Klumpen i halsen sitter. Og den skal få sitte. Jeg er målløs av respekt og beundring for fantastiske Tore Valstad, som i går lot meg skrive hans forferdelig vonde historie om hvordan han helt siden han var 7 år ble mobbet, trakassert og utsatt for psykisk terror.
En skulle tro det var kun barna, dette, som gjorde den lille skolestarteren’s hverdag utrygg. Men slik var det ikke. Det hadde vært ille nok, det. Likevel må man desverre meddele at læreren hans var med på mobbingen, han også. Man kan spørre seg hvorfor det skulle være så vanskelig for læreren å sette grenser for en rampete guttegjeng på 3-4 stykk. Jeg ville VALGT det, ville ikke DU?
Vi må holde fokus nå, med alle blikk i landet rettet mot mobbingen som i disse dager avsløres i media og nettkok. Vi vet jo det har pågått mobbing. Men nå får vi åpne historier. Og flere vil komme.
Jeg har andre innlegg “på tunga”, av andre karakterer og temaer, i dag som de fleste andre dager. Men nå har jeg en slags dag i stillhet. Stillhet for Tore. For den stakkars jenta som døde som følge av mobbing nylig. Tretten unge år. Lyset slukket i henne for lenge siden. Nå er hun altså, …død. Hun ble fratatt resten av livet sitt til evig tid. Det er ugjenkallelig. 😢
Respekt for den stakkars mamman, som hadde kjempet i flere år for å redde det kjæreste hun hadde, og som ble den som fikk skylden for alt av det offentlige etterpå. Tanker til Line i Malvik, som kjempet utslitt og syk, og vant mobbedommen mot Malvik kommune. Nestekjærlighet for familien hennes.
Selvfølgelig skal vi GRÅTE MED DEM. Ja, det er klart VI SKAL GJØRE OPPRØR: FOR VI SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL, DEN URETT SOM IKKE RAMMER OSS SELV! NÅ! NÅ skal vi riste vett i politikere og kommuneansatte i skoler og psykiatri: faglitteraturen SKAL SKRIVES AV MOBBEOFRENE! Det er DE som er EKSPERTENE.
Ok nå er jeg sint! Ikke en eneste lærer til i dette landet skal slippe unna med uaktsom atferd som kan føre til død.
Vi er LØVEMAMMAER OG LØVEPAPPAER,
…tror dere som styrer dette landet at vi virkelig finner oss i kommuner som anker mot våre ofre som en etter en kommer til å vinne fram i retten, som vår nydelige Line?
Tror dere faktisk at vi finner oss i at lærere ikke tør å stanse mobberene, men heller legger til rette for dødelig psykisk terror mot våre barn, slik Tore opplevde? …uten å miste lærerstillingen sin?!
Tror dere vi har glemt at vi lever i det som skal være en trygg nasjon i følge menneskerettene, og godtar et “hjelpeapparat” som svikter omkring ei, syk av mobbing, jente på 13, slik at staten indirekte er med på å myrde et barn??
Er dere virkelig så blåste, at dere tror dere kan desperat og stupid forsøke å skylde på den sørgende mamman til jenta, en mor som i årevis har kjempet for sin fortvilte lille skatt, FORAN ØYNENE PÅ OSS LØVEFORELDRE???
ALDRI!
Et eneste ord: ALDRI!
Vi kommer ALDRI til å godta det
En dag stillhet for englebarna i hinmelen. Guttene og jentene som tok selvmord før de rakk å begynne på ungdomsskolen. Barna som døde av sykdom de fikk av psykisk og fysisk tortur og terror. Jovisst kan jeg kalle det tortur og terror: Watch me! Våkn opp! Barn som dør.. voksne som blør eller dør, av en traumatisk barndom…, hva er det du som politiker SITTER OG KALLER DET SOM DREPER BARNA VÅRE?
Ingenting annet enn mine barn og nærmeste, og denne respektfulle stillheten betyr noe for meg i dag.
Vi må fortsette å holde fokus. Det må ha ulmet under overflaten. For Tore og jeg visste ikke om Line’s sak da vi i oktober startet denne ferden mot åpne hav. Flere tusen slike historier ligger fortsatt under Norge’s overflate og ulmer. Hvorfor skal vi godta at våre høyt elskede mobbeoffer i dette land stadig vekk få alle’s øyne rettet mot seg i klasserom og skolegårder, gymgarderober og på internett? Vi må bidra til at fokuset skifter nå. Blikkene på skolene skal rettes mot alle som forsøker å stjele et annet liv med mobbing. Vi lærer barna våre å ikke stjele blyantene fra hverandre. Vi må lære dem at dersom de FORSØKER Å STJELE ET LIV, er det DE som får øynene på seg. Ikke mobbeofrene.
Nå sprakk noen bobler i dette land, og et strengt nasjonalt blikk er rettet mot mobbing. Hold fokus og ikke vik med øynene.
Vi voksne har tenkt å gå foran som forbilder, ikke sant? Slutte å baksnakke andre foran barna. Slutte å dømme hverandre, slik at barna lærer bedre oppførsel.
Når du nå vet at denne trangsynte og dømmende atferden vi voksne har, føres over til mobbing som dreper barn, er ikke det nok til å begynne å ta ansvar? Slutte å rakke ned på andre så barna hører og lærer, og heller lære dem folkeskikk? ….dersom den folkeskikken kan redde liv…?
Jeg har ikke ord for hvor fortvilet jeg ble i går, av å høre hvordan Tore har hatt det. Særlig også fordi jeg ikke helt greide å nå fram med mine ord da jeg så gjerne ville forklare han at den tankegangen om han selv som mobberene prentet i ham, er feil. At HAN ER KJEMPEKUL! HELT RÅ! Inni meg raser jeg mot mobberene, særlig fordi de ikke sluttet i voksen alder heller. Tore er min kompis om han vil. Ja, jeg ville føle meg beæret dersom jeg fikk bli kjent med en slik genial musiker som han.
Dere deler innlegget i mangfold. Og dere kommenterer. Jeg er så innmari STOLT av alle dere som gjør det akkurat nå. Fordi jeg vet at han trodde ingen ville bry seg. Han ville bare bidra med åpenhet.
Det langstrakte land er tilsynelatende enige i EN ting: Alle politikere, lærere og helsefagarbeidere som ikke TAR GREP OM, OG ANSVAR FOR, Å STOPPE ALL MOBBING, DIREKTE OG INDIREKTE,
….HAR HERVED SPARKEN.
Det er nemlig vi løveforeldre som har ansatt dere for å veilede, lære opp og sikre barna våre de timene vi ikke får være til stede. Fra lærerkateteret, på helsearenaen eller fra politikerstolen: gjør du ikke jobben vi ansatte deg for å gjøre, gir vi deg sparken.
Hilsen løvemamma og resten av løveflokken, i dyp respekt og medfølelse.
Ps: Du som blir mobbet. Ikke gi opp. Og aldri aldri gi deg! Du er den som skal vinne denne triste kampen. Og du er ikke alene. Vi slår ring omkring deg. Hele landet koker i empati. For deg. …og beundring. For deg.