha et ord med i laget før vi starter behandlingen. For hvis JEG er hekta på en alt i ett-duppedings i år 2016, hva var de voksne folka i stedet hekta på på åttitallet DA tro..?
Skal vi se. Ingen google. De hadde leksikon. Brukte tid på å bla opp der hvis de lurte på noe. Ånei. Feil bok. Sette på plass den store tunge boke, finne riktig bok, sette seg på stompen og prøve på nytt. De satt og skravla i noe som het “telefonrør”, mens de surret krussedulleledning og tegnet krusseduller. De var også ganske avhengige av vekkerklokker.
Jeg vil ikke egentlig påstå at pappa var “avhengig” av det store videokameraet. Men han filmet bursdager, turer og sammenkomster, og så tittet vi på det etterpå. Jeg vil ikke påstå at mamma var avhengig av fotoapparatet heller. Men hun tok bilder, for så å kjøre til sentrum for å levere inn den derre lille fotorulldingsen. Ei uke senere kunne hun spent hente bildene. Kan ikke si vi var avhengige av det, men vi brukte en del tid på å sette inn bildene i fotoalbum. Skulle vi dele, måtte vi kopiere. Back to the photo-shop.
Mamma bestilte klær på Ellos og sånnt. Hun var heller ikke avhengig av det, heldigvis, men det tok litt tid: Først bladde hun gjennom katalogen. Så skrev hun på noen linjer det hun skulle ha, med kodene hun fant i bladet. Så satte hun seg i bilen igjen. Det ble postet et brev, og noen dager senere: ut en dør, tut og kjør, hente klær i all slags vær…
Regningene skulle betales, ja gjett om det tok tid. Kjøre til banken, betale, kjøre tilbake…
De leste aviser i timesvis. Det var hverdagskost.
Når musikk skulle kjøpes, måtte man i butikken, eller bestille. Dette tok masse tid.
Apropos brev: jeg KAN påstå at jeg hadde en avhengighet: nemlig brevskriving. Hver eneste måned skrev og mottok jeg flere titalls brev med alle mine spennende brevvenner.
Ingen stod med hammer og dømmende dom den gang da. Ingen beskyldte de voksne for at de ga barna for lite oppmerksomhet fordi de tok bilder, satte dem i album, brukte tid på å kjøre til fotobutikken, banken, butikken eller postkontoret (eller Gud forby: ikke hadde bil og måtte gå…)
Barn trenger ikke oppmerksomhet kontinuerlig.
De trenger å bli sett, ja. Det trengte vi på åttitallet også, men jeg tror vi ville vokst opp til å bli noen ufyselige vesener dersom vi var tilvendt en ufravikelig form for oppmerksomhet.
Vi tålte at mamma brukte tid på alle “ærendene” hun hadde å utføre da hun satte seg i bilen. Ja vi tålte tilogmed at pappa leste avisen i dyp konsentrasjon. Ble jeg “sjalu på avisen”…? Hæh? Sjalu på pappa’s aviser? Kremt nei! Jeg lekte med vennene mine, og hadde det kjempebra. Eller vi satt og hørte fredagens topp 10 for å ta opp musikk. Vi skrev brev og var ute i friskluft og løp i skauen for å finne kongler å lage pinnedyr av.
Vi tålte at pappa filmet eller tittet i leksikonet. Vi tålte at han betalte regninger også.
Nei jeg kan ikke påstå at vi barna led under våre foreldre’s avhengighet av banken, Ellos, fotoapparatet, videokameraet, vekkerklokka og leksikonet.
Nå til dags er det pent lite igjen av 80tallet og hvordan de gjorde hverdagslige nødvendigheter. Likevel hersker den hersketeknikken som går ut på det dobbltsidige, hvilket betyr at samme hva du gjør av to valg, er det ikke bra nok.
Det er bare det at det ikke finnes særlig alternativer. Vi har stort sett et valg: å bruke telefonen. Likevel ser vi den svære pekefingeren ruve over oss: fyyy! Du ser på den lille tidbesparende telefonen din igjen! Du er hekta
Nei for fader ta! Jeg er såvisst ikke hekta! Og barna mine får oppmerksomhet i akkurat like store og sunne doser som jeg fikk på 80tallet!
Jeg betaler mine regninger, men jeg bruker ikke plenty tid på det som før i tiden. Jeg filmer og tar bilder, og nå til dags går det fort. Jeg googler kjapt det jeg undrer på, i stedet for å bruke unødig tid på å sitte og bla i alfabetisk leksikon.
Og hva gjør jeg med all den tiden som telefonen gir meg mulighet til å spare?
Bruker den på barna mine, og venner. Fordi internett gir foreldre av 2016 bedre muligheter til å være sosiale, på flere nivå.
Så når jeg betaler regninger, lytter til musikk, setter på vekkerklokka eller googler: screw “phone addiction”, jeg gjør alt dette med god samvittighet 😜
